Husmorferie i Vassfaret

 

Jeg kan vel ikke si annet enn at det var godt å sette seg i bilen etter turen over fjellet på et par mil. Sette opp døra på hytta for å lufte ut den innestengte lufta etter sist det overnattet noen der. Få fyr i ovnen. Få av seg de svette klærne og vaske seg i den kalde bekken. Få på seg tørr joggedress og starte opp på maten.

Mandagen var ganske planløs, for Hr Yr hadde lovet regn. Og regn kom det fra morgenen av og utover formiddagen. Vi tok en lat morgen i senga, før det ble en sein frokost. Jeg hadde tatt med meg ei bok og vi hadde godteri, så da kan en nyte hyttelivet med fyr i ovnen. 

Etter lunsjen kom det solglimt og Hr Yr lovet oppholdsvær resten av dagen. Kort rådslåing og vi dro ned til Nevlingdammen. Selv om vi hadde en lang tur dagen før, så er det godt å få leet seg litt etter en lang formiddag inne på hytta.

Det var laget en stilig rasteplass med tak over bordet ved parkeringen. Ut med hundene av bilen og snøre joggeskoa og legge i vei. Kjente det var litt greit å droppe fjellskoa, selv om jeg hadde med meg et ekstra par i tilfelle.

Vi valgte Skjærbergveien da vi var rimelig sikre på at stien langs Nevlingen kom til å være rimelig våt. Definitivt ikke egnet for joggesko i alle fall. Men veien egnet seg bra.

 Nevlingkollen med tåkedotter etter formiddagens regn, men høstfargene sto ikke akkurat i kø her heller. 

Halvveis var det et utsiktspunkt du kunne gå ut på. Nevlingen er et vakkert skue.

Man må nyte det man kan når man er på nye steder. 

Virre nyter også utsikten. Hunder har en tendens til å kikke på det samme som du kikker på om det ikke er noe interessant å snuse på. 

Dette sier noe om hvor vått det er alle steder nå. Det kommer en hel bekk ut fra mosen.

Det var nesten like mange bekker som det er på vestlandet.

Vel framme på dagens turmål som var Vassfarplassen. 

Det var ikke mer enn ett eller to av husene som var originale. Nå så det ut som ei lita grend.

Siden det ikke var noen der, så gikk vi ned på tunet for å kikke litt på vinduene. Det er lov å være nysgjerrige på gamle steder. Kulturtitting.

Med nyslått tun så var det bare kuene som manglet for skikkelig seterstemning.

Veien til mølla i Vassfaret går rett ned i lia, så vi fant ut at vi skulle gå der tilbake til bilen isteden for å gå samme veien tilbake.

God gammel seteridyll

Dere ser hvem som er rundhåndet med godbiter? Det er aldri meg. Mine hunder er ikke veldig bortskjemte med godbiter. 

Vassfarplassen, også kalt Mikkelsplassen, Nevlingsmoen, Døleplassen og Nordre

Vassfaret. Dette var den største gården i Vassfaret. Den ble ryddet eller bygd

opp igjen av Eirik Tolleivsen fra Kolsrud i Flå nær 1750. Han var født i 1702 og

var gift 2 ganger og hadde 6 barn.

Sommeridyll, ikke sikkert det er så trivelig midtvinters her.

Det var ikke lange biten før vi kom inn på veien vi tok av når vi gikk innover.

 Dambua ved Nevlingdammen. Vi kunne jo ikke bare dra før vi hadde tatt en titt på dammen.

Det sto en bobil der med to gamle menn som var ute med fiskestengene sine.

Berte Skrukkefyllhaugen (1854-1950) var den siste beboeren i Vassfaret. Hun var den eneste i en søskenflokk på fire som vokste opp og levde et liv det fortsatt snakkes om. Berte kom fra en fattig bakgrunn og hun fikk ikke mye skolegang. Men hun leste aviser som turister forlot, og hun var så kunnskapsrik at hun fortsatt sto øverst i kirken av 39 jenter da hun ble konfirmert. 

