Årets første Softice

Sommer og sol... nei det er bare april, så det er ennå en vårmåned til før vi kan si sommer. Men de siste ukenes temperaturer så er det helt greit å nyte både i og solskinn ved fjorden.

Årets første softice ble på Garntangen forrige helg, men i og med at jeg har vært litt i overkant aktiv med kamera igjen så tar det litt tid å få dokumentert aktivitetene. Men bedre seint enn aldri tenker nå jeg. Man må jo sette seg ned å redigere litt på bildene og ikke minst kommentere litt. Nå som det er vår og lange lyse kvelder begynt å bli, så er det ikke det som blir prioritert. 

Jeg møtte ei jeg jobber sammen med som har blitt en veldig god venninne etterhvert. Hun er for tiden sykmeldt, så da er det hyggeig med litt oppmuntring tenkte jeg. Jeg lurte på hvordan formen var om hun kunne tenke seg å bli med meg og Bella fra Vik og gå til Garntangen for en softice. 

Vi var litt tidlig ute, så vi gikk ned til vannet for å se på de to svanene som svømte rundt der. Jeg hadde ingen planer om å forstyrre, men den ene svømte mot oss og snurret litt rundt og svinset litt hit og litt dit så da fikk jeg ganske brukbare bilder med mobilen til og med.

Skikkelig hvit og fin, så sommerprakten var intakt så det ut til. Jeg har aldri med meg brød til å mate dem med, for det er det nok av andre som har.

Bella var ikke videre interessert i svanen heller, hun kikket like god andre veien som på svanene.

Det er pene fugler da, Det er faktisk utrolig mange pene fugler.

Den la seg til litt utpå og snudde etterhvert for å svømme andre veien.

Klokka nærmet seg tolv og vi gikk opp trappa fra stranda for å vente på dagens turfølge.

Det er merkelig at det ikke var flere som var ute med båtene sine når det var så godt og varmt i været.

Bella og Georg fikk dele siste rest av softicen til Helle, så hun ble dagens bestekompis.

Man blir litt tørst av å spise is, så noen slurker vann var godt. Jeg hadde nesten trodd hun hadde lagt seg ned i vannet, men hun var litt for opptatt av hva Georg dreiv med til å gå helt sine egne veier. Det så ut til at de satte stor pris på hverandres selskap og ikke minst at de var like store begge to. Det var en uvant setting for dem så det ut til. Bella skulle ha han med for å leike og satt og sparket på han, men Georg gadd ikke det. Ikke sa han fra heller, men satt like rolig.

Her var de veldig enige om at det luktet veldig fristende.

Takk for turen, måtte de ikke bli like lenge til neste gang!

Noen dager er tyngre

Dette livet er litt rart... Tenk at ikke en eneste dag er lik en annen. På Tv2 i kveld er det en dokumentar om "Hvem drepte Birgitte?"  Jeg skal ikke si hva jeg tror eller hva jeg ikke tror, men denne saken viser tydelig hvor tilfeldig livet er. Hvor fort livet ditt kan bli noe helt annet enn det du hadde tenkt bare fordi noen andre tror noe som kanskje ikke er sant i det hele tatt.

Hvor mange er uskyldig dømt i Norge? Hvor mange er gått fri fordi noen andre har fått skylden for det de har gjort? Hva får noen til å tilstå noe de ikke har gjort? Hva får oss til å sluke rått hva slike "eksperter" uttaler seg om i hytt og pine? Hvordan kan vi vite at de ikke har fått en pose karameller under bordet for å mene det de legger fram i sine rapporter.

I dag er fingeravtrykk "gammeldags" nå er det DNA analyser som gjelder. Men hvor enkelt er det å plante en annens DNA på et åsted for å skyve misstanken over på noen andre. Om den straffbare handlingen ikke var planlagt så er det større sjanse for å finne riktige DNA, men hvordan kan en vite hva som er skjedd når en ikke er der. Er det så enkelt som i krimserier på tv?

Alle har vi et valg om hvordan vi skal leve vårt liv, ja i alle fall når vi har passert de første 18 årene av livet vårt. Skal en bare sitte hjemme og vente på at livet skal passere, eller skal en aktivt tilføre handlinger til livet sitt. Noen er jo i overkant ivrige å tilføre handlinger inn i andres liv også.

Men om en er mer optimistisk... er det like enkelt å få livet til å skinne? Like enkelt å være fornøyd? Like enkelt å bli rik, få ny jobb, nye venner...? Tja... jeg har en følelse av at folk flest tror på Murphys lov...

