Viser innlegg med etiketten Allmannaveien. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Allmannaveien. Vis alle innlegg

onsdag 1. februar 2017

Nesten Blodfjell


Opprinnelig skulle dette vært en cachetur, men i og med at vi ikke fant cachen så ble det bare en skikkelig luftetur på meg og Åse samt tre pelsdotter. Ronja, Alice og Wallace. 


Som du ser se er det blitt en ganske strabasiøs tur tatt i betraktning av både jeg og Åse har vært inne på sykehus for overhalling og mekanisk fixing. Med skruer og muttere som er operert inn så må en se litt på veivalget. I dag ble det Havik og planen var en ulogget cache på Blodfjell. Det tok i overkant lenger tid enn det vi hadde forutsatt.


Wallace poserer villig på både det ene og det andre. Ronja gled flott inn i flokken, men ble nok litt overrasket når de andre overså henne det meste av tiden. Men jammen hang hun godt på de 16 kilometerne turen ble i dag. Mye av veien var det så si ikke snø, så brodder var absolutt beste fottøy i dag.


Til å begynne med så var det virkelig full fart på dem, men de skjønte vel etterhvert at det ble en lang tur, for vi snudde jo ikke. Virkelig imponert over Ronja også, til tross for korte bein, men hun var lettere så jeg tror hun gikk mer oppå snøen enn de to andre. 


Der det ikke var så mye skau så var det noe snø vi måtte vabbe gjennom også, men stort sett så gikk vi oppå, eller det var manko på snø. Men så jo på veien tilbake at det var mye enklere å følge blåmerket sti enn når vi gikk innover. Med snø på trærne så var det noen greiner som dekket over merkingen hel fra ene siden. Godt Åse hadde GPS med stien på kartet, for det har ikke jeg fått til med min GPS.


Vi hadde med både mat og drikke, men det ble ingen spisepause egentlig. Det ble noen småstopp med stående buffet for inntak av mat og drikke. Vi hadde gått oss såpass varme at vi var litt redd for å stivne litt om vi satte oss ned for lenge av gangen.


Rett før Haugerudkleiva er det fra gammelt av et «påkast». Etter sigende skal en mann ha blitt drept her. Alle veifarende la på en grankvist for å markere stedet. På den måten ble påkastet vedlikeholdt gjennom lang tid. Og som seg hør og bør så slang vi på noen kvister når vi passerte.


I den bratte østlia opp fra øvre Krøderen ligger fire Rudgårder: Enderud, Haugerud, Ormerud og Gubberud. Slektshistorien til de som har bebodd gårdene viser at det er nære forbindelser til Soknedalen, og deler av gårdene er også overført til Ringerike fra Krødsherad kommune.
Omkring år 1700 var det uenighet om grenser og bruksrettigheter mellom Haugerud og Enderud. Dette førte til at Erik Veikåker fra Haugerud fikk en brå død i 1708. 


Ved St. Hanstider var Erik sammen med Elling Olsen på vei hjem fra setra. Erik red mens Elling gikk etter den andre hesten og jaget på den antakelig med kløv. De snakket om ei hagleskur og Erik sa: «Gud nåde oss for ei syndestraff over oss i går aftes, da var her på bergene, og så på myrene, da slo haglene så hardt at de slo grønne laublad av trærne». I det samme smalt det et skøtt, Erik steg av hesten og la seg nesegrus i bakken. De var da en fjerdings vei fra bygda og Elling dro ned til Helge Enderud og meldte det som var skjedd. Det kan se ut til at retten hadde mistanke, men det er ikke nevnt noe mer om dette drapet, hva det kommer av. I Erling Bjørkes papirer om Bjørke står det at en Tor Olsen som bygslet halve Bjørke var mistenkt for dette snikmordet, men man fikk ikke noe på ham. Og så er det noen som hevder at det er til minne om en av disse historiene: Til minne om en rik mann som skal være slått i hjel der. En Soknedøl som slo i hjel en krylling fra Veikåker. Hvilken historie som er korrekt er ikke godt å si … En tragisk hendelse har det i alle fall skjedd på stedet.


Den sola som yr.no hadde lovet oss på formiddagen i dag måtte vi se langt etter. Ettersom vi kom nærmere toppen så kom tåka bare tjukkere og tjukkere. Noe utsikt var det bare å se langt etter.


