Reaching for Valdresflya

 

Neida, jeg er ikke ferdig med forrige helgs utflukt ennå. For når man er i slikt turterreng så må man faktisk ta ett stopp eller to eller tre. Det er ikke så ofte vi er på tur og i alle fall ikke på langtur. Planen var å krysse over til Valdresflya, men da må man faktisk finne riktig vei. Man trenger ikke kart når man har en som har vært der tidligere med seg i bilen. (Jeg nevner ikke navn)

Jeg er veldig glad i fjellet, der kan jeg være i mange timer. Det er bare å nyte naturen og her har man følelsen av å være på toppen av Norges tak.

Det er vann på vann og fjellknaus på fjellknaus så langt øyet kan se i alle retninger. Det ble noen bilder på turen hjem fra Fefor.

Vi gikk ikke til den høyeste toppen, men hadde jeg vært aleine på tur hadde jeg gått tilbake til bilen og hentet mer klær og lagt i vei oppover lia.

Egentlig var det nok å nyte nede fra den nederste haugen, men rart med det. Det vrimlet av sykelister langs Peer Gyntsvegen, akkurat det skjønner jeg ikke at de gadd, for det var ikke direkte flatt for å komme opp dit.

Vi fant en enslig granbuske i mils omkrets.

Terrenget var langt ifra flatt.

Det gikk stier på kryss og tvers

Hadde nok ikke brukt mer enn en time tur retur til toppen.

Litt lang avstand, men det ser da ut som en svane som flyter rundt i dammen.

Varder er det alle steder i fjellet

Bella er alltid klar for nye turmål

Det er ete overveldende stort antall krakker som er plassert ut i terrenget.

Takk for turen Kjersti, en flott helg til fjells.

 Bella og Frida poserer. Frida begynte nok å bli sliten av turen, for hun var ikke særlig samarbeidsvillig på slutten.