Når man snoker litt rundt på nettet så kommer man over steder som virker interessante å utforske. Jeg har vel alltid hatt en tendens til å følge linker rundt og brått kommer man over noe som man bare må. Jeg har hatt planer om Sølvgruvene i Kongsberg noen år, så i påsken sjekket jeg ut når sesongen åpnet. Det viste seg at de har tur inn i delen som ikke er tilrettelagt for turister, en kveld i måneden.
Første mulighet var tirsdag etter påske. Billetter ble kjøpt til meg og Patran. Toget startet klokken 1800, så det ble en kjapp middag etter jobb før vi dro til Kongsberg. Det tar omtrent halv annen time hjemmefra, så vi hadde litt god tid. Men god tid er bedre enn å komme for seint.
Totalt var vi 8 stykker som skulle på gruveutforsking sammen med to guider, Synne og Kristian. Han var virkelig dyktig, for når jeg spurte om forskjellig så visste han svaret og fortalte villig.
Alt startet med sølvfunnet våren 1623 da gjeterbarna Helga Verp og Jakob Grosvold var ute med dyrene i åsene vest for det som er Kongsberg i dag. De hadde etter sagnet med seg en okse som stanget hornene i fjellet slik at det kom til syne noe som skinte. Dette tok barna med seg hjem, og kunne med glede fortelle at de hadde funnet sølv! Fedrene smeltet sølvet og lagde knapper av det og reiste så rundt på Østlandet for å selge frem til de en dag var i Skien for å selge sølv og ble arrestert. Under avhøret ble den fantastiske historien om sølvfunnet fortalt. Dermed startet sølveventyret.
Kongsberg Sølvverk var et tidligere gruveselskap, opprettet i 1624 av kong Christian 4 etter at bergverksdrift var igangsatt høsten 1623. Sølvverket var, med enkelte avbrudd, i drift til 1958. Kongsberg Sølvverk ble i 2003 fredet som kulturmiljø. Det over 30 kvadratkilometer store området er av stor nasjonal og internasjonal verdi, og formålet med fredningen er å bevare et industrielt kulturminne som viser spor fra over 300 års gruvedrift.
Fra 1623 til 1683 ble Kongsberg Sølvverk delvis drevet av staten og delvis av private. Fra 1683 til 1805 var det statsdrift. Statsdriften ble innledet av en oppgangsperiode inspirert av den dyktige tyske bergverksmannen Heinrich von Schlanbusch som hadde blitt innkalt av kongen. Etter at han forlot sølvverket, gikk det imidlertid raskt nedover, og i 1731 forsøkte man forgjeves å selge det. Kongen innkalte da igjen tyske bergmenn, blant dem oberberghauptmann Joachim Andreas Stukenbrock. I hans tid og like etter hadde Kongsberg Sølvverk en glansperiode med opptil 4000 ansatte fordelt på 78 gruver og skjerp. Høyest produksjon ble nådd i 1771 med 8,5 tonn sølv. Fra 1770 gikk det raskt nedover med sølvverket, til det ble besluttet nedlagt i 1805.
Gruven ble funnet av sølvjegeren Samuel Los i 1630. Han fikk ingen glede av funnet. Fire dager senere døde han av pest. Funnet hans var et av de mer varige på Kongsberg. I 1903 ble det funnet nye forekomster, og gruven holdt det gående til 1935. Se kartet under: Det runde huset oppe til venstre er for hestevandringen, de gikk i sirkel og dro heisene opp og ned. Dessuten var det et sinnrikt system med pumper. Gjennom Sølvverkets mer enn 300 års drift ble det gravet over 300 sjakter. I alt er det over 100 mil med horisontale og vertikale ganger under fjellet.
Bli med inn i Kongens gruve! Gruvetoget kjører 342 meter under bakken og 2300 meter inn i fjellet før det ble en omvisning i publikumsruten. Sesongen er 18. mai til 8. oktober. Denne gruva leverte nesten halvparten av alt sølv som ble produsert ved Sølvverket og dette er nå museets publikumsgruve. Man får lære om Kongsberg Sølvverks gruvedrift og samtidig kjenne på kroppen hvordan hverdagen var for gruvearbeideren; trekken gjennom gruvegangene, den lave temperaturen, høy luftfuktighet og ikke minst mangelen på dagslys!
Så var vi klare! Fordi for meg og Patran gjelder ikke de stedene som alle andre har vært, vi måtte besøke den delen av gruva som ikke er tilrettelagt for publikum. Den delen som bare har guidet tur sånn innimellom. Kongsberg Sølvverk er et tidligere gruveselskap som ble startet i 1623 og formelt opprettet ved kongelig resolusjon i 1624. Verket er blant Norges eldste bergverk og var ett av de største i Europa. Hele 1 000 kilometer med gruveganger ble bygget, med jernbanelinjer i flere av stollene.
Tipset var å Kle deg godt for temperaturen er ca. +6 grader. Gottes Hülfe in der Noth ligger 3636 meter inn i fjellet. Dette er en av omvisningene for de som ønsker en mer autentisk opplevelse av gruvesystemet. Turen begynner med gruvetoget inn til Kongens gruve og deretter til fots inn til Gottes Hülfe in der Noth.