Det var tydelig at stien var merket motsatt vei enn det vi gikk, for nedenfra og oppover mistet vi stadig blåmerkingen, men på vei til bilen gikk det veldig greit å følge dem. Og siden det var snø, så så vi jo godt hver gang vi hadde falt av stien og tatt noen småbuer i hytt og pine til tider.


Vi skjønte raskt at noen utsikt fikk vi ikke fra toppen, alle toppene i nærheten var dekket i lavt skydekke, Etter hvert som vi fulgte med på klokka og GPS'n for å finne ut hvor langt det var til toppen, så gikk det ikke opp. Ingen av oss hadde tenkt at vi kunne trenge lommelykt på denne turen i dag, og når det var igjen en snau kilometer i luftlinje så seiret fornuften. I slikt terreng så er det ikke noe særlig å være når det er stup mørkt. For noe måneskinn ville vi ikke få heller.


Etter hvert som vi kom oppover i høyden så ble det forholdsvis mye mer snø, og denne snøen bar oss ikke særlig godt. En kilometer i luftlinje blir raskt noen flere på bakken, så det eneste fornuftige var å ta litt mat og drikke, vende opp og se etter blå merker i buskene igjen. Man skal ha litt respekt for naturen, og ingen av oss var kledd eller hadde mat til et døgn i "ødemarka".


Siden jeg gikk med kamera på skulderen hele dagen så ble det forholdsvis mange bilder iløpet av dagen. Noen mer eller mindre i tåka.


Innimellom så var stien veldig tydelig merket,


Og for dere som lurte, nei det er ingen cachetur uten litt Bushing...


Når en nærmer seg første toppen hvor en burde ha litt utsikt til hvor ferden skulle ende, forhåpentligvis... så er det bare en eneste grå suppe å skue i alle retninger.


Klokka var nærmere ett da vi bestemte oss for å snu, da begynte tåka å bli rimelig tett og tjukk. Selv om vi egentlig ikke var på fjellet, så er tåka skummel og lumsk. Det var ikke så interessant å komme seg til toppen, når en visste at en kun hadde sett 20 meter rundt seg. Toppturer er liksom verdt slitet med litt utsikt på toppen.


Spørs om vi har blitt noen skikkelig pinglete husmødre med åra, ikke turte vi å gå på isen på forrige cache tur og i dag snudde vi da tåka kom sigende og manglende lommelykt... eller er det rett og slett sånn at...


FTF som glipper er ikke så surt når all fornuft peker på å snu i tide. Jeg skal ikke hige etter denne til våren ved første anlednig heller. Nei dette skal bli en ny tur med nytelse ikke fordi jeg må. Det er jo det fjellcaching er, cache for turens skyld ikke ta turen for cachens skyld.


Hundene venter tålmodig på at vi skal få i oss litt drikke og sjekke retningen før vi går videre. Jeg var glad jeg hadde tatt med genser til Ronja, for tåka la seg på både pels og klær. Da blir en liten kropp kald. Hun har jo ikke samme underulla som de andre.


Det var ikke så enkelt å få bra bilder i dag av Alice, for det første er hun svart mot snø og for det andre så hadde hun litt maur i rumpa.


Men noen blinkskudd ble det da i løpet av turen.



søndag 25. september 2016

Den gamle postveien/almannaveien Del II


Første delen av veien kan du lese om HER. Den tok jeg i juni. Jeg hadde vel mer eller mindre glemt bort resten av denne trailen, men så var det noen grønne bokser på kartet. Siden det var elgjakt rett rundt hjørnet så fant jeg ut at det sikkert var lurt å plukke disse boksene før den startet. Så på onsdag satte jeg kursen mot Krødsherad for å gå resten av den gamle postveien mellom Sokna og Krødsherad.


Lady, Tessy og Mounty i bilen og ferden gikk mot Krødsherad. Jeg satt vel litt i egne tanker og havnet på nyveien. Ja ja kan jo bare kjøre litt nedigjen tenkte jeg. Men problemet var at jeg bare fortsatte oppover og fant ikke ut at jeg hadde kjørt for langt før jeg var på Gulsvik!!! Hadde jeg ikke plukket mange oppover i Hallingdal så hadde vel kanskje dagens mål blitt endret, men det var nå bare å snu. Med nok av tid så skulle jeg finne parkeringen da, men så langt kom jeg ikke. Det var en effektiv mann med traktor og henger som kjørte på pukk på veien. Og han hadde ikke tenkt å skrape veien. Så skulle jeg kommet lenger måtte jeg hatt traktor.


