Reinsdyrjakt med border collie

 Jeg klarte ikke helt å slippe tanken på dette reinsdyret jeg hadde gått i fra når vi var på tur for et par helger siden. Jeg angret på at jeg ikke hadde tatt det med meg, til tross for at jeg ikke hadde stor nok sekk til å binde det fast, eller for at det krydde av maggot. Ikke hadde jeg noe å ha rundt det heller, så da var det ikke noe annet å gjøre enn å la det ligge.

Jeg pleier å være veldig flink til å kutte ut å tenke på ting jeg ikke vil bruke energien min på, men her må jeg innrømme at jeg sleit litt. Dette reinshodet lå å gnagde i bakhodet. Og jeg visste at om jeg skulle ha det så hadde jeg ikke mange helgene på meg før det trolig ligger snø så høyt oppe i fjellet. Om det skulle ligge til våren var det stor sjanse for at noen andre hadde plukket hornene, eller musa hadde gnagd på det.

Helga etter var det ikke sikkert maggotten var ferdig, da var det også et fryktelig uvær med storm og regnvær i fjellet. Snøen som hadde kommet hadde smeltet bort igjen og jeg fikk med meg Hilde som turfølge innover forbi Reinsjøfjellet og i retning Hallingnatten.

Det ble betraktelig bedre vær på starten av dagen, enn det Hr Yr hadde varslet. Da skulle det være helt grått og vind rundt 11 m/s med 20 i kasta. Men værmeldingen slo ikke til før vi sjekket inn i Fjelltoppjakten på toppen av Reinsjøfjellet. Der var det ikke trivelig oppå!

Jeg hadde lånt med meg Pink for anledningen, for jeg regnet ikke med å få plass til både Varga og Bella om jeg skulle være så heldig å finne igjen geviret.

Alle bladene var blåst bort, men fjellet hadde farger som imponerte ennå.

Bekken var breiere og dypere enn sist, så vi måtte et stykke oppover enn der stien krysser for å komme over.

Sola ble borte og vinden økte litt og litt etterhvert som vi klatret oppover høydemeterne. Hilde var stadig nede i sekken sin for å plukke fram både lue og vanter etterhvert. Jeg blir svett bare jeg ser en ryggsekk, så jeg gikk i en litt tett genser med ullgenser hele veien, både opp og ned. Fryser man på tur så går man ikke fort nok... 

All snøen var ikke smeltet, det satte Pink stor pris på.

Reinsjøen lå uten en krusning på overflaten,

Det vi ikke visste akkurat da, var at det faktisk var det siste stille kvarteret på resten av turen.

Pink diltet foran stort sett hele tiden. Det var ikke en sjel i fjellet før vi var på vei tilbake til bilen.

Hun syntes vi var litt trege opp bakken, men vi skjønte hvor det bar vindmessig. Hr Yr hadde jo lovet 22 s/m i kastene og det var det vel egentlig på vei opp mot toppen.

Pink vurderte nok om hun var like begeistret over å bli med på tur lenger. Hun begynte å legge ørene flatt, for å unngå vind i ørene. Stoppet stadig for å sjekke hvorfor vi ikke spratt fra stein til stein som hun gjorde.

Det er fristende å sammenligne med turen opp hit for to uker siden.

Steinen hadde ennå ikke vippet over kanten.

Det er ikke mye snø som ligger noen steder. Jeg hadde vel egentlig regnet med at det var litt mer snø når vi nærmet oss 1200 moh.

Får man tatt nok bilder på fjelltur?

Vi hadde solglimt til tider og kunne nyte omgivelsene

Innsjekken på toppen av Reinsjøfjell var langt fra noen fornøyelse for noen av oss. Hilde fikk sjekket inn og jeg gjorde også det siden jeg var der igjen.

Jeg sto ikke på toppen mange minuttene, og Pink var ikke sein med å bli med nedover lia hun heller.

Pink satte også pris på litt mindre vindvær enn på toppen.

Da var det bare å sjekke trackingbildet fra forrige gang vi var der og peke ut retningen. Kula til venstre i bildet kjente jeg igjen og tok vel egentlig resten som det føltes på magefølelsen. 

