Endelig har det blitt den tiden av året igjen. Den kalde tiden, hvor sola fremdeles varmer når den er framme. Jeg skulle egentlig på fjelltur sist helg, men da sa Hr Yr at det skulle være mye vind. Det sa han denne helga også, men jeg dro avlikevel. Det blås ikke så mye, bare noen ganger. Og neste helg kan det være snø på fjellet.
Valget var Pukla på Sørbølfjellet, der hadde jeg aldri vært tidligere, bare gått forbi. Vi parkerte i bunnen og gikk opp samme stien som jeg og Hilde gikk opp første turen på Sørbølfjellet i vår. Del 1 og del 2 av den turen kan du lese om.
Tror dette er en av de første turene i år som jeg går aleine. I år har jeg hatt mye selskap på tur. Mange flotte turer og mye trivelig selskap. Det var godt med en tur i fjellet på egenhånd nå, Man får tenkt litt mer da enn når man er flere på tur, da blir det gjerne litt skravling. Så turen på lørdag var rein restitusjon.
Det var egentlig litt lenger oppover enn det jeg husket, men det er mye bedre sti å gå på. Det er faktisk en sti og ikke bare en haug med steiner og kline mellom.
Når jeg reiste hjemmefra var planen å gå helt ut på tuppen av fjellet i retning venstre, for å si det sånn. Jeg hadde trodd det både var lengre og breiere utover der, så da var det bare å sette kurs mot dagens turmål som var Pukla. 1200 moh.
Når vi kom opp i litt mer åpent terreng slapp jeg dem løs. Jeg så ikke en sjel i fjellet hele dagen. Det eneste var 3 karer som satt ved en stein på toppen av stien her omtrent, når vi var på vei ned til bilen igjen,
Utsikten er fabelaktig litt oppe i fjellsiden.
Det ble mange flotte bilder av Bella iløpet av dagen.
Tror aldri jeg har vært på fjellet uten en eneste jeger. Men rypa er vel fredet i år. Jeg hørte det smalt et par ganger, men det kunne like gjerne vært elgjakt.
Kan en la være å like Sørbølfjellet? Det er bare å sette en kurs og labbe ivei dit en føler for.
Hailey stortrives på tur, hun har blitt i veldig god form og er ikke stiv dagen etter som hun var for et par år siden. Jo eldre hun blir, jo sprekere blir hun. Fortsetter hun sånn kan hun stilles i veteranklassen.
Når vi gikk utover den smale fjellryggen så vi rett ned i Vassfaret. På Aurdalsfjorden og bort til Nevlungen. Det er et par ugåtte turer i Vassfaret, men det er helt greit å ha noe å se fram til.
Når en nærmer seg det en tror er tuppen, så er det jammen en tupp på andre siden også.
Det blås litt, men ikke på langtnær så mye som Hr Yr hadde forespeilet.
Hailey og Bella venter utålmodig på at jeg skal komme etter.
De nyter utsikten like mye som meg.
Det fine med fjellet er at det ikke finnes hjortelusflue eller flått. Ikke mygg og ikke knott på denne tiden av året.
Når vi hadde nådd tuppen så skrådde jeg ned lia slik at jeg kunne komme inn på Vassfarstien tilbake til Pukla som vi skulle opp på.
Når man finner høstfarger som ikke har blåst bort, ja da blir det posering.
Utover dagen kom skyene.
Vassfarstien fra Vassfaret og videre mot Bukollen er godt merket. Den går i dalbunnen og er ikke oppom en eneste fjelltopp i området.
Når jeg parkerte bilen viste gradestokken der 3 grader. Her var det kuldegrader, for isen holdt seg på pyttene hele dagen. Når sola ble borte bak ei sky, ble det kaldt på fingrene. Da var det godt med ullgenser som en kunne dra over knokene.
Ja om du skulle være i tvil hvor du var og hvor du skal.
Midt på dagen var det ganske mange skyer. Det ble faktisk ganske nustrint på fingrene en stund. Men ellers var det ikke kaldt. Jeg gikk i collegegenser og en ullgenser utenpå hele dagen.
Tolvtjennan og det er bare å fortsette å følge vassfarstien fram til Pukla.
Jeg nyter slike dager i fjellet.
Det ble ingen bading her i sommer, men det skylder jeg på det elendige været i sommer. Men til sommeren, da skal jeg ligge i telt her ei natt eller to og bade i vannet til kvelds.
Det var endel uspist blåbær innover fjellet.
Selv om skyene kom så fristet det ikke å snu. Når man er på fjelltur så har man satt av dagen.
Når man går tur i kjente omgivelser så blir det ikke til at en tar så mange bilder. Men naturdetaljer må man ha med seg.
Planen var jo å gå over fjellet og ut til Bukollen i sommer også, det var det vi egentlig skulle på turen i vår før vi fant ut at det var for mye snø til å prøve det. Ja og etterpå har det bare regnet. Men neste år.
Dagens turmål 1200 meter over havet opp på Pukla.
På skyggesiden smelter ikke isen.
Jentene er raske på høydemeter. Men de sitter i det minste på toppen og venter til jeg kommer luntende etter.
Neste mål var egentlig Festningen og kanskje finne bjørnehiet der. Så jeg satte kursen mot de to navnløse toppene.
Jeg merket at vinden tok seg opp utover den fjellrabben.
Det er nok av vannpytter, med mer eller mindre is.
Jeg valgte å snu her og ikke gå lenger ut til Festningen, da det ble skikkelig surt og kaldt etterhvert. For å si det sånn, så stemte været med det som Hr Yr hadde sagt at det skulle bli. Er det noe en har lært etter noen fjellturer er at en ikke skal gå dit en har tenkt, om det ikke er hyggelig, Tur i dårlig vær på fjellet er ikke hyggelig.
Om snøen kommer så må det bli til sommeren.
Rart egentlig at det ikke bølget på vannet.
Jeg valgte å snu og gå ned i lunere terreng, sette kursen mot bilen igjen.
Jeg valgte å gå i den retningen vi kom fra, for jeg hadde ikke tenkt å gå veien ned igjen som jeg og Hilde gjorde sist. Jeg ville gå samme stien ned igjen som den vi kom opp.
Jeg fulgte vannet for å kunne krysse over til neste vann litt lenger opp. Men det var veldig bløtt, eller nærmest en brei bekk i myra. Så ting gikk ikke helt etter planen.
Lenger opp i terrenget var det en god del vier, så det ble noen tunge meter der.
Da det partiet var forsert var det straka vegen igjen mot bilen.
Det ble mange bilder jeg ble godt fornøyd med i dag.
Beste turfølget som finnes.
Viktig med gode minner nå som det går mot en lang vinter
Trollkjerring som er blitt til stein
Hailey i solnedgang
En kilometer til nå, så er vi ved bilen.