Men freidigheten lenge leve, jeg parkerte på en gårdsplass der det så ut til at folkene ikke var hjemme. Cachene ble plukket en etter en, slavisk etter GPS avstand så Det ble bushing tur retur Mannekastet-Bonus. Når jeg kom oppover lia fant jeg et elghorn. Jeg hadde tenkt å bære det med meg hjem, men siden jeg ikke hadde med sekk i dag så endte det med at jeg hang det i en buske like ved denne cachen. Når jeg kom på toppen så var det jammen en blåmerket sti her, men jeg bushet like godt ned samme veien som jeg kom opp.


Forholdsvis bløtt hele veien, men med brei sti som var kvistet og kjørt med firhjuling så gikk det helt greit. Rett før Haugerudkleiva er det fra gammelt av et «påkast». Etter sigende skal en mann ha blitt drept her. Alle veifarende la på en grankvist for å markere stedet. På den måten ble påkastet vedlikeholdt gjennom lang tid. Opphavet til Mannekastet i Haugerudkleiva, er denne historien.


Hundene tester Gvilarbenken

I den bratte østlia opp fra øvre Krøderen ligger fire Rudgårder: Enderud, Haugerud, Ormerud og Gubberud. Slektshistorien til de som har bebodd gårdene viser at det er nære forbindelser til Soknedalen, og deler av gårdene er også overført til Ringerike fra Krødsherad kommune.
Omkring år 1700 var det uenighet om grenser og bruksrettigheter mellom Haugerud og Enderud. Dette førte til at Erik Veikåker fra Haugerud fikk en brå død i 1708. 


Ved St. Hanstider var Erik sammen med Elling Olsen på vei hjem fra setra. Erik red mens Elling gikk etter den andre hesten og jaget på den antakelig med kløv. De snakket om ei hagleskur og Erik sa: «Gud nåde oss for ei syndestraff over oss i går aftes, da var her på bergene, og så på myrene, da slo haglene så hardt at de slo grønne laublad av trærne». I det samme smalt det et skøtt, Erik steg av hesten og la seg nesegrus i bakken. 


De var da en fjerdings vei fra bygda og Elling dro ned til Helge Enderud og meldte det som var skjedd. Det kan se ut til at retten hadde mistanke, men det er ikke nevnt noe mer om dette drapet, hva det kommer av. I Erling Bjørkes papirer om Bjørke står det at en Tor Olsen som bygslet halve Bjørke var mistenkt for dette snikmordet, men man fikk ikke noe på ham.


Og så er det noen som hevder at det er til minne om en av disse historiene:
Til minne om en rik mann som skal være slått i hjel der.
En Soknedøl som slo i hjel en krylling fra Veikåker.
Hvilken historie som er korrekt er ikke godt å si … En tragisk hendelse har det i alle fall skjedd på stedet.


På vei til Åsen passerer man et stikryss med et skilt som viser veien til Brekkebygda og Lunder. I følge kartet fra 1826 kom vinterveien fra Rud over Rudslangevannet, Breivannet og opp forbi Breili til rideveien. 


Postruta gikk i 1813 fra Rud til Enderud hver annen uke. Tilsvarende ruter gikk for øvrig fra Rud til Slevika ved Hamremoen og fra Rud til Veme.
Kopi av den gamle veivisertavla er satt opp ved veikrysset.


Almannaveien følger høydedraget over Merraløken eller Dypedalsbekken fram til Haugerudåsen. Her var plassen Åsjordet, eller Åsen, bebodd i alle fall fram til 1913.
Myrene er kavlelagte, men det ser vi ikke spor av i dag.


Det var noen bjeller å høre fra tid tilannen, så det ble bånd på hundene hele turen. 


Det var godt været var overskyet, for det ble skikkelig varmt på vei innover i skauen. Hundene stupte ned i hver bekk og myrhull for å få avkjølt seg.


Litt kjedelig med sånn tur som en må gå fram og tilbake, men det ble mange nye smilefjes på  kartet.


Har man tatt bilder en vei, så er det ikke så mye å ta bilde av på  veien tilbake.


Noen dammer var dypere enn andre.


Liten sannsynlighet for å gå seg bort i virrvarret av stier.


