Har du sjekket deg?

Prøvetaking fra livmorhalsen (portio og cervix) har vært anvendt til å stille tidlig diagnose av forstadier til livmorhalskreft siden 50-tallet. Etter innføringen av celleprøver har antallet krefttilfeller i livmorhalsen gått ned med 60 til 70 prosent. Celleprøve fra livmorhalsen innebærer at det skrapes av celler fra livmorhalsen, og disse cellene granskes i mikroskop av trenet laboratoriepersonell som ser etter celleforandringer. Celleprøven kan også avdekke betennelsesceller, trichomonader, sopp og mistanke om herpesinfeksjon. Den faglige betegnelsen på celleprøve (cytologi) fra livmorhalsen er cervixcytologi.

Fra 2019 innføres en ny analysemetode for livmorhalsprøver hos kvinner mellom 34 og 69 år -HPV test. Istedenfor å granske prøven for celleforandringer først, undersøkes prøven for humant papillomavirus/HPV. Dersom viruset blir påvist, tester de videre for å se om det ses celleforandringer. Dersom det ikke påvises HPV, anbefales ny kontroll etter fem år. Prøven blir tatt på samme måte som celleprøven i et avskrap fra livmorhalsen.

I Norge anbefales kvinner mellom 25 og 69 år å ta celleprøve hvert tredje år. I løpet av perioden 2019 til 2021 vil alle kvinner i landet mellom 34 og 69 år anbefales HPV test hvert femte år.

Positiv innstilling... nå ja...

Nei en får jaggu holde på som før! Jeg har i iallefall gått på en skikkelig smell. Så potte tett av snørr og dårlig form har jeg ikke vært på det jeg kan huske. Jeg som er sjuk bare tredje hvert skuddår. Nå er hodet fult av bomull og øra klør, når jeg hoster så kjennes det ut som nåler som stikker i lungene og jeg nyser til den store gullmedalje. Det er skikkelig varmt og jeg fryser. Hunder får seile sin egen sjø noen dager, og dubb på sofaen blir det når jeg kommer hjem fra jobb. Det er jo årsoppgjør må en vite og revisor har to frister for ting som må være klappet og klart denne uka. Jeg har tatt noen kortere dager, det vil si i går ble det lenger dag enn jeg skulle, og i dag litt kortere enn jeg skulle. Men det går seg til. 

Jeg får vel ikke mer medynk av Patran enn jeg fortjener, jeg får i retur alt og kanskje en bitte liten smule til av det jeg har sagt til henne og de andre ungene når de har småsnufset litt og egentlig vært litt småsyke. 

Neimen er det du har drivi med nå da?

Har du gått ute uten nok klær?

Har du vært våt i håret?

Må lære det å kle på deg veit du så slipper du sånt.

Gå å snyt deg, få ut snørra så blir du bedre.

Bare å stå opp, du blir bedre utover dagen, når det går seg til.

Du er ikke så sjuk da...

Du får ta deg en tur ut så kvikner du litt til.

Være hjemme fra skolen, er ikke så sjuk vel?

Det verste er at jeg ikke har snøring på hvordan jeg har blitt så sjuk, jeg var aleine i helga bortsett fra tur med hunder på lørdag. Ergo ingen som kan ha smittet meg når jeg våknet lettere tett mandag morgen. Godt jeg ikke har sår hals, for appetitten er veldig god. Så nå har jeg testet ut litt, man blir bedre av å komme i gang med litt, en tur ut i frisk luft hjelper, men man blir veldig sliten og trøtt etterpå. Det hjelper å snyte seg, man blir bare bitte litt sår under nesa. (Må bruke mjukere papir veit du så slipper du sånt!) Nei ligge i senga er ikke noe alternativ, tror ikke man blir frisk av å kjede ræva av seg. 

