Dyra i dyreparken

Tidligere mente mange at ulike deler av elgen hadde sterke krefter. Pelsen var veldig ettertraktet da den skulle være vannavstøtende og krigere kledd i elghuder skulle visstnok være usårbare. En egen rune, elgr, var også oppkalt etter elgen og skal ha hatt beskyttende kraft. Fingerringer lagd av elgklauver skulle hjelpe blant annet mot krampe og epilepsi.

Gamle historier og feilaktige forestillinger kan påvirke naturglede og folks ferdsel i naturen. Av den grunn har de interesse å avdekke hvordan gammel overtro var med på å forme menneskers syn på rovdyr. Opplysningstiden banet vei for omfattende samfunnsendringer, med demokrati, ny rettsforståelse og grunnleggende nye menneskerettigheter. Tross dette levde tradisjoner og overtro videre i folkedypet.

Det er lett å glemme at de første rovdyr som vandret inn til Norge, var tilpasset et økologisk samspill med andre ville dyr. Uten rein og andre medlemmer av hjortefamilien, kunne ikke ulv, gauper, bjørn og jerv ha etablert seg i landet vårt. Vi glemmer også lett at instinkter og arvemasse hos disse første rovdyrene, var tilnærmet prikk lik arv og egenskaper hos de rovdyr som lever i Norge i dag.

Det fantes ikke husdyr på denne tiden, og den gang som nå var rovdyrene rustet for visse typer adferd og funksjoner i naturens store samspill. Om vi vil finne forhold som er annerledes i dag, må vi først og fremst se på de store endringene som vi mennesker har skapt i dyrenes leveområder. Vi har innført husdyr på beite, og vi har splittet opp og reduserte dyrenes leveområder. Bare de siste 70 år er omfanget av norsk villmark dramatisk redusert.

Da var det de siste bildene fra dyreparken i Kristiansand i denne omgang. Det ble noen hundre bilder av dyrene, så det kan jo hende det dukker opp ett og annet seinere også om jeg trenger noen bilder. Det er vel ikke med det første antar jeg. Så lenge Bella er liten så forandrer hun seg daglig... rart det der med unger.

"Everyone needs a little inspiration from time to time."

Before you judge a man, walk a mile in his shoes. After that who cares?... He’s a mile away and you’ve got his shoes!

I Dyreparken har de 139 forskjellige dyrearter fra hele verden, fordelt på 40 pattedyr, 28 fugler, 26 reptiler, 2 amfibier, 1 insekt, 2 bløtdyr, 1 storkreps, 4 reker og 35 fisker.

Dyreparken i Kristiansand

Hvert eneste år besøker mange millioner mennesker fengsler for dyr verden over. De som driver dyrehager, mener at det er viktig for barn å lære om dyr og besøke dem. En dyrepark kan aldri være i nærheten av like bra som den ekte naturen uansett hvordan man legger til rette for det. For i naturen kan de bevege seg fritt. Men i dyreparker får de medisinsk tilsyn og mat når de trenger det.

En dyrehage, dyrepark eller zoologisk hage, ofte forkortet zoo, er en park eller område hvor ville eller tamme dyr holdes inngjerdet slik at (som regel betalende) gjester kan se og studere dem. Noen dyreparker viser ville dyr fra hele verden, andre visse dyregrupper eller dyr fra bestemte naturområder. En dyrepark kan derfor også omfatte for eksempel akvarier, terrarier, sommerfuglhager og fuglehus. Mange anlegg stiller også ut husdyr.

Mens gamle parker har holdt dyr i fangenskap under leveforhold på grensen til dyremishandling, har moderne parker lagt større vekt på dyrevern og gitt dyrene større plass og naturlige omgivelser, for eksempel i store viltreservater. Enkelte parker deltar også i vitenskapelig forskning og internasjonale nettverk for bevaring av truede arter. Nye ungekull har ofte vært ansett som tegn på trivsel.

Det å stille ut dyr som folkeforlystelse er et forholdsvis nytt fenomen i Norge. Det er derfor få dyrehager i landet. Parkene er til gjengjeld til en viss grad innrettet på dyrenes premisser. Det er også avl av dyr for eksport til utenlandske dyrehager. Norges største dyrepark er Dyreparken i Kristiansand. Den åpnet i 1966. Ellers er det enkelte dyreparker i distriktene.

I tidligere tider ble dyrehager opprettet som en form for fengsler for dyr – hvor dyrene var «krigsfanger» etter toktene storviltjegerne førte i naturen. Slik menneskelige krigsfanger ble spottet, ble også dyrene utsatt for trakassering i de trange burene hvor de måtte leve resten av sitt liv.

