Fra Sørbekkseter til Hansespranget del 1

 Etter gårsdagens middag med meksikanske gryterett, bagetter og salat, var det ikke mer enn innafor med skikkelig frokost. Vi skulle ut på en gåtur gjennom Vassfaret som var nærmere 16 kilometer innen vi kom til bilen ved Aurdalsdammen.

Vi gjorde som planlagt kvelden før. Tok bilen min til Sørbekkseter og parkerte i nærheten av den gamle leirskolen. Takk for Norgeskartappen, så kan man finne stistart på ukjente steder. Vi parkerte på parkeringen og valset gjennom porten over tunet og gjennom neste grunn.

Vi hadde knapt kommet ut av grinda og valgt riktig retning av de to stiene som gikk ut fra grinda. Da var det ei søye med to lam som gikk og spiste blant røsslyngen. Var det noe det var mye av på turen, så var det røsslyng.

Dagen startet i lett yr innimellom, selv om Hr Yr hadde lovet opphold og solglimt. Hr Yr hadde heller ikke sagt noe om regnskurene som kom i løpet av natta heller. Men vi forventet å bli litt våte iløpet av dagen. Rart om vi hadde kommet over alle bekkene uten å bli våte på beina. Det er jo begrenset hvor lange bein vi har liksom.

Om det egentlig var bekk eller egentlig sti var ikke like definerbart. Men at det var mye mer bekker enn det opprinnelig skulle være, det var det ikke tvil om. 

Ved første bekkeforsering holdt vi oss tørre på beina fremdeles. Ikke var det glatte steiner heller, så det var bare å gå rett over fossen. Ja for en sildrende bekk, var blitt til en foss. Jeg hadde kommet fram til at vi skulle forsere omtrent fem bekker på den ruta vi hadde valgt nedover.

Busuvatnet lå der, ikke akkurat glitrende, men et godt navigeringspunkt for retningen vi skulle i. 

Lettgått brei sti i lettere kupert terreng. Sluttpunktet lå langt nede i lia, så det ville bli lite oppoverbakker iløpet av dagen.

Det hadde ikke vært kuldegrader ennå, så det var ikke noen høstfarger ennå. Men vi fikk nyte røsslyngen i blomst. Den kom ikke så godt fram på bilder i gråvær, men lenger utpå dagen skinte sola.

Den andre bekken derimot, der gikk det ikke å forsere tørrskodd innen den delen vi så. Da var det bare å gå og håpe at det ikke er for dypt på midten. Jeg kjente vannet rant inn i fjellstøvlene mine, jeg hadde vann nesten opp til knærne på det dypeste.

Virre var ikke særlig imponert over våre planer om å over denne elva. Han protesterte så langt båndet rakk. Men om vi ikke gikk over, så kunne vi like godt bare returnere til bilen igjen. Vannet var jo ikke kaldt, så det var ikke noe problem.

Stakkars Virre ønsket nok av hele sitt hjerte at han var blitt hjemme hos Bjørn Øyvind, isteden for å bli med på denne oppladingen til fuglejakten om et par uker.

I enden av vannet virket det som om det var en demning.

Når man er på tur i et område med så mange vann, bekker og myrer så må man regne med å bli litt våt. Det kom noen få regnskurer med lett yr utover dagen, men ikke så mye at vi trengte regntøy.

I det fjerne letter tåka og det lover bedre vær på sikt.

Tipper det er nydelig her når fjellet er rødt av høstfarger.

Virre nyter utsikten og det virker som om dagens første tvangsbad ikke hadde satt dype spor.

Det er bare å nyte sånne dager i fjellet. Nyte feriedagene og glede seg til høsten og flere fjellturer.

Når det var så mye vann så ble stien veldig nære vannkanten til tider. Noen ganger var det ute i vannet, så det ble noen alternative ruter iløpet av dagen.

Siden lyngen ikke hadde tørket i løpet av morgenen, så ser jeg i etterkant at kamera har hatt noen vanndrøpp på seg en god del av dagen. 

Etter et par timer så lettet skydekket og det kom noen glimt av sol.

Trolsk stemning i Vassfaret

Halvveis så dukket det opp stikryss med alle valgbare ruter videre.

Brått var vi kommet fram til den blåmerkede Vassfarstien som vi delvis skulle følge resten av turen ned til Bjørke.

Jentetur i Vassfaret

I sommer har jeg blitt vant til å planlegge turer for regnvær, det ble ikke annerledes når vi skulle planlegge Vassfartur i siste delen av ferien min denne uka. 

Søndag var det klart for en tur til Teinvassåsen igjen. Denne gangen sammen med Wenche Lill og Virre. Vi skulle overnatte på hytta til mamman til Wenche Lill, som vi gjorde i 2021. Da gikk vi Vassfarstien fra Veneli til Fønhuskoia. I fjor hadde vi ikke noe overnattingstur, da gikk vi opp Hølera til Trøllstugu i Begnadalen. Årets turmål er fra Søbekkseter i Hedalen, ned ved Hansespranget til Bjørke i Vassfaret.

Vassfaret er et dalføre på grensen mellom Buskerud og Oppland, midt på det sentrale Østlandet. Et 260.000 da stort område er vernet som Vassfaret og Vidalen landskapsvernområde, og innenfor dette ligger flere mindre naturreservater. Naturvernområdene i Vassfaret og Vidalen ble opprettet av Kongen i statsråd den 28. juni 1985 og omfatter i alt ca. 260 000 dekar. 

