Tåketur på Holleia

 

Elgjegerne sto i kø langs veien, men det tok jeg ikke særlig tungt. Nei om en elghund ikke klarer å jakte med litt selskap, da er det ikke en særlig tess hund. Planen var egentlig ikke noe mer enn en tur på Holleia med Marius, men etterhvert fant jeg ut at jeg skulle gå til Setertjern som jeg hadde tenkt å komme ned til sist jeg var på Holleia. Nå tenkte jeg det var smart å gå motsatt vei.

Vi kom inn til Langsletthytta og fulgte stien videre inn til Setertjern.

Når man endelig har kommet opp på Holleia så er det rimelig flatt terreng. Men innimellom så stikker det opp slike knauser.

Tåka ble tettere og tettere etter hvert som vi gikk innover til Setertjern. Hundene var i bademodus, men det er litt bløtt i kanten så det var ikke så enkelt å komme hverken opp eller ned. Hvit hund er bitte litt dumt i myr, hun ble ikke seende ut. Godt vi hadde igjen mange kilometer før vi skulle inn igjen.

Tåketur er nesten like trivelig som solskinnstur når man skal ta bilder. Litt trolsk stemning skaper litt magi.

I enden av tjernet så kom vi over litt halvgjortjobb. Tanken var sikkert god om det var vannet eller skauen som trengte litt kalk. Men den gjør særdeles dårlig jobb inne i sekken fortsatt.

Vi fant ikke helt den stien som jeg hadde gått for et par år siden, så da ble det mye bushing. Man er jo kjent der man har gått mange ganger, så man har jo en anelse om hvor man skal for å komme inn på en eller annen sti eller vei.

På Skurrmyr sto ennå barhytta som er satt opp for mange år siden. Bella forsvinner nærmest i tåka iløpet av få meter.

Jeg hadde ikke med meg klokka, så jeg veit ikke hvor lang denne runden ble, men jeg vil tippe på ei mil eller så. En god del i bløtt terreng, så jeg var litt spent på Tessy dagen etter. Hun er tross alt 10 år om et par uker. Det viste seg at Hailey var den som ble stiv og støl i løpet av kvelden. Så søndag ble det bare en runde i havna på dem etter at jeg kom igjen fra utstillingen. 

Etter hvert som vi nærmet oss den blåmerkede stien på Tolvputtmyra fikk vi se hele tre barhytter, så der kan det nok hende vi skal ta en tur til våren for å høre på orrhaneleik. Jeg fant til og med orrhanefjær, så det er håp om at det er fugel der. Ulempen er at det er forholdsvis langt fra bilvei, så da er det vel skier som gjelder da?

Jeg har aldri vært plaget av hjortelus når jeg har vært på tur på Holleia tidligere, men på lørdag plukket jeg av meg 2-3 stykker. Marius plukket 4-5 på turen så det ble fintinnet kam på hundene når vi kom hjem igjen. Bella fant vi ingen på, Tessy hadde 3 som kravlet seg fram. Men Hailey hadde 20 og jammen fant vi 3-4 stykker på henne dagen etter også. Så at en blir beskyttet med hvitt... akkurat det tror jeg ikke det døyt på.

Myra er forholdsvis stor å gå rundt, så vi tok sjansen å vabbe rett over. Det var det til tider forholdsvis vått, så jeg tråkket skikkelig ista en gang. Men man har vel ikke vært på tur om man ikke er våt til midt på leggen?

Så kom vi innpå den blåmerka stien som går over til Ask og Hovinkoia til turistforeningen. Herfra er det omtrent en time hjem, erfaringsmessig. Tror ikke vi brukte noe lenger tid i helga. Totalt ble runden på nærmere fire timer, så da smakte det med hjemmelaget pizza til kvelds.

Nede på snuplassen møtte vi på jaktlaget som hadde frakta elgkua ut av terrenget, så nå manglet de bare ku og kalv.