Moderne hekser feirer Halloween

Ikke det at jeg anser meg selv som heks, men det er litt spennende med alt som er litt småskummelt og ikke helt etter boka. Litt spådomskunst og trolldom. Litt uortodoks tankegang skal man ikke kimse av. Det er mye mellom himmel og jord som er lettere usannsynlig, men det betyr ikke at slike ting ikke skjer.

Blokksberg er navnet på fjell hvor det ifølge nordeuropeisk tradisjon ble fortalt at heksene møttes Walpurgisnacht (Valborgsnatten, natten til 1. mai) for å holde gjestebud med djevelen. Denne tradisjonen ble kanskje særlig spredt gjennom Goethes Faust.

Steilneset minnested, også kjent som Heksemonumentet, er å finne i Vardø, og er til minne om menneskene drept i Finnmark under 1600-tallets hekseforfølgelse. I dagens Skandinavia er det flere som definerer seg som heks og magiker. Ifølge folketroen var magi og naturkrefter på sitt sterkeste nettopp på halloween, med åpne kanaler til det hinsidige. Og flere ble dømt fordi de skulle ha bedrevet trolldom nettopp denne dagen.

Anne Mathisdatter fra Ekkerøy i Øst-Finnmark ble ikke dømt for noe hun hadde gjort på halloween, men hun er en av mange norske kvinner som ble anklaget for å være heks på 1500- og 1600-tallet. Høsten 1634 stod hun tiltalt for å ha bedrevet trolldomskunstner etter at flere heksedømte påstod at hun hadde kastet trolldom over sjøfolk som så hadde druknet. Anne bedyret at hun var uskyldig, men da en lokal fisker stod frem, og fortalte at hun hadde lovet ham ulykke både på sjø og land, ble det bestemt at hun måtte gjennom den såkalte vanntesten. Hun ble kastet på sjøen, og da hun fløt, ble hun forhørt og torturert. Hun tilstod til slutt alt hun var tiltalt for, og vel så det, og ble brent på bålet som heks.

For de aller fleste er Halloween en blanding av godterier og karneval med kostymer inspirert av djevelen, død og fordervelse. Slik har det ikke alltid vært. I utgangspunktet er det en urgammel takkefest med røtter i gammel norrøn tradisjon og keltisk folketro. Det var en overgangsfest mellom sommer og vinter, en nyttårsfeiring hvor man sa velkommen til vinteren og farvel til sommeren.

Også for flere hundre år siden var det vanlig å dele ut noe å knaske på. Den gang delte man ut mat, frukt og nøtter, ofte med håp om at det skulle gi gode avlinger neste sesong, eller tilgivelse fra kirken. Folk forestilte seg i tillegg at de døde kunne komme tilbake til vår virkelighet akkurat på denne dagen. Derfor ble det satt ut mat også til dem.

Kontakten med det overnaturlige var en viktig del av de opprinnelige skikkene. På 31. oktober var skillet mellom det jordiske og det hinsidige nesten opphevet, og mange trodde at magi og naturkrefter fikk en ekstra virkning. Historien om den samiske sjamanen Quiwe Baarsen viser dette. Han skulle bare hjelpe lokale fiskere med å få vind i seilene i slutten av oktober i 1625, men det gikk fryktelig galt. Ifølge rettsprotokollen gjorde den magiske datoen at han mistet kontrollen over kreftene sine, det ble et voldsomt uvær og fem personer omkom på havet. Baarsen ble dømt til døden og ble brent på bålet som heks,

Da kong James VI av Skottland skulle gifte seg med prinsesse Anna av Danmark-Norge i 1589, ble bryllupet forkludret av et forferdelig uvær. Dette skal i følge historiske dokumenter ha blitt tolket av storsamfunnet som satans verk, godt hjulpet av en hærskare av hekser.  Disse heksene, som angivelig var eksperter på vindmagi, skal ha fått ordre fra satan om å hindre at prinsessen kom seg til Skottland. Kongen kom seg imidlertid til Norge, og det ble kongelig bryllup i datidens Bjørvika. Bryllupet er det foreløpig siste hvor en sittende konge har giftet seg i Norge. Etter bryllupet ble flere kvinner dømt til døden for hekseri, og vel hjemme innførte den nygifte kongen strenge straffer for heksekunst,

