Ny ferieuke på gang

Jeg nyter livet på landet og kan ikke tenke meg å flytte til sentrale strøk. Jeg har byen 20 minutter hjemmefra og skal jeg til hovedstaden må jeg regne med en times tid i bil. Jeg har ikke for vane å kjøre kollektivt, for det går sjelden slikt forbi meg. Det er snart bare skolebussen som går morgen og ettermiddag.

Jeg liker at jeg bare kan lukke opp døra på verandaen på morgenen, så kan de firbeinte lufte seg selv mens jeg er på badet. De kattene som ikke har tilbragt natta inne sitter stort sett klare på verandaen for å komme inn. Hvor ivrige de er varierer litt etter musetilgangen på natta virker det som.

Livet på landet er trivelig når man har unger også, da kan de gå ut og leike. Man trenger ikke mange leikene heller, det er så mye annet å holde på med. Snart er Sofie så stor at hun klatrer til toppen av det meste regner jeg med.

I veikanten vokser det både blåbær og bringebær, det er det mange som setter stor pris på.

Livet på landet er til for å nytes, vil du har folk og leven rundt deg så må du oppsøke det. Isteden kan du sitte fredelig i solnedgangen og bare nyte mørket som etterhvert senker seg rundt deg. Jeg tilbringer flere timer ute enn inne fra sein vår ut ut til tidlig høst. Jeg kler gjerne på meg litt for å kunne sitte ute på verandaen og lese ei bok.

På verandaen har man stort sett selskap av noen firbeinte, både hunder og katter. De kommer for kos og da kan jeg passe på å stikke bare føtter inn under pelsen deres og få litt ekstra varme. Jeg nyter livet på landet.

Hva er lykke ? Er det en tilstand som varer, eller er den små blaff ?

Hva svarer man på spørsmålet: Er du lykkelig ?Akkurat nå ? Eller mener du ellers om dagene ? Var jeg lykkelig da jeg våknet ? Burde jeg være det ? 

Jeg er fornøyd med livet mitt. Men lykken kommer til meg i små blaff. Lykken er verdifull og ganske sjelden. I alle fall i forhold til andre følelser som renner gjennom meg i løpet av en dag...

Første ferieuka var jeg og Patran på tur til Lærdal og omegn. Andre ferieuka mi var jeg på tur med Kenneth og Ingrid i Telemark. Jammen så har ikke Patran tatt seg tid til å komme hjem når jeg hadde tredje ferieuka mi. Den uka ble det ikke noe overnattingsturer, men jammen fikk vi til litt av hvert av dagsturer. 

Siste helga i ferien var jeg så heldig å ha Sofie på overnatting, da sneik vi oss en tur til Merethe og Marius. Vi måtte jo sjekke om Merethe hadde reparert kua, som Varga hadde herjet litt hardt med. Den var jo så grom, så når den er reparert så får den nok holde seg i nærheten hele tiden.

Siste ferieuka mi blir det overnattingstur med Wenche Lill med plan om å gå fra Bukollplassen og ned ved Storekrakhytta i Hedalen. Da må vi få fint vær og det blir vel bading i bekken når vi kommer fram som vi gjorde sist. Blir nok sikkert ikke bedre badevann i år enn det var i fjor.

Litt effektiv har jeg vært på nettet i det siste, så nå er bursdagsgaver til både Patran, Ingrid og Sofie klare. Mye av adventskalenderen til Sofie er ferdig, så da er det bare å begynne å tenke på julegaver. Godt med alt som er unnagjort.

 

Bølgeskvulp og idyll

 

På vei til Røsholmsranda går det traner å beiter. Tipper den lyse er unge fra i fjor uten at jeg har sjekket det noe nærmere. De gikk der når vi kom og de gikk der når vi dro hjem igjen.

De gikk side om side med rådyrene for å spise mat

Det var like mange rådyr som traner, men rådyrene var lengst unna meg. 

På tirsdag plukket jeg henne opp i barnehagen på innskytelse nærmest. Jeg hadde tenkt å levere henne hos Ingrid før hun sluttet på jobb, men vi ble litt heftet av noen som hadde fått bilstopp midt i området med veiarbeide. Så vi måtte vente til Viking hadde fått bilen opp på planet sitt. Da ble det brått kort tid til Ingrid sluttet på jobb, så jeg kjørte henne hjem seinere isteden.

Bølger var veldig spennende, så med støvler og vanntett dress kunne hun sprute litt til alle kanter.

Dypt konsentrert til tider, utstyrt med pinner i forskjellige størrelser og lengder.

Grave i både tørr og våt sand

Gleder meg til det blir badevann, da kan vi få det mye morsomt sammen tror jeg.

Ikke så enkelt å reise seg opp når bakken glir unna

Prøver å skylle henda litt for å få av endel grus. Ja for når man er på stranda så er det utrolig hvor mye grus som blir med hjem, i bilen og på klærne.

Vi kastet pinner ut i bølgene, så kom de tilbake til oss

Så sprutet vi i vannet, nesten som i badekaret

Tegnet i våt grus, men det syntes bare til det kom ei stor bølge.

