Barnedåp i Norderhovkirke

Siste helga i ferie/hjemmekontor uka mi så var det barnedåp for Ludvig. Jeg var så heldig at jeg fikk ha ungene lørdagen for at de skulle få laget litt mat og ordnet til i lokalet. Jeg tok også med meg ungene hjem på søndag etter barnedåpen, så de fikk ryddet opp igjen i lokalene. Det var ei stolt storesøster som fikk være med på hele greiene.

 

Jeg bar Sofie til dåpen, men Ludvig ble båret av Patran og Merethe tok av lua. Selv om jeg ikke skulle gjøre noe i barnedåpen så ble jeg med på bakrommet i kirka. Må jo assistere litt om det trengs. Så når Ludvig skulle ha på seg dåpskjolen så ble det litt fotografering. Passe stemningsfylt ble det. 

Kenneth kom og hjalp litt til, så vi ble litt mer sentrert i speilen. Begge ungene var blide hele dagen, så når kvelden kom var de litt slitne. Da ble det mat og bading på begge to, før Ludvig sovnet i vogna og Sofie koset seg i badekåpe på fanget til tante.

Det var bare Ludvig som skulle døpes denne dagen, så vi hadde praktisk talt kirka for oss selv.

De eldste kjente gravleggingene ved Norderhov kirke er dokumentert fra middelalderen. De tidligste skriftlige kildene nevner gravsted inne i kirken fra 1361 og en historisk fellesgrav fra 1716. Halvard Eyvindsson (Eivindssøn) omtales i et diplom fra 1361 der han ba om å bli gravlagt inne i kirken foran Mariaalteret, i tråd med et ønske om å ligge «hos sin far». Fellesgraven fra 1716 inneholder falne norske og svenske soldater fra trefningen under slaget ved Norderhov i mars 1716, da svenskene ble overrasket av Anna Colbjørnsdatters varsling.

Siden jeg skulle ta bilder slo jeg meg ned på første rad sammen med Sofie. 

Dåpshjerter er noe nytt de har startet med i kirken. 

Jeg skal ikke uttale meg for mye om hva som foregår i en kirke, da jeg har valgt å melde meg ut da jeg var 15 år. Jeg konfirmerte meg borgelig og er bare i kirken ved dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser. Men det er noe som er feil når de gjør om ordlyden i de faste tekstene som de alltid leser opp. Tekster som jeg har kunnet, men som nå har en annen ordstilling, og andre ganger en annen ordlyd. Hørte jeg ikke helt feil, så heter det ikke trosbekjennelse, men syndsforlatelse. Sånt blir feil hos meg. 

Men den islandske presten fikk vann i døpefonten og hadde mye å si, både av privat karakter og snakket til menigheten. Vi skulle gjenta en fellesbønn etter henne, da var jeg hakket før resten av menigheten hørte jeg. Godt den ikke var så lang.

Presten , Kenneth, Ingrid, så var det Patran som bar Ludvig til dåpen og Merethe som skulle ta av lua. Sofie skulle holde lua, så hun fikk være med å hjelpe til hun også. Onkel skulle tenne dåpslyset og gammelonkel skulle henge opp dåpshjertet. Her var alt skikkelig organisert og tilrettelagt.

Ludvig ble både velsignet og våt i luggen

Det sov han seg glatt igjennom.

Så var ritualet over og det var klart for tørking.

Tantene som koser seg, Ludvig er heldig som har flere som stiller opp for seg,

Onkelen til Ingrid hang opp dåpshjertet som Ludvig kan hente igjen ved en tilstelning om et par år.

Dåpslyset ble tent og de kunne gå og sette seg igjen.

Vi gikk inn igjen for å ta familiebilder, det er ikke ofte alle i en familie er samlet. Det var ganske vidstrakt folk kom fra.

Jeg har ikke stor familie, men her er den harde kjerne, jeg og ungene mine. Sofie og Ludvig.

Ja også ble pappa med, ikke så god til beins lenger, men får ny hofte i september.

Kenneth, Ludvig, Sofie og Ingrid

Jeg benyttet anledningen til å få noen bilder av meg og ungene. Som regel er det jo jeg som tar bildene. Men når man først har tatt seg bryet med å ta på seg bunaden, så er det hyggelig å forevige det.

Kosunga til bestemor det

Han blir nok like fornøyd med meg som det Sofie er.

Jeg fikk bære dåpsbarnet ut av kirken

Ludvig var så fornøyd hele dagen, sov igjennom maten, men våknet til kakene igjen.

