Hjemmover fra Aurland

Etter frokost tok vi veien opp Aurlandsdalen for å komme oss opp over fjellet til Hol. Planen var å ta en stopp for å gå til Geiterygghytta til turistforeningen, Mange mil hjem og hundene trengte tur. Og når man er på fjellet, så må man nyte fjellet.

Med utgangspunkt ved havet og ender opp på 1300-1400 meter iløpet av kort tid. Da er det bratt og svingete.

Og fordi vi befinner oss på vestlandet så blir det løst ved å lage en tunnel... eller to... 

* *

Jeg liker tunneler. Kanskje det kommer av at vi ferierte mye på disse kanter når jeg var liten.

Det fine med tunneler er at når man har kjørt gjennom så er det alltid en ny utsikt på andre siden.

Hol er en kommune med mye kraft

Vassdrag er demt opp og strømmen sendes videre til resten av landet.

Her var det mer eller mindre snøfritt og vannet så nesten badbart ut.

Det er ikke mye snø igjen i fjellet her. Når vi kom så langt at vi hadde nådd så langt som til Strandavatnet så var det like nedtappet som sist jeg var der på ferie for et par år siden. Denne gangen tok jeg ikke bilde av det. Slik nedtappet natur er ikke pent i det hele tatt.

Slike demninger er heller ikke særlig pene

Vannet som var demmet opp hadde fremdeles endel snø og is på seg.

Snø og knall blå himmel, sola som skinner og bra temperatur. Det sier litt om hvor vellykket ferien ble.

Vi så ikke mange turistene denne dagen heller. Merkbart flere bare skolen slutter regner jeg med. Overraskende lite utenlandske turister også.

Det er mange flotte fosser, det er bare ikke så enkelt å få tatt bilder som gjengir hvor fine de egentlig er.

Man skulle hatt både lyd og lukt for å få det optimalt

Når vi passerte Strandavatnet begynte tanken på middag og melde seg. Men det var lettere sagt enn å finne et sted. Ingen hadde åpnet for sesongen ennå. Siden vi var på tur midt i uka, så var det bare å glemme. Vi måtte faktisk helt ned til Ål for å finne et sted som var åpent og serverte middag.

Så lenge man slipper å se strandkanten, så er det ganske idyllisk ved Strandavatnet, med Hallingskarvet ruvende i bakgrunn. Turen vår til Geiterygghytta kan du lese om i morgen.

Over fjellet til Flåm

 Om ikke fjellet er rasert av hytter så er det laget demninger. Jeg er ikke så enig i alt som blir forandret av det som skulle være uberørt natur. Jeg skjønner at vi trenger litt vannkraft, men må alt være så mye da? Kunne ikke ting vært litt mer med måte?

Jeg hadde egentlig tenkt meg til Flåm på søndagen, men da ble jeg stoppet ved tunellen etter Østebø. Tunellen skulle egentlig bare ha nattestengt, men det hadde gått et nytt ras så de måtte rydde veien først. Den ville trolig ikke åpne før dagen etter. Jeg snudde da og dro til Rallarveien isteden. Men på mandagen var det åpent ned Aurlandsdalen.

 Godt en ikke er så nøye på å følge planer. Jeg har en gang gått Aurlandsdalen, lurer på om det var klasse tur på ungdomsskolen. Når jeg kjørte nedover der nå, så kjente jeg at nei, jeg skal ikke gå den en gang til. Har ingen gode minner fra den gåturen der nei. Mange andre steder som er mye finere å gå.

Idyll med gammeldags seterliv i fjellet.

Vestlandet er jo tuneller, med mer eller mindre lys i taket. Når jeg var liten ville jeg til Vestlandet for å kjøre tuneller. Nå kjenner jeg at det godt kunne vært en anelse mindre tuneller rundt om. Det har blitt alt for mange og lange tuneller her i landet. Skulle ikke være nødvendig å lage tuneller på ei mil eller mer. Jeg velger gamleveien der det er mulig, for å se naturen og ikke kjøre i mørket. 

Det er små glipper med utsikt, før en stuper inn i mørket igjen. Har du flaks er det laget et lite sted å stoppe.

Et lite glimt nedover Aurlandsdalen

Når tunellene er så smale at de har satt opp permanent lysregulering.

Endelig nede i Flåm og et sted jeg ikke har vært på 30 år. En god del forandringer og jeg er ikke i tvil. Flåm har solgt sjela si til turistene. At det går ann å ødelegge ei så fin bygd for å skaffe seg kommersielt grunnlag for eksistens.

Det lå et forholdsvis stort cruice skip til kai, så det vrimlet rimelig tett av kaklende turister i tillegg til alle de som var der med bil.

Jeg har aldri vært så glad i store folkemengder, og jeg har vel ikke blitt noe mer begeistret for det de seinere årene.

Jeg parkerte nå på en grusbane, som trolig var fotballbane når turistene hadde dratt for sesongen. Vi måtte jo gå en runde når vi først hadde kommet dit.

Jeg tor de hadde vært på konsulenttur til Bergen og kopiert fisketorget på brygga der. 

Jeg ser ikke helt sjarmen med å trykke en haug med forskjellige ting sammen på en knøttliten plass.

Veldig mye strikkede plagg, men meg fristet det ikke å kikke på vinterting i 25 varmegrader. Da holder jeg heller en knapp på Merethe at hun strikker litt om behovet melder seg.

Fredheimhotell var der når jeg var der når jeg var liten også. Da hadde vi rom i annekset som lå i gangavstand. Det bygget var revet nå og hotellet var bygget på, så det var dobbelt så stort som da. 

Togstasjonen hadde også fått en oppgradering.

Togene sto klare for å klatre seg oppover fjellsiden til Myrdal. 

Der var det titallsmeter med sykler til leie 450 kroner for en dag, mener jeg å huske.

For de som var for late til å sykle var det turisttog som tøffet rundt i sentrum.

På vei tilbake til bilen gikk jeg ned til elva så hundene skulle få seg litt drikke. Der satt det folk på rekke å rad for å se laksen som hoppet seg oppover elva. Jeg så ingen mens jeg stor der å ventet på at de skulle få avkjølt seg.