Sommerjobb som gressklippere

Geitene inntar bymiljøet for andre år på rad. 

Det er teknisk enhet i kommunen som bestemte seg for å ha et prøveprosjekt med geitene som gress- og krattklippere i fjor sommer. De undersøkte forskjellige alternative driftsformer med fokus på bærekraft, miljø og teknologi. Jeg hadde sett i avisa at Fossen Utvikling hadde sluppet geiter på Tanbegmoen i Krakstadmarka i år. 

Jeg ble derfor litt forbauset da jeg fant disse geitene på en helt annen kant av byen en dag. 

Om denne har mistet "Nofence" boksen sin, eller de regner med at den dilter sammen med de andre er uvisst. Jeg trodde alle voksne dyr skulle ha slik boks.

Med Nofence får du kontroll på dyreflokken og beitene dine fra mobilen. Ingen fysiske gjerder må settes opp eller vedlikeholdes. I Nofence-appen kan du enkelt gi dyra tilgang til gode beiter og spare tid og penger på oppsett og vedlikehold av gjerder. Du kan også ekskludere områder dyra ikke skal ha tilgang til.

De hadde klippet stort hull i gjerdet for å få inn geitene. Dette gjerdet er for å holde folk unna elvekanten.

Blir spennende å se hvor de flytter geitene når de er ferdig med tilvennings prosessen, 

Unger er som unger flest

Det var ikke mye mat som var igjen på området de hadde fått tildelt.

Nofence er en engasjert gjeng som brenner for å utvikle teknologi som gjør det lett å ha dyr på beite og samtidig ivareta god dyrevelferd.

Kanskje det ikke bare er gåsunger jeg skal følge utviklingen på i sommer?

Det lukter forholdsvis mye av geiter i forhold til sauer.

Geitene kom ikke for å koses, så det var de nok ikke vant til.

De så litt forskjellige ut disse geitene

Litt tisking og hvisking må til

De hoder seg ikke mye i ro disse små

Hønefoss i høstsol

Hr Yr ymtet frampå om at dette var siste helga med solskinn så lenge han hadde oversikt framover. Ikke nok med at det ikke var sol i sikte, det skulle til og med komme regn. Ikke bare litt regn heller, men i bøtter og spann. Så da var det bare å nyte ei helt utrolig flott varm og solfylt helg. 

Jeg hadde håpet at det hadde blitt litt høstfarger der, men det har jo ikke vært kaldt, så det var ikke mange buskene som hadde skiftet farge ennå. Håper på litt sol når regnværet er over så kanskje jeg kan få til noen bra bilder.

Stemningsbilder kommer løpende så det var bare å knipse løs.

Man har ikke så mange sjanser på høstfarger, det kan være endringer fra en dag til en annen.

Vi parkerte på stadion, der er det alltid plass så sant det ikke er fotballkamp og det er gratis.

Det er en del koselige hager nede ved stadion.

Stien går gjennom Søndrepark. Der var det heller ikke noen høstfarger ennå. Fontena i parken var heller ikke skrudd av ennå.

Her holder høstfargene seg kort, for de er så iherdig med å blåse bort løvet. Da blir liksom mye av stemninga borte.

Minnesmerke

Rosebedet her varer helt til det blir kuldegrader. Disse har jeg tatt bilde av tidligere med froststjerner på.

Disse holder også langt utover.

Jeg endte opp med å gå samme runden som jeg stort sett ender opp med hver gang jeg er i byen.

Det er leid inn noen økologiske geiter på Petersøya for å gnage ned kratt og småbusker, slik at denne halvøya ikke skal gro helt igjen.

Vi fortsatte mot Riddergården for der husket jeg at det var pæretre i fjor høst. 

Riddergården

Eplene begynner å bli modne

Noen hadde tatt en prøvesmak

Jeg fant pæretreet, men der var det ikke mye frukt i år.

Bare så synd at de skal ødelegge et så fint sted med moderne søppelbøtter.

Det er rart, jeg har aldri møtt noen når jeg stikker innom her.

