Glimt fra høsten

 

Hva er vel mer typisk om høsten enn gule blader på bjørka? Det må isåfall være regnvær og vind. Men det har vært overraskende mye sol de siste ukene. Da er det bare å ta med seg kamera når man går en tur med hundene etter jobben.

Hver time uten regn er energipåfyll. Det kan regne når jeg er på jobb, så kan sola skinne ellers. Men ulempen er kveldsmørket som kommer utrolig raskt nå. Når vi får stilt klokka vekk fra sommertid, så er det ikke lang tid man har på å gå tur etter jobb. 

Rognebæra henger fremdeles på, så her her nok ikke sidensvansen vært ennå. Håper de kommer når jeg er hjemme så jeg kan få et bilde av dem.

Med en så varm høst vi har hatt i år så blomstrer prestekragene igjen. De er ikke så mange som tidligere i sommer, men det kommer nok av at pappa har slått graset i grøftekanten når de var ferdig blomstret sist.

Rødkløveren ville ikke være dårligere, så de lyste opp noen av dem også.

Sola nærmet seg raskt horisonten mens vi vaset rundt ned på jordet. Det er kjekt med en runde eller to der, for da kan jeg tusle litt med det vonde kneet og hundene kan løpe og få ut litt energi. Jeg har lagt meg på en tuslestrategi med kneet denne uka. Det ble ikke bedre av å holdes helt i ro, det ble ikke verre av alle milene i ferieuka. Så da hjelper det kanskje med den gyldne middelveien.

Jeg håpet at vi rakk solnedgangen ved elva før det var for seint. 

Når jeg blir pensjonist skal jeg på fototurer, kanskje med overnatting ute også...

Solnedgang på land er ikke helt det samme som solnedgang ved vann.

Det ble ikke noe bading på hundene denne kvelden

Varga er litt oppmerksom på riksveien som går på andre siden av elva.

Så var sola borte nede ved elva.

Høstfargene har kommet veldig raskt til tross for at det er mange varmegrader ennå. Det har kun vært litt hvitrimet på taket to morgner. Ikke noe på plenen ennå.

Selv om sola ble borte, så ble det ikke bart med en gang. Jeg rakk til og med inn før det ble mørkt denne gangen.

Det er en god stund siden jeg har hatt en runde med macrofotografering nå, men det er egentlig veldig gøy når man får til bildene som man har tenkt dem.

Elva virker ganske rein igjen og vannstanden nærmer seg normal

Varga er godt fornøyd med å løpe som hun vil. Hun skulle aller helst vært alle steder samtidig.

Bella er en utrolig flott hund både utseende og ikke minst mentalt.

Snart på tide å samle sammen hagekrakkene under bjørka også. Hagemøblene på verandaen er samlet sammen og stablet under tak allerede.

Det er på ikke ofte jeg ser traner annet enn på våren. Tror ikke jeg har sett det tidligere egentlig. Men i år er det mange dammer som har dannet seg midt i åkrene. Kan være det er det som tiltrekker dem.

Det var to stykker som gikk der å vabbet.

Litt fjærstell hadde de også tid til.

Så var det maten som var i fokus igjen.

Så senker kvelden seg og vi går litt til ro innendørs...

Forbi Digremyr til Rundhaug

 

Tåka lå tjukk i bygda da jeg kjørte oppover mot Sokna på lørdag. Kenneth skulle hjelpe meg med bilen og Ingrid ble med på tur oppover Holleia. Vi gikk opp ved Haukedalen og planen var Rundhaug som jeg har vært noen ganger tidligere. Noen år siden sist, så håpet at vi kom over tåkehavet og fikk sol.

Veien som tar av oppover mot Holleia har dårlig med parkeringsmuligheter. Det er barer lov å kjøre inn til eiendommene som ligger langs veien, så er det grind. Enten må du parkere i veikanten på Tranbyveien, eller så må du parkere i Sokna sentrum. 

Når dogget ikke har tørket ennå så er veikanten full av spindelvev. Det er litt fint da. Naturens små underverk.