Dagen ble mye hyggeligere enn det jeg hadde foresett meg. Jeg trives ikke så godt med mange ukjente rundt meg. Men Ingrid hadde plassert bordkort så familiene ble litt stokket. Da var det alltids noen å snakke med.

Langt koldtbord med mye nydelig mat. Ble skikkelig mett der.

Gavebordet

Bordkort med tittel og ikke navn

Jeg har sansen for enkel naturlig bordpynt

Jeg er glad for at det er så mange som liker å lage mat og bake kaker i den familien, så da holder det at jeg bidrar med barnepass.

Ludvig gikk fra fang til fang gjennom dagen, mellom dubbene i vogna.

Bare sorgen

"Vi skal alle dø, men før den tid har vi et helt liv å fylle, med oppturer og nedturer, kjærlighet og sorg"

Mår man snoker litt rundt på nettet så kommer man stadig over noen arrangementer som man kunne tenke se å være med på. På onsdag var det i Jevnaker kirke som jeg tok turen. Jeg har aldri vært inne der og jeg ble virkelig overrasket. Forholdsvis enkel utvendig, men en virkelig skatt innvendig.

Jeg var ute i god tid for jeg hadde ingen planer om å sitte på bakre benken. Bakerst har vel egentlig aldri jeg noen planer om å sitte. Det var jeg ferdig med når jeg var ferdig på skolen. Da var bakerst på vindusrekka den beste plassen i hele klasserommet.

«Bare sorgen» er en ærlig og hjertevarm forestilling hvor alle som en gang skal dø minnes om å gripe livet.Vivian Fleischer Nyborg pleide å skyve vekk alle tanker om døden- som de fleste av oss. Det gikk ganske bra, helt til hun ble prest, og ikke lengre kunne styre unna død og sorg. I sitt virke som prest har Vivian fått erfare at vi som lever, har mye å lære av døden.

Her kan man sitte i tre etasjer.

Selv om det ikke finnes noe morsomt ved døden, har Vivian laget en forestilling med glimt i øyet- godt hjulpet av den utmerkede humoristen og forfatteren Embret Nordseth. Uten å forkynne forteller hun ærlig om de mange møter hun har hatt med døden- om gravferder, syninger, dødsbud, sorgsamtaler, minnetaler og mer til. Med mye selvironi deler hun også om egne og andre presters tabber, for selv ikke prester er unntatt fra å si eller gjøre feil.

Det viktigste Vivian har lært, er å leve, og det er nettopp dette mantraet som er forestillingens røde tråd.

«Bare sorgen» berikes av musikalske innslag fra to av Vivians venner, solisten Lisbeth Snuggerud, og pianisten og gitaristen Håvard Ekeberg. Sammen med Vivian skaper de en opplevelse som veksler mellom humor og alvor, og mellom musikk og fortellinger.

Forestillingen har høstet mange gode tilbakemeldinger fra publikum. «Dette var vakkert, rørende og hjertevarmt!» «Tusen takk for en herlig aften med humor, varme og klokskap.» «Får jeg mulighet skal jeg se den igjen.» «Takknemlig for opplevelsen som fikk fram tårer, smil og latter.» «Helt toppers forestilling.» «Dette er en forestilling som bør få nasjonal deling. Den er sterk og til ettertanke, kunstnerisk og festlig! Takk til alle som gjør det mulig.»

Jevnaker kirkelige fellesråd og Jevnaker menighetsråd inviterte til en kveld med «Bare sorgen» i Jevnaker kirke. Det var full kirke og jeg tror alle var veldig fornøyde etterpå. Vivian, Lisbeth og Håvard gleder seg til å dele «Bare sorgen» med alle som denne ettermiddagen finner veien til Jevnaker kirke. Og kanskje vil di som flere andre erfare at dette møtet med døden kan vekke stor livsglede.

«Bare sorgen» ønsker å rette en stor takk til Jevnaker felles- og menighetsråd for at de muliggjør en forestilling med fri inngang. En stor takk også til Jølstad Begravelsesbyrå Ringerike, Hadeland og Land som sponser forestillingen med pynt av kirke og program.

Kirkegården var flott der den ligger og troner over bygda.

Om du har muligheten til denne seansen et sted så er den absolutt verdt å gå på. Sjelden man får mulighet til å høre en prest som forteller om sin hverdag og hvordan de opplever ting. Små og store blemmer i jobben. Hovedbudskapet var at vi skulle leve mens vi hadde livet, ingen har angret på noe de har gjort, det er det de ikke gjør som plager dem når livet svinner henn, Man skulle ikke bry seg om hva andre mente og sa, for de levde ikke mitt liv. Du har ditt liv, bruk det til det du vil og ikke hva andre synes du skal bruke det til.

