Fjelltoppjakten på Preståsen

 

Vil du være med oss på helgas utflukt? Vi har virkelig gjort mye gøy og et par ting som vi ikke hadde planlagt. I helga har det blitt veldig mange bilder. Bare å nyte helgene når det ikke regner. Og på lørdag regnet det ikke før det ble kveld.

Dette har vært en veldig begivenhetsrik helg. Mye mer enn det jeg hadde planlagt. For når man er litt impulsiv så blir det brått noe nytt som skjer. Planen lørdag morgen var å plukke opp Helle så vi kunne ta en innsjekk i fjelltoppjakten på Sollihøgda, Nærmere bestemt på Preståsen. Jeg var der i tide og fikk en liten kos med hestene hennes før vi dro avgårde.

Vi svingte opp i rundkjøringa og passerte arbeidsbrakkene på Sollihøgda. Så kom vi til bommen i enden av anleggsplassen,, den sto åpen. Litt vurdering fram og tilbake om den kom til å bli lukket eller ei, så fant vi ut at vi trolig ville møte de som hadde lukket den opp på veien, så vi ikke ville bli låst inne.

Vi fant en bil i veikanten og jeg stoppet og tok bilnummeret. For om den var borte da vi skulle kjøre ned igjen og bommen låst, så hadde vi i det minste et navn til en som hadde tilgang til nøkkel. Man lærer litt av å bli låst inne på feil side av bommen en gang i tiden for mange år siden. Kort fortalt, det er ikke så morsomt.

Vi parkerte på skytebanen og la i vei oppover lia. Det var noen som hadde tråkket der, enten på truger eller på beina for en god  stund siden. I appen til fjelltoppjakten står det hvor langt unna du er innsjekkingspunktet. Når vi tråkket oppover så tråkket vi vel gjennom tredje hvert skritt, men siden det kun var 500 meter omtrent, så vi la i vei. Milo protesterte når vi forventet at han kunne hoppe over bekken.

Det ser ikke så bratt ut, men det var tungt nok når man hadde snø til over skoa både titt og ofte. Trodde vel egentlig ikke jeg var i dårlig form, men jammen peset vi ganske javnt både jeg og Helle. Jeg hadde på meg alt for mye klær, så det ble en stopp midt i bakken for å kle av meg ullgenseren. 

Milo og Varga har hilst på hverandre på jobben, men det er ikke så ofte Varga er med på jobb lenger. 

Et stykke opp i bakkene kom vi inn på ei skiløype som ikke var sporsatt. Der kunne vi i det minste gå uten å tråkke gjennom.

Når Milo var ferdig med å kjefte på Varga, fant han ut at hun ikke brydde seg det døyt om det han holdt på med. Da ble han plutselig interessert i det hun holdt på med.

Så fant de ut at de godt kunne leike litt sammen og ha det riktig så gøy.

Hey, skal vi finne på noe spik?

Vi fant toppunktet og sjekket inn, så nå kunne vi sjekke ut omgivelsene. Langt i det fjerne så vi noen hustak, men vi fant ikke helt ut hvor det kunne være.

Vi fant neste juls juletre.

Både Milo og Varga tok virkelig av etterhvert som de ble husvarme.

Så begynte vi å kikke litt rundt etter et sted å komme tilbake til skiløypa uten å tråkke gjennom for mye snø.

De ble riktig så radarpar etterhvert.

Det er en underlig vår... markjordbær kommer for fult i mars!

For hver gang vi stoppet opp for å ta noen bilder, ja så var det full leik. På kvelden så jeg at Patran hadde vært ute på Fjelltoppjakt i Tønsberg, så nå begynner statistikken å komme seg litt. Jeg var på tur med Hilde på søndag, da la vi også planer om en runde til sommeren med lange lyse kvelder for å rekke noen innsjekkinger til kvelds. Vi var til og med så ambisiøse at vi satset på soloppgang på fjellet. Tidlig opp og seint i seng.

Hestehoven er her!

 

Når det er soloppgang når man har parkert bilen på jobb, da er det vår. Med alt mildværet i det siste så er det så si bart på jobben. Vinterens strøing ligger i tjukt lag på asfalten. Uka som er over har vært veldig aktiv og det har vel egentlig bare vært fredag som det ikke har skjedd noe som helst.

Når jeg dro hjem fra jobb på fredag regnet jeg med at kanskje hestehoven hadde kommet opp i Heradsbygda. Der kommer den alltid tidlig. Siden han på jobben som pleide å rapportere når den dukket opp, har flyttet. Ja så er det jeg som må ha oversikten da, siden jeg stort sett passerer 20 meter unna på vei hjem fra jobb.