9,4 kilometer og en høydestigning på nesten 500 meter.

tirsdag 21. juni 2016

Den gamle postveien/almannaveien Del I


Jeg vet ikke hva det er med meg og stier, men noe suksess er det iallefall ikke! Spørs om de må være brede, asfalterte med belysning... Men jeg fikk da gått den glimtvis om ikke annet. Logget med vilje ikke den første, så jeg skulle ha en kompasskurs å gå etter på veien hjem. Hodet var nok ikke helt med i dag, for jeg kjørte rett forbi avkjørselen til Sjåheim, så jeg parkerte like godt hos naboen. Trivelig kar som var effektiv med ved, hadde ikke noe imot at jeg parkerte der. Fulgte veien og fant der stien krysset veien. Plutselig var stien borte, men det er jeg så vant til når jeg er på tur. Da blir det glimtvis bushing på kompass. Jeg hadde litt tidspress da Merethe skulle ha bilen min på jobb på ettermiddagen, så jeg tok bare halve i dag. Krødsheradsiden får vi ta en annen dag i ferien til den. En flott skogssti som bragte nydelig utsikt etterhvert som man klatret oppover lia. Denne hadde jeg aldri gått tidligere, men en skal slett ikke se bort fra at det blir en tur eller to til oppover der.

Fra gården Sjåheim i Vestbygda har det fra gammelt av gått en gammel ridevei/postrute mellom Soknedalen og Hallingdal, også kalt almannaveien. Denne veien har vært brukt i flere hundre år fram til et stykke ut på 1900-tallet da bil og tog begynte å trille mellom Ørgenvika og Sokna.
Veien ble aldri noen kjørevei, men brukt som ridevei og til slepekjøring. (Hesten hadde et slep hengende i hestedraget). Veien har også delvis vært brukt som postvei mellom Hønefoss og Hallingdal. Veien har flere utsiktspunkter som Øvre Sjåheim, Havik, Haugerudkleiva og Haugerud.


Mellom parkeringsplassen i Havikdalen og Enderud er det en blåmerket sti på 7 km.
Totalt er strekningen ca. 12 km. Sjåheim var tidligere en husmannsplass under Øvre Aalde. På gården Sjåheim har det i tidligere tider vært butikk. Elling Sjåheim fikk skjøte her i 1889 og løste handelsbrev i 1897. Før i tiden drakk folk kaffe når de var på butikken, og de fikk høre siste nytt. Mange jernbanefolk med familier var innlosjert i området fra 1900-1909. Borghild Husdal drev butikken til 1962. I dag er det hennes sønn som er eier av gården.

På det gamle huset på Sjåheim er det et rom som kalles Mehlumrommet. Anders Mehlum (1849-1943), også kjent som Nu-mannen, overnattet ofte i dette rommet. Han var opprinnelig trønder som jobbet som Oslo-journalist før han som 48-åring tok landeveien fatt. Han begynte da som forfatter og redaktør av bladet Nu som kom ut fra 1890-1930-tallet. Mehlum var en kjent skikkelse, spesielt i Valdres og Hallingdal hvor han vandret samtidig som han solgte og samlet opplysninger til bladet sitt. Mehlum er glemt i historiebøkene, men med bladet Nu og sin særegne personlighet var Mehlum en markant person i presse- og kulturlandskapet i Norge.


Nu ble utgitt fra 1896 til 1937 med ujevn frekvens. Mehlum var på evig vandring for å samle stoff til sitt blad. Han gjorde alt selv bortsett fra det trykketekniske. På det meste hadde han 3 000 abonnenter, et respektabelt opplag i en tid hvor Dagbladet f.eks. hadde 15 000. Mehlum vandret mest i Buskerud og spesielt i Hallingdal og Ringerike. I prat med folk plukket han opp de merkeligste historier som han omgjorde til godt lesestoff. Mange oppfattet Mehlum som en barbent landstryker, men han var egentlig en kulturpersonlighet av de sjeldne, alle sine originaliteter til tross.


På rommet på Sjåheim satt han og skrev langt inn i de sene nattetimer. Han ble etter hvert syk og kom til sist på Lunder gamlehjem. Han er gravlagt ved Lunder kirke. Første plassen man går forbi på veien over åsen er Øvre Bråten. I 1854 reiste en hel familie fra plassen Hallbakken (litt lenger vest i bygda) til Amerika. En datter hadde fått en sønn før de skulle dra, de våget vel ikke ta med et spebarn over havet, så de fikk sette han igjen på Sjåheim. Gutten vokste opp på Sjåheim og giftet seg med en av døtrene på husmannsplassen Grønvold. De slo seg til i Øvre Bråten og fikk ni barn. Øvre Bråten hadde 2 rom, 1 stort kjøkken og kåvå. Plikttjenesten var 8 vinterdager og 12 sommerdager.