Hvis vi vil ha dyrehager, må vi finne oss i nedslakting av ungene. Alt husdyrhold kan virke brutalt, men vi må jo kunne se forskjell på dyr og mennesker. Hvis vi ikke hadde bjørnunger, er jeg redd parken ville måtte stenge. Ingen dyrepark kan overleve uten ungene. Skal man drive kommersiell form for business, må man forholde seg til det. Når man driver en kommersiell virksomhet, er man jo avhengig av besøk for å få det til å rulle rundt. Å avlive dyr er en dyd av nødvendighet, vi kan jo ikke ta vare på alle. Polar Zoo har også tatt liver av flere kull bjørner, det samme har Namsskogan Familiepark, Bjørneparken på Flå... Alle parkene opplyser at det ikke er marked for å få solgt bjørner til andre dyreparker i Europa.

Av ca. 30 ulver i norske dyrehager er over 25 drept i løpet av de siste årene. Masseslakten av livsdyktige ulver ble forsvart med at de var genetisk ”svake” – parkene ville ha ”nytt blod”. 14 ulver i Polar Zoo ble drept da lederulven døde. Nedslaktingen viser ikke bare ringeakt for dyrenes liv, men også total mangel på hensyn for ulvenes sterke sosiale bånd; en hannulv ble igjen som start på en ny flokk og ifølge parkledelsen ”ulte han noe forferdelig og lette etter de andre hele tida”.

"Å slutte med kenguruer har vært en del av våre langtidsplaner. Vi forsøkte ganske lenge å få noen andre parker til å overta dem. Men det lyktes ikke, sier faglig ansvarlig for dyrene i parken, Rolf Arne Ølberg til Fvn.no. Overfor VG forklarer Ølberg at i tillegg til å ha en godkjent park å sende kenguruene til, måtte de vite at den nye parken holder god nok kvalitet, og at man i tillegg må ha godkjennelse fra Miljødirektoratet. Da vi ikke fikk til dette, var avlivning riktig. Dette er noe vi har vurdert lenge, og det var ikke hyggelig og ikke noe enkelt valg, sier han til VG. Han sier at de ønsker å utvikle området for gepardene, som Dyreparken skal få 2014. Vi ønsker å ha fokus på arter som er truet og som er i bevaringsprogrammer, slik som geparden. Kenguruen er ikke noen truet dyreart, og da det ikke var noen parker som tilfredsstilte kriteriene som ønsket å overta dem, ble avliving den siste løsningen, sier Ølberg til VG."

Ja jeg besøker dyreparker... liker jeg hele konseptet? Nei egentlig ikke, men jeg kjøper argumentet at en kan studere de på nært hold og en kan ta mange flotte bilder. Men noen naturlig adferd, det får en ikke sett. Dyrene får mat til faste klokkeslett og dyrlegen er på stedet. Jeg skjønner at de må drive litt kommersielt for å få ting til å gå rundt, men folk får ingen forståelse for dyrenes adferd ved å besøke en dyrepark. Jeg tror nok at besøkstallet ikke hadde gått så fryktelig ned om de ikke hadde unger hvert eneste år.  

Brev venner

Husker du i "gamledager" da vi hadde brevvenner? At vi hadde blader med side opp og side ned med små annonser fra folk som ville ha "venner" de kunne skrive brev til? Enten skrive til noen som hadde samme interesser som deg, var like gammel som deg, eller rett og slett bare for at du også skulle få noe i postkassa? Nei jeg tenker ikke på de side opp og side ned med kontaktannonser med "bm ensom" og lignende for "eldre" folk. Nei nå er jeg i barndommen...

Det var min jobb å ta med posten hjem når jeg kom fra skolen. Jeg måtte stoppe i postkassa og plukke med meg dagens bunke. Litt greit egentlig, for om det kom tannlegelapp, så kastet jeg den. Jeg ville ikke til tannlegen, og så lenge mamma ikke fikk min innkallelse til tannlegetime, nei så slapp jeg det! Nåja slapp og slapp, jeg fikk vel heller bare en utsettelse og kjeft for at jeg ikke hadde levert lappen som hadde kommet i posten. Jeg blånektet, hadde aldri sett noe tannlegelapp. Klart det var jo litt merkelig at lappen min alltid ble borte i posten...

Det var aldri noe post til meg, så for at jeg også skulle få noe å åpne så svarte jeg på noen annonser fra "Penny" Pennyklubben er en bokklubb for hestegale jenter i alderen ca. 8 til 15 år. I slutten 2012 ble navnet endret til Pennygirl. Medlemmene mottar en ny klubbpakke hver måned, med bøker, siste utgave av medlemsbladet, samt andre ting. Med litt googling så tror jeg de heter Penny&Friends nå. Da fikk jeg noen brevvenner, men siden de hadde egen hest og jeg bare ønsket meg hest, så var vel ikke jeg så veldig interessant å brevveksle med. Ikke var jeg vel blant de som skrev de lengste brevene heller så vidt jeg husker. 