I går ble kur fastsatt. Curamed som består av råmelk og en dæsj vitaminer, maks 10 i døgnet. Godt blandet med Repsils med honning og sitron. Honning på brødskive og dobling av hvitløksdosa i maten. Ut på en liten tusletur i havna med de små håpefulle, bære litt ved så en får laget skikkelig badstue til en er ferdig i badekaret. Dubbe på sofaen og lese litt før en er klar for å legge seg til kvelds. Nei jeg har ikke tenkt å smitte de jeg jobber sammen med, de kan bare la vær å komme inn på kontoret mitt, de kan sende en mail.

Hva jeg skal nå? Jo nå skal jeg komme meg ned fra "rise and shine" hylla og ned på "fornøyd" hylla så jeg blir frisk igjen, i morgen er mye gjort. Jeg har jo planer både torsdag og i helga, så jeg har jo ikke tid til dette slaraffengreiene her. 

Kollaps på jobb

Hvem sier at det ikke er spennende å jobbe på kontor, at alle dager er like og at det ikke skjer noe?

Det ble arrangert førstehjelpskurs på jobben, jeg sto over for jeg må vel ærlig si at jeg ikke har så mye til overs over firmaet som arrangerer. Vi har det en gang i året på jobben, men jeg har kun vært med en gang. Det er endel som skurrer i mine ører i forhold til det jeg har hatt tidligere om førstehjelp. Da valgte jeg heller å kjøre lønn i dag, da det blir en forholdsvis travel dag i morgen allikevel.

Kontoret mitt ligger vegg i vegg med møterommet, plutselig hørte jeg noen som kom ut av møterommet, men så ble det stille. Tenkte vel egentlig ikke noe mer over det før jeg hørte tung sakte pusting. Tydelig noen som sleit, så jeg tenkte jeg fikk gå ut i gangen og se da i det minste. Der lå det en på golvet med øynene igjen og hadde det tydeligvis ikke bra. 

Konklusjonen ble raskt å hente instruktøren på førstehjelpskurset som burde ha skikkelig kjennskap til hva som var best å gjøre. Etterhvert som personen ble borte vekk, kramper og rullet med øynene og "tapt for denne verden".  Instruktøren viste ingen tegn til å ta kontakt med helsepersonell så da ba jeg han som sto ved siden av meg om å ringe ambulanse. Vi fikk etterhvert kontakt med personen igjen og holdt kontakt med øynene, for de ville helst lukkes. Innen ambulansen hadde kjørt gjennom byen så var personen våken, men hadde vondt i hodet og var svimmel. Ambulansepersonalet tok over og førstehjelpskurset fortsatte og snart var det lunsj.

Utover dagen tikket det inn positive oppdateringer om personen og siste melding så var det en legeprat før utskriving og hjemreise. Godt det ikke var så alvorlig som det til tider så ut til.

I morgen kommer de mannsterke fra ledelsen i Danmark, så stille rolige dager uten action... ja det blir det vel kanskje når årsoppgjøret er over og revisorene har dratt tilbake til Oslo igjen.

Tilbakeblikk og framgang

Seint i november 2008 skulle jeg på tur med hundene, men det gikk ikke helt etter planen. Det endte opp med en brukket ankel og jeg måtte operere inn 6 skruer og en plate. Bilde over illustrerer godt hvordan mitt liv på krykker i 12 uker var. 

De første to ukene hadde jeg gips på beinet, men etter kontrollen på sykehuset så fikk jeg slippe de de siste 10 ukene. Men jeg måtte ikke tråkke på beinet. Det klarte jeg bra.

Vel hjemme uten gips og etter å ha fjernet stingene, så var tålmodigheten min virkelig over. Jeg hadde en ukes sykmelding og hadde allerede tatt taxi til jobb en uke.

11 sting

Det ble mange timer krabbende rundt på jordet den vinteren. Hundene måtte ha sitt og jeg kjedet meg, så da ble det en vinn vinn situasjon.