Da Martin Luther gjorde opprør mot den katolske kirken i 1517, gjorde han det nokså formelt og gjennom offisielle kanaler. Ifølge nyere forskning er det tvilsomt om Luther slo opp sine teser på døren til slottskirken i Wittenberg.  – Men det vi vet er at Luther sendte et brev 31. oktober i 1517 til representanter for den katolske kirken der han kritiserte den omseggripende avlatshandelen og forestillingen om skjærsilden. Vedlegget til dette brevet var 95 teser. I ettertid har den katolske leir gjort et poeng av at tesene kom på Halloween. En kjetter slo altså til på denne dagen, et tegn på Anti-Krists komme og dommedag.

Datoen er fortsatt magisk for mange, og den moderne historien er full av hendelser og opprør som finner sted på Halloween. For eksempel utnyttet venstreradikale grupper i USA Halloween som en opprørsdag, særlig på 1970-tallet i storbyer som Detroit.

Nøtteskrike

 

I løpet av september–oktober foregår en hektisk hamstring av særlig nøtter og korn som i hovedsak gjemmes på bakken inne i territoriet. Flere måneder senere, etter at bakken er snødekt, finner fuglene igjen mange av disse forrådene. Dette har stor betydning for hekkesuksessen og, ikke minst, for spredning av eik.

Nøtteskrikene er monogame og parene holder sammen hele livet. Ungfugler som mislykkes i hekkingen første året kan imidlertid skille lag. Hekketerritoriet hos svenske fugler er rundt 14 hektar, i England 6–7 hektar. Begge kjønn bygger sammen et reir, som oftest på greiner nær stammen i et grantre. Byggetiden er fem–seks dager. Det bygges et nytt reir hvert år. Dette består utvendig av tynne kvister, gjerne lyngstengler, med en innvendig skål av rottrevler. Ungene mates av begge foreldrene og forlater reiret etter 19–20 dager, men mates fortsatt i ytterligere tre uker. Reirene plyndres ofte av skjære, kråke og ekorn.

Nøtteskrike, Garrulus glandarius, er en relativt liten fugl i kråkefamilien. Den er stor som en due med en lengde på 34–35 centimeter og en vekt rundt 170 gram. Nøtteskrika er den vakreste av våre kråkefugler. Den er rødbrun med et lyseblått felt på vingeknoken og en bred svart stripe fra nebbet nedover siden. Issen er hvitaktig med svarte streker. Nøtteskrika er vanligvis vaktsom og sky, og vanskelig å komme nær. En markert hvit flekk over stjertrota er imidlertid et godt kjennetegn i den litt uregelmessige og flaksende flukten.

Nøtteskrika finnes i ulike typer skog over det meste av landet, men trives best i eldre blandingsskog, særlig med innslag av eik. Den hekker også vanlig i ren barskog, oftere i gran- enn i furuskog. Paret bygger sammen et kvistreir, som oftest i et tre. Hunnen legger i april–mai seks til sju lysegrå egg med gråbrune prikker. Hun ruger i 16–17 døgn og blir matet av hannen. Ungene holder seg i reiret i rundt tre uker.

Nøtteskrika hekker forholdsvis vanlig i skogstrakter på Østlandet og opp til Nordland, men er fåtallig i Troms og sjelden i Finnmark. Den finnes i mindre antall på Sørlandet opp til Rogaland, og er relativt sparsomt utbredt på Vestlandet. Norsk ornitologisk forening har beregnet at det hekker mellom 45 000 og 170 000 par i Norge. Selv om nøtteskrika sjelden sees langt fra skogstrakter, kan den av og til besøke fuglebrett. Den sees mest om høsten når den flyr i skytteltrafikk mellom «hjemmeskogen» og områdets eikeholt for å proviantere eikenøtter til vinterbruk.