Jeg skrev også med ei jeg møtte hos min oldemor, hun var på ferie hos sin søster som var naboen der. Tenk hun var helt fra Tydalen i trøndelag og snakket sånn "vanskelig". Men hun skreiv norsk, for å si det sånn. Vi treftes hver sommer i flere år. Men brevene ble sjeldnere og sjeldnere ettersom vi ble eldre. Tror vel egentlig ikke at jeg skreiv de lengste brevene da heller. Jeg hadde liksom ikke så mye å skrive om.

Den brevvennen jeg hadde lengst var ei som jeg møtte på Haraldvigen leierskole i 5. klasse. Jeg gikk på en liten skole, så vi var på leierskole annen hvert år. 5. og 6. klasse samtidig. Vi var to jenter, en fra hver klasse som dro det året og havnet på hytte med en gjeng livlige jenter fra naboskolen omtrent. Jeg fikk veldig god kontakt med Britt, og vi brevvekslet nesten opp i voksen alder. Vi holdt vel på til vi fikk oss kjærester og ble veldig opptatt på hvert vårt hold. 

Til tross for at vi bare bodde en mil unna hverandre så møttes vi aldri, men brev gikk forholdsvis flittig så vidt jeg husker. Britt hadde mye å fortelle, for hun bodde jo tross alt i byen! I ettertid så ser jeg at jeg var jo ikke den som var mest frampå, men i overkant sjenert isteden. Så slike impulser fra sentrale strøk, de var kjærkomne. Som voksne så møtte vi på hverandre på butikken og ellers i byen, men vi vanket aldri i de samme kretsene. Pappa var kjent i byen og viste meg huset hun bodde i, men jeg turte ikke gå på trappa og ringe på. Nei tenk om det ikke var Britt som åpnet. Jeg husker ennå adressen. Jeg husker til og med at hun har bursdag i dag! Gratulerer med dagen Britt 😊!

Det som er litt morsomt er at nå jobber jeg sammen med hennes samboer. Britt hadde tatt vare på brevvekslingen vår, og han hadde plukket opp mitt navn og koblet det. Klart jeg har jo ikke et navn som tusenvis heter heller, ikke som Jan Johansen. Jeg har ikke brevene fra Britt lenger. Om de er blitt kastet i en flytteprosess eller ved generell rydding husker jeg ikke. Men de ble arkivert i ringperm husker jeg. Enkelt å lese de flere ganger i riktig rekkefølge da.  Har nok alltid vært litt strukturert av meg. Det eneste som manglet var vel kopi av min korrespondanse for å få helheten. 

Dagens nettsamfunn er ikke på samme måten. Klart det er enklere å komme i kontakt med andre som har samme hobby, interesse osv. Men jammen er det enklere å hoppe fra den ene til den andre også. Det skal liksom så lite til før en person droppes og nye impulser overtar isteden. Post i postkassa får en ikke lenger heller. Regninger kommer rett i nettbanken og feriehilsner snappes eller legges på instagram og facebook. Øyeblikksminner blir de, borte like raskt som de kom. Julekort har også blitt en digital affære for de som fortsatt praktiserer den skikken. Jeg sendte bare kort når ungene var små, klart de måtte jo foreviges og distribueres til venner og familie. I år fikk jeg ett julekort, det satte jeg stor pris på. Tror nesten det henger oppe ennå...

Det er nok endel som savner postkortene som dumpet ned i kassa når noen hadde vært på ferie. De kom jo stort sett etter at en var hjemme fra ferie igjen, men de dukket da opp. Flotte lange sandstrender med mange parasoller i syden, eller spektakulære høye fjell fra vestlandet. I Sverige er det endel som driver med Postcrossing har jeg sett. Vurderte et øyeblikk å falle for litt nostalgi, men fant vel ut at det ikke kom til å bli noe "evigvarende". Det er liksom ikke det samme å få et postkort med en liten hilsen fra totalt ukjente for å sende et kort videre med en kode og en liten hilsen. Tror kanskje det hadde vært hyggeligere om den kunne fått til litt kommunikasjon. Men poenget er postkort og ikke kontakten mellom de som sender dem.

Er det bare nostalgi, eller var ting mye bedre før?

Tropisk avdeling

Kanskje på tide å vise noen av dyrene vi så i dyreparken i Kristiansand når vi var på ferie der. De kan jo fort bli liggende til langt ut på høsten nå som Bella har kommet i hus og blir knipset bilder av flere ganger om dagen. Viktig med dokumentasjon, hun er jo liten så alt for kort tid. Snart blir hun en skikkelig ten-åring med lange bein.

