Vardefjell 1120moh

 Tredje ferieuka mi nærmet seg slutten og jeg hadde lyst på en fjelltur. 

Sommerferieuka nærmer seg slutten og jeg finner ut at jeg skal ta meg en liten fjelltur på en ny fjelltopp. Ukjent topp i kjent område, for å si det sånn. Både Gråfjell og Høgevarde har jeg vært på tur flere ganger, så da måtte jeg studere norgeskart.no litt. Det måtte jo være en topp å gå til uten å måtte kjøre så langt.

Jeg hadde sett på Vardefjell noen ganger tidligere, men har vært litt usikker på hvor fint det egentlig var. Studerte litt på kartet og da så jeg at det var merket opp stier over Vardefjellet. Jeg svingte opp til høyre veien før Gulsviksetran, der jeg pleier å parkere når jeg skal til Høgevarde og Gråfjell. Der var det oppkjøring til Vardefjell hyttefelt og parkering for utfart.

Det var så vidt antydning på høsten i fjellet. Særlig bjørka hadde begynt å få gule blader.

Stien snodde seg opp gjennom småskauen fra parkeringa.

Stien var overraskende "flat" da den snirkla seg både hit og dit, så det var ingen bratte bakker. Det var en merket sti, men endel andre som gikk på kryss og tvers. Jeg fulgte med på norgeskart.no i stikryssene for å velge stien med mest utsikt.

Jeg valgte å gå veien gjennom hyttefeltet på vei tilbake til bilen på parkeringa da jeg hadde fått vridd kneet mitt i løpet av runden. Greit å ikke få vridd det mer om jeg hadde valgt en parallell sti tilbake til bilen.

Jeg hadde ikke gått lange biten før det åpnet seg og jeg kunne se snaufjellet.

Godt og varmt i fjellet så jeg gikk i singlet, men på toppene blås det endel. Stien snirklet seg fram mellom knauser, så det var ikke mye vind å kjenne egentlig.

Det var utallige muligheter for hundene til å få seg drikke.

I varierende terreng så er stien mange steder som på bildet. Det ser ut som en er ved verdens ende og når en runder toppen så kan det i prinsippet være "hva som helst"

Denne gangen viser det seg å være dette som befant seg på andre siden av bakketoppen.

Vardefjell er som alle andre fjell, det har mange småvarder langs stien. I bakgrunnen kan du se Hestgjuvnatten, som jeg ikke har vært på og som heller ikke frister meg å klatre opp på.

Jeg var redd mye av utsikten ville være utsikt ned på hyttefeltet, men det var det ikke. Stien gikk innover og fortsatte på kanten innover. Så utsikten var ned i Hallingdal, ned på Krøderen og dalstrøka innafor. Og de dalstrøka er Sørbølfjellet.

Det var mange småtopper innover og jeg valgte alltid stien til høyre, for å få mest mulig utsikt. Selv om hovedstien var rødmerket med røde T på steinene innover. 

Når man er på tur så må man titte litt rundt seg, og her var det mye pent. Det er ikke alle steder man er på tur som overrasker så mye. Når tanken egentlig bare var å gå der for å slippe å vurdere dette alternativet lenger. Nå kan det til og med tenkes at jeg skal gå der igjen.

Bella nyter også utsikten. Det er mye pent i Hallingdal

Det var endel blåbær langs stien noen steder.

Jeg fikk til og med spist noen multer iløpet av turen

Varga spottet sauer på lang hold

Det var litt rart å gå forholdsvis flat sti, men av likevel så klatret jeg opp på 1120 meter over havet før stien snudde nedover igjen.

Nydelig om man ser seg tilbake også

Jeg liker sånne fjell som man ikke behøver å følge stier, men kan gå der man vil.

Jo lenger opp man kom jo mer utsikt fikk vi oppover Hallingdal også

Det var bare å følge kanten framover

Det har nok vært ei frostnatt eller to her

I enden av dette vannet satte vi oss for å ta ei pause, en energibar og vann. Kun en annen turgåer var det på fjellet, selv om det var endel hytter som hadde besøk. Turgåing var ikke gesjeften, ja om de ikke dro til Fyrisjøen for å gå tur der da.

Til tross for mange turer, er Varga rimelig kvemete på tur. Hun klarer liksom ikke å holde plassen sin, men må både hit og dit.

Bella blir litt lei av sånt, så da danner hun baktropp isteden.

