Gulsviksetran til Gråfjell over Ranten til Høgevarde

 

Etter mating av kopplam på morgenen så ble det fjelltur på meg og hundene. Det var disse toppene i Mikkelløypa som falt sammen med noen uloggede innsjekkinger på Fjelltoppjakten. Knallvær og for varmt til å gjøre noe, så da bærer det til fjells. 

Like mye skyer som vind, så det ble en heit dag til fjells. Hjalp ikke at turen starter på rundt 900 moh da. Det trakk litt på toppene, men ellers var det så varmt at svetten rant hele turen. Hundene stupte ned i alle bekker og avkjølte seg, tempoet var bra så de led ingen nød.

Litt multekart, men ingen mengder på Norefjell.

Bella startet badingen tidlig på turen.

Planen når jeg dro hjemmefra var å parkere ved Gulsviksetran og gå til Gråfjell, kanskje opp på Ranten for å få med innsjekkingen der også. Men der var det ingen Mikkelløype, for Ranten ligger ikke i Flå kommune.

I dalen innover sto lufta stille og sola steika. Angret litt på at jeg hadde dratt med meg Bella, for hun er ikke overbegeistret for tur i varmen. Men jeg hadde jo regnet med endel vind, for det hadde Hr Yr lovet. Jeg tok igjen to damer med to hannhunder, de skulle også til Gråfjell, men var ikke helt sikre på veien. 

Jeg sa at jeg skulle dit også, men hadde to med løpetid, så de ville få en behageligere tur om de fortsatte foran meg innover fjellet. Disse damene snakket jeg også med på toppen av Gråfjell, og jammen møtte jeg dem på Høgevardestien også når jeg var på vei nedigjen, var de på vei opp. De hadde glemt at jeg sa de kunne ta stien opp fra Raumyr etter passering av Ranten.

Det var bare såvidt det sildret i bekken, men i vannet gikk det fint ann for hundene og avkjøle seg.

Norefjell er et veldig opp og ned fjell, så det blir mange høydemetere på en slik tur.

Det er også fryktelig mye store steiner på Norefjell, alle steder. Men det er det som regel rundt 1400-1500 meters høyde.

Jeg var glad jeg hadde valgt fjellskoa på tur og ikke joggesko som jeg har gått i på de siste turene. Men med joggesko kan du jo vabbe ut i bekker og avkjøle beina litt, det blir ikke til at man tar av seg fjellskoene for å vete beina. Med Gråfjell i det fjerne var det bare å stålsette seg for ennå en klatring i høydemeter. Norefjells høyeste topp på 1466moh.

På toppen av Gråfjell så vi jammen et enslig reinsdyr som luntet avgårde. Seinere skulle vi også se to stykker på vei ned fra Høgevarde. Alle var for langt unna til å få tatt bilde av dem med telefonen. Jeg sjekket inn både på stolpejakten og på fjelltopp jakten, så da var det bare å sette kursen ned igjen. Jeg tok bilde av de to damene med hundene foran varden på Gråfjell, så de fikk foreviget minnet.

Du ser toppen i det fjerne, og har sikkert skjønt at jeg endte opp på Høgevarde også iløpet av dagen. Ja der er like langt som det ser ut til å være.

Men før vi kom dit, så skulle vi over Ranten med de karakteristike taggene på toppen. Der var det nemlig en fjelltoppjaktinnsjekking. Må jo plukke med den i samme slengen.

Du kan gå hvor du vil på hele fjellet, men enda følger folk stiene. Det er litt mer enn jeg skjønner. Jeg fulgte bare stier glimtvis, men går ikke mer enn nødvendig når man har tenkt seg på en slik runde.

Jeg nyter utsikten både opp og ned, fram og tilbake.

Jeg fulgte ikke sti når jeg klattet opp over Ranten, jeg tok bare peiling mot innsjekkingspunktet. Jeg skulle jo bare over Ranten mot neste stolpe i Mikkelløypa på toppen av Høgevarde.

Fra Ranten ser man ned på Tempelseter.

Man ser også stien som snirkler seg oppover mot Høgevarde fra Raumyr.

Jeg peilet meg ned på bekken i bunnen av dalen, så hundene kunne få seg drikke og avkjøling, på toppen av Ranten er det ikke vann.

Det rare var at det var på Ranten jeg møtte flest folk den dagen. Høgevarde var det noen få. Og så si folketomt er det alltid på Gråfjell. Rart det der. 

Norefjell er ikke et sted med overflod av skilting, det er et sted for kjentfolk virker det som. Eller for de som bruker kart aktivt.

Raumyr har ikke blitt rød ennå, det er et flott skue på høsten.

Det var litt seigt oppover mot Høgevarde, så det ble stopp midt oppi bakken for både drikke og et par energibarer. Tok ikke med niste når jeg er på tur aleiene, da går jeg stort sett i ett som regel.