Dette er en ekspedisjon under jorda hvor de tar deg med 3636 meter inn i fjellet. Turen starter ved Sølvgruvene i Saggrenda og kjører med gruvetoget inn til Kongens gruve. De siste 1200 meterne går vi til fots gjennom Christian 7. stoll. Vi går i gruvesystemet uten tilpasninger for turister og det er derfor viktig med vanntette sko og lykt. Ta gjerne med din egen lykt. Vi låner ut hjelmer med påmontert lys. Vi bruker ansiktsmaske på grunn av støv i gruvegangen.
I begynnelsen av juli 1623 fant gjetergutten Jacob Grosvold og gjeterjenta Helga Verp sølv i Sandsværs nordlige fjelltrakter. Funnet skjedde på toppen av det som i dag er Kongens gruve. En gang Helgas stefar Arne Verp var i Skien for å selge sølv, var han uheldig og ble arrestert, mistenkt for å ha stjålet det sølvet han bød fram til salg. For å fri seg fra mistanken om sølvtyveri, så da Arne ingen annen utvei enn å fortelle om sølvfunnet og røpe funnstedet.Så snart stattholder Jens Juel hadde fått melding om sølvfunnet i Sandsvær, lot han forekomsten undersøke av bergkyndige. Da forekomsten syntes å være meget lovende, sendte stattholderen en innberetning til kongen om saken.
Straks våren kom, dro kong Christian til Norge for å ta herligheten i øyesyn. Den 24. april 1624 gikk han om bord i sine skip i Nyborg, og landet ved Bragernes to dager etter. Så red han de fire milene over Eiker opp til de nye gruvene i Sandsvær. Der inspiserte han funngruva og tre andre gruver som nettopp var oppdaget etter anvisning av bønder.
Kongen importerte tysk ekspertise for å få fart på virksomheten. Han anla også Norges første offisielle kjørevei, fra Kongsberg til Drammen. Like viktig som å få sølvet til kysten, var det å få mat og utstyr til gruvearbeiderne. De første årene gikk det på alle måter bra med bedriften. Gruvedrift er kapitalkrevende virksomhet, og det harde fjellet på Kongsberg var teknologisk utfordrende. Driften ble finansiert gjennom en blanding av statlig og privat kapital. Etter 60 år overtok staten hele ansvaret. Da gikk det dårligere med driften, og i 1730-årene forsøkte staten uten hell å finne private eiere.
Dagens kart er over Samuels Gruve og ble tegnet i 1716. Det inngår i Riksarkivets imponerende samling fra Sølvverket. De har 300 hyllemeter med arkivmateriale fra bedriften, og 3500 kart. Selv etter 90 års drift på Kongsberg ser vi avhengigheten av tysk ekspertise, teksten er skrevet for dem på deres språk.
Avstand Saggrenda – Kongens gruve 2,3 km. Høydeforskjell 7 m. Stollen laget for drenering av gruvene (regnvann og grunnvannstilsig) og som transportåre for personell og malm. Håpet også å finne sølv siden de drev i et geologisk interessant område (fahlbåndet). Stollen sørger også for naturlig ventilasjon av gruvene.
Kongens gruve er Sølvverkets største og dypeste gruve, 1068 m dyp (342 meter til dagen og 726 m til bunnen). Bunnen ligger ca. 500 m under havets nivå. Gruva leverte 601 tonn sølv - nesten halvparten av den totale sølvproduksjonen ved Kongsberg Sølvverk. Sin største glansperiode hadde gruva i 1830-årene etter et stort funn i de såkalte Kubbe-strossene. Funnet sammenlignes ofte med dagens oljeproduksjon i Nordsjøen.
Gruvesjakta er inndelt i to, med plass til to heiser. Heistønna rommet 4-5 mann, og i den øverste delen var det plass til 800 kg malm. En kjøretur på 726 meter, ned til bunnen i Kongens gruve, tok 5 minutter. Heisen kunne kjøres 25 meter videre oppover hvor malmen ble tømt over i en stor silo. Herfra ble den tappet over på gruvetoget og kjørt ut til sjeidehuset i dagen.
Bergartene i Kongsberg gruveområde, mest gneiser og amfibolitter, tilhører grunnfjellet og er 1,4 - 1,6 milliarder år gamle. Lagene har retning omlag nord-sør. I lagene er det kisholdige soner som på overflatene er lett synlige på grunn av brune rustflekker, og disse sonene kalles fahlbånd. Mineralene i fahlbåndet er magnetitt, svovelkis og kobberkis.
I ”oppholdet” tilbrakte arbeiderne spisepausen. Frem til 1950 ble det arbeidet 9 timer daglig i ukens fem første dager. Toget gikk inn kl. 0700, og kom ut kl. 1700. Midt på dagen var det spisepause på en time som ble tilbrakt i ”oppholdet”. Kaffe ble kokt på felles kjele. Etter mat kunne arbeiderne hvile på briskene. Fra 1950 til nedleggelsen var det 40 timers uke i gruva. Arbeidsdagen var på 8 timer. Maten måtte da spises på arbeidsstedet.