Nøtteskrika er i hovedsak en standfugl som bare streifer litt omkring utenom sitt faste territorium. Slike streifere kan av og til sees helt opp mot tregrensa. I enkelte år kan den imidlertid oppføre seg som en regulær trekkfugl. År om annet får vi besøk av østlige fugler om høsten. Dette skyldes trolig at produksjonen av eikenøtter slår feil på den hjemlige arenaen og at fuglene må trekke ut av hekkeområdene. I Sverige er det funnet en klar sammenheng mellom dårlig produksjon av eike- og bøkenøtter og masseutvandring av nøtteskriker.

I likhet med andre kråkefugler kan nøtteskriker bli svært gamle. En svensk ringmerket fugl ble 18 år, og en som var merket i Irland ble 17. Hønsehauk og mår er blant de farligste fiendene.

Alle våre hemmeligheter

En historie som vil knuse hjertet ditt og en slutt som vil sette det sammen igjen.Alle familier bærer på hemmeligheter. Ikke minst gjelder det familien til Audrey. Hun bor i London med to døtre som ikke snakker sammen og to barnebarn som aldri har fått lov til å møte hverandre. En hemmelighet som går 30 år tilbake har splittet familien, men det er også den som i skjul har holdt dem sammen.

Nå blir plutselig valget som en av dem tok for mange år siden avslørt. Etter flere tiår med taushet, kan familien til Audrey finne tilbake til hverandre? Alle våre hemmeligheter en dypt rørende og overraskende roman som både er umulig å legge fra seg og helt umulig å glemme.

Nå ja jeg synes den gikk litt i langdrag. Når tre personer skal fortelle hva som har skjedd og skjer, med hopping fram og tilbake i tid og for å være ærlig ikke den helt store overraskelsen. Boka kommer med små drypp fra fortiden som hauses opp noe vanvittig for liksom å bygge opp spenning. Helt grei bok, men ingen storlesning. 

Vi skal vel være med?

 

Fokuset på siste delen av Kamerakuren var meg selv. Så da var det ikke til å komme utenom da, om man skal bli ferdig med resten av boka. Kamera ble funnet fram, linsa pusset og fjernutløseren ble plukket med, samt stativet. Litt overraskende at alt var der jeg trodde det var, det er slett ikke hver gang skjønner du. Jeg har en viss oversikt, men noen ting blir lagt et kjekt sted, så jeg skal finne det igjen neste gang jeg skal bruke det. Det er derimot ikke like innlysende at dette kjekke stedet er like kjekt neste gang. 

Hundene mine er vel litt preget av hverdagen de lever under, for jeg hadde tenkt å ta bilde av meg bare. Først i det minste. Men når de ser kamera så veit de hvor de skal befinne seg. Er det en benk i nærheten så er det innlysende for dem å krabbe opp på den uten at de blir bedt om det. De var helt overbevist når jeg satte meg på benken i tillegg. Merkelig det der...

De har også skjønt at det er litt lurt med varierende poseringer, så når de ikke fikk nok ros så valgte de strategien "omposeringer"

Det resulterte i at det ikke var like enkelt for meg å bli med på bildet. Til daglig er det helt greit, men når jeg liksom skulle ta bilde av meg da ble det endel bilder som ikke ble fult så vellykket. Men vellykkethet er vel ikke hovedpoenget i denne Kamerakuren har jeg skjønt. 

Jeg burde bli flinkere til å ta bilder av meg selv, for da er det sikkert enklere å overtale andre til å bli tatt bilder av. Spørs om det må bli et mål til neste år. Ja for bare meg bilder i november, det kom litt brått på... selv for meg å være.