Stigningen opp til Øvre Sjåheim er den tyngste fram til Havik. Man tror ikke det har vært noen boplass her. Fra Øvre Sjåheim fikk man det siste glimt hjem. Her kan man faktisk få litt utsikt ut over litt av bygda, men om du kan sjå heim er vel ikke sikkert. Stien begynner i Aalde skog med en jevn stigning til man har passert plassen Øvre Bråten sør på Uggeflaget og kommet fram til Øvre Sjåheim. Navnet Sjåheim kommer av at dette var det siste punktet på ferden over allmannaveien man kunne sjå heim.

Et eksempel på bruk av veien i forrige århundre er fra bondeopprøret i 1818. Her er sitat fra Norderhovboka av 1914:

«I et antal av flere hundrede mand veltet den udisciplinerte skare seg nedover dalen, hvor den overalt ved trusler og overtalelser søkte at rive flere med sig. Da de saaledes kom til Gulsvik i Flaa, hvor lensmanden bodde, vilde de endog ha ham med sig; han var imidlertid ikke tilstede, og da hans kone sa til bønderne at han var slik en bra kar, at han alt var reist av gaarde for længe siden, fandt de dette meget tilfredsstillende og fortsatte sin vei. – Over Enderud og Havik kom hallingerne ned i Soknedalen, hvor de fleste fikk nattely hos Erik Ellingsen Lundesgaard. Dennes søn Elling, gaardmand paa Røsby hadde været med i forrige utrykning og blev ogsaa med nu. Likesaa Poul Meyer. Enken Kari Oppegaarden sendte sin tjenestegut med, og det samme gjorde lensmanden Erik Olsen Rud. En mængde andre fulgte eksemplet, og under vandringen gjennom Lunder, Norderhov og Hole til Sundvolden vokste skaren som et skred.»


På vei til denne cachen passerer du tidligere utmark og beiteområder delt mellom Vestbygda og Havikskogen. På stien ned mot Djupdal stod det ei stor osp som var et markant landemerke, to voksne rakk knapt rundt den. Veien til Uggen tok av her. Du passerer Djupedalsolla og skogsbilveien gjennom Djupedal. Bekken heter Delingsbekken. Allmannaveien fortsetter tvers over veien for skiltet, følg tømmerveien og vær obs. litt opp i bakken hvor stien fortsetter brått til venstre. 

På Havik var det hvilested for de veifarende, både for Hallingjenter som skulle ut å søke tjeneste og militære. Havik skole ble oppført i 1886 og var egen skolekrets fra 1907 til elevene ble overført til Sokna skole i 1959.

Nord- og Sør Havik som man passerer langs ruta er tidligere gårdsbruk som i dag brukes som hytter. Nord for Havikskogen er det ei lita grend som heter Rallerud. Fra 23. april 1914 til 3. juni 1984 var Rallerud et stoppested på Bergensbanen. Nå har Rallerud den første tunellen og den eneste av-/påkjøring til nye RV7 i bygda.

Stabæk er den siste gården på veien over til Hallingdal på Soknedalsiden. Navnet Stabæk betyr det siste stedet. Det fortelles at bonden på gården så nissen som hentet høy i sekken sin. Antakelig var det Haviknissen. Det var antakelig lite høy igjen på Havik. Dette var i vårknipa og skaving av bark og hakking av bjerkeris hadde allerede begynt. Bonden lot nissen beholde sekken sin, for Haviknissen hentet aldri høy fra Stabæk hvis det ikke var nødvendig. Det visste bonden, og han hadde slektninger på Havik, og da så …

Fra Haviktoppen går stien vestover på en høyde mellom Bergsjø og Breivannet. Fra gammelt av delte veien seg etter et par kilometer. En vei tok retning ned mot Brattebakke og de andre gårdene på Havikskogen, og en vei tok til høyre mot Haugerudkleiva. Dette var et «problemkryss». Veifarende tok ofte feil av veien her og havnet i Brattbakke. Bonden på Brattbakke skiltet derfor dette krysset i 1921. I dag står det en kopi av skiltet på stedet.

Del II kan du lese om HER