Norsk Bergverksmuseum har verdens største samling av fantastisk trådsølv. I Saggrenda, 8 km. utenfor Kongsberg (Malmveien 11), ligger inngangen til Sølvgruvene.
• Sølvforekomsten i Gottes Hülfe in der Noth ble funnet i 1653.
• Gruven er totalt 786 meter dyp.
• Den største sølvstuffen som ble funnet her, veier 11,5 kilo.
• Gruven var Sølvverkets nest største gruve.
• De fant cirka 400 tonn sølv i gruven i perioden fra 1653 til 1956
I folkelig overtro var sølvet, liksom andre metaller, et antidemonisk middel. Det kunne beskytte både mot djevler og sykdommer.
I Böhmen ble det sagt at hvis du kuttet av hodet på en slange med en sølvmynt, ble den en lykkeskilling, en såkalt "Heckpfennig". Én tradisjon sa at en slik mynt alltid ville vende tilbake i lomma di når du hadde brukt den, en annen at en slik mynt måtte man aldri gi fra seg da den hadde evnen til å yngle nye sølvmynter slik at man alltid var sikret å ha nok penger.
Arvesølv hadde en spesiell status i familier til bergverksfolk og bønder. Det ble sagt at slikt sølv hadde en spesiell evne til å beskytte alle familiens medlemmer mot farer, ulykker og sykdommer.
I europeiske bergverksmytologi var dragen beskytter av malmer. Det første sølvfunnet på Kongsberg ble således betegnet som "dragesølv", altså sølv som var tilkommet ved funn i berget. Og det første sølv i Norge ble kanskje utvunnet av malm fra de myteomspunne "Dragehullene" under Gamle Aker kirke i Oslo. Sagnet forteller at denne kirken hviler på fire stolper av massivt gull og at en ildsprutende drage vokter på store skatter der. Under kirken skal det også finnes et tjern hvor forgylte ender svømmer omkring. Dragehullene er reelle nok, og det kan tidligere ha stått en varm og illeluktende røyk opp av sjaktene. Carl Deichman (1700/05(?)- 1780) skal være den siste som har sett dragen.
I europeisk kristentid var også bergverksdrift og metallutvinning omsluttet av den alminnelige religiøsitet som hersket på alle livets områder. Det var således vanlig å gi nyåpnede gruver navn som enten fikk preg av en hyllest til Gud som hadde skjenket menneskene metallet, eller ved navn som av lett forståelige grunner nærmest må forstås som en bønn om at gruven måtte være rik på malm. Her måtte man stole på høyere makter, for malmleting var en geskjeft preget av mange tilfeldigheter og mye menneskelig famling og usikkerhet.
I Norge synes denne tradisjonen tydeligst på det "tyskeste" av alle norske verk, Kongsberg Sølvverk. Her finner vi navn som Gnade Gottes gruve (Guds nåde gruve), Willen Gottes gruve (Guds vilje gruve), Gott bescheret Erz gruve (Gud gir erts gruve), Gottes Hülfe in der Noth gruve (Guds hjelp i nøden gruve), Engels Gruss gruve (engelhilsen gruve), Gott allein die Ehre gruve (Gud alene har æren gruve) og Gud fryde Håbet gruve.
Sølv er det mest anvendelige av edelmetallene enten vi betrakter det i et nåtidig eller et historisk perspektiv. Fra å være en tydelig markør for makt, velstand, verdslig og religiøs status for 6-7000 år siden er det i dag brukt bl.a. i tannfyllinger, til loddemetall og i husholdningsbatterier. Ja, sølv har så stort anvendelsespotensiale at forbruket i dag overstiger den løpende bergverksproduksjon, selv om det nå nesten ikke brukes som myntmetall. Behovet må derfor dekkes ved gjenvinning fra fotografisk avfall, gamle sølvmynter o.a.
For å understreke poenget kan nevnes at verdens sølvproduksjon er betydelig, og det ble i 2003 produsert 18834 tonn, dvs 2-3 ganger mer enn det som var vanlig på 1900-tallet før 1939.Foruten den utpreget moderne bruk til fotografering, i elektronikk og annen industriell utnyttelse, fyller sølv fremdeles sine tradisjonelle roller som ledende smykke- og bestikkmetall.
Så var vi tilbake i den delen av gruva som er tilrettelagt for publikum, med lys, gjerder og plexiglass.
Samling for avlevering av hjelmer, lys og mulighet for å gå på do. For som guiden sa, det er ikke mange som har vært på do over 300 meter under bakken.
Takk for turfølget, kanskje du har lyst til å ta en
gruvevandring?
Da var det bare å finne toget og sette seg inn i vogna for å kjøre gjennom fjellet og ut til bilen igjen.
Ja vognene er akkurat så små og trange, mørke og ukomfortable som de ser ut.