Jo flere som er med på bildet, jo vanskeligere er det å få alle til å se dit de skal. Det enkle med hunder er at de slipper å smile for at bildet skal bli bra. Holder liksom at tunga er inne i munnen.

Til slutt sa jeg meg fornøyd, puttet Ronja inn og tok med Tessy ut for en tur oppe i skauen. Vel utstyrt med heksehatter, heksekjøle og kost la vi i vei oppover i havna. Det er jo halloween snart og en kan jo ikke la en anledning gå fra seg for å ta litt annerledes bilder enn de en knipser til vanlig... kan man vel?

#26 Studer deg selv

 Selvportrettering gir oss sjansen til å se oss selv utenfra, med en viss distanse. Kameraet ser de vi fortrenger. Ta gjerne selvportrettene i svart-hvitt. Ved å fjerne fargene, fjerner vi også en del av realismen i bildet. Fargene har en tendens til å spille hovedrollen i bildet, men når de er borte, kommer linjene, formene og sjelen bedre fram. Våg å bli sett.

Egentlig skulle man tatt mange flere svart hvitt bilder, det er en egen stemning med den type bilder. Om man setter to like bilder ved siden av hverandre så er stort sett alltid svart hvitt bildet det som er mest blikkfang. Det kan komme av at vi ikke er så vant til å se slike bilder, eller så blir bildene framhevet på en egen måte.

Vinteren viste seg

Sjekk her'a, se det har snødd i natt! Ja det var sist uke, nå er det bare vått og klissete og grus igjen. Tenk hvor praktisk det er med snø på bakken. Lyst og fint blir det. Reinslig og greit er det også. Ikke noen hunder som drar inn kilovis med grus når de kommer inn etter tur. Så vått som det er nå så er det nesten umulig å være på tur i skauen engang. Jeg er ikke noe støvelentusiast for å si det mildt.

Det var slett ikke bare min glede over at det hadde kommet snø, nei de firbeinte satte også stor pris på at snøen lavet ned. De både løp og rullet seg til den store gullmedalje.

Jeg er glad for at jula nærmer seg, da går det mot lysere tider igjen, det er fri fra jobben, det er mye god mat og man kan ta livet med ro og bare nyte. 

Kattene er ikke fult så begeistret for snø, de liker aller helst å være tørre på beina. Men når vi skal på tur så slår ofte Oliver følge avlikevel.

Jeg var sikker på at jeg hadde tatt bilde av en kattepote også, men når jeg ser på bildene i etterkant så hadde jeg åpenbart ikke det.

Kan vel ikke akkurat hevde det er den helt store entusiasmen å spore her nei.

Om bare noen få dager så er oktober over, vi har akkurat stilk klokka tilbake til vintertid. Og for å være ærlig så håper jeg den blir der. Denne stillingen fram og tilbake er da bare vas. I november har jeg ikke mange planene ennå, men jeg finner sikkert på noe. Jeg gleder meg til slutten av november, da har jeg billett til Nordic tenors i Hønefoss. Jeg må ha noe å se fram til. Tenk så nitrist der er om det ikke skjer noe i livet, ingenting som er planlagt eller som en håper på å få til. 

Jeg er glad for at kattene holder det musefritt rundt veggene her. De jakter like mye alle tre, Oliver og Lurven liker å vise fram at de har fanget mus. Daisy holder seg helst på avstand. Kanskje hun er redd for at en av de andre skal snappe den fra henne om hun tar den med ned til huset.

Jeg er glad for at neste vinters ved er halvferdig.

Jeg er glad for at jeg har eget hus å komme hjem til etter endt dag. 

Luftet svigersønn rundt Songsvann

Jeg og Marius har vel litt maur i rompa begge to når det gjelder å tilbringe en dag i sofaen når det ikke regner ute. Så når jeg var der på fredag fant vi ut at vi skulle ta bilen og finne et ukjent terreng slik at vi kunne gå en runde med Bella, som jeg hadde tatt med meg. Marius trengte litt til bilen, så vi var en snartur innom Bilextra på Furuset før vi kjørte til Songsvann.

