For en god stund siden lurte Hilde på om jeg hadde vært på Jonskollen, det hadde jeg ikke, men tanken hadde vært der. Har det vel litt med å bli fristet av slike topper på kartet. Alle topper er potensielle utsiktspunkt, ikke sant? Jeg hadde tenkt å gå fra Vælsvannet, komme via Smørkollen. Men Hilde hadde blitt tipset om en sti fra Soknabruket. Bratt ja, men mye kortere. Vi møttes der veien svinger oppover lia rett etter Trailerbygg egentlig.
Her finner du en oversikt over Friluftskartlegging i Ringerike Kommune
Hilde var sprek og hadde syklet helt hjemmefra, men når jeg måtte parkere bilen så satte hun fra seg sykkelen også. Etter hvert som veien gikk oppover så kunne hun praktisk talt syklet helt opp. Vi tok beina fatt fra det gamle pukkverket. Her hadde jeg aldri vært tidligere, ikke ante jeg at det var noe steintak der heller.
Mye fin stein som fortsatt ligger igjen.
Vi hadde sjekket kartet på forhånd og funnet ut at det var litt bratt. Det viste seg å stemme. Rart det der gitt, at kart og terreng stemmer så godt. For bratt var det og brattere ble det.
Vi fant ut at det fort vekk var tre år siden sist vi hadde vært på tur, for Hilde hadde ikke hilst på Bella tidligere. Bella ble tre år nå tidlig i mai.
Man begynner gjerne litt hardt fra start, så når vi begynte å pese litt og pulsen lå på javnt høy frekvens valgte vi å ta en bitte liten pause og nyte utsikten. Det er nemlig fordelen med slike oppoverbakker, da blir det gjerne litt utsikt på toppen.
Etter litt vann var det bare å ta fatt på nye høydemeter.
Når vi kom opp på Tuftinåsen flatet det ut et lite stykke. Da var vi gode og varme på ryggen, så det var ikke fritt for at vi svettet litt. Det blås en god del, så det var helt greit å ha på seg litt langermet.
Det var hogget forholdsvis mye innover, så det var åpent å gå i fin skogbilvei hele tiden.
Overaskende mye utsikt på turen, så vi gledet oss til å gå ned igjen for å nyte den hele veien. Vi hadde nemlig ikke funnet noen bra vei nedover slik at vi kunne lage en runde av turen.
Noe som er sikkert er at man ikke kommer til toppen på flatmark. Så etter en times tid med oppoverbakker, kunne vi skimte målet med turen i det fjerne... trodde vi.
Ja for erfaringsmessig så er en snart på toppen når en ikke ser noen ny topp litt lenger inn og mesteparten dreier seg om himmel når man ser framover.
Etter kartet var dette Jonskollen, men kartet sa også at det var en liten topp litt lenger inn som var noen meter høyere. Og når man først har klatret seg oppover, så klatrer man jo de siste meterne også.
Til tross for at det var overskyet fikk vi endel motlys på bildene, men utsikten kunne nytes før vi gikk til 526 som var det eneste som sto på den toppen.
Bella og Hilde var veldig enige om at dit bort måtte vi. Så da fulgte jeg og Hailey med bortover hogstflata til vi kom inn på tømmerveien igjen.
Vi satt vel kanskje et kvarter på toppen for å drikke litt, ta en energibar og nyte utsikten.
Helt grei ettermiddagstur, som jeg kanskje skal gå igjen.
Jeg vil anta at det er Torevannet som ligger midt i bildet.
En ynkelig liten varde var satt opp på toppen av kollen.
Nedoverbakkene var like bratte som oppoverbakkene, så det var egentlig bare å legge i vei. Totalt brukte vi en time opp og litt pause på toppen og en tre kvarter ned til bilen igjen.
Vi ble knipset bilder av både på vei opp og på vei ned igjen. Om du klikker på Viltkamera.nina.no så kanskje du finner bildet av oss... eller ikke? Men du finner helt sikkert bilder av firbeinte som har passert de siste ukene.
Smil!