Har bestilt time hos henne hos dyrlege, så hun skal få vaksinen sin. Der anbefalte de ved 12 ukers alder og ved 16 ukers alder. Så får vi se hva de sier om henne ellers. Jeg tenkte jeg skulle bytte dyrlege i forhold til de jeg har brukt tidligere. Det er blitt så kommersielt der synes jeg. Når det blir for stort så husker ikke dyrlegen deg fra gang til gang. Ikke er de to nye dyrlegene som har startet ved klinikken noe flinke til å svare på det jeg lurer på heller.

Jeg er jo vant til å grave å spørre om det meste, og det synes de tydeligvis ikke noe særlig om. Så da får jeg prøve en ny. Man legger jo ned noen tusen hos dyrlegen iløpet av årene så da er det helt greit å være et sted der man trives og føler seg velkommen, ikke som et nummer i rekka bare.

Blir spennende å få henne opp på vekta også, for det er stipulert en kilo i uka omtrent. Kan bli nesten så tung som meg når hun er voksen, så en får følge med på utviklingen. 

I den tropiske avdelingen i dyreparken var det ikke mye forandring siden sist vi var der. Jeg kan ikke si jeg så noe forandring i det hele tatt. Siden slike dyr kan bli veldig gamle så skulle det ikke forundre meg om det var de samme dyrene som hadde de samme trøstesløse livene bak den samme glassruta som sist.

Jeg kan ikke si jeg liker noen av disse skapningene noe særlig og jeg kan ærlig talt ikke skjønne de som har slike saker som kjæledyr.

Nei takke meg til noen pelsdotter isteden da!

Ha en flott uke om du skal på jobb eller om du skal ha ferie!

Kristiansand dyrepark

For en annen opplevelse å være i dyreparken utenom Sabeltannsesongen. Mye mindre folk og ikke det fryktelige kjøpepresset og sutrete unger og stressa foreldre. Siden vi ikke hadde frokost på hotellet gikk ferden i retning Kutoppen for å innta dagens frokost.

Det var jammen blitt noen forandringer siden vi var der sist i 2013. Siste ferieturen med alle ungene samlet. Litt rart å bare være meg og Patran på tur, men vi koset oss vi.

Den sorte dame lå stille og forlatt.

De fleste matstedene åpnet ikke før seinere, så det gikk ei stønn før vi kunne finne oss litt mat.

Ekte sørlandsidyll på brygga, men ingen matservering.

Kardemomme by. Tror ikke de har Thorbjørn Egner som repertoar i barneskolen lenger. Så snart må ungene til Dyreparken for å lære om ting ALLE visste alt om da vi var små.

Vi var vel ikke helt i målgruppa, men vi visste det var bakeri der. Når vi kom fram så fristet det lite, for tunge bakeverk har en tendens til å legge seg godt i magen. Det passer dårlig når vi skulle traske rundt der i mange timer til.

Eselet så ut til å ha bli vekket, det bare myste ut av døra.

De aller fleste av husene var blitt overnattingshus. Kan ikke huske at alle husene var det når vi overnattet i Kardemommebyen når vi var der.

Det var en viss moral i historiene til Egner.

Egen minne plass for grunnleggeren av Kardemommeby.

Om man hadde hatt litt grønne fingre så er det utrolig hva man kunne laget seg. Ikke så enkelt med hjelpsomme firbeinte heller kanskje.

I byens skyggeside var det ikke fult så folksomt.

Ingen kunder hos barbereren, rart de ikke har laget til frisørsalong der så de kan tjene litt penger. 

Ved det ene blomsterbedet var det mengder med sommerfugler.

Endelig hadde vi fått tråkket oss opp til Ku-toppen og kunne sette oss ned med dagens frokost. 

Det ble lapskaus med flatbrød og tyttebær. Ikke spesielt god da de hadde brukt salt kjøtt i. Det kan jeg styre meg for.

Butikkene var vi ikke inne i, de har jo stort sett bare trøss som en kaster når en kommer hjem likevel.

Alle de vanligste gårdsdyrene var der, enten på tunet eller bak låven slik at de liksom var på setra.

Apekattene var ikke ute, de skulle mates klokka to, men det glemte vi rett og slett bort.

Tømmerrenna var også borte så vidt jeg kunne skjønne. Jeg fant den iallefall ikke.

Det var en stor dam nede ved savannedyrene som inneholdt mange vannliljer. 

Mengder med vannliljer av forskjellige typer.

Om jeg skulle hatt hagedam skulle jeg hatt mange vannliljer i den

Til og med rosa

Skomakergata var forsvunnet og det var blitt en afrikansk by der isteden. Kanskje Kardemommebyen også forsvinner på sikt. Alle dyrene i dyreparken kommer en annen dag. Det blei jo så mye bilder så det er greit å få delt det opp litt.