Songsvann og Maridalsvannet er vel de to mest omtalte vannene jeg veit om. Maridalsvannet så betydelig større ut på kartet, så valget falt på Songsvann i første omgang. Så får vi heller ta Maridalsvannet til våren en gang. Til neste år skal jeg også gå Akerselva fra topp til bunn og tilbake igjen en gang. Rein psykologi det der visstnok, si det til noen så er det straks mer binnende sier dem.

For å være ærlig så hadde jeg innbilt meg at vannet hadde vært en tanke større. Det var flott anlagt vei for rullestoler rundt hele vannet og det var forbudt å sykle.

Marius smøyg seg stadig unna kameralinse på turen rundt, så ha ble ikke med på et eneste bilde gitt. Men Bella stilte ivrig opp på bilder. Vannet smakte godt også så det ut til, for det var stadig noen munnfuller. 

Det var veldig mye vann der, for flere steder sto krakkene ute i vannet isteden for i vannkanten. Bekkene gikk store og rullestolrampa ut til brygga sto rett til værs.

Etter alle bilene på parkeringsplassen så hadde jeg trodd at det hadde vært mer folk der. Men alle gikk sikkert ikke rundt på stien nærmes vannkanten. Det var et utall muligheter der om du ønsket lengre runder.

Det var mange hunder som vi møtte å også, endel eiere var veldig overrasket over at Bella var så rolig når hun hilste på andre hunder, alt fra bitte små til vanlig størrelse. Noen som var på størrelsen hennes så vi ikke.

Hr Yr hadde lovet solglimt, men det regnet i det minste ikke på turen.

Helt flatt og brei vei, så det var ikke noe problem å møte andre med hund eller de som jogget. Mange hadde hunden løs, men de bare snuset litt før de gikk videre. Bella var storfornøyd med så mange møter og så mye å undersøke i grøftekanten. Tipper hun var fornøyd med dagen hun også jeg.

Søndre Skjekkerud ble revet på grunn av vannrestriksjonene i 1914, hovedhuset ble satt opp igjen på Blindern gård. I en periode ble det drevet servering her, så dette er et gammelt turområde.

På begge sider av vannet var jerngruver i drift fra 1500-tallet til 1906/1907. Fra 1876 til 1967 var Sognsvann drikkevannskilde, og siden 1976 har den vært en populær badeplass med tilrettelagt badeanlegg for rullestolbrukere. Rundt vannet går en turvei tilpasset bevegelseshemmede, med flere godkjente bålsteder. Ved vannet ligger Svartkulp med naturiststrand.

Sognsvann er en innsjø i Nordmarka i Oslo, like nord for bebyggelsen i bydel Nordre Aker. Vannet er 0,4 km2 stort, ligger 183 moh, og har største dybde på 16,9 meter. Sognsvann er oppdemmet av en morene (Akertrinnet) i sørenden, avløp til Sognsvannsbekken som skifter navn etter gårdene den passerer og munner ut i Frognerkilen. Like sør for Sognsvann ligger Norges Idrettshøgskole og Studentbyen på Kringsjå samt Riksarkivet. Sognsvann er endestasjon på Sognsvannsbanen.

Tipper det er ganske folksomt her på sommeren når alle har ferie.

Men det var mer enn nok å følge med på på fredag også for en nysgjerrig sjel som Bella. Hun stopper for å glane helt åpenlyst fortsatt.

Tilbake på parkeringa var det ett eller annet som forgikk, for det var en mengde Hasselberg biler der. Den ene skulle tydeligvis ha med seg en elbil tilbake til Tromsø.

Jeg hadde håpet på et lite "uhell" til ære for fotografen, men det gikk helt glatt uten noe problemer. Tipper de hadde gjort det noen ganger tidligere.