Hverdagen har senket seg

Det har vært mye feriering i august, så da er det godt å kunne være litt hjemme. Men brått dukker det opp noe som er spennende, eller interessant, så brått er man borte igjen. 

Men det har ikke blitt turer med overnatting. Det hjelper mye å komme hjem og sove i egen seng. Da kan man stå opp tidlig og legge seg seint.

Kattene er vel de som setter størst pris på at jeg er hjemme igjen. Her en morgen var det bare 3 grader, så da er det godt for dem å komme inn i varmen om natta. Når jeg har vært borte så har jeg stengt av med grind på verandaen, så de får ha maten sin i fred for andre dyr som kan snike seg opp på verandaen. 

Der har de en stor pappeske med både puter og tepper i. Så de har det både lunt og varmt der så lenge det ikke er kuldegrader i det minste. Er jeg horte om vinteren så er de inne hele tiden.

Tror ikke de er langt unna, de stiller opp når de hører bilen, eller når de hører hundene bjeffe når de blir sluppet ut på morgenen.

Rosene begynner å bli litt avblomstret. Den gule har ikke en eneste blomst igjen.

Jeg har begynt å samle frø, både av blomkarsen og av ringblomstene.

Nå er kveldene begynt å bli mørkere. Når klokka er blitt halv ni er det mørkt. Det er ikke så lenge det går ann å dra på tur etter jobb om det er litt lengde på turen ute i skauen.

Det ble nytt kamera på meg, ikke helt det jeg hadde tenkt meg,men det ble veldig bra tror jeg. Ikke så lite og anvendelig som jeg opprinnelig hadde tenkt meg, men fant en løsning som jeg tror vil fungere på tur. 

Så nå blir det endel bilder framover for å bli kjent med kamera og med innstillingene.

En ettermiddag fikk jeg besøk av ei gresshoppe på verandaen.

Det var ikke ei bitte lita ei, men ei skikkelig gedigen grønn løvgresshoppe.

Det fine med høsten er at du kan få noen flotte soloppganger når klokka ringer når en skal opp på jobb.

Snart er det bekk mørkt når klokka ringer. 

Humlene har ikke tatt høsten ennå, de jobber virkelig iherdig på de siste blomstene.

Det er mange forskjellige humler som er her, så da er vel levevilkårene optimale da.

Noen få blomsterfluer er fremdeles aktive.

Rognebæra begynner å få riktig farge.

Men fremdeles ganske oransje, enn så lenge.

 Flokken har blitt mindre og det merkes. Uansett hvor mange det er så merkes det. Det vil alltid bli en manko. Det blir ingen ny i flokken med det første. Jeg synes det er greit å ha bare to. Bella er bare 7 år, så jeg har mye hund i flere år der. 

Men man skal aldri si aldri, dukker det opp noe som frister så blir det brått tre igjen. Når man har bare to så blir det flere lengre turer til høsten tenker jeg. Ja om denne høsten ikke regner bort da. Jeg håper på en flott høst, jeg har flere turplaner jeg kunne tenke meg å få gjennomført.

Nå som det ikke er så varmt er Bella i hundre når hun er på tur igjen. Om en liten stund er båndtvangen over og sauen er ferdig sanket på fjellet. 

Jeg holder fremdeles på med å teste det nye kamera, så jeg blir vel kanskje bedre på sikt.

Nå har det gått en stund siden bildene tatt før jeg så på dem, så nå husker jeg jo ikke helt hva jeg har brukt på de forskjellige bildene. Men jeg kan avsløre at ikke alle ble like vellykket, så da ble jeg vel ikke særlig smartere. 

Humlene blir fremdeles bra, så det har jeg tydeligvis lært meg.

Prestekragene blomstrer for gang nummer to i sommer.

Akeleiene blomstrer fremdeles

Klematrisen er like fin nå som når den blomstrer.

Jeg høster stadig inn fra drivhuset. Nå er det bare tomater igjen der, som jeg kan plukke inn. Druene og Squashen var de siste for i år.

Beversafari på Sogna

 

For å få litt annet å tenke på enn Hailey som er vandret over Regnbuebrua, så sendte jeg ei melding og lurte på om Kenneth eller Ingrid ville være med på padle tur for å se etter bever. Det er mange spor etter bever lange strekker langs Sogna.

