Noen venter veldig håpefulle når jeg kommer hjem fra jobb. Da er det deres tur og jeg trenger vel bare inn for å legge i ovnen og kanskje finne meg ei jakke. Det er å nyte skauen før snøen kommer som gjelder nå om dagen.
Når en jobber inne hele dagen og sitter foran datamaskinen, når en ser ut av vinduet på sola som henger på himmelen og lokker. Da er det godt å komme seg ut en tur før middag. Ja for nå er vi faktisk kommet så seint på året at det ikke er noe særlig med dagslys på tur om man skal spise middag først.
Nå er det liksom ikke lenge før sola ikke skinner hos meg lenger heller. Den krabber nedover jordet hver dag som går. Så nå er det vel egentlig bare å glede seg til starten av februar da den skinner inn av vinduene igjen.
Det er lenge siden jeg har vært på en runde for å ta makrobilder, men det ble ikke direkte makrobilder heller. Men heller en variant av nærbilder av andre ting enn jeg pleier å ta bilder av.
Når man kikker etter småting å ta bilde av så er det fryktelig mang sopp alle steder. Få er spislige, men de er fine å se på der de klorer seg fast.
Sopp så langt du kan se. Når en bare skal lufte seg litt så er det greit å gå der hundene kan løpe som de vil, Da har jeg bedre tid til å knipse bilder og trenger ikke følge noe sti engang.
Soppen har virkelig grodd i høst. Dette er jo sopp som holder seg og formerer seg fra år til år.
Sopp har fascinerende både farger og former.
Leet er åpnet mot utmark så det er bare å legge ivei oppover mot Holleia. Men helt opp dit skulle vi ikke. Da måtte vi hatt med lommelykt.
Når man har fokuset på bakken, så blir selv de små tingene store.
Siden vi gikk skauleis så måtte vi krysse bekken for å kunne gå veien nedigjen til jordet.
Forholdsvis mye vann, men det gikk forholdsvis greit å komme seg over på den andre siden.
Stein på stein
Jeg dumpet inn på et sted som flommet over av kantareller, så nå må jeg se om jeg finner det igjen til høsten.
Gult, nesten så langt øyet kunne se
Det er mye fausklav når mosen slipper til oppå fjellet
* *
