Kristnatten 1075moh

 

Med slikt turselskap så er det ingen sak på fjelltur. Vi plukket opp Hilde på Sokna og satte kursen mot Hallingdal nok en gang.

Jeg og Hilde manglet nå denne siste stolpen som skulle være selve gulrota på Turufjellets stolpekart. Søndagens tur ble til da det for en gangs skyld var spådd opphold en hel dag. Men når vi kjørte oppover så kom det jammen noen regndrypp på frontruta.

Vi parkerte ved Skardssetra og tittet oppover i retningen vi skulle. Vi ble raskt klar over at dette trolig ikke ville bli noen utsiktstur på fjellet. Dette var kun en tur for å scanne siste stolpen på Turufjell, med et annet utgangspunkt enn hyttefeltet.

Jeg og Inger Synøve var oppover her en dag i fjor høst. Godt var det for ellers tror jeg ikke jeg hadde funnet stien oppover i lia. Den starter med et bitte lite skilt som står nede i myrkanten. Vi valgte å gå i kanten av myra, det var vått nok der.

Så går stien rett innover i skauen uten at den er så enkel å se, for det er en sti som fortsetter nedover kanten av myra også. Jeg visste det ble en forholdsvis kort tur, så jeg satset på å gå inn de nye fjellskoa mine. De var ikke helt vanntette fant jeg ut, men holdt noen timer før de ble klammere og klammere. Ikke plakevåte, men rimelig fuktige innvendig innen vi var tilbake til bilen igjen.

Igjen deler stien seg og vi skulle krysse over bekken og ikke fortsette stien som vi gjorde sist vi var der, så vi måtte gå tilbake og velge riktig sti..

Når vi begynte å klatre oppover lia så ble egentlig tåka tettere enn den så ut nedenfra.

Stien har retning mot skardet midt i bildet.

Det var både mose, lyng og flaberg som jeg kunne teste de nye skoene på. Mønstret i sålen har mye å si for grepet på underlaget.

Endelig kom vi oss ut av skauen og kunne nyte at vi var på fjellet, selv om vi ikke så veldig langt.

Det var endel multe der, men den var veldig variabel i smaken. Noen var skikkelig gode, store og søte. Mens de vi fant lenger opp var enten kart, eller veldig lysegule og smakte mest vann.

Legg merke til dette vannet her og ikke minst utsikten, eller mangel på utsikt. Når vi gikk ned igjen så stoppet vi her igjen og tok bilde av hundene. Da hadde tåka lettet.

Multene var alt fra kart til godt moden, vi spiste noen, men enkelte smakte det bare vann av.

Blåbærene var det også stor variasjon i smaken på. Tror det bare var Bella som spiste ukritisk av dem.

Det er ingenting som er som en dag på fjellet, så lenge det ikke regner og jeg må vel legge til hagler også etter forrige fjelltur. Det ble mange bilder til tross for en god del tåke. Røsslyngen er på sitt fineste nå, så fjellet er til å nytes.

Det var ikke så enkelt å holde seg til stien hele tiden. Når tåka dekket til så måtte vi vel egentlig bare anta hvor stien gikk et stykke borte. Det var javn stigning hele tiden, men noen ganger var det litt brattere. 

Klart med slikt tåkehav så blir det ingen storslagen utsikt, men fjellufta er like god om det er sol eller tåke.

Greit å holde seg unna kanten når de dukker litt brått opp.

Når vi hadde kommet opp på siste haugen før vi var oppe på selve Kristnatten, så hadde jeg mine tvil om vi kom til å se noe som helst når vi kom opp på siste toppen. For det var bare tettere og tettere i tåka.

Bella og Hilde har blitt et skikkelig bra turteam. Sikkerhet er viktig på fjellet, så det ble tatt ut kompasskurs. Bella er helt enig med koordinatene og retningen. Så var det bare å gå inn i tåkeveggen og håpe på å finne den siste stolpen vi manglet for å få fullført kartet.

Hailey var litt i tvil om den kompasskursen var riktig...

Når vi kom over kanten av haugen så det ut til å lette litt, så vi kunne skimte Sørbølfjellet i det fjerne.

Akkurat der og da øynet jeg et håp om litt utsikt.

Kartleserne sjekker om kartet stemmer med terrenget.

På andre siden lettet også tåka, så vi kunne se ned i hyttefeltet på Turufjell og etterhvert helt ned i Flå sentrum.

Det lysnet i alle retninger.

Det er så synd fjellet blir rasert. Det er da ikke noe trivelig å spise nista og se på hytter uansett hvilken retning en ser i.

Klar for å finne en sti langs kanten der. Det var nemlig rimelig bratt om vi skulle gå rett opp skråningen.

Jeg nyter slike dager, det ble en riktig så flott tur utover dagen.

Så nærmet vi oss toppen på Kristnatten

Vi scannet stolpen og tittet oss litt rundt for å finne en litt lun dump å sette oss i. På toppen blåste det litt, det var nok derfor tåka hadde forsvunnet.

Vi ville ha litt utsikt, men ville ikke se på hytter. Ja en skal ha sine krav i livet.