Ikke den verste utsikten dette når man skal slappe av litt på tur.

Slike dager i fjellet må nytes

Turfølget er heller ikke av det verste slaget, så jeg nyter ferien. Bare det ikke regner er det helt greit på en måte.

Røsslyngen er fin i fjellet nå

Så dukket sauen opp som Varga hadde merket for lenge siden

Denne her var slett ingen sinke og kom etter oss i rask gange. Ikke var det lam i nærheten heller, så det var bare å skygge banen.

Vi hørte noen bjeller iløpet av turen, men disse var vel de eneste vi så forholdvis nære.

Varga er mye mer interessert i alt rundt enn det de andre hundene mine er. Hun spotter alt som leer seg på forholdsvis langt hold, om der er folk eller dyr.

Varga bare må se andre veien enn de andre hun

Ja bortsett fra når hun tror at jeg går i fra henne og hun må være igjen på egenhånd. Da følger hun med, men hun sitter i ro når hun har fått beskjed om det.

Dagens turmål, toppen av Vardefjell var nådd.

Bella, Varga og Hailey ventet mens jeg sjekket kartet for å finne riktig sti tilbake til bilen uten at vi skulle gå den samme som vi kom. Som nevnt tidligere så ble det sti ned til hyttefeltet som ble beste løsning.

Jeg koser meg skikkelig på tur med disse her, trenger ikke flere egentlig. Hyggelig med selskap innimellom for å skravle litt, men jeg er ikke avhengig av andre for å ta meg en tur. Hverken på fjellet eller om jeg skulle finne på noe annet.

Etter noen timer på tur skimtet vi både veien og hyttene.

På veien hjem kjørte jeg gamleveien ved Gulsvik, for å sjekke ut en annen vei opp til Sørbølfjellet. Det viste seg at jeg hadde vært opp denne veien første gangen jeg var på Sørbølfjellet, for 8 år siden. Må vel prøve å få til en tur opp her i høst kanskje ...

Resten av ettermiddagen ble tilbragt på verandaen i solnedgang, med ei bok.

Sommer på Sørbølfjellet

 Når man har sånn hjemmekontor så kan man ta seg en liten tur ut i lunsjen. Jeg sto opp så jeg fikk jobbet noen timer før jeg skulle dukke opp hos Kenneth og Ingrid. Siden Sigurd og Hedda skulle være med også ble det trangt i en bil.

Hedda gikk foran med Hailey, da de skulle gå den snille veien opp. Vi andre skulle klatre opp baksiden av Skardsvarden.

Det tegnet til å bli en utrolig flott dag i fjellet

Vi skilte lag med Hedda og Hailey der stien deler seg ved den store steinen. De gikk til venstre og vi til høyre.

Hele Sørbølfjellet er en lang rekke med vann. Stiene var noe sølete, men ikke på langtnær så våte som de jeg har gått på de siste turene jeg har vært på. Ikke var det særlig vått i terrenget heller, bortsett fra der det er myr og vått uansett.

Kenneth fikk god trening da han gikk med Sofie i bæremeis stort sett hele dagen.

Det er ganske seige høydemetre oppover til varden når man tar fatt på lia oppover. Om man ikke er særlig vant til å gå, så kjennes de meterne der. Om ikke der og da, så dagen etter.

Ingrid og Pink syntes også det var greit med en liten pust i bakken.

Sånn utsikt er det bare å nyte

Når man er oppe den første kneika, så er det egentlig ganske javn stigning helt til vi er oppe på Skardsvarden.

Det var ikke mange multeblomstene å se, men veldig mange tomme hamser. Spørs om det har vært hardt vær der, for at det var så mange blautmulter som var plukket og ikke eneste kart nekter jeg å tro. Det er forholdsvis tidlig på sesongen så høyt til fjells.

Bella benyttet mange anledninger til å få\ avkjølt seg. Det er fristende med slike klare fjellvann.

Det var helt greit at det ikke var steikende sol da vi var der. Jeg gikk i kortermet genser hele runden, mens Ingrid var innom en god del variasjoner før vi var tilbake i bilen igjen.

Vi tok en matbit på toppen av Skardsvarden. Der blås det litt så myggen holdt seg unna. Det er jo ulempen når man er på fjellet, god og svett og setter seg. Lunsjbuffe sier myggen da.