Dagen etter skulle jeg være barnepike for Ludvig, så da ble det tid for å restituere litt.

Om du trodde du var på toppen av Høgevarde når du var ved vannet og DNT hytta tar du feil. Det er ennå en del høydemeter før du er ved varden og retningsskiva som er satt opp der.

På toppen der er dagens siste mål for innsjekking og så bærer det bare nedover til bilen.

Nå er det sommer på Høgevarde, for snøskavlen ved turisthytta er borte. Den ligger nesten hele året har jeg inntrykket av. Mener jeg har sett den hver gang jeg har vært der tidligere.

Scannet stolpen og sjekket inn i Fjelltoppjakten og alle dagens mål var i boks,

Her kan du se hva toppene rundt heter.

Mot nord ligger både Rondane og Jotunheimen som har Norges høyeste fjell.

De toppene som ligger lengst bort kunne en knapt skimte når det er så varmt. Da blir det mye dis.

Litt til høyre for vannet til venstre står bilen parkert, så det er ennå noen kilometer før vi kan kjøre hjem. Ca 500 høydemeter ned også. Fra 1460 og ned til ca 900 meter. Jeg skal innrømme at det var noen seige meter. Jeg liker ikke nedover bakker noe særlig, ikke steinete i alle fall.

Vi gikk ikke sti før et godt stykke ned i lia.

Trenger ikke sti for å komme seg ned fra denne toppen, men lenger nedover så er det både vier og tettere med høy lyng, så da må man bruke sti.

Det var godt med grusvei siste kilometer'n til bilen.

Nesten seks timers tur på snøtt 18 kilometer med 1013 stigningsmeter og tror pulsen holdt seg over 100 hele turen. Jeg hadde nemlig få pauser.

6 kilometer er Gråfjell, 9 kilometer er Ranten og 13 kilometer er Høgevarde.

*

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter

*

Kopier koden til din side

<!-- start InLinkz code -->
<div class="inlinkz-widget" data-uuid="1b6fe81dcd474767a9aea01461eefee0" style="width:100%;margin:30px 0;background-color:#eceff1;border-radius:7px;text-align:center;font-size:16px;font-family:'Helvetica Neue',Helvetica,Arial,sans-serif">
<div style="padding:8px;"><p style="margin-bottom:15px;">You are invited to the <strong>Inlinkz</strong> link party!</p>
<a href="https://fresh.inlinkz.com/p/1b6fe81dcd474767a9aea01461eefee0" target="_blank" rel="nofollow" style="padding:5px 20px;background:#209cee;text-decoration:none;color:#efefef;border-radius:4px;">Click here to enter</a></div></div>
<span style="display: none;"><script async="true" src="https://fresh.inlinkz.com/js/widget/load.js?id=c0efdbe6b4add43dd7ef"></script></span>
<!-- end InLinkz code -->

Reinsdyrflokk på Norefjell

Zett, Pink og Foss poserer foran Høgevarde turisthytte. Den kom og gikk i tåkehavet i går.

Litt fornøyd med fjellturen i går med Anne og tre av hundene hennes. De trengte litt trening til sauesankingen på fjellet om noen uker. Hr Yr var ikke i det beste lune, men hadde det vært særlig bedre vær så hadde det blitt i overkant varmt for hundene. Det var varmt nok som det var egentlig. Jeg gikk mye av turen i singlet, men til tider måtte en kle på seg da det kom litt kald vind.

På veien oppover til Høgevarde kom tåka rullende mot oss. Vi håpet den skulle forsvinne, for vi går på fjelltur for å få litt utsikt. Ellers kunne man jo gått i skauen.

Pink og Zett satte stor pris på fjelltur og gikk javnt og trutt oppover fjellsiden.

Etter en stund var vi kommet opp på Høgevarde og kunne skimte kafeen i det fjerne. Vi fant ut at vi skulle gå litt nærmere før vi svingte inn mot Ranten for å gå til Gråfjell. Planen var nemlig å lage en runde ut av turen. 

Mens Anne jobbet med å få dandert hundene så vi kunne ta bilde av dem med turisthytta i bakgrunn så kom og gikk tåkedåttene, Men med en pose tålmodighet så er det utrolig hva man får til.

Med litt godvilje så kan du se turisthytta litt til venstre for hundene.

Pink smisker

Da vi skulle til å gå da lettet tåka og vi håpet på en sånn noenlunde tåkefri tur resten av dagen.

Det var nesten ikke folk i fjellet, det var ikke mange vi møtte på rundturen vår.

Det er alltid spennende å krysse bekker med hunder i bånd. Noen ganger hopper de lenger enn båndet og andre ganger så stopper de for å drikke. Vi klarte oss stort sett veldig bra ved bekkeforsering.

Så satte vi kurs mot Gråfjell.