Hilde sjekket ut den ene siden og jeg sjekket ut den andre siden

Jeg var rimelig fornøyd så langt med de nye fjellskoa. De er passelige når det ikke er kaldt, men de må snøres ganske hardt på beinet for ikke å kippe. 

Nå som tåka hadde lettet bestemte vi oss for å gå samme veien tilbake igjen.

på grunn av tåka så hadde vi jo ikke sett den utsikten tidligere på dagen, så da gikk vi mot utsikt hele tilbaketuren.

Innimellom lurer jeg faktisk på om Hailey nyter utsikt, eller om hun bare er nysgjerrig?

Mere røsslyng og en varde. Kunne vel knipset hundre røsslyngbilder til den dagen.

Hele fjellet bugnet av røsslyng

Her kan du se bildet som er tatt på samme sted på tur oppover og på tur ned igjen. Samme sted og motiv, men her kommer bakgrunnen fram. 

Før vi dro hjem tok vi en snartur til Flå for å scanne de få stolpene vi ikke rakk der sist, fordi det regnet. Så på søndag lukket vi to kart.

Turufjell på Stolpejakt

 

På Kiwi på Sokna klokka 10 søndag morgen var Hilde klar til å bli plukket opp. Vi satte kursen mot Turufjell. Av flere grunner falt valget på dette området, vi hadde ikke vært der tidligere, det var stolper der og det var ikke så langt å reise for å komme igang. Første stolpen scannet vi langs veien oppover ved elva.

Vi parkerte ved skiheisen i strålende solskinn og kanskje en anelse varmt. Jeg hadde sjekket kartet for blå flekker og funnet ut at det var rikelig med vann på turen, så da ble hundene med. Jeg har nok med å bære vann til meg selv om jeg ikke skal bære noen liter til hver av dem også.

Vi var begge enige om at dette kartet her burde gå greit på en dag. 20 stolper i forholdsvis lett kupert terreng. Vi var også enige om å ta Kristnatten til slutt som en slags belønning. Der skulle vi nemlig ta nista vår. 

Som du ser på kartet så ble det aldri noe scanning av gulrota på turen, Kristnatten ble rett og slett litt i drøyeste laget og ta på slutten av dagen. Terrenget var mye mer krevende enn det vi hadde sett for oss, og det ble litt mye utenfor sti for å slippe å gå fram og tilbake. Det er liksom runder som er tur. 

Det var helt greit å finne bilen etter 8 timers gange, skyene samlet seg og tordenen rullet i det fjerne. De første regndrøppene kom før vi satt i bilen og innen vi var på vei ned fra fjellet bøttet det ned. Det var slett ikke innsatsen det skortet på.

Multene hadde kommet overraskende langt. Det er jo ikke så lenge siden vi var på fjelltur og kun fant blomster.

Jeg skjønner at folk vil ha hytte i slike omgivelser, men jeg skjønner ikke at 7 000 vil ha hytte i slike omgivelser. Da blir det litt i overkant mange hytter der spør du meg.

Det var påbegynte veier i alle retninger. Sykkelstier og leikeplass, så det var noe for enhver smak så det ut til. Ja alt bortsett fra en lun krok for seg selv uten innsyn fra naboen.

Bella og Hilde har blitt gode turkompiser. 

Terrenget viste seg å være mer variert enn det vi hadde forutsett. Vi bestemte oss for å plukke med oss stolper fra en kant, så vi slapp å gå for mye fram og tilbake på de samme stiene. Men kartet var lagt opp til at du skulle ta stolpene over 4 turer så det ut til.

Godt skiltet med avstand til forskjellige mål, men det var bare nederst i hyttefeltet. Når man kom oppover mot fjellet, var det mangelfullt både på stier, merkinger og stolper. Gamle stolper fra i fjor sto igjen, men disse var deaktivert. Her hadde de virkelig en jobb å gjøre for å få ting på stell.

Det var et veldig pent område, så det ble mange bilder iløpet av dagen. Jeg pleier å scanne stolpene før jeg tar bilder så jeg ikke går derfra uten å ha fått med meg stolpen. Det har skjedd et par ganger at jeg måtte gå tilbake til stolpen. Godt jeg ikke hadde kommet for langt da, derfor tar jeg ikke bilder først lenger.

Godt og varmt og spetteflua hadde ikke funnet oss enda. Vi nøt dagen i lange baner.

Det andre vannet vi kom til hadde det nok vært veldig fint når snøen smelter på våren. Det var da vi begynte å bli svette og både fluer, klegg og spetteflue fant oss. 

Nå var det bare så vidt det sildret nedover fjellsiden.

Det var egentlig bare å finne seg en kvist når tre spettefluer fant oss på vei fra det ene vannet til det andre. Lite skulle vi ane at bestanden tok seg opp for hvert skritt vi tok resten av turen. Hadde vi visst det, så er det ikke sikkert vi hadde gått annet enn opp til Kristnatten og ned igjen.

Bella og Hilde er et sammensveiset team blitt. Bella dilter med, men holder et halvt øye med meg om jeg er langt unna.

Vi fant ut at stolpene var satt opp for å vise fram steder, her gikk det nemlig ikke ann å lage noen runde av scanningen.