Etter at foreldrene døde, bodde hun og hennes to barn alene på Skrukkefyllhaugen. Det var et hardt liv. For å overleve hele året, og spesielt i de lange vintrene, var arbeidsoppgavene mange. Berte melk, ost og kinn. Hun laget fiskegarn og snarer, fisket, jaktet og sanket egg fra ender og store fugler. Og hun drev med slått og høsting av høy, graving av mose og lav for å få nok fôr til vinteren. 

Hun ga alt videre til sine to barn. En vinter hadde hun Liaros, den eneste kua hun hadde på den tiden, i stua, etter at fjøset ble ødelagt under en storm. Etter noen år giftet hun seg med Ola Svendsen Haugen fra Hallingdal. Han spilte munnspill og ble kalt «Fanten» alle sine dager. De bodde flere år i Hallingvika i Vassfaret, før hun i 1921 flyttet til Flå i Hallingdal.

Skrukkfyllplassen var et veldig trivelig lite sted bak en skigarde og med utsikt ned til vannet. 

Riktig idyllisk denne her, så hadde vi ikke hatt tilgang på hytte i nærheten så hadde det gått ann å leie denne husmannsplassen. Vi tittet inn gjennom rutene og det var et hyggelig sted.

Den siste husmannsplassen vi stoppet ved var Bjørke. Der var det ganske sjuskete. Ikke slått noe gras rundt veggene og brennesla vokste høyt. Trivelig var vel ikke akkurat noe jeg ville kalt denne plassen.

Bjørke ligger i nord-vestenden ved Aurdalsfjorden. På er kart fra 1839 er plassen kalt Bjørkeodden. Til plassen hørte også setra Hansespranget og Rognerudvollen som er ei slåtte på Flåsida, denne ble nok innkjøpt noe seinere. Rydningsmannen hette Anders Torgrimsen, han ryddet plassen ca. 1810. I 1866

hadde Bjørke 3 mål dyrket mark og 20 mål slåtteland. Anders var født i 1776 og gifte seg i 1812 med Barbro Iversdatter, de fikk 10 barn. Hvor de fleste reiste til Amerika.

I et lite hus på eiendommen er det et lite krigsmuseum

Vi gikk tilbake til bilen og satte kursen mot hytta på Teinvassåsen igjen. Middagstiden nærmet seg. Wenche Lill hadde laget ferdig en lasagne som var bare å varme opp når vi kom tilbake. 

Det er endel opplysningsskilt som er satt opp inne i Vassfaret. Med så mye folk de siste årene så er det ikke så rart at bjørnen har flyktet fra området for lenge siden. Vi gikk forbi her i fjor når vi var på husmorferie, da var vi innom bjørnehiet som ligger rett bak Bjørke.

Så sa vi farvell til Vassfaret for denne gangen. Kanskje neste husmorferie blir i disse traktene... vi får se til neste år.

Mandagskvelden ble sein før vi fikk rotet oss i seng. Vi skulle ikke annet enn hjem dagen etter, for Wenche Lill hadde ikke ferie som jeg hadde.

Bukollplassen til Bogbrua i Vassfaret

 

Om ikke turen var planlagt lenge, så var den i alle fall snakket om lenge. Torsdagen før hadde vi startet på forberedelsene med å kjøre en bil inn i Vassfaret og provianten opp på hytta. Når søndagen kom hadde vi ordnet sjåfør med min bil inn til Bukollplassen. Da slapp vi inn dit for å hente den når vi kom hjem på tirsdags kveld. 

Wenche Lill var blitt tipset om høy vannstand i Fjellelva, så vi valgte å gå veien opp for å slippe å krysse elva lenger opp. Vi hadde liten lyst til å vasse så tidlig på dagen.

Vi hadde ikke kommet langt opp i bakka før genseren måtte vike for en lettere påkledning.