Vi plumpet inn på en sti som vi fulgte i riktig retning.

Is på pytten, man kan vel ikke akkurat kalle det en sølepytt.

Brått så dumpet vi på reinsdyrskallen som hele turen handlet om. 

Opp med søplesekken og jammen fikk jeg stappet hodet i sekken, mens hornene stakk til alle kanter.

Da var det bare å snøre hele reinsskallen delvis oppi og utenpå sekken og sette raskeste kurs mot milen. Det blås såpass mye i fjellet at det ikke fristet å være der lenger enn nødvendig.

Jeg merket raskt at jeg hadde fått stor sekk. Den var ikke tung, men jammen tok vinden skikkelig tak i den. Det ble noen ekstra steg til siden innimellom og litt flere tråkk i bløte partier enn det som var ønsket.

Himmelen ga ingen indikasjon på om det ble solskinn eller det kom ei regnskur,

Det ser hyggeligere ut enn det var,

Vi kom oss forholdsvis raskt inn på en sti som viste seg å ende opp midt mellom stien vi gikk opp og stien vi gikk ned igjen et par uker tidligere.

Etter hvert som vi nærmet oss bilen ble det mer og mer sol.

Hilde holdt styringa på kartet så vi ikke skulle bomme så mye på parkeringa. Pink pendlet fram og tilbake for jeg holdt ikke samme farta hele tiden, da vinden tok så ta i sekken en stund. Da ble det litt støttesteg.

Jeg tror Pink virkelig koset seg i fjellet denne dagen, til tross for at det blås på toppene.

Pink skjønte ikke hvorfor vi ikke bare spratt over bekken som hun gjorde.

Kommer nok ikke hit mer i år, men kanskje til neste år.

Når det er så mye vann alle steder så blir bekker som elver. Godt det ikke var elver i fjellet opprinnelig.

Pink var ikke særlig imponert når hun måtte dele plass med hornet på vei hjem. Takk for hyggelig tur selskap i vindværet Hilde.

Nå gjenstår det bare å koke hodet og montere det på et trofeskjold.

Reinsjøfjell 1312moh

 

"Har du planer for i morgen? Jeg har tenkt meg til Reinsjøfjell. Bli med om du vil" Jo jeg hadde planer dagen etter, men ikke mer spesifikke enn tur på fjellet. Jeg prioriterer alltid en fjelltopp jeg ikke har vært på, framfor en jeg har vært på tidligere.

Kjapp stopp hos Inger Synøve før vi satte kursen mot Imle og tok av mot Buvasslie. Fant en parkering ved Buvatnet og la i vei innover fjellet mot Reinsjø. Sekken var pakket med både kakao og nistepakke for et par stopp. Her kan du se hva Inger Synøve har skrevet om fjellturen vår.

Her var det høstfarger så langt øyet kunne se. Hr Yr hadde lovet solskinn, men det dukket vel opp etter hvert regnet vi med.

Tåka sniddet toppene, så vi krysset fingrene for at det ble blå himmel når den lettet.

Hailey var igjen hjemme, for erfaringsmessig så blir turene gjerne både lengre og tyngre enn først planlagt, i den grad det er noe planlegging i det hele tatt. Rundene vi hadde på Teinvassåsen når vi hadde husmorferie var tunge nok for henne. Bella svinset litt løs når vi hadde oversikt over området. Det var tross alt høstferie og mange var på hyttene sine.

Varga ble i båndet på hele turen, hun er ikke like kjapp til å komme om hun finner noe spennende. Vi støkte opp noen ryper iløpet av dagen, så da blir hun litt gira på å etter dem.

Bjørn ble med oss på tur også, det var gøy at han tok sjansen igjen. Sist han var med oss på tur var når vi hadde trugetur til Klypa for noen år siden. Han hadde ikke tatt skrekken og la i vei etter oss.

Forholdsvis greit å ta seg fram i fjellet og myrene var heller ikke helt svømmebasseng. Men mengder av bekker som bød på varierende vanskelighetsgrad for å komme oss over på andre siden. Noen var enklere enn andre. De tørre steinene var greie, men de våte var skikkelig sleipe.

