Utflukt i helga

Siden jeg hadde langutflukt sist helg, en skikkelig langhelg. Så da frister det ikke med de helt store sprellene denne helga. Jeg har bare planlagt en liten skøytetur på søndag med Kjersti. Litt ut i uka er det spådd litt snø igjen, så en må passe på når isen er blank.

Gråhegra har svært lang hals, lange ben og langt, spisst nebb. Den er omtrent én meter høy når den sitter på bakken, og veier 1–2 kilo. Voksne gråhegrer har hvitt hode og hals med en kraftig svart stripe fra øyet og bakover til den svarte, hengende nakketoppen. Oversiden er gråblå, brystet og buken hvite med svarte striper. Ungfuglen er jevnt grå og mangler den svarte stripen på hodet.

De brede vingene har en langsom slagtakt, og gråhegrene flyr med hode og hals trukket tilbake i S-form. Gråhegrene kan minne om traner i flukten, men tranene har som regel halsen strukket rett frem. Bena er lange og guloransje på voksne fugler, grønnblå på ungfugler. Gråhegra høres ofte på kveldstid med et gjennomtrengende hest «ka-kraaah» eller «frarnk». Fuglene søker som regel næring alene, men samles gjerne i flokker på øyer og skjær for overnatting.

Etter snart ei uke så er det vel på tide å gjøre seg ferdig med bildene fra Kristiansund og hjemreisen tidligere i uka. Jeg synes jeg fikk en god del ut av helga til tross for mye grisevær. Klart det føles ikke som grisevær for e som er vant til å bo der, men de syntes det var litt småsurt.

På bryggekanten står det to statuer, litt spor av at Kristiansund er en fiskersamfunn.

Klippfisk har vært en viktig del v samfunnet i Kristiansund.

Det var forholdsvis mange hunder å møte på når vi var på byvandringer. 

Det ble noe macrofotografering på turen, men ikke alle ble like bra.

Men jeg må innrømme at det fristet ikke så veldig å knipse løs i vindvær. Man blir ganske vælen på fingrene etterhvert. Bella var heller ikke helt overbevist om lange turer, når et hotellrom var innen rekkevidde. De to siste nettene lå vi hos hannhunden, å da var det greit å ligge i egen seng den femte natten.

Uten et snøfnugg ved havkanten, men fjellene fikk stadig et kritt hvitt dryss iløpet av natten.

Jeg er nok mer glad i fjellet enn i sjøen, men etter runden jeg og Bella hadde i sommer og en langhelg i Kristiansund så er havet også blitt en favoritt gesjeft. 

Jeg tenker på

Jeg tenkte  litt når jeg kjørte hjem fra Kristiansund i dag. Man rekker faktisk å tenke en hel del på de åtte timene det tar å kjøre hjem, når man er aleine i bilen. Det er dårlig med svar om man snakker til Bella, så enetale blir bitte litt langtekkelig i lengden.

Jeg tenkte på hvor flott nordmøre kan være i solnedgang på ettermiddagen når vi er på luftetur før paring. Ja for det var ikke fint vær hele tiden vi var der. Det både blås, regnet og haglet horisontalt til tider. Men det var også glimt av finvær.

Jeg tenkte på hvor heldig jeg har vært som har fått kose meg med hele seks leonbergere i helga. Og konklusjonen er blitt at jeg må ha mer enn en leonberger selv også.

Jeg tenkte på hvor tillitsfull og omgjengelig tispe jeg har. Der hadde Bella glatt slått seg til ro uten problemer om jeg hadde dratt hjem aleine, 

Jeg tenkte på hvor godt Bella og valpen på vel fire måneder oppførte seg som om de skulle kjent hverandre hele livet.

Jeg tenkte på hvordan de to delte på leikene og plukket saker ut av munnen på hverandre uten bråk. På hvordan de fulgte med på hverandre når den ene gikk. 

Jeg tenkte på hvor stille og forsiktig Bella leika med valpen. Ingen brå bevegelser, ingen slåing og dasking med labbene. 

Hvordan de passet på når gutta skulle ut å lufte seg. På hvor gjestfrie Elisabeth og Kristoffer var som ville ha Bella i stua på kvelden og som lånte oss soverom de to siste kveldene etter to netter på hotell. 

Jeg tenkte på hvor real Bella er å ha med seg på nye steder. Bare be henne legge seg og lukke døra, så var det gutta sin tur til å få kos og oppmerksomhet i stua. 

Jeg tenkte på valpen til Hilde som også gled rett inn i  flokken når de kom på besøk.