Murphys lov, spøkefullt uttrykk som innebærer at dersom noe kan gå galt, så kommer det også til å gjøre det. En vanlig formulering er «Alt som kan gå galt, går galt» (noen ganger med tilføyelsen «og på det verst tenkelige tidspunkt»). Uttrykket tilskrives Edward A. Murphy, kaptein i det amerikanske flyvåpenet, som skal ha brukt det i 1949. Det finnes en rekke varianter av uttrykket tilpasset ulike sammenhenger.

De samme personene leverer inn Lotto kupongen, handler inn på tilbud for å ha ting lenge, bestiller ferieturen for sommeren ved juletider... Hvorfor handler de samme personene så irrasjonelt?

For en stund siden kom jeg over en bokomtale "Doppler" som er skrevet av Erlend Loe. Dette er en bok jeg absolutt kunne tenke meg å lese i sin helhet. Eller rettere sagt alle tre bøkene som er i denne romanserien om Doppler.

En dag Doppler er ute og sykler i skogen, faller han og, slår hodet og han får ett nytt syn på livet. Han innser at livet hans er meningsløst, at det allerede er utspilt og lagt til rette for han, og han flytter derfor inn i skogen for å trosse dette. Han starter en kamp mot det som han beskriver som «flinkheten» som har fanget ham og resten av samfunnet under sin kappe. Han innser også at han ikke liker mennesker, og ønsker ikke kontakt med noe menneskelig. Elgkalven Bongo blir derfor hans eneste venn, og han betror seg til kalven i troen på at enhver skapning som ikke er menneskelig, er mer trofast enn ethvert menneske.

Dopplers syn på mennesket. Han ser oss ikke på det ikke på det overfladiske viset som vi mennesker ser oss selv, men mer objektivt. Han ser ikke bare hva vi gjør mot de rundt oss, men mot oss selv. Vi lar de materielle gledene i livet ta over, og vi lar oss bli fanget med under denne såkalte «flinkheten», som skåner oss fra å se hvordan vi lever. Vi lar livene våre bli utspilt foran oss, vi skaper konflikter, og vi klarer ikke holde et samfunn oppe. Doppler sier, «Jeg liker ikke folk. Jeg liker ikke det de gjør. Jeg liker ikke det de er. Jeg liker ikke det de sier». Han tar avstand fra mennesker av denne grunn, han velger å trosse sitt perfekte liv for å bevise at man ikke alltid trenger å la «flinkheten» styre, og dette bet virkelig merke i meg.

Det er jo tross alt en lang mørk vinter vi går i mot og da er det greit å kunne lese noe nytt, ikke bare sånne bestselgere som alle har lest. Det er mange svada bøker som er publisert, og mange som er bra... men det er slett ikke alle som fenger meg i alle fall.

I min rydderunde rundt i huset så husket jeg jo på alle bøkene jeg har i kjelleren. Jeg har lest de fleste av dem, men det er mange år siden så jeg kan vel begynne på nytt igjen i vinter. Jeg har lyst til å lage en bibilotekkrok, men er det bare gamlefolk på film som har et bibliotek i huset sitt? Jeg for min del kjenner ikke en kjeft som har bibliotekrom i huset sitt, sånn som man ser på film.

I dag har jeg vært litt flink, jeg har vasket golvene. Rettere sagt tatt helgevasken på en onsdag. Hailey hadde kastet opp et par ganger i natt. Jeg hadde ikke tid til en grundig vask i dag tidlig før jeg dro på jobb, så da ble det helgevask i ettermiddag. Det blir sjelden lang tur på hundene når jeg vasker etter jobb, så de får få seg en skikkelig runde i morgen etter jobb isteden. Kanskje jeg skulle prøve meg på runden om hengebrua igjen. Nå har de jo støpt litt, så det bør være mulig å komme seg over jernbanen på et forholdsvis enkelt vis.

Men hva kommer etter torsdager? JO fredager og en ny helg! Merethe kommer en tur, så da får vi se om vi finner på noe, eller om det blir sofakos...

Men man skal vel ikke planlegge for mye, for planer har jo en bitte liten tendens til å bli til noe annet enn det en opprinnelig har tenkt. 

På fredag er ikke yr særlig samarbeidsvillig for tur, så da må en, eller rettere sagt jeg gå lang tur med hundene. Vi får se hva planene utarter seg til.

Min nisje verden...

Man blir vel både sær og rar jo eldre en blir, mer kravstor og har litt forventninger til hva vil vil oppnå med det vi begir oss ut på. Vi gjør ikke unødvendige ting, vi gjør ikke ekstra og dobbelt ting. Man blir litt rasjonell og praktisk så ting går glatt.