I februar 2009 var dagen kommet til at jeg kunne fjerne stabilisatorskruen og jeg kunne kaste krykkene for å gå normalt igjen. Når en ikke har brukt ankelen på mange måneder så er den ikke veldig bøyelig lenger. Når man ikke har tråkket på beinet på like mange måneder så er det heller ikke mye muskler igjen, hverken i legg eller lår. For ikke å starte for hardt ble det mye skigåing på flatt jorde resten av vinteren. Det tok nærmere ett år før en ikke kunne se at jeg hadde gjort noe med beinet mitt. Så det ble lite hundeutstilling, da jeg måtte ha noen til å løpe med dem i ringen for meg. 

I vinter startet skruen å skru seg ut og jeg begynte å bli mer og mer sliten i ankelen om jeg var på lange turer. Så når jeg var på kontroll hos fastlegen tok jeg opp problemet. Jeg ble sendt på sykehuset for nye røntgen bilder. Det viste seg at den ene av skruene hadde skrudd seg ut 1,5 centimeter. Det ble søkt om operasjon slik at alt skulle fjernes.

Jeg grudde meg ikke til i dag, for jeg regnet med at det var enklere å ta ut ting enn å sette inn ting. I går kveld dro jeg på kino for å se America Made med Tom Cruise. Den levde vel ikke helt opp til forventningene om triller, for å si det sånn.

Det er ikke ofte jeg tusler rundt nede i byen, så det er stor framgang på byggeprosjekter for hver gang jeg er der.

Jeg skulle møte Åse en halvtimes før filmen startet, og det var ikke akkurat kø for å få billetter.

Pepsi og M&M må man ha når en sitter på kino. Filmen varte i to timer og hadde vel ikke noe vesentlig høydepunkt for å si det sånn. Traileren var vel der det var best for å si det sånn.

* *

Filmen var basert på historie fra virkeligheten, men vi hadde vel egentlig følelsen av å se en halvdårlig film fra søttitallet.

I dag tidlig var det tåke, småkaldt og skikkelig høststemning. Jeg gikk ned til Kenneth for å sitte på med han til sykehuset. Han kjører jo rett forbi når han skal på jobb.

Så var det bare å gå inn i vestibylen og vente på min tur. Vi var tre stykker som hadde oppmøte halv åtte, ble hentet og plassert på et venterom for videre behandling. Du rykker stadig fram i køen. Etter samtale med legen og vurdering av helhetsbildet så fant han ut at han ikke var enig med tidligere lege som ville fjerne alt i ankelen. Så han mente vi skulle gå for den enkle varianten med å kun ta bort problemet og ikke potensielt starte flere problemer. Det er jo bare den ene skruen som er vond og løsner, de andre er grodd skikkelig fast.

Da ble det lokalbedøvelse isteden for lett narkose, et lite snitt isteden for langt og komplisert. Ingen meisling for å få ut platen og de siste skruene. Jeg kunne stå opp og begynne å kle på meg når jeg følte for det.

Vel tilbake på venterommet fikk jeg servert frokost. Den var knallgod for en fastende sjel som pleier å spise ved seks tiden om morgenen. Kvart på ti kunne jeg ringe pappa for å bli hentet hjem. Jeg skulle ikke drive med ekstremsport på noen uker, ikke kjøre bil i dag og ellers ta det rolig i helga. Krykker skulle jeg bruke ved behov.

Bandasjen skulle sitte på 24 timer og plasteret skulle sitte på til stingene ble fjernet om 2-3 uker hos fastlegen. Med så få restriksjoner så må jeg vel klare å holde meg rolig når det kun er snakk om få dager. Nå blir det sofa, pc, tv og annet tilbehør innen rekkevidde resten av helga. Jeg skal iallefall ta en titt på bildene fra turen vi hadde på onsdag. Det var en tur som ble knallfin, til tross for at stedet endret seg opptil flere ganger, for til slutt å ende opp med at jeg ikke gikk tur der jeg trodde jeg hadde gått.

