Denne Gygrestolen kom jeg tilfeldig over på instagram tidlig i vår, så da var lysta vekket for å komme meg opp på toppen. Vel instagram ga vel ikke helt inntrykk av at det var så langt bratt oppover. Det var nemlig ikke ett flatt parti, det var bratt og brattere stien opp på toppen.
Som regel er det noen flatere partier innimellom når man skal på topptur, men ikke der nei. I tillegg så trodde vi vel at vi hadde nådd toppen 3-4 ganger før vi var på toppen.
Starten på alle turer vi var startet alltid med at Sofie fikk gå selv. Så det ble en tuslete start, men til gjengjeld så får vi en blid unge på tur.
Gygrestolen er en populær fjelltur som strekker seg over 6 bratte kilometer, og den fører deg til det mystiske platået der det sies at gygra en gang kastet enorme kampesteiner utover Bø i raseri.
Ifølge legenden skal verden gå under hvis Gygrestolen noen gang faller. Gygrestolen har til alle tider vært et kjent landemerke og populær fjell- og vandretur i Bø. Stolen med ura og de to kjempeblokkene danner en helt spesiell og særpreget fjellformasjon skapt av siste istid.
Sagnet sier at det var her Gygra satt da hun i rasende sinne over at kristendommen kom til bygda, kastet store steinblokker etter Gårakirka. Sagnet sier også at en dag skal stolen rase ut i Uvdalstjønna og da er det slutt på verden.
Turen opp til Gygrestolen kan være tung og slitsom. Når du har kommet til Svarttjønn er det verste gjort. På nordvestsiden av tjernet er det en underlig hule i to etasjer. Litt lenger framme kan vi anbefale en kort avstikker til Venetjønn som på fine sommerdager kan friste med et avkjølende bad før man fortsetter fram til Gygrestolstupet. Etter alt regnet som hadde kommet dagen føre, så var det for vått ut til hulen.
Utsikten fra stupet ned mot ura og et vakkert kultur- og naturlandskap gir deg en opplevelse som du sent vil glemme. Tilbaketuren går mot vest gjennom gammel verdifull naturskog med kvitrende fugleliv. Fra Maurknatten får vi en helt spesiell utsikt mot ura og de ville stupene under stolen.
Turen fram til toppen er ca 3,5 km og hele rundturen det dobbelte. Høydeforskjellen fra parkeringsplassen opp til toppen er 365 m. Ved temperaturer rundt null bør du være oppmerksom på glatte og islagte svaberg. Det er Bø Turlag som merker og vedlikeholder stien.
Slik kommer du deg til Gygrestolen
Noen steder var det faktisk ikke ei steinrøys med glatte røtter. Om stien var blitt sånn av regnværet dagen før eller om stien er sånn hele tiden vet jeg ikke. Jeg mener å ha lest et sted at det var noen partier med slik e forhold, ikke i så store tider av turen som det var.
Bløte strekker var blitt oversvømte områder med glimtevise klopper. Det var generelt mange steder når vi var på tur som frivillige har laget både mange og lange klopper.
De stedene med klopper var vel egentlig de eneste stedene det ikke gikk fryktelig oppover.
Det var endel partier med flaberg og røssling.
Du veit det er bratt og glatt når det er knytt opp et tau i kanten av fjellet.
Her var vel første gangen vi snakket om at vi nærmet oss toppen.
Svetten rant nedover fjeset og oppover ryggen. Shortsen kunne vris og det ble drukket mye vann på veien oppover.
Med 200 meter i luftlinje til toppen, så ble det en pust i bakken, drikke og en energibar på hver av oss. Skal du på tur i sommervarmen så må du ha med nok drikke og en energibar eller to er heller ikke så dumt. Du vil ikke gå tom på en slik tur. Har du gått tom på tur en gang, så vil du ikke ha den følelsen igjen.
Etter pausa så fikk Sofie gå noen meter selv igjen. Hun er virkelig imponerende til å gå.
I løpet av ferien så fikk vi se mye rart av hva "turgåere" har på seg, ikke minst hva de synes det er greit at ungene sine tråkker rundt med på tur.
Mange som har ferie og skal være aktive for å ha noen bilder å legge ut i sosiale medier, de oppnår ikke å få unger som blir glade i turlivet og setter pris på naturen rundt.
Jeg snakker ikke om at de ikke klarer å gå turen, men om følelsen de har i kroppen dagen etter eller flere dager etter for den saks skyld. Jeg snakker om hvilket utbytte du har av en tur om du har lagt grunnlaget i ukene før turen.
Bufo bufo padde, eller Nordpadde er den største amfibien som er i Norge.
Jeg skal ikke skryte på meg å være fryktelig sprek, men jeg matchet nok mindretallet av de som karret seg oppover her. Når man tar igjen folk både på veien opp og på veien ned igjen. Når en passere de som står og hviler og ser mer eller mindre utslitte ut. Da skjønner man at man er i den sprekeste 1/3 delen av de som gikk denne turen den dagen i alle fall.