Jeg har fremdeles mange ugåtte runder på Sørbølfjellet, men de skal jeg vente med til høsten kommer. Det er et par andre fjell jeg ikke har gått på som jeg har lyst til å utforske også. Kanskje det blir en av dem i sommer isteden. Får se hva Hr Yr sier når jeg er ferdig med ferien min i Telemark med Kenneth og Ingrid.

Så langt ser det ut til at Varga stortrives på fjellturer hun også.

Ser ikke ut til at Pink mistrives heller. Hun hviler når hun kan, for det er aldri godt og vite hvor lang turen blir når vi er på tur.

Sofie var kjempeflink til å gå. Satt mye i bæremeis, men hun er jo ikke to år ennå.

Høyere enn detta kommer du ikke på Sørbølfjellet, og Sofie har planene klare om å oipp til pappa.

Kenneth og Patran er ganske like på tur. Var det noe å klatre opp på så skulle det klatres på. Patran har gitt seg noe med det, men det ser ut som Sofie har tatt over stafettpinnen.

Siden Hedda hadde gitt opp prosjekt fjelltur, så fant vi ut at vi skulle gå rett ut fjellsiden og vinkle inn mot Harehopp, for å følge blåmerket sti tilbake mot bilen.

Du finner alt fra små pytter til store vann der. Det ene glir nesten i ett med det andre. Det var ikke veldig vått i terrenget, men noe bløtere i stiene. Egentlig ikke så veldig stor forskjell fra tidligere turer.

Det fine med Sørbølfjellet er at du kan gå akkurat hvor du vil. Man trenger ikke å følge stiene som er der. Det er jo det som er virkelig fjell tur spør du meg.

Jeg knipser i vei og nyter naturen når jeg er på tur.

Viktig å drikke ofte nok, er man tørst så drikker man for sjelden.

Det begynte å bli litt grått i åsene rundt, men vi fikk ikke noen regndrøpp på oss.

Ikke er det ideelt med tordenvær heller når man er så høyt til fjells. Vi kom fram til Harehopp og det var tydelig at det er et knutepunkt for alle stiene på fjellet, for det var nesten bare der vi så folk. Men til gjengjeld var det mange der. Lite folk i fjellet til å være fellesferie synes jeg.

Litt dårlig timing for fjelltur egentlig for både lyngen og multeblomsten var det lite å se til.

Viktig med godt knytte sko så man ikke får gnagsår, viktig å tømme ut rester fra lyng og annet trøss underveis.

Denne dagen var det veldig lite vann i bekken ned til Harehopp. Jeg har vært der tidligere da det virkelig har flommet.

Varga holdt full oversikt over de andre hnndene som holdt til rundt der også.

Det er ikke bare jeg som koset meg på tur denne dagen.

Helt fritt for blomster var det ikke i fjellet da

Ennå er sommeren bare halvgått og vi har tre måneder høst igjen, så potensialet er der i det minste, for lange fjellturer.

På de siste turene Varga har vært på sammen med flere andre har jeg sett at hun har lett for å kave seg opp og skulle gå først. Alt hun kan med å gå fint i bånd er helt glemt. Hun skvetter også til for det minste, så det er vel alderen som har sitt å si. 

Har du ikke vært på tur i området så er det absolutt et sted jeg kan anbefale.

Stien snor seg langsmed vannet på veien tilbake.

Steinformasjonene står der fremdeles

De aller fleste bekkene der lar seg enkelt forsere

Litt kos drøpper det også på de som er i nærheten. Sofie trengte en dubb, men det var ikke hun enig i.

Litt poseringer tar vi oss tid til på tur. 

Må jo vise at vi nyter fjellet i bra vær og ypperlig temperatur. Svetten rant i oppoverbakkene, men det synes ikke så godt når den får tørket. Den bare kjennes da. Etter slike dager er det nydelig med en dusj når man kommer hjem.

Heipiplerka holdt et svare leven, så hun hadde nok unger rett i nærheten.

Multeblomster i vannkanten

Når vi fant igjen Hedda og Hailey så spiste vi opp resten av nista vår

Pink lader opp til siste etappa ned til bilen. En kilometer omtrent. Hele siste stykket gikk Sofie selv.

Flere enn Pink som koser seg på fjelltur

Etter en lang dag i fjelluft kan det være godt med kos både for liten og stor.

Myrulla sto tett på toppen før stien snor seg nedover lia.

Tusen takk for en flott dag i fjellet.