Hint av sommer

Med full rapportering rundt om på FB at det er varmt og godt, men ikke her. Nei jeg sitter med lange ermer og langbukse. Men utover dagen i dag så var det slutt på regn og overskyet vær, sola tittet fram her også og det ble riktig så godt ute. Hundene fikk en runde oppe i havna for å få løpt fra seg litt etter alle dagene med regn. Rart med det, blir ikke noe tur utover den vanlige runden om hengebrua eller ut til Veme når det er dårlig vær. Klarer meg med en time da jeg altså.

Jeg har – i løpet av de siste månedene – tilbrakt et og annet øyeblikk på venterommet hos lege og sykehus, og i løpet av denne tiden har jeg kommet fram til at selve legebesøket er helt ok, det er tiden på venterommet som kan være en prøvelse…

Personlig har jeg ingen problemer med venting.. Tvert i mot synes jeg det kan være greit innimellom... Jeg finner det underholdende å observere mine medpasienter, prøve å gjette på hvem de er, hvordan de er og hva de jobber med (og – for å være helt ærlig – hva som feiler dem) Dersom noen ringer deg og du sier at du sitter på venterommet hos legen, så er du på en måte fredet.. Legens venterom er det vakuumet der ingen maser, ingen krever noe, ingen forlanger noe.. annet enn at du sitter stille og venter til det blir din tur…

Sist jeg satt slik, var på torsdag.. Min vane tro brukte jeg litt tid på å se meg rundt og observere hvem jeg delte dagens ventetid med.. Vi var ni stykker i venterommet.. Foruten to barn, den ene med sin mor og den andre med sin far, en unggutt som gjentatte ganger snakket med noe jeg bare kunne anta var sin mor i telefonen (”jammen MÅ jeg være her? Jammen, kan jeg ikke bare dra hjem? Jammen..! Jamm..! Ja, jeg vet det.. Jada.. Jaaada, det er greit! Ja, ok.. Ha det, da!”) og meg selv, var der tre eldre damer, hvorav den ene satt oppslukt med et medbrakt kryssord, mens de to andre snakket forholdsvis høylytt sammen om samfunnets forferdelige tilstand på generell basis…

Og når en sitter slik, med et utlest ukeblad i fanget, overhører en de mest fantastiske samtaler torsdagens liste ble toppet av denne:

”Jeg sier det, jeg, at det skulle ikke vært lov å la folk sitte her å vente så lenge på hjelp!” sa den ene damen indignert til den andre.. ”De bryr seg altså slett ikke om at folk har annet å gjøre med dagen sin enn å sitte her! Jeg synes det er egoistisk, jeg..! Vet du, jeg har vært her siden det åpnet i morges..!” sa hun, med stramme lepper og øyenbrynene megetsigende hevet.. ”Men i all verden!” svarte den andre, ”er de så forsinket?! Det er jo snart to timer siden! Nårtid hadde du time, da..?!” ”Nei, jeg har ikke time før om tyve minutter, men jeg hadde jo et håp om å få komme tidligere inn, da.. Jeg har et par ekstra ting å snakke med ham om, så…”

Jeg måtte løfte blikket fra det utleste ukebladet... ”vær så snill å smile!” tenkte jeg.. ”vær så snill å si at du tuller…!” men nei, det var ikke en anelse humor – eller et snev av selvinnsikt – å skue i mils omkrets...

Ha en fortreffelig helg!

Tanketom

Noen ganger har man hodet fult av tanker, andre anger er det helt tomt. Noen ganger er det så fult av tanker at det egentlig bare blir for fult så det ikke blir noe ut av noe så det egentlig bare blir tomt. På mandag kom det snø, ikke bare litt snø heller. Mengder med snø kom fallende fra himmelen og la seg i våte klæsser over alt. Med sommerdekk på bilen så ble det ikke noe jobbing på meg. Det ble en dag som ble tilbragt i sofaen uten noe fornuftig gjort i det hele tatt. Absolutt ingenting! Ikke engang en liten tur med hundene. Var bare i skjulet og hentet ved. 

