Alle gode ting er tre, og en lørdag var jeg og Åse på tur til Jaklefoss igjen. Denne gangen etter mye regnvær og ikke minst med et nytt utgangspunkt. Nemlig Åsa. Ved tunellen går det opp en sti, så vi la ivei innover med mat og drikke, to hunder hver og godt humør. Første gangen vi prøvde oss i vår, så var vi vel mye nærmere fossen enn det vi trodde når vi var der. Det fant vi ut nå, men nå fikk vi jo se fossen i skikkelig flott vannføring. Det var det ikke i mai.
Stien vekslet mellom godt merket sti, over til litt traktorvei og sti. Bladene satt ennå på trærne, så det var mye gult i terrenget ennå.
Frida og Una har vi vært på tur med flere ganger tidligere så hundene er gamle vanner.
Vi holdt et lite øye med kartet, så vi valgte riktig sti eller vei videre mot målet. Det var endel kryss der, så man kunne havne litt i gal retning om man bare fulgte på.
Jeg kunne tidlig slå fast at min dag på tur var det ikke. Vi hadde ikke gått mange kilometerne før jeg lå på magen så lang jeg var. Sleipe røtter og glatte blader, hjelper ikke på stubber som stikker opp. Åse lurte på om det gikk bra, jo da, merket ikke noen vondter av betydning når jeg fikk stavret meg på beina igjen.
Kun to av veikryssene sto det skilter i, men ingen med stedsnavn vi skulle til. Men riktig retning gir de jo en indikasjon på.
Vi traff stadig på noen jegere som hadde mathvil, og når vi gikk ned igjen var de borte. Så det var korte jaktdager på dem. Muligens de er ute i skauen for å unngå kjerringa.
Flere idylliske steder en kunne bli fristet til å bo. Ante ikke at det var så mange hus innover veien vi etter hvert kom inn på.
Jeg og Åse har mye å skravle om, vi har vært på mye turer sammen. Vi er ikke på besøk hos hverandre, men turer det er vi gode på. Nye turmål liker vi begge og vi er ikke skremt om stien blir borte.
Når vi rundet svingen så vi turmålet i det fjerne. Jaklefoss, med selve Jaklefossen.
Det var forholdsvis vått så alle bekker var store. Hundene fikk slukket tørsten og temperaturen var rimelig varm, så jeg måtte ta av meg ullgenseren rimelig kjapt på turen. Det er ikke så enkelt å kle seg på tur om høsten, man har gjerne på seg litt mye. For brått kan en jo både bli våt og kald.
En liten forsmak på det vi hadde i vente.
Etterhvert ble det ikke fult så lett å ta seg fram, så denne delen av stien var nok ikke så hyppig i bruk som de andre vi hadde gått på.
Vi hørte fossebruset så det var bare å leite etter best framkommelige rute så vi kunne se noe.
Vi fant samme veien som vi hadde kommet nedover på i vår, så da skjønte vi at vi hadde litt ulent terreng å forsere før vi kunne beskue fossefallet.
Vi gikk litt lenger innover "veien" enn vi gjorde sist gang vi var der, før vi svingte oppover for å gå tilbake mot fossen.
Ingen autostrada for å komme fram. Det var både steinrøys og vindfall. Når en er litt fokusert på å finne den enkleste trasseen, så blir man litt ufokusert på det som er helt nære. Brått kjente jeg noe som stakk og svei i panna. Det var noen før meg som hadde knekt av en tørr grankvist 20 cm fra stammen. Den stakk ut i en skarp tørr vinkel. Stygt nært øynene. Au sa jeg og Åse spurte for andre gang den dagen om det gikk bra. Og vi var ikke framme engang!
Jeg har vanskelig for å tro at det er en enklere måte å ta seg fram til fossen på.
Den er et praktfullt skue og vel verdt turen inn på snøtt 6 kilometer en vei.
Planen om å spise i bunnen av fossen ble skrinlagt. Der var det skikkelig vått i stor radius fra fossen. Vannet sprutet til alle kanter når det traff fjellet.
Solstrålene gjennom gammel granskau og fossebrus ga en magisk stemning.
Jeg hadde papir i lomma til å tørke linsa på kamera med, men den ene enden hadde jeg nå brukt til å tørke blod fra panna. Greit å ikke smøre blod på linsa. Etterhvert hadde jeg sluttet å blø, men det svei i såret. Godt det blødde så ulumskhetene ikke satte seg i såret.
Fossen er visst virkelig et skue om vinteren, men siden hverken jeg eller Åse driver med isklatring, så var det helt greit å ikke ha som mål og komme tilbake hit til vinteren.
På de bildene jeg hadde sett på nettet, så virket det som om det var mye mer åpent der hvor fossen var. I praksis så var det ikke store åpne plassen.
Neste punkt på planen var å finne et sted å spise i sola, Da var det bare å henge og dingle i busker for å prøve å komme seg nogen lunde helskinnet ned igjen til stien.
Siste glimt av fossen for denne gang.
Vi satte oss på en liten lysning i skauen for å finne fram nista vår. Hundene slapp fri, for vi hadde ikke sett en sjel på mange kilometer og ikke hørte vi noe los heller.
Når vi satte oss ned så tenkte jeg at det var lurt å ta en selfie, så jeg kunne sjekke ut skaden selv. Sendte bilde til Merethe og der var det ikke mye omsorg å spore. "Jeg fikk holde meg til stien, så var det ikke så mye som sto i veien for meg"
Hailey hadde et stort håp om å få tildelt niste. Men hundene hadde fått hver sin godbit, så det fikk holde.
Det var ikke bare mine som hadde stort håp om å få utdelt niste. Una gikk ikke mange meterne unna.
Frida derimot var ikke særlig interessert i niste, men å få med Bella på noen runder med leiking. Det var knall. Frida løp rundt og rundt og til slutt ble Bella litt interessert og fulgte med noen runder rundt oss.
Det var ikke så enkelt å få til bra bilder da det var endel skygge fra trærne rundt oss. Men de to hadde det gøy i alle fall. Ingen tvil om det. Det er fint å se på når Bella leiker med små hunder, hun er ikke voldsom og overfallende som hun er når hun leiker med Hailey. Henne vil hun helst sette seg på.
Una sier klart i fra når de leiker litt for nærme. Sånne unge jyplinger trenger tilsnakk. Matro skal man ha.
Frida og Bella kunne vel ikke brydd seg mindre om den kjefta.
Etter ei god hvil satte vi kursen mot traktorveien igjen. I dette terrenget er det ikke så godt å få laget en runde av turen egentlig.
Vi gikk innom der vi hadde sittet for å spise sist gang vi var der.
Forholdsvis mye vann der også nå.
Litt posering av fri vilje
På vei tilbake fant vi en foss som det sto tømmerstokker i.
Takk for turen Åse. Snart er nye planer lagt.