Alt går til helvete

«Du har sikkert kjent det. Livet sender deg en real sidevind, og blåser både deg og planen du la over ende. Ingenting blir som du planla. Alt går til helvete. Du tenker: Nå kan det ikke bli verre! Og joda, det kan det. Men, når du står der med dritt til haka, da lønner det seg i hvert fall ikke å henge med hodet! Denne kvelden serverte Nina en virvelvind av livets mange kromspring, bakgater og omveier. For, når alt går til helvete, da lønner det seg rett og slett å stå i møkka med stil!

Jeg var litt tidlig ute når jeg skulle møte Åse på pendlerparkeringen, så jeg tok en snartur innom Norderhov kirke. Regnet som hadde holdt på hele formiddagen hadde passert, og jammen var det blå himmel å skimte.

Dette er en veldig gammel kirkegård med graver som er flere hundre år gamle. Det er ikke entydig definert hvilken enkeltgrav som er den absolutt eldste på Norderhov kirkegård, da kirkegården er svært gammel og knyttet til en kirke fra ca. 1170. 

Svenskegraven (1716): Et av de mest kjente historiske gravminnene er en Ringerikshelle over svenske soldater som falt under slaget på Norderhov i 1716, da Anna Colbjørnsdatter lurte svenskene. Middelalderfunn: Det finnes gravsteiner fra middelalderen på Norderhov kirke, noe som indikerer begravelser langt tilbake i tid.

På dette korset var inskripsjonen

Alt var litt mer forseggjort i gamledager.

Åse satte seg inn, og jeg kjørte til Moksha indisk restaurant som lå rett ved Teigen scene, som showet skulle være på. Veldig god mat, så der kan jeg godt spise igjen.

Det eneste jeg har vært i Tønsberg egentlig er på hundeutstillinger for mange år siden, så jeg koblet ikke Teigen scene som showet skulle være på til noe spesielt. Jeg synes bare det var et merkelig navn på en scene. Når vi hadde spist så gikk vi ned på kaia og fant hotellet der showet skulle være.

Når vi gikk inn døra mot spisesalen i hotellet da demret det. Selveste Jahn Teigen var jo fra Tønsberg før han flyttet til Sverige.

I etterkant er det enkelt å skjønne, men der og da var det overraskende. Men for en utstilling vi fikk se fordi vi var litt nysgjerrige og prøvde om døra var åpen eller låst. 

Tenk å ha levd et slikt liv hvor man kan sette seg ned i gyngestolen når man blir gammel. Se tilbake på alt man har opplevd og minnene står i kø for mange andre enn en selv også. Jeg og Åse smilte litt for oss selv da vi tenkte på hva våre minner skulle være å fortelle om... ja det var vel tuer og fjelltopper som ble temaet da. Men man skal ikke kimse av slike minner heller.

Men slike minner betyr nok mest for oss selv og ikke alle andre.

Han var kjent for en utrolig stemme som kunne synge stille ballader opp til opera. Men skjelletdressen var vel det mest kjente antrekket. Jahn Teigen skapte norsk musikkhistorie i 1976 da han opptrådte i en ikonisk skjelettdrakt under Melodi Grand Prix-fremføringen av "Voodoo" med Inger Lise Rypdal. Drakten, som var en del av et bevisst sjokk- og kostymeuttrykk inspirert av teksten, vakte stor oppsikt og er fortsatt en av Teigens mest minneverdige sceneopptredener.

Det var ennå en stund til showet startet, så da gikk vi ned på kaia for at Åse kunne logge en geocache. 

Jahn Teigen ønsker velkommen til en flott opplevelse.

Jeg og Kenneth var her for mange år siden. Da var planen å ta bilde av solnedgang på Verdens Ende. 

Suvenirbutikken var stengt. Om det var for kvelden eller sesongen er jeg ikke så sikker på.

Jeg og Åse laget hvert vårt hjerte så Stordalen donerte 20 kroner til Unicef.

Så låste de opp døra og vi kom inn til salen for å finne plassene våre på 12. rad. Gjennom snart 20 år har Nina Nakling servert fag fra scenen, for små og store bedrifter. Nå entrer hun scenen med sitt aller første humorshow! For det er utenfor komfortsona det virkelig svinger!»

Et utrolig bra show som startet med hennes fødsel og alt som hadde skjært seg opp gjennom livet hennes. Mobbing fra første skoledag og bilkjøp, bryllup, skilsmisse, ny mann og unger... rett og slett livet. For som hun sa et par ganger, du bøyer ikke nakken når du står til halsen i møkk. Man trenger rett og slett ikke å bli et offer om man har hatt det litt røft gjennom livet.