På kvelden ga det seg såpass at jeg fikk bilen ned på riksveien for der var det bare vått utover dagen og ikke snø i det minste. Jeg kunne ikke ha to dager i sofaen uten å gjøre noen verdens ting. Siden jeg hadde time på sykehuset for utredelese av skruene jeg har i ankelen. Det viste seg at to av de seks skruene hadde begynt å skru seg ut og sammenlignet med opprinnelig bilde etter operasjonen var det nærmere en cm ut fra opprinnelig posisjon. Så i samråd med legen så skal jeg opereres igjen slik at både platen og de seks skruene skal tas ut. Det gikk nemlig ikke å bare ta ut de to som er vonde, nei det var alt eller ikke noe. Siden de ikke ville slutte å krabbe ut av posisjon så hadde jeg i realiteten ikke noe valg.

Fuglebrettet bugner av både nye og gamle kjenninger i den overraskende snøen. Det har blitt fargerikt ikke bare gult og svart med en blålugg innimellom. 

Svaret fra ultralyden av leveren kom i posten og det var ikke så oppløftende som jeg hadde ønsket meg. De hadde funnet endringer i høyre del av leveren, som de ikke hadde noe forklaring på hva var, så det var søkt om CT/MR for å kunne konkludere med noe. Så nå er det bare å vente på to nye brev fra sykehuset, nå som jeg akkurat var ferdig med de tre innkallingene jeg hadde fått hittil. Venting er ikke jeg veldig glad i for å si det mildt.

Så sørgelig her

Jeg og mamsen mistet en småpels... så nå er det bare 9 her. Om du vil vite hva som skjedde så kan du se i valpedagboka på hjemmesiden til mamsen.

Når mamsen hadde så mye å stri med så ble jeg med Merethe i hagen for å få unna kvist og kvast så nye greiner kunne komme opp.

Merethe klippet med kjempestor saks vi hadde fått låne av mamsen til mamsen, så tok jeg meg av rakinga.

Det var så mange kvister at papsen til mamsen måtte kjøre bort to store skuffer med traktoren. Jeg tenkte jeg skulle være med på en kjøretur...

Men det ble litt i skumleste laget når ikke Merethe ville være med også.

Nei, jeg tok heller en tur for å sjekke opp mamsen og småpelsa.

Når vi var ferdige så kom de andre pelsdotta på inspeksjon. De syntes vi hadde vært skikkelig flinke altså!

Beklagelse

I går kveld prøvde Tonje Opsal å ringe meg, men jeg var ikke særlig lysten på å ta den telefonen. Etterpå fikk jeg en sms hvor hun beklaget på det sterkeste at det endte slik med valpen min. At det var fryktelig trist å høre. Hun ser i etterkant at hun burde ha undersøkt bedre i forhold til urinveiene. Og at hun stryker hele fakturaen. 

Jo takk for det, men et levende lite vesen måtte lide et døgn mer enn nødvendig.

Tøft døgn

I går begynte den ene brune hannen å bli litt utilpass og ville ikke ha mat. Den hadde tydelig problemer med å komme seg på do også utover kvelden. Jeg prøvde med litt matolje, men da kastet den bare opp igjen sammen med litt mark. Det er ikke uvanlig når valpene har fått markekur for tredje gang. Da dør marken og den skal ut av kroppen. 

Valpen begynte å småfryse litt utover kvelden, så Merethe hadde den i senga hos seg. Der sov den stort sett hele tiden. Den ville ikke ha mat og ikke ha noe melk av Lady heller, men litt vann drakk den fra skåla. Den prøvde stadig å komme seg på do uten noe resultat. Utover kvelden og natta ble jeg værende oppe og massere den stakkars magen. Utover natta ble valpen varmere og varmere, men roet seg tilslutt. Så ved fire tiden sovnet vi begge to på sofaen. Jeg våknet ved sekstiden av at den var glovarm og nesten ikke satte beina under seg. Da ringte jeg veterinærvakta, men det var selvfølgelig ikke MIN veterinær som hadde vakt.