Jeg bryr meg mindre og mindre om hva andre synes og mener, for ikke å snakke om hva de synes og mener om meg. Jeg gjør som jeg vil og om andre ikke vil, nei da gjør jeg ting på egenhånd, helt aleine.

Det medfører stort sett at jeg gjør ting aleine. Skal jeg på tur så er det så greit å ta det etter innfallsmetoden. Om jeg har avtalt med noen at vi skal på tur dit, så nytter det jo ikke å finne ut at nei hvor går den veien der hen da? Kanskje det går ann å gå rundt her, men wups så har turen blitt dobbelt så lang som en hadde tenkt.

Jeg foretrekker ensomheten, ikke store mengder med folk å forholde seg til. Men en fredelig fjelltur, med bare meg, hunder og stillheten som råder. Ser mange poster på sosiale medier om dagen at ferien tilbringes på tur med gode venner og de koser seg SÅ veldig!

Jeg for min del kunne ikke tenkt tanken engang på å tilbringe ferien med gode venner. Nei så gode venner har jeg ikke at det frister å tilbringe dager med dem. For å være ærlig så har jeg vel ingen jeg kan kalle gode venner heller. Jeg har mange bekjentskaper, men når kvelden senker seg og roen kommer. Da foretrekker jeg ensomheten og egne sysler. Da koser jeg meg.

Kjekt nå som Patran er blitt såpass stor så kan hun troppe inn når jeg har impulshandlet noen billetter til ett eller annet. Noen ganger spør jeg om andre har lyst til å bli med, og stort sett så er det noen som synes slikt høres gøy ut og blir med. Men jeg blir aldri bedt med dem på noe i etterkant, så da gidder ikke jeg å spørre om vi skal finne på noe en gang til. Nei det må være gjensidig.

Jeg har noen billetter utover høsten så får vi se da om det blir jeg og Patran som drar eller om det er en annen.

Ikke er jeg så glad i at alle må spise. Det er også en ugjæl alle har, at skal de kose seg så må de spise. Om folk skal samles så må de spise. Jeg er så glad Patran er så stor at jeg er ferdig med foreldremøter. Bare vi skulle være der en time eller to så måtte de dra fram denne kaffen sin og kaker eller annet smuss. Skal folk på tur så må de ha med seg niste og sitte i timesvis.

Når jeg og Marius var på Norefjelltur så gikk vi i nesten firetimerstur, kun med drikkestopp. Vi skulle ett sted, men fortsatte en annen retning og halvveis så syklet han over fjellet og jeg gikk tilbake til parkeringen. Tipper kanskje jeg var mer fornøyd med turen enn han, han måtte tross alt bære sykkelen endel mer enn han hadde tenkt da vi dro hjemmefra.

Man blir sikkert litt mer vant til å gjøre ting på egenhånd når en er født og oppvokst på bygda. Man er ikke vant til store venneflokker rundt seg bare en stikker nesa utfor døra. Når en vokste opp uten mobil og data, flere kilometer fra andre på samme alder. Når en faktisk måtte gå hjem i mørket langs øde landeveier når en hadde vært på besøk hos noen. Når det noen dager ikke var noen å leike med, så en måtte finne på noe selv. Det var da aldri noe problem. Så hvorfor lage det til noe problem når en er passert 19 liksom?

Da er det jo bare å fortsette å snakke med seg selv, finne på noe selv, og ikke minst trives i sitt eget selskap helt aleine. Ingen å irritere seg over, ingen å vente på, ingen som protesterer, ingen som må tenke på ting til det nesten er for seint. Da kan en faktisk male kjøkkenet svart uten at noen spør, hvorfor det?

Jeg har aldri hatt stor sans for hverken tradisjoner eller familiesammenkomster. Hvorfor samles kun når det er jul og bursdag om en ikke ser noe til hverandre ellers i året? Hvorfor skal man liksom trives sammen bare fordi man tilfeldigvis er i slekt? Hvorfor skal man tilbringe tid sammen på fritiden bare fordi man tilfeldigvis jobber på samme sted?

Argumentet de kommer med for sosialetilstelninger med jobben er at en skal bli kjent med hvordan folk er som privatpersoner i en løsere setting. Man skal skape relasjoner. Om man ikke foretrekker å snakke mer med personer på egenhånd når en blir kjent på jobben, så er det minimal sjanse for at en skaffer seg "bestevenner" etter en jobbtur. Jeg gjør meg rimelig raskt opp en mening når jeg møter nye folk, og det er ikke veldig ofte det har vært totalt bom. Noen som virker rimelig greie kan vise seg etterhvert å være ganske tragiske når en blir litt kjent. Og de som en har inntrykket av er tragiske, de blir aldri bedre enn tragiske.

