Vi fant greit fram til parkeringa inne i Utladalen og kunne snøre på oss turskoa og legge i vei med både niste og drikke. Wenche Lill hadde til og med med seg litt ekstra klær. Man vet jo aldri med både fjell og Vestlandet. Da kan det fort bli litt ustabilt vær. Hr Yr lovet slett ikke sol fra skyfri himmel. Hjellefossen i bakgrunn med sine 240 meter fall.
Mye av strekket var overraskende nok på brei vei.
Vettifossen er det høyste verna fossefallet i Nord-Europa med et fritt fall på 275 meter. Fossen ble vernet allerede i 1924. Gjennom Utladalen går elva Utla. Ville Utladalen og rolige Vetti heter turen på UT.no.
Jeg ble litt skuffa, for det var slett ikke hengebruer vi skulle over når vi måtte krysse elva til sammen 4 ganger.
På veien innover var vi nok litt tidlig ute, for da var ingen av kafeene åpne ennå. Men vi hadde jo inntatt frokost nummer 2 i Hemsedal, så vi klarte oss greit uten vaffel vi.
Gamle tømmerstuer og hesjer med høy.
Bruene var solide og man kunne kjøre bil over dem. Langt oppe i veien sto det en caravelle med danske skilter.
Langs veien var det stokker som man kunne dra ut informasjonsskilter om stedet man befant seg på.
Utla gikk stri under brua.
Grusveien fulgte elva innover. Der man ikke så elva så hørte en godt vannmassene som dundret nedover i terrenget.
Det var like mye rognebær på Vestlandet som det det er her på Østlandet.
Det var veldig varmt og klamt i været, så vi ble raskt våte på ryggen og skikkelig varme.
Med bratte fjellsider på begge sider av veien så skulle det ikke mye nedbør til før fossene ble rimelig store. Avdalsfossen som finner veien ned i Utla.
Det har nok vært mye lemping av stein opp gjennom tidene her. Det har nok raset mer enn en gang over denne veien.
Jeg nyter naturkreftene. Mennesker blir små og unyttige når naturen viser sine krefter om det er vind eller vann.
Enkelte steder var det noen vanndammer i veien, men veien i seg selv var tørr og fin. Helt klart joggeskoføre, men lenger opp langs elva så var vi glade for skikkelig fottøy.
Hadde nok vært litt mer sug i magen om man skulle krysset elva over hengebru.
Vi stoppet og leste oss opp på den informasjonen som var satt opp.
Enkelte steder hadde man følelsen av å gå gjennom en tunnel av blader
Bratte fjellskrenter og lautrær var det ikke manko på. Sikkert flott her når høstfargene kommer før bladene blåser av.
Steinurer var det også mange av. Det var nok en stund siden det raste der, for mosen lå tjukk på steinene. Det ble mange bilder på vei innover, for sånn fram og tilbaketur er det begrenset på variasjonen på bildene når man går tilbake til bilen.
Denne enorme uri ble til ved at et stort bergområde under Fureholten raste ut i 1870-årene. Store mengder av kampesteiner på begge sider av Vettisvegen og i Utla tyder på at ufattelige naturkrefter var i sving den gangen.
Man føler seg litt liten når man titter oppover. Raser det stein så er det jo ingen steder å gjøre av seg. På slike steder kommer det ikke bare en stein om en løsner.
Det arbeides hardt fra flere langs veien
Når vi kom gjennom rasområdet så ble alt grønt og frodig igjen.
De fire bruene lå ikke med veldig lang avstand mellom seg egentlig.
Vi merket egentlig ikke hvor mye veien steig innover langs elva før vi var på vei tilbake til bilen. Da var det mye brattere nedoverbakker enn det vi husket å ha gått oppover. Vi hadde egentlig kommentert det litt når vi gikk innover at det var overraskende slitsomt å gå innover til at det var såpass flatt. Det var jo ikke så flatt som vi trodde viste det seg.
Inne blant buskene ned mot elva var det laget til en bålplass. Det er både fint og idyllisk langs elva, men å sitte i fossebrus over lengre tid er slitsomt for ørene.
Høljafossen bruset det mye vann rundt.
Da vi hadde passert Høljafossen kom vi til en bratt bakke. Der var de nok plaget av at vannet gravde bort veien, for der hadde de lagt asfalt og satt opp autovern ut mot elva.
På andre siden av haugen bar det nedover igjen. Ikke riktig så bratt, for her var det grusdekke igjen.
Når man krabber oppover i terrenget, ja så kommer utsikten krypende også.
Gamle bruer var det noen av
Om det var slammede blekkplater eller det var støpt love var litt usikkert, men det så ut som rusta hadde slått gjennom flere steder.
Hva får noen til å dra så langt inn i ingenmannsland og finne ut at de skal lage seg en gård? Greit nok på sommerstid, men hva med vinteren...
Som seg hør og bør så signerer man seg inn i turboka DNT kassa.