Jeg fikk vekket veterinæren, men hun var jo helt i svimeland og skjønte jo ingen ting. Ikke presenterte hun seg heller når hun tok telefonen, det skal hun gjøre når hun svarer en vakttelefon. Hun gjentok siste setningen min og med stor undring i stemmen. Er du ikke dyrlege spurte jeg. Jo, men kunne jeg ikke heller ringe etter kl 8 isteden for da var det vaktbytte. Jeg var vel ganske bisk når jeg sa at det var helt uaktuelt! Jo hun kunne jo møte meg på klinikken da. Hvem klinikk sa jeg, det er så vidt jeg vet mange veterinærer som har gått sammen på sånn veterinærvakt. Jo klinikken til Dyrlegene i Norderhov. Ja hvor er det da, sa jeg for dem har ikke jeg brukt. Så sa hun navnet på en gård, så kjent var ikke jeg da så jeg ville ha litt veibeskrivelse. Jo om jeg kom fra Ask så måtte jeg kjøre sørover. Etter en natt uten søvn omtrent og ikke frokost, så var lunta mi borte! Hvor F er sør da? Etter mye om og men så fikk jeg en sånn nogenlunde beskrivelse så jeg skulle finne fram. Men ikke et skilt om at det var der de holdt til. Eller i hvilket av de utallige husene på gården det var.

Hva var dette blanding av da? Nei dette er flat coated retriever dette. Jeg hadde jo fortalt det tidligere og at den var bare seks uker. Har du moren også da eller? Lurte meheet på. Ja så klart ellers hadde jeg vel ikke hatt en valp på seks uker! Jeg har ni til hjemme som ikke har noe symptomer på noe som helst. Jeg sa at den kunne jo ha spist noe som den ikke fikk utigjen. Hva har den spist da? Nei hadde jeg visst det så hadde jeg jo sagt det til henne! Valpene er jo ute på dagen og kan ha funnet noe som jeg ikke har sett. Siden vi var i skauen på dagen så er det jo komplett umulig å vite hva en av ti har funnet i lyngen.

Bildene er noen dager gamle, for det siste døgnet har alt dreid seg om denne syke valpen. Den ligger og sover og er oppe litt for å drikke vann, men vil ikke ha hverken melk eller mat. Den fikk væske under huden i nakken og litt smertestillende, så fikk jeg med litt antibiotika som jeg skulle sette med sprøyte i nakken på valpen selv hver morgen i 4 dager. 

Når valpene hadde fått markekur og klippet klør så fikk de over i den andre hundegården så ikke en fikk to ganger og en annen ingen. Der var det masse nytt å undersøke for der hadde de ikke vært tidligere.

Hadde det ikke vært påske så hadde jeg ringt min dyrlege privat, men man skal respektere folks fritid synes jeg. De jobber nok som de gjør. Men i dag sendte jeg en SMS og jeg har time i morgen tidlig for en skikkelig faglig vurdering av valpen. Hun klemte bare litt på magen og det var det. Ikke lyttet hun på den og ikke tok hun ultralyd av magen for å sjekke om det var noe som tettet et sted. Spørs om det blir en våkenatt til på meg, om ikke hele natten så må jeg nok opp og sjekke i allefall.

Hullet som Tessy har laget var morsomt, valpene krabbet opp og ned mange ganger.

Hjulet som dingler er alltid spennende for valper. Det hender til og med at de store leiker med det også.

Runt og rundt surrer det når valpene dytter på det.

Her var det masse spennende

Noen var skikkelig modige og våget seg opp på lemmen.

Før de skulle inn igjen så hadde alle vært kortere eller lengre opp på den.

Virker som den siste svarte tispa har fått seg ny familie også, nå gjenstår det bare å få besøk av dem.

Nå er det gøy å sitte i valpegården og følge med på leiken.

Ikke like enkelt å komme opp igjen for alle, men de fant sin taktikk.