Skravla gikk og klokka fløy. Vi hadde bare en liten pose med nødproviant, så vi måtte tusle tilbake til bilen igjen. Jeg hadde ikke tenkt på å ta med meg noe, så da ble det ingen boller. Vi får kose oss med boller når det er solskinn en dag.

Hun er så nysgjerrig på ting, så det er morsomt å ha henne med seg rundt

Liten skøyer som alltid har et smil på lur

Virker som hun trives i bestemors selskap, for hun kommer løpende når jeg henter henne i barnehagen. På tirsdag hadde de funnet fram dressene og var klare til å være ute, men det hadde ikke noe å si virket det som. 

Kaptein Sabeltann eller Jack Sparrow kom ikke denne gangen heller. Ikke så vi en levende sjel der den timen vi var der heller. Genseren var blitt litt våt så det ble skifting bak i bilen før vi dro hjem. Da trengtes det ny bleie også. Selv om teppene bak i bilen var nyvaskede, så var det jammen noe grus og bikkjehår som måtte plukkes av, før klærne skulle på igjen.

Det er klart pinner og steiner må være med hjem etter en slik ekspedisjon. Peke og fortelle hvor vi hadde vært. Takk for turen Rørebøtta. Bestemor dukker snart opp igjen.

Rådyrbukk utenfor vinduet

 

Når jeg hadde badet en kveld og skulle inn på soverommet for å finne meg noen reine klær så gikk det en rådyrbukk på jordet rett utenfor vinduet. Da var det bare å liste seg ut for å finne fotoapparatet og knipse noen bilder før det forsvant inn i skauen igjen. Rådyret er vårt minste hjortevilt, og regnes som en nykommer i norsk fauna.

For vel hundre år siden fantes bare en liten bestand noen steder i Østfold. I løpet av 1900-tallet økte bestanden sterkt, og i dag finnes rådyret mer eller mindre over hele landet, men nord for Saltfjellet er forekomstene ganske sporadiske. De største tetthetene finnes langs kysten fra Svenskegrensa i øst og fram til og med Vest-Agder, samt i Møre og Romsdal og Trøndelagsfylkene.

Voksne hunndyr kalles rå, geit eller rågeit. Voksne hanndyr kalles råbukk eller bare bukk. Dyr under ett år kalles kje eller killinger, men kalver eller lam blir også brukt. Ettårige geiter kalles smaldyr, men unggeit eller ungdyr brukes også av mange.

Når jeg gikk tur med Ingrid onsdag kveld når jeg hadde kjørt Sofie hjem, så vi ikke mindre enn fire rådyr før vi var hjemme igjen. Et som hoppet over veien bare noen få meter foran oss, før det forsvant inn i skauen. 

«Forlatte» dyreunger er i virkeligheten ikke alene, og trenger ikke å reddes av mennesker. Det beste du kan gjøre er å trekke deg rolig tilbake. Mora er nemlig ikke langt unna. I mai-juni er det kalvingstid, og det er slett ikke uvanlig å møte på enslige rådyrkje, hjorte- eller elgkalver. I de første ukene av sitt liv er rådyrkjeene spesielt sårbare, og fullstendig avhengig av mora. For å beskytte dem mot fiender gjemmer geita kjeene i gresset.

Det mest iøynefallende er at rådyret brunster om sommeren. Dette er bare mulig siden rådyret, som eneste hjortedyr, har såkalt forsinket implantasjon eller fosterutvikling. Etter at egget blir befruktet i slutten av juli eller de første ukene av august, gjennomgår det befruktede egget bare noen få celledelinger før det går i ”dvale”. Rundt nyttårstider fester så egget seg til livmoren, og fosterutviklingen begynner. Rådyret får normalt 1-3 kalver, vanligvis fra midten av mai til begynnelsen av juni. Allerede i sitt andre leveår blir både råbukkene og rågeitene kjønnsmodne. Også rådyrbukken skiller seg fra de andre hjorteviltartene under brusten. Bukkene starter å hevde et revir så fort snøen er forsvunnet. Reviret forsvares normalt fra slutten av april eller begynnelsen av mai og fram til brunsten er over i august.

Å bli dyktig på å bedømme råbukkens alder, krever mye tid i felt. Du må ha som vane å granske dyra svært nøye. Bukkens karakter kan gi en viss pekepinn når den skal klassifiseres som ung, voksen eller gammel. Det vanskeligste er vurderingen av rådyr i aldersgruppen tre til fire år. Å bestemme eksakt alder i denne aldersgruppen kan lett slå feil, pga de individuelle forskjellene. Det kan handle alt fra en god eller dårlig start på livet, til fôrtilførsel, gener og dyrets generelle tilstand.

Hodepryden gir ingen sikker aldersinformasjon i seg selv. En sekstakker kan være to år gammel, mens en tre – fire år gammel bukk kan være en firetakker eller svak sekstakker. Flere faktorer kan påvirke utviklingen av gevirene, bl.a helsetilstanden. Midlertidig svekket kondisjon etter en hard vinter, kan få bukken til å sette opp et lite gevir den kommende sesongen, for deretter å komme igjen med kraftigere gevir året etter. Vanligvis har bukker i alderen tre til fem år et broket ansikt med mer eller mindre tydelige, lyse ringer rundt øynene. Lyse øyeringer, eller den hvite til grå neseflekken, er imidlertid ikke sikre tegn på alder, fordi slike fargeskiftninger kan framtre mer eller mindre klart i forskjellige aldre.