Kan da ikke være så galt at en veit hva en vil uten at andre har fortalt hva en skal mene om ting? Kan da ikke være så galt å ta en tur på egenhånd uten å ha med seg hverken folk eller mat? Hadde vært mye rarere å dra på tur uten hund for min del. 

Gi en klem

Fysisk kontakt gir folk mer trygghet og selvtillit. En klem tvinger oss til å la en annen person komme inn i vår personlige plass. Med denne direkte kontakten mellom kropp og kropp åpner vi symbolsk vår tillit til den andre personen. Vi kan si at klemmer humaniserer oss. Når vi omfavner noen, gir vi en klar melding om kjærlighet, takknemlighet og empati. Denne enkle gesten løfter vårt humør og gir oss styrke.

Kroppsspråk er en ekte refleksjon av vår følelsesmessige tilstand. Våre fysiske bevegelser er også kommunikasjon, selv om det ikke er verbalt. I en klem er det en melding som begge parter intuitivt mottar og forstår. Vi kan omfavne noen når vi er rørt av glede på grunn av en gjenforening. Vi kan gi noen en klem for å trøste dem, eller for å si «Jeg elsker deg», enten det er kjærlighet i et par, mellom søsken eller blant venner. Klemmer er kroppsspråk og hjelper til med å forbedre kommunikasjonen mellom mennesker.

Få ting kan berolige en persons angst eller panikk som en klem. I en følelsesmessig krise er klemmer enormt trøstende. Fysisk kontakt reduserer stress og sprer seg rolig. Derfor kan vi si at en av fordelene med klemmer er bedre følelsesmessig helse. Ved å redusere stress, gir de oss mer fred, lykke og velvære. Klemmer hjelper i vanskelige tider, når vi er overveldet av arbeid, eller når vi bare føler at vi ikke kan fortsette. Ingen er så uovervinnelige at de ikke trenger en klem fra tid til annen.

Klemmer er også en del av en fysisk manifestasjon av kjærlighet. Som å kysse, har det også en reell effekt i kroppen din å klemme en du har kjær. Spesielt er det en økning i nivåene av oksytocin.

Oksytocin er en kraftig nevrotransmitter som gir en følelse av glede og reduserer fysisk og psykisk ubehag. I tillegg støtter det også det kardiovaskulære systemet og hjertet. For å oppsummere, er klemmer den mest behagelige og naturlige måten å forebygge eller forbedre hjertesykdom på.

Klemmer og andre former for kjærlig eller vennlig fysisk kontakt gir oss komfort. Faktisk kan de gjøre en persons frykt for å dø mindre. Bare å holde en person eller et dyr – selv et tre – hjelper oss med å møte det med mer fred. Det gjør det også lettere å godta det uunngåelige øyeblikket når våre liv slutter.

Dagens siste på listen over fordeler med klemmer, har med serotonin å gjøre. Dette er en kjemikalie som kroppen vår skiller ut, og det virker som en nevrotransmitter. Når vi klemmer våre kjære, øker vi serotoninnivåene våre og føler glede og lykke.

En person i en deprimert tilstand eller med høye stressnivåer har serotoninnivåer som er under normale nivåer. Derfor er en av fordelene med klemmer deres evne til å balansere ut serotoninnivåene, som også er ansvarlig for å regulere sexlyst.

Bortsett fra angstproblemer og depresjon, sender mangel på serotonin oss mange tegn på at vi ikke bør ignorere eller utelukke at det muligens er knyttet til denne nevrotransmitteren.

Manglende oppmerksomhet, tretthet, vanskeligheter med å konsentrere seg om bestemte fakta og å beholde informasjon er også forbundet med et serotoninproblem. Dette symptomet er svært vanlig hos personer som lider av depresjon. Et problem som samtidig har en tendens til å bli bedre når en medisinsk behandling er oppnådd for å behandle det. Serotoninnivåer har del i en uendelig mengde kroppsprosesser.

Toppand med unger nyter sommeren i Steinsfjorden. Jeg ble gledelig overrasket når jeg kom hjem fra jobb i dag. Patran hadde badet alle hundene, lagt sammen alle de reine klærne fra snora og satt og koste seg på verandaen. Er ikke jeg heldig? Nå skal jeg fikse meg litt for å sitte i en mørk kinosal med Patran og Anders, så det er bare å nyte kvelden.

God helg!

* *