Reiseruta til årets ferie ble stort sett satt sammen etter innfallsmetoden. Jeg har lenge tenkt å besøke Borgund stavkirke. Stavkirker er faktisk de eneste kirkene som er fine og virkelig forseggjorte. Så kom jeg over Kongevegen i bloggen til Kjerringtanker i fjor sommer. Borgund stavkirke, den best bevarte stavkirken i Norge. Det imponerende bygget fra 1180 brukes ofte som modell når andre stavkirker skal restaureres. På besøkssenteret finner du spennende utstillinger og café med lokalmat.
Vindhellavegen, et av de fineste veihistoriske kulturminnene vi har i landet. Den er en del av Kongevegen over Filefjell, en historisk vandrerute som tar deg gjennom noen av de vakreste landskapene i Norge og som er full av norsk historie og kulturminner av alle slag. Faktisk var den 10 mil lange vandreruta den mest brukte fjellovergangen for å komme seg fra øst til vest i Norge. Den bidro til utviklingen av Lærdal og Lærdalsøyri, som på den tiden ble den største markedsplassen utenfor Bergen, der Vestlandet og Østlandet møttes.
"Kongevegen over Filefjell frå 1793 gjekk gjennom Lærdal og er stor ingeniørkunst frå si samtid. Store deler av vegen har vore intakt gjennom over 200 år og dei siste åra har dessutan eit storstilt restaureringsarbeid gjort at dette er ein perfekt vandrarveg gjennom nydeleg og dramatisk terreng. Spesielt er delen av Kongevegen som går frå Seltun til Borgund stavkyrkje ei perle.
Frå Borlaug til Maristova ligg også Kongevegen intakt det aller meste av distansen, og frå Maristova vidare til Kyrkjestølen på «toppen» av Filefjell heilt intakt – dette er ei flott vandring frå den trange dalbotnen til høgfjellet eller omvendt, og det er overnattingsmoglegheiter både på Borlaug, Maristova og Kyrkjestølen om ein vil dela opp distansen."
På parkeringa i bunnen så startet jeg og Bella opp med friskt mot. Om jeg skulle gå rundt eller hva jeg egentlig skulle var jeg ikke så sikker på, det fikk jeg se ann tenkte jeg. Og jammen skulle jeg få se det ann gitt. For når man hører på noen man treffer på under veis, er det slett ikke sikkert det blir så vellykket.
Ved starten av stien var det tellebokser så de skulle ha oversikt.
Greit å gjøre unna alt jeg hadde sett masse bilder av første dagen, både denne veien og fossen i Hemsedal.
Forholdsvis bratt oppover, men jeg holdt javn fart oppover. Ble ganske svett innen jeg var i bilen igjen, men det var ikke stien sin skyld, men avstikkeren til stien. Mer om det etterpå.
Nå nærmet vi oss svingene som vi hadde sett så mange bilder av på nettet tidligere.
Det skal noe til å ikke bli imponert når en tenker på all denne jobben som er lagt ned her, uten annen hjelp enn spader og hakker.
Det ser brattere ut nedover enn det gjør når en tar bilde oppover.
Stein på stein...
Nesten rart de klarte å karre seg oppover her disse første bilene som ble laget.
Solid rekkverk hadde de laget i alle fall. Med kroner på toppen av hver stolpe.
Jeg telte ikke antall svinger, men den skulle ikke være lenger enn halvannen kilometer til toppen.
Men når strekket nesten føles som høydemeter...
Utrolig mange som stopper og slår av noen ord når en er på tur med hund. Men ingen Hot, Handsome, Handyman så langt...
Har du ikke gått der tidligere, så anbefaler jeg å stoppe for å ta spaserturen neste gang du reiser forbi på de trakter.
Da ble det slutt på svingene, og jeg møtte på den derre glupe fyren som tipset om en sti som tok av på toppen av bakken der. Stien var på UT.no sin app på telefonen så den var helt sikkert godt merka. De hadde ikke gått den selv, men hadde vurdert den. Så er ikke jeg en person som vurderer særlig i forkan, men heller gjør ting jeg da.
Nei stien så grei ut den på telefonen hans, men i og med at jeg hadde funnet ut at turskoa sto igjen hjemme sammen med beltet til buksa, så var ikke grepet helt det samme med litt småslitne joggesko.
Vi krabbet oss nå oppover i lia, like bratt som vi hadde startet nede fra parkeringa og utsikten var flott den. Stien var godt merket med røde flekker både her og der. Godt opptråkket og det en vil kalle enkel å følge.
Stien tok seg fram på ei fjellhylle
Etter hvert var ikke stien så nedtråkket lenger, det var vel da jeg burde tatt hintet om å snu kanskje?
Jeg sjekket telefonen og det skulle gå sti her påsto Norgeskart.no. Jeg har ikke lastet ned ut-appen for sist jeg hadde den så var ikke koordineringen særlig bra på den. Den viste slett ikke der jeg var, så den ga jeg opp for flere år siden. Når jeg kom hit hadde jeg sklidd noen ganger og dratt Bella opp noen knauser som hun ikke kom opp på egenhånd, så hun var ganske oppgitt og jeg var våt og svett og kosen med tur begynte å avta betraktelig. Jeg var både våt og svett og ikke minst begynt å bli skikkelig sulten. For en liten svipptur opp Vindhellavegen så har man ikke med matpakke. Ikke drikke heller for den sakens skyld. Det skulle bare være en liten stopp med beinstrekk på veien ned til Lærdal hotell.
Lang historie kort, vi snudde og jakten på vann til Bella startet. For oppe i denne skråningen fantes det kun fuktighet i graset og det var det.
Nede ved parkeringen var de livredde for at folk skulle drukne, så det var ikke vann å få tak i der heller.
Det var høye gjerder alle steder, så når vi endte opp i bilen ble første prioritet en parkeringsplass det gikk ann å stoppe på langs elva så Bella skulle få vann.