Jeg tenkte at et er håp om valper selv om det ikke ble noe langt heng på dem. Jeg tenkte på alle de babyene som er født fordi pappa'ne "hoppet av i svingen". Jeg har trua på valper i slutten av mars, ellers så må jeg ta meg en tur til nordmøre på neste løpetid. Jeg ble skikkelig fornøyd med valget mitt av hanne, så om det ikke blir noe nå, ja så må jeg prøve igjen.

Jeg tenkte på hvordan Bella koset seg med Danica, så hun tror jeg kommer til å bli en skikkelig hønemor som koser seg med valpene sine.

 

Mannfolkfast i Kristiansund

Ja ja så blir det ei natt til i Kristiansund. Litt halvveis parring i ettermiddag, men ikke noe heng. Så da vi prøvde litt seinere var de ikke særlig interesserte i hverandre. 

Atlanterhavsvegen

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om dagen i dag. På en måte så gikk det slett ikke veien for Bella sin del. Det virker ikke som hun er klar og han er heller ikke overivrig, så da er det vel bare å krysse fingrene for morgendagen. Men dagen ble brukt bra synes jeg.

Etter frokost gikk turen bort til hannhunden, men han var ikke særlig interessert i dag heller. Etter å ha prøvd et par ganger så fant jeg ut at det var like greit å finne på noe noen timer for å teste etter middag igjen. 

Valget falt på Atlanterhavsvegen. Det er vel et veistrekke de flest har hørt om, om de ikke har kjørt der tidligere. Jeg har vært der på firmatur, og det har blitt noen endringer siden sist. Turismen har gjort seg gjeldne.

Atlanterhavsvegen er kjent som «vegen i havet» og omtales som verdens vakreste bilreise. Med sine åtte broer bukter den seg som en sjøorm fra Kårvåg på Averøya til Vevang på fastlandet. Havet har vært vår viktigste transportvei i århundrer. Det er vår inntektskilde og utgangspunktet for uendelige aktiviteter og rekreasjon. Og nettopp her i Atlanterhavet fantes fisken og rikdommen. Det var et sterkt behov for bedre kommunikasjonsårer som kunne styrke handel og eksport ytterst ute i havgapet.

Nasjonal turistveg Atlanterhavsvegen forbinder Averøy med fastlandet over øyer, holmer og skjær ved hjelp av åtte bruer over en strekning på 8274 meter. Veistrekningen omtales som verdens vakreste bilreise. Påbegynt i 1983, ble veien endelig åpnet i 1989. Byggingen av strekningen var en stor utfordring og vegarbeiderne opplevde hele 12 orkaner under konstruksjonen. I 2005 ble Atlanterhavsvegen kåret til århundrets byggverk i det 20. århundre. Atlanterhavsvegen svevesti og servicesenter er to spennende attraksjoner som ligger på Eldhusøya i Averøy. Eldhusøya er den største rasteplassen, vakkert beliggende i havgapet. Her er det vel verdt å ta et stopp. Servicebygget har en spennende arkitektur og rommer kafé, turistinformasjon og toaletter. Her finnes også en stor parkeringsplass.

Rundt Eldhusøya slynger det seg en svevesti som går til dels på toppen av servicebygget. Her får du en imponerende utsikt til storhavet og «resten av verden». Utformingen av denne spesielle stien er ved Ghilardi+Hellsten Arkitekter. Svevestien er laget av en rist som nærmest flyter over terrenget, fundamentert med pæler.

Planene for morgendagen er sove lenge, god frokost, luftetur med Bella og så sette kursen mot hannhunden. Krysse fingrene for en vellykket parring og et par timers pause og en vellykket parring til før jeg setter kurse hjemover. Da skal jeg finne ferga og ta korteste veien hjem.

         Det regnet ikke, men blås noe. Men det hindret ikke oss i å gå en liten runde for å få strekt på beina.

Svært skip passerte når jeg sto og kikket.

Et øyeblikk der så så det ut til at sola skulle komme fram, men det gikk forholdsvis raskt over.

Så satte den kursen til havs.

Ikke den helt store bølgeskvulpen, men litt brus ble det.

Bella stortrives på tur i havgapet.

Tilbake på hotellet ble det litt lufting og da viste det seg at to hurtigruter er inne til kai samtidig, den ene lå fast og den andre dro.

Er brua høy nok? Trolig i og med at skipet har kommet til kai allerede.

La oss krysse fingrene for i morgen!

På tur til Kristiansund

 Fredagskvelden blir tilbragt i Kristiansund på Thon Hotell.