På nabogården var det tre hester som gikk på beite
Det er ikke noen liten gård heller. Her var det både kare og overnattingsmuligheter etter som jeg forsto. Ja og om du lurte... vi skal klatre oss opp lia du ser bak husene.
Litt Flåklypafølelse
Du veit det er dårlig med sol og ustabilt vær når de lager tak på loven for å få tørket høyet.
Vi valgte stien mot toppen, 1500 meter så var vi ved målet. Klokka mi viste at det var noe lenger, så jeg tipper de ikke hadde målt alle svingene som stien hadde oppover fjellsiden.
Herfra var det ikke vei lenger, men stort sett grus mellom forholdsvis store steiner. Helt grei sti å gå for både ankler og knær.
Det vil si det er omtrent 24 centimeter høyde per meter bortover i terrenget. Det høres bratt ut og der er bratt!
Den bratteste kilometeren på turen brukte vi 48 minutter på, den raskeste vi gikk brukte vi litt over 7 minutter.
Det kommer ikke så godt fram på bildet, men her er det tre sløyfer nedover på stien. Den første ser du godt, så kan du skimte svingen til venstre.
Oppe i den bratte skråningen som stien snodde seg fram og tilbake, så ble det jammen meg ennå brattere. Det var vaier på hver side av stien flere steder.
En liten titt til venstre og det var egentlig greit at det var en liten vaier å holde i. Om man sklei utenfor stien her, så stoppet man vel kanskje i en buskelegg før man kom til elva.
Noen steiner i rasområdet var flyttet på så det ble en flat sti.
Etterpå går stien rett inn i skauen oppover bærer det igjen. At stien går oppover betyr at det er litt slakkere terreng enn det har vært lenger ned i løypa.
Før den igjen slynger seg helt utpå kanten av stupet.
Viktig å få i seg nok drikke når man svetter i oppoverbakkene.
Endelig flatet terrenget ut, i allefall i forhold til det vi hadde hatt siste timen.
Ikke engang soppen var særlig optimistisk
Det viste seg å være et stykke til når vi hadde kommet opp i så si riktig høyde. Jeg brukte Norgeskart, for å finne riktige stier. Jeg blir aldri kammerat med Ut.no. Alle stiene er jo på Norgeskart også, så da er saken ganske grei om man vei hvor man skal.
Det ble mange bilder på vei innover, for jeg regnet ikke med å ta så mange på tilbaketuren. Hr Yr hadde nemlig lovet regn denne dagen, så vi måtte passe på mens himmelen ennå holdt tett.
Vi kom inn på noe som kunne minne om en gammel setervoll med steingjerde. Den gikk stien rett igjennom.
Det var lagt steiner over myra fram til stiskillet.
Valgets kval om man ikke har et mål allerede
Vi nærmet oss og kunne høre litt fossestryk
Vi måtte krysse elva for å komme til utkikkspunktet slik at vi fikk sett fossen
Blir litt venting når en er på tur med meg som er litt ivrigere med kamera enn det Wenche Lill var.
Det var satt opp gjerde lenge før fossekanten
Så var vi ved turmålet og kunne nyte fossefallet, 275 meter i fritt fall.
Det er en god stund siden jeg har vært så svett på tur, men jeg har vel heller ikke krabbet oppover lia i så bratt terreng tidligere heller.
Synet som møtte oss var vel verdt slitet oppover bakkene. Oppholdsvær og det var bare å sette seg ned for å nyte naturen og en sjokolade. Vannet holdt ennå, så vi kunne trygt nyte hvila.
Det gikk en sti til bunnen av fossen også. Vi hadde planer om å gå den også, men skulle se ann hvordan været utviklet seg. Ikke noe vits å se fossespruten i regnvær.
Du kan så vidt skimte stien på andre siden av elva. Jeg har en følelse av at jeg kommer til å ta den turen en gang. Jeg tror fossen er et mektig skue fra bunnen, en solskinnsdag.
Høsten er definitivt rett rundt hjørnet her også.
Det gikk overraskende greit å gå den bratte stien ned igjen. De siste kilometerne mot bilen kom regnet. Etterhvert som vi nærmet oss parkeringen så økte det i styrke. Når vi nådde bilen kunne vi vri alt vi hadde på oss, til og med underbuksa. Det ble skifting under bakluka på bilen i full offentlighet. Regnet ikke med at det satt noen i de andre bilene som sto der. Det hadde regnet så mye, at man ikke følte seg fult så skitten av svette som man vanligvis gjør etter en slik tur.
Det må være lov å komme med litt selvskryt når man drar med seg andre i samme slengen. Takk for turen til Vestlandet Wenche Lill. Det er ikke mange som hadde blitt med på dette. Den 15. kilometeren vår hadde vi tilnærmet joggetempo på 7 min 17 sek, De siste 1,5 kilometerne før vi nådde toppen skulle vi opp 355 høydemeter. Om ikke andre synes vi er spreke, så synes jeg det var imponerende fysisk prestasjon av to som snart runder 19 år for 3. gang.