Før vi startet på siste bratte bakken opp på Gråfjell, så satte vi oss for å spise nista vår og kose oss meg litt godt. Trenger litt sukkerpåfyll når en er på tur. Særlig når det viser seg at turen blir bitte litt annerledes enn den var planlagt.

Utover dagen glimtet det til med slitt sol til tider, da kjente vi at det var godt det var overskyet for det meste. Ellers hadde det blitt en veldig varm tur både for oss og hundene.

Neste tur på Norefjell så regner jeg med at det blir høstfarger på bildene.

Ikke mange snøskavlene som ligger igjen i fjellet nå, men det er ikke lenge før det kommer nye.

Toppen av Gråfjell og over halve runden er fullført trodde vi...

I løpet av turen hadde vi en høydestigning på 1001 meter og en reduksjon på 1005 meter, så det var en rimelig kupert tur. Foss poserer villig for å dokumentere at vi har klatret oss opp på Norefjells høyeste punkt på 1466 meter over havet.

Zett reagerte hver gang kamera knipset. Så det så ut til at han er klikkertrent, men det var dårlig med godbiter som kom dalende når det klikket i kamera.

I ettertid så så jeg at det var her vi kom litt ut av kurs for å gå ned til bilen igjen. Vi holdt alt for langt til venstre og bommet på fjellryggen vi skulle fulgt nedover. Får skylde på dårlig husk siden sist jeg var der.

Sola glimtet stadig til på slutten av dagen.

På toppen av Høgevarde hadde vi stått noen timer tidligere på dagen. Hele turen ble på sju og en halv time, men den liten matpause, så det var ganske mye effektiv gange der.

For å se om hundene trengte litt avkjøling så gikk vi bort til et lite vann på toppen. Det var ikke dypt, så da ble hundene skikkelig skuffet.

Foss var kjempeklar på å bade, så klar faktisk at han nappet meg av steinen jeg sto på ved land. Da ble det et par kjappe plask fra både meg og han gitt.

Zett klar for selskap. Han løp over hele pytten og forventet at han kunne svømt, men så dypt var det ikke der.

Det ble ikke dypere ved andre gangs sjekking heller gitt...

Selv om Zett iherdig prøvde å dykke.

Gutta koset seg så vannspruten sto.

Hva skjer nå? Skal vi inn til land igjen? Får vi ikke bade mer?

Nei Foss ville heller bade.

Vi skjønte at noe var igjære på hundene, for de sporet alle sammen. Vi trodde det hadde tuslet noen sauer forbi, men når vi kikket litt rundt fikk vi se to store flokker med reinsdyr som koset seg.

De hadde vi faktisk ikke fått sett om vi hadde gått der vi egentlig skulle gå.

Både vi og hunene ble stående og se på dem en god stund før de ble vare på oss.

De gikk og spiste fredelig, de merket oss ikke før vi begynte å bevege oss nedover fjellsiden,

Jeg begynte å telle i den ene flokken når de sto sånn nogenlunde rolige, da kom jeg til 50 dyr. Den andre flokken som var lenger opp i dalsøkket var like stor.

Rudolf var litt langt unna tror jeg til å få med seg hva jeg ønsker meg til jul.

Flotte dyr å se i sitt rette element

Neste år så er det reindrift på Veme...

Det var mengder med mølter på fjellet, mer eller mindre modne. 

Det er noen ganger man bare må stå klar med kamera.

Men det ble ikke noe blinkskudd denne gangen, de klarte seg veldig bra begge to.

Vi kom over ei myr der det ikke hadde vært en sjel å plukket. Det var i tidligste laget, men det ble nå ei stor drikkeflaske full med multer. 

Zett lager multesyltetøy

Pene hunder da, ingen tvil på at det er oppmerksomme hunder. Men på slutten av dagen begynte de å bli litt slitne de også.

Pink la seg rett og slett til å sove når vi jobbet med multeplukking.

Det var vel her vi skjønte at vi var litt vel ute av kurs. Da vi kikket over kanten befant vi oss midt på Fyrisjøen og ikke nær enden. Men googel maps påsto at det gikk vei rundt hele vannet også, det fikk vi konstatert ganske raskt at det IKKE gjorde. Vi fant ut at Anne hadde fått tak i plantegningene til vegvesenet for neste år.

Foss leder ann, det viste seg at det lønte seg å følge etter han når det ikke var fult så oversiktlig som her.

Helt til høyre i bildet i enden av vannet har vi parkert bilen,

Det ble til at vi gikk litt lenger opp i fjellsiden igjen når vi fant ut at det faktisk ikke gikk vei rundt vannet av like vel. Så fulgte vi alle myrdragene ned til hyttene, for kratt er ikke så enkelt å forsere med tre hunder i bånd.

Plutselig satt beinet mitt fast i myra og Foss bare fortsatte i samme drivet... da ble det myrbad på meg til Annes store glede. Godt det ikke var høsten og kaldt vann.

Takk for turen, håper du har mot til å være med en annen gang også.