Vi kom inn på sykkelstien igjen og gikk den fram til vi kom til veien som gikk gjennom hyttefeltet.

Mengder med multekart og myrull, så det kan bli riktig så stemningsfullt om en måneds tid når multene er modne.

Ja det er hyttetak alle de små flekkene du ser nedover i lia.

Det var lagt ned mye jobb for at hyttefolket skulle ha noe å finne på når de var på hytta.

Bortsett fra fluene så var det en knall fin tur i skauterreng på fjellet.

Hundene benyttet enhver anledning til å slukke tørsten og bade, så de storkoste seg nok på tur dem også. Fluene var ikke så ibbene på dem, sikkert fordi de ikke luktet nevneverdig av svette.

Herfra og oppover ble det mye stiløs tur, bushing er korteste veien og i mange tilfeller den mest effektive.

Det ene vannet ble avløst av det andre.

Vi passet på å få skyllet av det meste av svetten i ansiktet ved de vannene det gikk ann å komme ut på kanten av, uten at vi sank ned i myra.

De fleste bildene ble tatt i fart, for med en gang vi stoppet var det en svart vegg av fluer i den ene eller andre varianten som angrep.

Vi karret oss opp på Trugadissnatten 892 moh

Er du ute etter en storslagen utsikt er vel ikke dette turen du velger. Men på toppen blås det i det minste. Fluebestanden sank betraktelig og det var så si levelig å sitte ned noen få minutter.

Vi drakk mye på turen, jeg fylte opp igjen flaskene mine der det var en bekk med litt fart i. Vannet var ikke helt blankt, men det smakte forholdsvis greit. Bedre med litt småsmak på vannet enn å ikke ha vann i det heletatt når en er på slike turer. 

Etter ei lita hvil stupte vi ned skrenten mot myra for å komme bort på en sti vi skimtet i det fjerne. Det er tungt å gå utenfor sti i slikt terreng.  Selv om det var veldig avkjølende å bli våt på beina for hvert skritt en tok over myra.

Jaggu sa jeg sti, den var på planleggingsstadiet enda. Sånn lettere påbegynt.

Bella og Hailey setter seg når vi stopper for en hvil. Jeg har gått meg helt tom en gang på tur tidligere, men denne dagen tror jeg at jeg var så si tom en tre fire ganger. Det var bare å sige ned i lyngen og ta ei pause. Vi hadde to matpauser, og jeg var veldig glad for at jeg hadde med meg noen energibarer i tillegg til knekkebrødet. To liter vann uten dostopp hele dagen, sier vel sitt om hva kroppen trengte.

Vi var vel begge mer iherdige i å følge med på kartet hvor vi var enn vi pleier å være. Dette var ikke stedet du ville gå tilbake for å finne en stolpe du ikke hadde sett i forbifarten. Det var langt mellom stolpene så det var greit å sjekke retningen forholdsvis ofte også. I så tett og kuppert terreng er det ikke så enkelt å vite at en holder forholdsvis rett kurs hele tiden. Det er ikke bare å gå rett fram for å si det sånn.

Brått fant vi både vei, sti og stolpe. Da tok vi ei skikkelig hvil og spiste resten av nista vår. Herfra var det bare nedoverbakker til bilen.

Derfra kom vi og vi skulle følge til venstre nedover. Der gikk den blåmerkede stien vi skulle ta ned til neste stolpe et lite stykke fra hyttefeltet.

Her var vel den beste halvtimen av turen. 

Så lenge vi klarte å følge den blåmerka stien gikk det veldig radig ned igjen, men brått var den borte. Det var ikke mulig å skimte flere blå merker på hverken steiner eller trær.

Da ble det mer bushing for å prøve å finne nærmeste vei. Beina var bly tunge.

Jeg skal innrømme at jeg var veldig glad da vi kom inn på nesten ferdig vei som gikk på toppen av den nye planlagte hyttefeltet. Selv om vi visste at det var mange kilometer til bilen, slapp vi mer terrenggåing uten sti.

Om det var teknisk rom eller ei hytte som var bygd i ett med naturen er lettere uvisst.

Til slutt fant vi stien vi egentlig skulle kommet ned igjen på, stien fra Kristnatten. Første helga i september er planen for å ta den. Da skal vi kjøre til Sørbølseteran og gå opp Dyreskard. Viktig med progresjon i framgangen og tidssetting av prosjekter.

Når vi nærmet oss bilen kom det mørke skyer og tordenen rullet inne på fjellet.  De første regndråpene kunne kjennes og det var bare godt. Når vi satte oss i bilen begynte det å bøtte ned, så vi hadde skikkelig flaks med den. 

Vi var vel ikke akkurat kledd for restaurantbesøk, men middag på Rumi ved åtte tiden om kvelden var veldig kjærkomment.

Siden vi var de eneste der rett før stengetid, så var det kanskje ikke så farlig? Vi fant oss bord og en meny og fikk knallgod mat. Kan virkelig anbefale Rumi på Flå.

Om jeg ikke skal ha biff på Pampas neste gang, så tror jeg jammen jeg skal kjøre til Flå og kjøpe middag.