Det blei en lang dag i fjellet for oss. Man har jo ikke lyst til å sette kursen mot bilen når det ble mer og mer blå himmel rundt oss. Det er ikke ofte man kan gå i bare genseren på høyfjellet de siste dagene i september.

Planen var bare Reinsjøfjell og en innsjekking der i Fjelltoppjakten. Men vi bushet over til stien som førte oss til Hallingnatten. Der har jeg vært tidligere, vel 7 år siden. Det hadde ikke endret seg mye, og det blås omtrent like surt nå som da.

Vi startet ved 11 tiden på parkeringen og det tok ikke lang tid før ullgenseren ble knytt rundt livet og flaska fylt opp i en bekk. Flaske med filter er helt genialt, du har alltid kalt drikke og påfyll rundt hver sving på fjellet. Den tar bort alle ulumskheter og fjerner myrsmaken på vannet i tillegg.

Siden veien går så langt inn på fjellet tar det ikke lange tiden før vi er "på toppen" og kan gå mange kilometer i forholdsvis flatt terreng.

Vi hadde et håp om at det skulle dukke opp et reinsdyr eller to, men de så vi ikke snurten av noen steder.

Nå skal ikke jeg slå om meg med stedsnavn på toppene rundt oss eller på myrene, men en av disse myrene hadde navnet Reinsjødansen. Det er mange slike myrer folk møttes på i gamledager, for å danse og treffe andre folk. Kanskje få seg en kjærest eller to i tillegg.

På Norefjell hadde man Raudmyrdansen. Hva folk tok seg til i gamledager isteden for i dagens samfunn hvor alt skal foregå via en skjerm.

Det er bare å føle seg som 10 år igjen og hoppe fra stein til stein for å komme over på tørt land igjen.

Det er litt fascinerende i et forholdsvis flatt landskap, så dukker det brått opp skarpe steiner og bratte fjellknauser.

Vi holdt stø kurs mot innsjekkingspunktet på Reinsjøfjellet i det fjerne.

Det var endel stikryss der og vann med jevne mellomrom, så det var bare å følge retningen og nyte naturen. Inger Synøve var rimelig kjent i område, det var ikke første gangen hun var der. Det var vel litt som Bjørn kommenterte i løpet av turen, ja du bor jo inni her omtrent du. Men oppe på Reinsjøfjell hadde hun aldri vært.

Jeg har gjort alt jeg hadde tenkt og mer til i år, så nå er det bare å legge nye planer for neste år. Det blir sikkert ett eller annet turselskap da også. Jeg hadde tenkt litt flere overnattinger ute i år, men slike regnskurer eller nærmere 30 grader er ikke min sterke turside. Til neste år vil jeg ha en normal tursommer og høst. Det får regne en dag også får det være opphold, ikke en sånn skvælp med kanskje regn.

Det var ganske nedbeitet terreng til tider, så reinsflokken hadde vært der i høst.

I nordenden av Reinsjøen, 1200 moh., er vi nær skjæringspunktet mellom kommunene Nes, Flå og Nore og Uvdal. Og vi er på historisk grunn. Denne flyttblokken, kalt «Dansarsteinen», kom hit for ca. 10 000 år siden da innlandsisen trakk seg tilbake etter å ha dekket landet vårt i mange tusen år. 

En skinnkledd jeger og fangstmann mistet for vel 4000 år siden en flekkekniv eller skinnskrape av flint ved en rasteplass i strandkanten på Buhovdlandet sørøst i dette langstrakte vatnet og en sommerdag i 1923 ble flekkekniven fra yngre steinalder gjenfunnet like under torvlaget av en annen fisker/fangstmann. Og oldtidsfunnet er nok ingen tilfeldighet for den dag i dag trives reinsdyrene i området.

På danseplassen i nordenden av Reinsjøen møttes i eldre tid hallinger og numedøler fra de omliggende bygder og seterområder til fjelldans ved midtsommerleite. Ja, det skal visstnok i riktig gammel tid ha blitt danset på hele tre forskjellige dansefeter/danseplasser ved dette vatnet.