Litt posering på trappa

Men eføyen er bankers når det gjelder høstfarger

Byens store diskusjonsbygg, om det blir høyhus eller ei. Jeg synes høyhus hadde blitt stilig jeg da.

Ei lita stønn til nå så blir hele veggen rød.

Oppgangssaga i høstfarger

Liten vannstand ved jernbanebrua

Her har det blitt privat område, så jeg sneik meg gjennom gjerdet for å få noen bilder.

Det er egentlig mang flotte bygg i Hønefoss

Man skal heller ikke kimse av alle statuene som er spredt rundt i byen. Mange fine.

Supphellebreen og Bøyabreen

 

Når vi dro fra Bremuseet på Bøyum så var vi litt på utkikk etter brearmer som kunne vise seg i toppen av fjellene rundt oss. Jeg har aldri feriert på disse trakter, så å se breer i virkeligheten var noe jeg var litt obs på. 

Ulempen var all tåka som lå på toppene. Men siden jeg ikke var kjent så hadde jeg ingen anelse om hvor jeg kunne se dem heller. Jeg hadde bare tatt en kjapp titt på google maps kvelden før på hotellrommet.

Brått fikk jeg et glimt i tåkehavet, dagens første bre glimt.

Slik tåke har jeg ikke hjemme, her var det tjukke tåkedotter som holdt seg rundt toppene.

Plutselig var det skilt langs veien som viste til Supphellebreen, klart jeg måtte inn den veien der.

Etter å ha fulgt en vei som ble smalere og smalere innover, så kom vi brått til en snuplass etter to tre kilometer. Der var det også en gjeng med geiter. Det var Bellas første møte med geiter og for første gang ser jeg at hun er litt ukomfortabel med å møte andre dyr.

Jeg tok noen bilder av Supphellebreen, men fant ut at jeg skulle gå litt nærmere.

Der var det et informasjonsskilt med bilder før og hva det har blitt til nå.

Ei av geitene brydde seg ikke om at vi kom gående. For geitene gikk på samme veien som vi måtte gå for å komme nærmere breen.

Det kommer bra med brevann rennende. 

Unik farge og klarhet på vannet og iskaldt. 

Geiter er som geiter flest. Veldig nysgjerrige. Når de nærmet seg veldig begynte Bella med alle de dempende signalene hun kan. Til slutt ble hun litt rådvill og bøyde hodet vekk og ville legge seg ned. Da valgte jeg å ta henne på andre siden av meg i kort bånd og gå raskt forbi geitene. Det hodet på den jenta slutter aldri å imponere meg.

Men det var ikke enkelt å komme nærmere, for det var vann alle steder.

Mange tusen liter vann dundrer nedover fjellsiden.

I bunnen av breen var det to hull.

Nesten så en venter at den bare skal velte nedover fjellsiden med hele sin tyngde.

Rimelig skittent

Naturen er en fasinerende sak

Tilbake på hovedveien så var det stadige glimt av nye isbreer som hang utover mot dalen.

Tåka preget ennå de høyeste toppene.

Etter noen kilometer var det skiltet til Bøyabreen, så var det bare å se hvor nære en kunne komme nå.

Det er bare å nyte et slikt syn. Det er imponerende.

Vi parkerte på den første parkeringen så Bella skulle få en luftetur. Hun hadde tross alt ventet i bilen når jeg var inne på Bremuseet. Alltid godt med vann og mulighet for å tisse litt.

Her var det flere alternative parkeringer og kiosk for å handle mat og suvenirer. Jeg kjøpte ingen av delene.

Bella sier ikke neitakk til litt brevann. Dyrt flaskevann...

Alt er så veldig tilrettelagt her borte. Uansett hva man skal så skal man ikke bli våt på beina i alle fall.

Hadde nesten forventet mer vann nedover her.

Håpet at det skulle komme en skikkelig isklump veltende, men det er sikkert ikke veldig ofte det skjer.

Men vannet lå blikk stille hele tiden, ingen flodbølge i sikte så lenge jeg var der.

Skikkelig skitten etter en lang sommer.

Spennende å se i morgen hva vi har funnet på vel?