Råbukkens opptreden er tydelig, den er herskeren over sitt territorium. Med en god start på livet, og bra tilgang til fôr av høy kvalitet, kan en råbukk allerede fra fireårs alder få den karakteren. Eldre råbukker får seinere sommerpels om våren, enn yngre.

Nydelige dyr som spiser praktisk talt alt de kommer over. Så de med stor hage er ikke veldig fan av disse dyrene.

Igjen og igjen

 

Hver kveld stiller de opp på jordet, selv etter at det er tresket. Denne dagen ble det bråstopp midt på jordet, for elgen tuslet nederst på jordet ved bekken. Det viser seg at disse to ikke er like hippene på å dele jordet med elgen som hjorten var tidligere i sommer.

Alle dyr har stor sett rutiner, de gjør det samme hver dag. Noen er så presise at en kan stille klokka etter dem. Hver kveld når jeg er bortover jordet med hundene for at de skal tisse til kvelds, så braker det i skauen. Om det ikke er for mørkt så kan jeg se elgen lunter oppover i småskauen. Noen ganger stopper den for å se hvor nære Bella kommer. Men hun stopper etter få meter, det er ikke så enkelt å gå gjennom alle kvistene for henne. Elgen er langbeint og merker knapt at det er kvister der i det heletatt.

Ut fra fargen å dømme så tror jeg dette er mor og kalv. Så mye dyr som det har vært på jordene her i år er det lenge siden det har vært. Det er sjelden det er så mange forskjellige å se og så mange av hvert slag.

De gikk litt fram og tilbake før de bestemte seg for å løpe tilbake til skauen igjen.

Kvelden etter var de der så seint at det ikke nyttet å ta noen bilder av dem.

Noe jeg ikke liker er at de har laget seg jakttårn med kamuflasjenett rundt i jordekanten og ett midt på jordet ved strømstolpene lenger ut på denne siden. Uansett hvem vei du retter børsa på et jorde så er det ikke sikker bakgrunn der i alle fall. 

Nei skal de jakte så får de nå komme seg til skauen. Jeg så en svensk serie her en kveld, det var et eksperiment. Hele Sverige ble slått ut av en solstorm og all elektrisitet ble slått ut. Absolutt verdt å se synes jeg. Du fikk se hvordan folk reagerte på sin nye hverdag uten strøm uten at de visste at det var det eksperimentet gikk ut på. De trodde de skulle ha ferie i et kollektiv. Du har kanskje sett den, da den gikk på svensk tv.

Livet på landet

Om jeg ser rådyr, elg, rev eller andre ville dyr når jeg kikker ut av vinduet, blir jeg ikke overrasket. Det er så si daglig gjennom året. Det er det som gjør det trivelig å ikke bo i byen. Akkurat rådyr ser de i hagene rundt om kring i byen også. Men ikke alle de andre dyrene.

 

Det har pleid å være tre stykker i følge, men her en ettermiddag så jeg bare denne bukken. Han hadde god tid og brydde seg ikke om jeg gikk ut og inn på verandaen og ristet tepper over rekkverket. Tittet bare litt på meg og fortsatte tusleturen sin nedover jordet.

Den stakk ikke før isbilen kom spillende nede i bakken. Men rådyr spiser ikke veldig mye is, så da var det like greit å fordufte ned elvebakken. 

Holder nok på å skifte fra vinterpels til sommerpels så det ut til, grå foran og brun bak.

Her var det skikkelig klinete så han sklei i søla. Går nok noen uker før pappa kan starte med våronna.

Skiføre er det dårlig med, men det ligger ennå snøflekker rundt på jordet.

Påsken går sin gang og nummerlappene til neste helgs utstilling har kommet. Jeg og Bella har oppmøte klokka 9 begge dagene, så da blir et vel en tur i Vikersundtraktene etter utstillingene, for å få litt forandring. Tror ikke stolpejakten har dratt igang der ennå.

De pleier å og fortsette ferden over til det andre jordet og forsvinne ned i skauen mot elva, er et ikke er så bratt.

Jeg har ikke sett noen avdem etterpå, Så kanskje de leiter etter en fredelig plass for kalvingen. Det er ikke så lenge til de små må vente i jordekanten mens foreldrene våger seg ut på jordet for å spise. Etter hvert som kalvene blir eldre løper de rundt og leiker mens foreldrene inntar kveldsmaten.

Flink til å følge trafikkreglene med å holde siden av veien, han anser seg nok som kjørende.

Lite spiselig i veikanten ennå, men snart er det grønne spirer der også.

Ørene går, for her kan han høre isbilen dra i gang melodien sin. Han har ikke hastverk ennå, for han håper vel at den ikke skal komme oppover veien her.

Neste års vinterved ligger klar i jordekanten.