Vi hadde ikke kommet langt opp i bakken før sola steika fra nesten skyfri himmel. Det fine med slike turer som går i lange oppoverbakker, er at man sjelden møter andre som er på tur. Jeg liker oppoverbakker og jeg da. Svetter litt og pulsen øker.

Noe annet som er fint med oppoverbakker er utsikten som åpenbarer seg om man snur seg. Siden vi hadde planlagt en opp og ned tur i dag, vi skulle bare finne på noe mens Kenneth holdt på med bilen. Jeg har tenkt meg inn til Grønknuten i høst, men om jeg skal gå opp her eller kjøre til Nakkerud å gå derfra, eller ha en bil i hver ende... det har jeg ikke bestemt meg for ennå. 

Ikke noe problem for hundene om det var varmt, det var nok av vann langs veien oppover. Ingrid hadde tatt med seg vannflaske også, så jeg fikk snike litt vann av henne. Jeg trodde ikke det hadde blitt så varmt, for når jeg dro hjemmefra på morgenen så hadde jeg til og med tatt med meg ei jakke. Den la jeg igjen i bilen, for man blir jo gjerne varm når man går oppover.

Det er mye tyttebær i skauen i år, men jeg synes de er litt lite modne ennå.

Til og med Ingrid tok av seg genseren etterhvert.

På Digremyr er det en stor gapahuk. Om den brukes noe særlig utenom elgjakta er jeg litt usikker på.

Men vi skulle ikke stoppe der, vi skulle gå opp til Rundhaug.

Når vi nærmet oss toppen kom det et par skyer og skygget for sola, det var egentlig bare godt.

Det er noen veiskiller oppover der, så det lønner seg å holde et halvt øye med Norgeskart om du ikke er kjent og har tenkt deg til et bestemt sted.

Vel oppe på Rundhaug stoppet veien. Derfra går det bare stier videre. Vi snudde og Ingrid gjorde seg klar til kantarellplukking på veien ned igjen. 

Bærepose er ikke det mest ideelle, men man tar det man har når man egentlig ikke hadde tenkt å plukke sopp. 

Så er det jo litt sånn at man går jo ikke akkurat forbi dem heller, når de står tett i tett i skråningen.

Når man kommer så langt opp på Holleia så kan man se ganske langt.

Pink tolererer Varga mer og mer. Det er vel et tegn på at Varga begynner å bli voksen. Ikke lenge før hun er 9 måneder nå.

 Vi nærmet oss Digremyr igjen og det var fremdeles like varmt.

Gapahuken ligger flott til med utsikt over myra.

Det var mye blåbær bak gapahuken, så mens Ingrid plukket kantareller så spiste hundene blåbær,

Bella veit å forskyne seg mår det er blåbær i nærheten

De er ikke helt borte de to andre når det gjelder blåbærspising heller.

En stund har du hele Soknedalen for dine føtter, både oppover og nedover

Veien har javn stigning, så en merker ikke så mye til høydemeterne egentlig

Soppen er ivrig når den finner gode levevilkår.

Motivene sto i kø langs veikanten, så det var bare å knipse i vei

Veien går gjennom et gårdstun

Det er merkelig at det ikke er flere rognebærbusker som har knekt i år når de har så mye bær.

Veien flater ut og vi er passert 12 kilometer på tur. Vel hjemme ble kantarellene renset og Ingrid fikk full sopptørker.

Kenneth og Ingrid fikk til og med epler på treet de kjøpte i sommer.

Når vi var tilbake fra tur så hadde Sofie våknet. Da ble det en tur i sandkassa med henne før jeg dro hjem igjen. Jeg måtte handle litt på butikken og høste noen husmorpoeng med vaskebøtta. Etter alt regnet i det siste så er det jo ikke å komme fra at hundene drar inn endel grus. Litt røyting har de startet med også. De gjør nok plass til vinterpelsen.

Et par uker nå så er det bare tre måneder til jul. I år er jeg tidlig ute, så si ferdig med alle julegavene allerede. Noen bursdagsgaver er også på plass.