Brennevins-handlerne var faste «gjester» på fjelldansene. De så muligheten til å tjene litt ekstra på festfolkets behov for påfyll, og de sang gjerne noen vers for å friste de kjøpevillige. Når slagsmåla var overstått og det var avgjort hvem som skulle «bære bjella» på Reinsjødansen det året, ble det mer fredelig. Folk fra de forskjellige bygdene og seterlagene blandet seg med hverandre, og dansen stod «høyt i sky» til langt på kveld den andre dagen. Og den gen-blandingen som gjerne fulgte med disse fjelldansene, bør en vel kunne mene var «gunstig» for folkehelsen i avstengte bygder på den tiden.

Det er ikke godt å vite når tradisjonen med fjelldans begynte i våre områder. Men trolig hadde det sammenheng med befolkningsøkningen noen århundrer etter svartedauden. Så det var nok først sent på 1600-tallet at det ble et stort nok behov for å utnytte beiteområdene i fjellet ved å etablere setre nær høyfjellet. Da ble det etter hvert også behov for sosiale sammenkomster. 

Det ble imidlertid etter hvert slutt på fjelldansene i våre områder etter tragedien på Norefjell i 1858 da 3 mann omkom under snøstorm, blant andre spillemannen. Ryktet om dette spredde seg raskt og fjelldanstradisjonen døde etter hvert ut, noe som nok også hadde sammenheng med kristelige vekkelser på den tiden.

Det var ikke bare svære vann der, men også små pytter.

Det er alltid noen dager som blir helt uforglemmelige på høsten.

Vi fant noen steiner i kanten av Reinsjøfjellet og satte oss ned for en kakao kopp og litt niste. Bella klarte å plassere hele labben sin oppe i kakaokoppen min, så det ble ikke så mye kakao på meg på den rasten.

Bjørn hadde sekk med stol, eller stol med sekk, mens vi andre måtte slå oss ned på en stein. Da gjelds det å finne en stein som er forholdsvis flat, ellers blir det ikke lange rasten på oss.

Ei ørn kom sirklende over oss, men jeg hadde ikke med meg speilrefleksen, så bildet ble så som så. Kompaktkamera blir alt for sein til å fokusere og ta bilde når det er dyr som beveger seg. Vi støkte opp flere ryper også, men de forsvant før det ble noen bilder av dem. Synd speilrefleksen blir så tung å bære på gjennom dagen. Nytter ikke være på langtur og ha den rundt halsen. 

Vi både så og hørte andre folk mens vi hadde pausa vår.

Nesten hvor man så seg rundt så var det sånn det så ut.

Eneste ulempen med fjellet er at det er lite å gjemme seg bak om man må på do. 

Vi hadde ikke gått lange biten etter pausa før Varga spottet ny rype. Denne lettet ikke, men pilte bortover i lyngen. Hadde det ikke vært for Varga hadde vi glatt passert denne på noen meters avstand uten at vi hadde reagert.

Slike øyeblikk får man aldri for mange av.

Vi nærmet oss innsjekkingspunktet i fjelltoppjakten og Reinsjøen lå langstrakt under oss. På kartet så jeg at det gikk sti rundt hele Reinsjøen, det hadde også vært en flott runde.

På kvelden når jeg kom hjem kjente jeg at sola hadde tatt skikkelig til tross for at det er så seint på året. Jeg var både varm og rød i kinnene.

Her kan man bare fortsette i det uendelige

Jeg sjekket inn og fikk dermed en ny kommune på statistikken i fjelltoppjakten.

Reinsjøen ser stor ut på kartet, men jammen er den stor når du ser ned på den også.

Toppunkt må dokumenteres, Findus, Tølle, Varga og Bella er alle vant til å bli tatt bilder av, så de sitter pent å venter til vi er ferdige.

Denne flytblokka hadde stort overheng, men den var ikke til å rikke. Den var for glatt til å komme opp på også, Da måtte jeg hatt en god del lengre bein i såfall.

Langt i det fjerne så vi en varde fra toppen, så lurte jeg på om det var Hallingnatten. Jo det var det, og vips så var vi på vei i den retningen. Klokka var ikke så mange og vi hadde mer niste igjen, vann i termosen og vi kunne nyte fjellet mange timer til.