Kenneth har kano og ville være med på kveldstur nedover elva. Vi satte ut kanoen ved gangbrua over Verkenselva og seig sakte framover.

Jeg skjønner ikke at det er så få som benytter seg av elva, det er mange som har tomt som grenser ut i elva. Ikke så ideelt å bade, men at ikke flere har båt eller kano er rart.

Jeg er veldig glad i vann i alle varianter, bortsett fra regnvær. Det kan jeg styre meg for.

Verkenselva er forholdsvis grund, men det er mest siv og vannliljer, det går det greit å komme over med kano.

Vi kom til der hvor Sogna og Verkenselva møtes, da fortsatte vi videre nedover Sogna. Sist Kenneth hadde sett beveren når de hadde vært ute for å fiske, hadde den svømt nedover elva.

Det ene fotomotivet etter det andre dukket opp, men å fange fisken som vaken var enklere sagt enn gjort. Den var stort sett under vann igjen før jeg rakk å ta noe bilde.

Når vi nærmet oss så vi at her var det litt høydefall i elva, så over det stryket kom vi nok ikke uten å vasse litt. Vi ble liggende å drive litt, da plasket det plutselig rett bak oss.

Da var det bare å sitte helt stille og kikke rundt til alle kanter for å se hvor den stakk hodet opp av vannflata igjen. Kenneth fikk se den helt inne ved land på den andre siden av elva.

Jeg hadde sitti klar med kamera i fanget helt fra vi la ut fra land.

Den svømte litt fram og tilbake, dukket og kom opp igjen. Tittet hele tiden på oss, for å ha kontroll på om vi startet på noen sprell.

Flaks for oss at beveren dukket opp før det ble for mørkt å få noen brukbare bilder av den. Jeg synes den hadde overraskende lysthode. De jeg har sett snurten av tidligere mener jeg har vært mørkebrune. Kanskje pelsfargen er sesongbetont?

Jeg knipset i vei, for med en gang Kenneth begynte med telefonen sin for å få tatt noen bilder, så forsvant den under vann igjen.

Litt usikker på hvor mange ganger den dukket opp igjen, men en 3-4 ganger var det nok.

Det er ganske fascinerende å se på dyr som man ikke ser så ofte. Det har blitt vanligere å se bever langs Sogna de siste 5-6 årene, så det er nok blitt bygd opp en forholdsvis grei stamme. Men beveren er ganske sky, så du ser stort sett bare ringvirkningene man ser når den forsvinner ned i dypet.

Jeg må nok lese meg litt opp på beverlivet for å kanskje kunne få øye på noen unger til våren.

Den forflyttet seg aldeles lydløst, nå når den dukket ble den brått borte, for å dukke opp igjen et annet sted en stund etter, helt uten lyd.

Plutselig svømte den rett mot oss...

... før den krummet ryggen og gled ned i dypet uten å lage noe stort plask.

Siste gangen den dukket opp som vi så den, så var det litt lenger ned i elva. Så den ventet nok bare på at vi skulle forsvinne oppover elva igjen.

Vi ventet en god stund, men så ikke mer til den den kvelden.

Vi snudde kanoen og begynte å padle tilbake igjen. Sola holdt på å gå ned til kvelds, så da er det greit å tenke på returen. Brått er det mørkt.

En liten innskytelse og brått var vi på en liten avstikker oppover Sogna også, istedenfor å padle tilbake på Verkenselva.

I yttersvingen på elva er det tydelige merker etter brøtningen som sluttet i 1964.

Det var mye slit i gamle dager, men jeg tror de koset seg mye også. Ikke var de så kravstore  heller.
  

Når sola forsvant ble det brått en annen temperatur og tåka kom sigende.

Siden kamera mitt bare tok svarte bilder etter at det datt i dørken på seiltur, så har jeg sjekket markedet på kompaktkameraer på nettet. Det kunne vært kjekt å ha kamera med litt zoom som ikke er så tungt å ha med seg på tur. Jeg får se hva det blir til. Jeg bruker speilrefleks kamera enn så lenge.

Når vannet er varmere enn lufta, da kommer den trolske tåka.