Testen hos dyrlegen på mandag viste ca lørdag som ideelt. Men når man har kjørt i 8 timer, så er det greit å teste fredag også. For at det ikke skulle bli svarte natta før jeg var framme, så ble det vekkeklokke denne fredags morgenen.  Delvis ferdigpakket dagen før, så det var egentlig bare å samle det nede i gangen.

Kristiansund er ikke helt ukjent, for vi har vært på firmatur på disse trakter et par ganger tidligere. Da fløy vi for å si det sånn og det tror jeg var veldig glad for. Jeg kjeder meg når jeg kjører bil.

Etter en te timers tid så tenkte jeg at Bella likte å få strekke litt på beina, for det hadde jeg virkelig lyst til. Det var vel noe av det siste glimtet av sol som jeg så i dag.

Selv om Dovrefjell var åpent, så hadde jeg forhørt meg litt med noen som pleier å kjøre der jevnlig, jeg ble anbefalt å kjøre om Molde når været ikke var knallbra. Så det ble snøvær og regnvær på turen. Ingen stopp uten om de nødvendige. Lettere lei radiokanaler ble jeg også, så da endte jeg opp med å ringe. Det er slett ikke likt meg. Tror vel aldri jeg har ringt tidligere bare for å tjatre for å få tiden til å gå.  Valget mitt på telefonlista over folk som kan tjatre noen timer midt på dagen er ikke veldig lang. Men Roger hadde tid, i det minste innimellom jobbing og at jeg mistet telefonsignaler. 

Så begynte det å skjære seg, jeg burde tatt hintet når jeg kom ned mot havet og det hadde vært meg og trailerne de siste timene... så ble det bare meg og ingen... Når jeg sender et bilde for å fortelle at jeg er i nærheten, snart for GPS'n sa 13 mil igjen. Så får jeg til svar... Hvor er du? Det navnet der har jeg aldri hørt før... Da skjønner du at du kanskje ikke er så inærheten som du tror.

Når en må zoome ut på kartet for å få med et kjent navn som er kjent, zoome så langt ut at veiene forsvant til og med. Du vet også at du har bommet litt på veien når brøytebilen ikke har kjørt der siste timen og jeg angret bitte litt på at jeg ikke hadde byttet bil med Marius denne turen. 

Når en følger et veinummer og GPS ber det ta første vei til høyre og venstre og jeg mistet vel egentlig helt retningen etterhvert, så er jeg brått inne på et veinummer jeg kjørte på en time tidligere. Som jeg da egentlig bare kunne fulgt opprinnelig. Jeg tror GPS'n min er satt opp for å unngå ferger ettersom jeg aldri fant riktig fergekai. jeg så ferga, men  GPS'n sa det var fire mil til jeg skulle svinge til venstre. Ergo konkluderte jeg med at dette var feil ferge.

              Selv om det ikke var akkurat tiden, så er det greit å sjekke. Elisabeth og Kristoffer var utrolig hyggelige og bød på knallgod Moussaka. Hundeflokken var rundt oss og de var like kosete som mine, flotte leonbergere. Jeg dro for å finne hotellet, det var slett ikke like enkelt, selv om jeg visste at det lå i Storgata. GPS'n sendte meg til Storgata, men det var ingen innlysende bygg som minnet om et hotell. GPS'n min har begynt å snakke igjen, trolig fordi jeg satt i telefonen med Knut Jarle mens jeg kjørte fra Sjøstjerna og til hotellet. Den kaklet når jeg snakket med Roger også, så det har nok en sammenheng.

Vel installert på hotellet, fått på en ullgenser og vindtett jakke, så la jeg og Bella ut på en havnepromenade. Etter 8 timer i ro så var det godt å få til velså 10 000 skritt. Vi skal komme bort etter frokost i morgen, så skal jeg ta en tur ut mot havet og prøve  å få til noen bilder av kongeørn eller havørn før det blir mørkt. Jeg har allerede sett tre når jeg kjørte hit og ei i havna i kveld. Så jeg har håp om et bilde eller to.

Kristiansund var en veldig trivelig by i mørket, så får vi se om den svarer til forventningene på dagtid også.

Hr Yr sier opphold, så da har jeg trua!

Jeg har blitt ganske flink til å ta bilder i mørket synes jeg. Men du verden så mange der har blitt som ikke har blitt bra i det heletatt før jeg har kommet så langt. Ennå er det endel som bare er å slette med en gang.

Tenk å kunne levd av å ta bilder av det en har lyst til... Det får bli når jeg blir pensjonist.

Det er bare å nyte, kanskje jeg skulle forstørre opp noen av dem?