Årdalsfjorden ligger grønn under oss der vi har klatret oss oppover i fjellsiden. Denne gangen med bil. Det var hit vi egentlig skulle, så måtte vi bare finne på litt fornuftig på veien hit.
Jeg har stor sans for å oppsøke steder ikke alle har vært, for der alle har vært blir jeg stort sett skuffet.
Når man er på tur med noen man har gått på skole sammen med så veit en hvordan den turen fungerer. Lite med overraskelser og mengder med samtaleemner. Er man på gåtur eller man kjører, ja så går jo skravla ganske javnt. Wenche Lill har vært på tur på alle sånne steder som alle andre har vært på tur, så jeg får jo litt turreferater når vi er på tur. Da trenger ikke jeg å gå Dronningveien, Besseggen, Rampestreken, Trolltunga og Prekestolen. Jeg trives veldig dårlig på tur der det er mye folk, derfor farter jeg vel mest litt utenfor sesong også.
Det er over 2000 tunneler i Norge for vei og bane. En tur på vestlandet og du har kjørt halvparten av dem. Det føles i det minste som det. En av tunellene er Ofredalstunnelen som er en veitunnel i Årdal kommune. Tunnelen går gjennom Seimsåsen mellom Seimsdalen og Åsete i Indre Ofredal. Det var ikke meningen at den skulle bli verdens bratteste tunnel. I arbeidet med tunnelen gikk det meste galt. Opp til Indre Ofredal har tunnelen 15,5 prosent stigning, Statens vegvesen anbefaler ikke brattere veistigning enn 8 prosent. Verdens lengste tunell er også rett i nærheten. Det er Lærdalstunellen. Den har jeg kjørt tidligere i sommer sammen med Patran.
Ei bygd med stor fraflytting, presseoppslag i hele Europa og en skandale uten tydelig syndebukk. Det er noen av ingrediensene i sagaen om Ofredalstunnelen. Den 2200 meter lange Ofredalstunnelen i Sogn som åpna i 1992 . Når du kjører inn på nedsiden er det over én kilometer hvor det er helt flatt. Da ser det ut som om veien stopper rett i fjellveggen, før det plutselig går oppover i en voldsom stigning.
Tilkomstveiene på begge sider av tunnelen var bygget ferdige før arbeiderne begynte å sprenge tunnelen. Da halvparten av tunnelen var bygget ferdig, oppdaget entreprenøren at den kom til å ende 30 høydemeter for lavt i terrenget på andre siden. Han bestemte seg for at beste løsning var å vende nesa oppover halvveis inni tunnelløpet. Resultatet ble 800 meter med verdens bratteste tunnel-stigning.
Teoriene om hva som skjedde da sogningene bygde den bratteste tunnelen er i verden, er like mangfoldige som de er fargerike. Noe enkelt svar med to streker under finnes ikke. Saken er et mysterium. Fra kommunen sin side blir det hevdet at sviktende kartdata er årsaken. Andre sier det var uheldig at veiene på begge sider stod ferdige før tunneldrivingen var i gang. Atter andre snakker om slurv som en viktig forklaring.
* *
Jon Roy Dalheim fra teknisk etat i Årdal kommune deltok i en episode om Ofredalstunnelen i NRK-programmet «Norsk attraksjon» i 2007. Der skylder han på en kombinasjon av tidspress og uheldige omstendigheter for at prosjektet bar galt av sted. Ifølge Dalheim var det bestilt et arbeid med kartdata til tunnelen, men huset til han som skulle levere dataene brant ned med alt råmaterialet. Vinteren var like om hjørnet og det var ikke mulig å hente ut flere opplysninger før til våren.
Når vi kom ut av tunnelen forsatte veien like bratt nedover til havet igjen. Da passerte vi et fraflyttet eller nedlagt sted. Det hadde en stieinlagt mur for å få en flat plass foran seg, omkranset av et høyt flettverksgjerde. Så om det hadde vært fengsel eller barnehjem hadde vært gøy å visst. Så om du vet kan du kommentere på innlegget.
Veien var både smal og bratt. Det eneste som skilte oss fra avgrunnen var store steiner som var brukt som autovern.
Helt innerst i Indre Ofredal ender veien på kaia og der er det både kiosk og overnattingssted.
Vi tuslet litt rundt der, men så ikke en sjel der i og med at stedet var stengt for sesongen.
Sikkert flott her en varm sommerdag også. Årdalsfjorden lå stille så det var lite bølgeskvulp å høre.
Pærene hang store og nesten modne i hagen på overnattingsstedet.
Kanskje det blir ei natt her en gang
Tilbake til tunnelen for å komme tilbake til sivilisasjonen, til dab dekning på bilradioen, til nettdekning og ikke minst mobildekning. Det var helt fraværende, bortsett fra på kaia.
Ja det var like øde som det ser ut som.
Tåka lå som et bredt belte litt nede i fjellsiden på begge sider av tunnelen.
* *
Det var en spesiell følelse, men man fikk ikke den store følelsen av at det var bratt, bortsett fra at man fikk dotter i ørene. Det var ikke før etter at vi hadde avtalt tur dit, at jeg kom på at vi faktisk har en bratt bakke i nærområdet. En bakke jeg har kjørt når det fremdeles var lov å kjøre opp bakken. Riperbakken er en smal og svært bratt bakke som fører opp til Veienmoen fra Stabells gate i Hønefoss. Bakken starter ved Grand Hotel og ender i Høybyveien på Veienmoen. Bakken er blant annet kjent fra Ringerike Grand Prix. Den bratteste delen er cirka 350 meter lang og har en stigningsprosent på cirka 20. Historisk var Riperbakken en del av hovedferdselsåren mellom Drammen og Hønefoss. Hovedveien til Hallingdal gikk opp den nåværende Riperbakken tidligere. Den er trolig oppkalt etter Knut Olsen Riper (1652-1720), som eide sagbruk og gårdsbruk nær Riperbakken.