Når veien slutter går det en sti oppover som stopper ved Trollfossen. Det virker som det er mange som har brukt denne i sommer, for den var tydeligere enn sist jeg gikk der.

Vi fulgte elva oppover. Det var ikke så mye vann lenger som det hadde vært tidligere den uka så det ut til. Det var mye tørt fjell å gå på et godt stykke oppover.

Denne delen av elva er det mange som har sett. Det er så synd at de fleste stopper ved Trollfossen når de er på tur. Det er derfra og innover som det virkelig er fint.

For deg som er redd for å gå deg bort, ikke har kondis til å gå lenger eller rett og slett ikke har fått somlet deg til å ta turen... bli med over fjellet til bunnen av Vassfaret i den andre enden.

Virre hadde fått permisjon fra fuglejakta for å være med på jentetur. Håpet var nok å se noen fjellfugler, men fjellet var utrolig stille. Hverken fugler eller fisker så vi noe til på veien over til Vassfaret.

Det ble et lite drikkestopp og en titt på kartet for å se hvor vi måtte gå for å komme inn på den blåmerkede Vassfarstien.

Prestegårdstjerna ligger som perler på en snor og Fjellelva kommer fra endel småtjern uten noe navn på kartet. Som du kanskje har skjønt så skal vi over fjellet i det fjerne iløpet av dagen.

Det nærmet seg tiden for å kikke etter et brukanes sted å ta lunsjen.

Noen steder var det brattere enn det så ut. Virre og Wenche Lill spratt oppover fjellsiden og jeg var med som dokumntør. Ingen god tur uten at det er noen bilder å se tilbake på.

Virre nyter fjellet. Ikke vind og jeg gikk i kortermet mesteparten av turen.

En hadde litt følelsen av å spise på toppen av verden når vi satte oss ned for første del av nista.

Det er lite som smaker bedre enn niste i sola, langt inne på fjellet. Virre har store forhåpninger om å få snike litt av den.

Det er litt tungt å komme igang igjen når man har sitti litt rolig. Kneet mitt er fremdeles ikke helt bra, men det går veldig greit når man har kommet igang. Det ble ikke bedre av å holde det i ro, så da må man holde det igang.

Jeg har bare vært inn her tidligere, så heretter ble alt nytt for meg. Jeg har gått opp fra Vassfaret og opp til Steinhyttevatna tidligere for noen år siden, men biten i mellom har jeg aldri vært på.

Varder er vel kanskje noe av det første jeg tenker på når noen sier hva er typisk for en fjelltur?

Et stykke ble det ganske kupert terreng og tidevis både store steiner og buskas ved stien.

Når man går i motbakke så må man passe på å snu seg, så en får nyte utsikten. Vi skulle jo ikke gå her tilbake, så vi måtte passe på før vi rundet toppen av fjellet og si fikk utsikten andre veien.

Vi hadde mye bedre vær enn det Hr Yr hadde ymtet frampå om. Så si vindstille og sola skinte. Bra temperatur, så turen var det bare å nyte.

Vi må vel finne et sted å avlegge husmorferien neste år også. Om vi lager en runde med overnatting, eller vi kjører en bil et sted gjenstår å se. 

Det er stor forskjell på størrelsen på vannene innover fjellet. Men veldig lite fisk i dem. Ikke at vi satset på å få fisket middagen vår. Nei den lå klar i kjøleskapet på hytta.

Ingen fare med å gå seg bort over fjellet. Vassfarstien er godt merket hele veien.

Utover dagen kom det noen skyer, men det ble ikke kaldt.

Virre skjønte ikke vitsen med pauser for å nyte fjellheimen

Tilbakelagt område

Noen av de bratteste strekkene kom litt overraskende på meg.

Det var godt å gå med sola i ryggen. Tror det hadde blitt ganske slitsomt og ikke minst varmere å få den i fjeset hele dagen.

Vi så ikke en levende sjel i fjellet hele dagen, verken to eller firbeinte.