Vassfaret var befolket fram til først på 1900 tallet. Totalt har det vært 12 boplasser i Vassfaret, fra små plasser til større gårder, etter datidens målestokk. Området er mest kjent for sin egen bjørnestamme, og ikke minst har flere forfattere blant dem Mikkjel Fønhus, gjort Vassfaret kjent gjennom sine mange bøker. Vassfaret er et kulturhistorisk viktig område, rikt på skogbruks- og fløtningstradisjoner kombinert med flott natur.

Vi kjørte Ådalen opp, da vi skulle parkere den ene bilen i Vassfaret ved Bjerke, slik at vi slapp å gå begge veier. Det viste seg at det var mer regn og vann enn vi hadde regnet med. Så veien hadde forsvunnet like etter Aurdalsdammen. Men med en jekkestropp og dobbelt rundt hengerfestene, så kom Avencisen på veien igjen og vi måtte parkere ved Aurdaldammen og ikke Bjerke som vi først hadde tenkt.

Endelig på hytta og lempet inn bagasjen, så tente vi i ovnen og satte opp døra for lufting. Det er rått på ei hytte som har stått tom en stund. Vi så at det var mye uplukkede multer rundt hytta, så vi hentet en pose for å samle noen for syltetøy.

Rart det ikke er noen som har plukket dem, men man går vel ikke rundt hytteveggeen til andre for å sanke multer kanskje.

Jeg følte meg veldig flink som klarte å putte multer i hånda og avlevere de i posen til Wenche Lill. For jeg pleier bare å plukke bær for å spise etterhvert. Men når vi fant ut at vi skulle lage syltetøy og steike vafler på kvelden. Da fristet det mer enn å spise dem opp, der og da.

Det var bare rømmen som manglet, men syltetøyet ble knallgodt. Litt tyntflytende, men hva kan en regne med når man er på hyttetur og får et innfall.

Virre ble sliten og ga beng i hele planleggingen av turen gjennom Vassfaret dagen etter. Vi hadde sluttpunktet klart, for der var bilen allerede plassert. Vi hadde regnværet som hadde bøttet ned de siste dagene, så flommen var kommet tilbake i distriktet. Vi leste at hovedveien opp Hallingdal var stengt igjen som den var for noen uker siden. Derfor måtte vi unngå de største bekkene på vår ferd dagen etter.

Jeg installerte meg på samme soverommet som jeg alltid har hatt på hyttetur der. Jeg la på sengetøy og lempet inn pikkpakket mitt, så var vi klare for å nyte resten av kvelden. Det ble mye skravling og endel mimring som det pleier når vi er på tur. Denne gangen ble det mimring om elendige hytte og teltturer vi har hatt opp gjennom med andre. Det er ikke til å stikke under en stol at ikke alle overnattingsturer er like hyggelige og skaper like mange gode minner. 

Noen dager hos Bestemor

 

Jeg trengte litt kos etter ferieturen i fjellheimen, så jeg lurte på om de ville være med å bade på Furumo. Jeg kjører heller litt lenger for å bade der jeg trives, enn å bade på Ringeriksbadet på Helgelandsmoen. Det er ikke mange gangene jeg har badet der, men jeg trives ikke der. Sofie trives også veldig godt på Furumo.

Småbarnsforeldre trenger barnepike uten at de skal noe. De trenger å få noen timer for seg selv for å ikke gjøre noen ting, eller gjøre masserart. De måtte tenke litt på det, men slo til på tilbudet om barnefri fra torsdag til lørdag. 

Bestemor og Sofie lå ikke akkurat på latsiden i timene vi fikk til rådighet. Hun sover jo to ganger om dagen og legger seg tidlig, så da må det litt planlegging til for å få til litt. Det hjelper jo ikke akkurat på at hun sover 12-13 timer om natta. Du skjønner at du har sovet lenge når du våkner opp og sjekker telefonen. Da er det melding fra mamman: Sover dere ennå??? Ja vi gjorde visst det gitt.

Når vi skulle ut for å strekke litt på beina så er jo hundene med. Da er de ikke så interessert i å ligge rolig, hjemme vil de heller aiere litt.

Hailey er ikke så ivrig på full fart hele tiden, hun kan ta det litt mer med ro. Og kos sier man ikke nei takk til.

Det er jo kos når noen trenger litt mer enn moralsk støtte for å komme seg opp på beina.

Hailey sitter som stødigheten selv og Sofie er storfornøyd med å kommet seg opp.

Men som alt annet så er det alltid noe annet som trekker her i livet.

Da er det bare for bestemor å følge etter Dua mi for å se hvor vi havner til slutt.

Det ble noen planlagte bilder når hun nærmet seg blomsterbedet. Der blås det ikke, så da kunne jeg ta av lua. 

Når man skal ta bilder av noe på bakken, så må du komme deg ned på bakken.

Harry Potter wanna be.... eller ekte trollmann?

Rører du bestemor, så tryller jeg deg om til en liten hvit mus!

Må nok fundere litt på det...

Dagen etter ble det en skautur på oss. Man må jo finne på litt ute, selv om det ikke er det helt store været.

Blåbær er alltid en vinner for små jenter.

Det beste med blåbærtur er å spise så mye en orker og ikke putte i bøtta.

Nødt til å være glad i slikt turselskap.

Så begynte trøtten å komme, så da måtte vi tenke på veien ned igjen.

Men smilet sitter fremdeles løst