Jeg sier ikke at man må ha turklær for å gå på tur. Jeg har mange turer på fjellet i joggesko og olabukse jeg. Men en fjelltur i fjellstøvler og turbukse er en mer behagelig tur. Særlig dagen etter med tanke på støtten rundt anklene når man går i slikt terreng.
Man kan jo gjøre seg sine tanker når man så ungene i diverse aldre på toppen i joggesko med borrelås, eller sandaler for den saks skyld. De hadde i det minste sokker i sandalene, men så vått og klinete som det var der så var nok ikke det noen optimal opplevelse av turlivet.
Jeg er så imponert over gåinga til Sofie, og det var ikke bare oss hun imponerte. Hun sa jo hei til alle vi møtte eller passerte, så de ble jo litt snakk. Ikke sutrete, men vil gå litt til før hun vil hvile litt i bæremeisen. Minner veldig mye om Kenneth da han var liten. Han tuslet også på, jevnt og trutt.
Baktanken var å slite henne litt ut, så hun kunne holde seg i bæremeisen på toppen. Det er ikke der du vil at unger skal suse rundt og snuble på kanten.
Når vi kom opp så var det et stykke før vi kom ut på selve tuppen av Gygrestolen.
Brått ble det mye tørrere i terrenget og mer og mer reint fjell.
Når det både er skilt og postkasse, da pleier man å være ganske nære toppen man skal til.
Endelig var vi ved dagens turmål og kunne skue ut over Telemark i vid omkrets.
Jeg er veldig glad i utsikt når en har nådd turmålet. Særlig etter en god del turer på Holleia de siste ukene.
Det er ikke så godt å få vist fram dimensjonene og høyden på bilder. Det må nesten oppleves.
Fasinerende å ha vært der, det er absolutt verdt slitet. Men tror ikke jeg kommer til å gå dit igjen. Bedre å finne en ny topp jeg ikke har vært på tidligere. Ute på selve Gygrestolen hadde det vært folk, for det var stablet varder der ute. Tror ikke det er noen som har vært så flinke til å kaste at de har fått kastet sammen en varde fra der vi sto.
Vi knipset løs i hytt og pine, det var endel folk der som jeg hadde liten lyst til å få med på mine bilder.
Min lille familie på tur
Selv om jeg trives best bak kamera, så er det litt hyggelig å ha bevis på at man har karret seg opp på noen topper.
Man kjenner et lite sug i magen når man lirker seg utpå kanten her. Varga bryr seg ikke om det er en meter ned eller 50.
Nei, jeg lurte ikke på hvordan jeg skulle komme meg over å de to største steinblokkene. De som har vært der har trolig hatt klatreutstyr, eller leika med livet.
Stien ned igjen gikk på baksiden av Gygrestolen og i nedkant av steinura til høyre i bildet. Det er ikke rart de trodde på både det ene og det andre i gamledager.
Det er litt merkelig hvordan verden blir til.
Om du har latt deg friste til å ta turen du også, så er bra sko og flott vær noe du bør inkludere.
Sofie nyter medbrakt blåbær på riset fremdeles.
En dobbeltsjekk på norgeskart.no så fant vi riktig blåmerket sti ned igjen til parkeringen. Man må jo lage en runde ut av turen om det er mulig.
Hvilken runde som var best å gå opp er jeg ikke så sikker på. Stien vi tok ned var ikke særlig utsiktsvennlig. Man gikk i tettere skog og de første 100 meterne av stien gikk veldig bratt nedover.
Stien formelig stupte ned i avgrunnen.
Tror det hadde vært ganske seigt for lårene og klatret opp her om vi hadde gått motsatt vei opp.
Det var godt å lene seg inntil det våte og iskalde fjellet på veien ned.
Det holdt seg egentlig jevnt bratt når den verste nedstigningen hadde gitt seg.
Svære kolosser av stein lå slengt nedover i lia. Det var litt spektakulært å se.
Det var mange småstier som tok av fra hovedstien for å få et glimt av Gygerstolen fra bunnen av.
Det er sikkert noen som har bakset seg fram for å komme til foten av fjellet. Men de hadde nok ikke hunder med seg.
Kort fortalt så var resten av stien sånn ned til veien igjen. Med mer eller mindre vann i stien. Noen ganger hadde en følelsen av å følge en bekk istedendfor sti.
Er det bare nordmenn som synes det er lurt å kjøre innover i skauen, legge i vei med sekk på ryggen, for å komme seg opp til to store steiner som står oppe på en topp, for så å gå ned igjen og tenke at de har vært på en flott tur? Sånn helt med sunn fornuft, så gir de jo ingen mening i å gjøre det. Men du får en god følelse da, når en er ferdig med runden. Tørst, litt småsulten og skikkelig svett...