Det er en god følelse når det kjennes ut som man er helt aleine i verden. Jeg nyter slike dager.

Jeg trenger ikke overnatte ute, men kanskje det blir en telt tur neste år. Det kunne vært gøy med en overnatting ute på høsten også, ikke bare en hengekøyetur på våren.

Jeg hadde ikke studert kartet så nøye før vi gikk. Jeg visste jo hvor vi skulle, så jeg ble litt overrasket over alle stigninger innover. Jeg hadde innbilt meg at det var mye flatere innover.

Men endelig kunne vi skimte fjellene i Hedalen, Fjellene som vi hadde fjorårets husmorferie på. Da vi gikk fra Sørbekkseter til Hansespranget og videre ned til bilen som vi hadde parkert ved Aurdalfjorddammen. Har du ikke lest om jenteturen vår i Vassfaret, så anbefaler jeg at du tar en titt.

Wenche Lill hadde ønske om Steinhyttevatnet når vi først var på de kanter av fjellet. Så da ble det til at vi droppet Vassfarstien og skrådde fritt etter magefølelsen bort til Steinhyttevatnet.

Fiskevatnet hadde kun ei smal "bru" å forsere. Vi så ei hytte i vannkanten og bestemte oss for å ta en titt, før vi gikk i motsatt retning.

Fiskevatnet er ganske stort totalt sett, og det hevdes å inneholde fisk også.

Hytta var skikkelig lukket og låst. Det var til og med hengelåser på vindusskoddene.

Du kan godt gå til både øst og vest du, men i min verden fungerer det helt greit med høyre og venstre. Vassfarstien ned til Storekrakkoia DNT, gikk til venstre. Men vi tok peiling på en stein på toppen av fjellet til høyre og la i vei innover i terrenget til høyre.

Selv om høstfargene uteble så ble det litt poseringer i fjellet. Snart er snøen der.

Det viste seg at det ikke var det beste terrenget å gå uten sti. Men ved å gå til Steinhyttevatna så fikk vi nyte fjellet litt til og ikke bare stupe nedover fjellsiden med en gang. Det viste seg at det var tre år siden jeg og Bella hadde vært der sist. Utrolig som tiden går når man skal prøve å tenke når en gjorde noe sist, om man ikke har noe konkret å henge det på.

Vi gikk for korteste strekket og navigerte mellom små vann og myrer.

Det var så varmt i fjellet at Bella foretrakk avkjøling når det bød seg.

Vi så stadig mer av Vassfaret og et par kilometer over kanten der, der ligger Storekrakkoia og venter.

Vel framme ved Steinhyttevatnet og vi gikk med sola rundt vannet til vi kom til de store steinene som skjuler steinhytta fra omgivelsene.

Det kom flere skyer og det hadde begynt å blåse bitte litt.

Turfølget er halve turopplevelsen

Men vi tok resten av nistepakka ved Steinhytta, i ly av de store steinene.

Døra hadde gått av hengslene og den hadde fremdeles en litt spesiell lukt.

Det smakte utrolig godt med resten av nista utenfor Steinhytta

Etter endt niste satte vi kursen nedover stien for å finne bilen.

Siste del av fjellet, herfra går det bare nedover.

Vi måtte krysse bekken for å følge stien videre ned til Storekrak

Det viste seg at vannet hadde tatt den opprinnelige stien, så folk hadde laget seg en ved siden av.

En tur over all forventing. Jeg hadde trodd jeg kom til å bli mer sliten enn det jeg ble. Det viste seg at vi kom til å fungere på en tur dagen etter også.

Storekrakkoia, derfra var det grusvei til bilen som vi hadde parkert ved Bogbrua.

Sånn natur som vi hadde over fjellet er det jo bare å nyte.

Tusen takk for en flott tur i villmarka. OM vi ikke er så fryktelig til husmødre, så er vi flinke til mye annet, blant annet husmorferie.

Godt fornøyd med tiden da den inneholder to matpauser og andre småstopp.