En aktiv uke og helg, ikke minst endel lauping. Mounty, Lady og Tessy ble lempet inn i bilen og ferden gikk til Merethe og Marius. Skal si deg Tessy ble overrasket da vi stoppet for å plukke dem opp. Siden de ikke kan ha dyr i leiligheten så fant vi ut at vi skulle ta en runde å plukke bokser. Marius må jo få noen flere smilefjes på kartet sitt.
Jeg valgte elvebredden siden det ikke er så veldig givende å tråle gatelangs når det er mengder med cacher i en turløype. Parkerte like ved et stort badeanlegg og gikk runden, i og med at det er mange bruer over elva så kan en gå rundt. Det er et yrende fugleliv langs elva,så det ble noen bilder før sola forsvant bak åsen til kvelds.
Til tider blås det rimelig kaldt, særlig etter at sola forsvant. Det er det som er litt vanskelig i april, skikkelig varmt og skikkelig kaldt iløpet av få timer. Ut over runden så ble det kalde væ'ne fingre som søkte opp cachene og logget i utrolig mange forskjellige cacher. Det var det virkelig variasjon. Marius er blitt skikkelig flink til å finne cacher, så han ble sekretær på turen. Jeg og Merethe var skikkelig flinke til å dokumentere med kameraene våre.
Nitelva har sitt utspring ved Grua der den faller raskt ned til Harestuvatnet i søndre del av Lunner kommune i Oppland. Elven renner herfra rolig sørover og ender i Svellet i nordenden av Øyeren. Den har da tilbakelagt en strekning på ca. 37 km, og har hatt et fall på ca. 30 meter. Elven tilhører Oslomarkavassdragene.
Den nordre delen av Nitelva renner gjennom Hakadal og kalles der Hakadalselva. Ferden mot Øyeren begynner med brusende stryk og går over i en bred, rolig og meandrerende flod gjennom Nittedal. De siste kilometrene danner elven et skille mellom Skedsmo og Rælingen kommuner, først som en miljøskapende del av Lillestrøm by og Øvre Rælingen med turveier på begge bredder, så forbi et industrialisert område før den ender i et innlandsdelta ved nordenden av Øyeren i Rælingen. Nitelva og dens bredder utgjør et variert og frodig belte gjennom skogsområder, jordbrukslandskap og bebyggelse.
Elven fikk opprinnelig navnet Nitja. Betydningen av dette navnet er noe usikkert, men det kan ha sammenheng med ordet net, i betydningen fiskegarn. Det kan også komme fra verbet hnita, som betyr «å støte sammen» (f.eks. bølger som støter sammen). Elven dannet en viktig del av livsgrunnlaget for de tidligste bosetningene i området, og vassdraget har blitt utnyttet til blant annet isskjæring, tømmerfløting og drift av møller, sagbruk og kraftverk. Flere steder langs Nitelva finnes rester etter slik virksomhet og mange stedsnavn langs elven gjenspeiler tidligere tiders bruk av naturressursene.
Etter flommen i 1995 vedtok Skedsmo kommunestyre å bygge en flomvoll rundt Lillestrøm. Arbeidet startet i 1996 og var ferdig 2003. Vollen er totalt på 6,4 km, inkludert 14 pumpestasjoner, og hadde en prislapp på ca 54 mill. kroner. NVE finansierte halvparten. I 2008 ble vollen utvidet med ytterligere 800 m ved Kjeller flyplass.
Flommen i 1995 kostet forsikringsselskapene nesten 1 milliard kroner. Det var nok et av flere argumenter for å beskytte byen mot fremtidige storflommer. Forrige storflom i Lillestrøm var i 1967. Etter den flommen ble utløpet av Øyeren endret/øket, slik at framtidige flomsituasjoner ikke vil føre til så omfattende skader og ødeleggelser som i 1967.
Vollen har litt ulik høyde (kote) på de ulike områdene, slik at en 200-årsflom, eller i verste fall en 500-årsflom, vil gjøre betydelige skader, på tross av vollen. Dette er gjort utifra ønsker om å ikke ha en så høy og dominerende voll inntil lavereliggende bebyggelse. Høyden varierer med ca 2 meter, fra kote 106,5 på det høyeste og ned til kote 104,5 på det laveste.Flomstien som går nesten hele veien rundt Lillestrøm, er en flittig benyttet turvei.
Lurkahuset er trolig det eldste huset som er bevart i Lillestrøm. Det ble bygd på slutten av 1700-tallet, og var våningshuset på Lurketangen som var en av husmannsplassene på Måsan. Plassen ble ryddet i første halvdel av 1700-tallet og tilhørte Sørum gård. Den lå omtrent der brua går over Nitelva fra Lillestrøm Syd.
I 1850 flyttet Hans Jensen og kona Anne med åtte sønner inn på Lurketangen, og i 1851 tok familien etternavnet Lurka. Den siste eieren i denne familien var sønnesønnen Hågen Jensen Lurka som var sagarbeider og høvelmester. Folketellingen fra 1900 forteller at i huset bodde nå familien Lurka på fem sammen en annen sagarbeiderfamilie på fire. Huset ble solgt omkring 1906. Bortsett fra en snekker bodde det sagbruksarbeidere med sine familier der til 1992.
I 1860 var det storflom i området. Lurkahuset ble løftet av pilarene det stod på, og fløt noen hundre meter innover på Nesa. Familien flyttet inn i huset der det strandet, og Hans Jensen Lurka fikk tildelt et nytt jordstykke av bonden på Sørum.
NSB som senere kjøpte huset, planla å rive det i 1998. Lillestrøm historielag avverget dette, og NSB gav huset til historielaget mot at det ble flyttet til en kommunal tomt. 10. juni 1999 ble huset flyttet med lastebil til Sagparken. Det ble plassert der den første dampsaga stod ferdig i 1860, og der den siste saga i Lillestrøm lå inntil den brant i 1965.
Med nødvendig sponsorstøtte, innleid profesjonell hjelp og mange dugnadstimer er det 56 kvm store huset restaurert. Det er innredet slik det kan ha sett ut hos en sagarbeiderfamilie mellom 1900 og 1930. Høsten 2002 ble det innviet. Hver søndag mellom 1. mai og 1. september er huset åpent for publikum.
Jeg forventet ikke å møte på denne karen her iløpet av turen i alle fall. Ikke var den spesielt engstelig av seg heller.
Siste delen av turen var ikke særlig fristende,det var mye "drit" så det var helt greit når vi kunne sette kurs mot bilen og sette på varmeapparatet og kursen hjem igjen.