Jeg kunne nok dratt innom mye tidligere i uka så jeg. For det var ikke mange knupper, men mange utsprunget. Det var bare å knipse løs og det var ikke få som glante veldig da de kjørte forbi. Godt jeg bryr meg særdeles lite  om hva andre synes og mener da.

Det er en egen følelse når hestehoven dukker opp. Da er vinteren på hell, selv om den kan komme tilbake med både kulde og snø. Men når hestehoven har kommet, da blir det ikke langvarig med hverken det ene eller det andre.

Det går noen uker før hvitveis og blåveisen dukker opp. Da skal jeg på fjelltoppjakt i Åsa, der er det både hvitveis og blåveis når tiden er inne.

For å være ærlig så håper jeg på bitte litt snø en natt, så jeg kan få noen stilige bilder av hestehover med snø i soloppgangen. Ja jeg veit at det er noen faktorer som skal klaffe samtidig, men man må jo ha trua da.

Ett annet vårtegn er gåsungene som har kommet på silja.

Det er mange av dem og jeg har sett dem flere ganger de siste ukene. Så de kom veldig tidlig i år.

Husker du kaktusen som jeg har overtatt, den fra 1800-tallet. Nå har knoppen sprettet ut og den har kommet med flere nye blader. Det ser ut som starten på et par knupper til også, men de er fremdeles grønne, så det kan teoretisk være blader. Ja heter det blader på kaktuser? Nye ledd kanskje?

Jeg har puttet de knekte greinene i ei potte med jord. Den står på kjøkkenbenken. Så er det bare å håpe på at den setter røtter og ikke visner. Går det bra, så skal jeg kjøpe større potte, så morkaktusen får litt bedre levevilkår til våren. 

Mange gjøremål

 

Når jeg plukket opp Sofie på onsdag spurte jeg hva vi skulle finne på. Skal vi ta en tur til dyra, lurte jeg på. Nei vi skulle leike ute. Ja så ble det leiking ute. Jeg gikk inn og tente i ovnen så det skulle være litt lunk når vi kom oss inn for å spise middag.

Da jeg kom ut igjen var hun i full gang med å lage mat.

Det var ikke så enkelt med trehjulssykkel ute i søla, men under verandaen med heller gikk det ganske  greit å sykle for henne.

Varga er både nysgjerrig og i overkant hjelpsom.

Når hun skjønte at det var dårlig med servering gikk hun videre og Sofie kunne fortsette å spa i grus som hun hadde samlet i bøtte i høst.

Vi hørte oldefar var i uthuset og hentet hakke som han skulle bruke for å lede smeltevannet ut av veien.

Når hun valser i vei nedover veien er det bare å følge etter

Hun fulgte nøye med på hva han holdt på med.

Helt greit å få vannet ut av veien så det ikke graver dype grøfter midt i veien.

Varga er aldri mer enn et par meter unna Sofie, om de er ute eller inne.

Her diskuteres det nøye om framdrifta

Hun spadde ivrig bort isklumper som kom seilende

Oldefar ventet tålmodig på at hun skulle bli ferdig med spaden sin.

10 varmegrader og litt vind, så hvor mye klær man skal ha på er litt uvisst. Men ingen liker å fryse, da er det bedre med litt mye på seg.

Vi husker vel alle hvor gøy det var å leike med vann? Det er litt gøy enda også, synes jeg. Jeg er vel kanskje i overkant glad i vann...

Vi måtte en tur innom uthuset og prøve traktoren. Det er en stund siden sist.

Jeg begynte å bli sulten og ville ha middag, så da begynte vi vandringen over gårdsplassen. Slikt kan ta litt tid når det er mye som må sjekkes ut.

Store vanndammer er veldig fristende å ommøblere litt i.

Spennende å se at vannet bare forsvinner rett inn i snøen. Jeg er ikke så sikker på at hun koblet at dette var det samme vannet som vi hadde ledet ut av veien på andre siden av snøhaugen.

Trampe hardt så vannet skvetter til alle kanter er i allefall morsomt.

En liten runde til på trehjulssykkelen så kunne vi endelig gå inn.

Middag og is til dessert før det ble en dupp i badekaret. Så var det litt kos i pysjen foran tv'n for å se litt på Svampebobbfirkant. Så ble det leggetid og jeg kjørte henne hjem. Da tok jeg og Ingrid en runde ut til Pukerudhagen før jeg dro hjem igjen.

Bare å nyte helga!