<
Opprinnelig hadde jeg tenkt meg til Imlan i dag, men når det sto Sørbølfjellet på et skilt som jeg har kjørt forbi så mange ganger. Brått fikk jeg lyst til å teste ut dette fjellet som veldig mange har vært på som jeg har snakket med.
Siden jeg aldri hadde vært der og det var ikke akkurat i overkant merket at det var et turområde heller. Så jeg fulgte rett og slett et reklameskilt for ledige tomter på Sørbølfjellet. Så gikk ikke veien lenger og jeg måtte parkere ved noen som hadde startet opp med å bygge hytte.
Det sto en annen bil der også med en mann som rotet bak i bilen sin. Jeg stoppet og gikk ut for å høre om han var kjent i området og kanskje visst om hvor turstiene startet opp. Da han snudde seg så sa han bare "Å erre du driver med oppi her a?" Nei hvem hadde vel forventet å møte på en Soknedøling langt inne i ødemarka her?
Han skulle merke skiløyper for vinteren og hadde aldri vært her på sommeren før, men etter lettere sondering av terrenget rundt bilene så gikk det en hardtråkket sti som gikk oppover i veigrøfta. Jeg tok på meg rumpetaska, jakke og hundene. Den egentlige veien til Sørbølsetra gikk visst opp fra veien til Vidalen, men denne stien gikk sannsynlig vis inn på en sti som kom derfra. Godt og vite til neste gang jeg skal prøve meg på de kantene.
Fjellet bugner av både vann og ikke minst flotte høstfarger som har kommet.
Men som alltid når jeg er på tur så blir stien plutselig borte. Den smuldrer bort i intet, og like plutselig så er den hardtråkket igjen. Her er det gjort litt arbeide for å få folk til å forsere myra uten å bli vesentlig våte på beina.
Som du ser så er stien borte... og det ble endel bushing uten busker i dag. Litt skummelt å gå helt på vidvanke når en er på et sted en aldri har vært tidligere, men om man tar utgangspunkt i noen topper så en har et holdepunkt for å finne tilbake der en kom fra så er mye gjort.
Hjelper ikke om man finner en sti på tilbakeveien om den ikke ender opp der du har parkert bilen. Hele Sørbølfjellet har båndtvang til 1. oktober.
En varde var satt opp der stien forsvinner ned i buskasset igjen. Den syntes fra det meste av området rundt så jeg var veldig trygg på å finne veien ned fra fjellet for om jeg laget meg en runde så må jeg jo engang gå samme veien ned for å finne bilen.
Kursen ble satt rett fram.
Det fine med å være på fjellturer er at det stort sett er mange varder der det trengs for å komme til riktig posisjon for å finne tilbake.
Det var noen bekker å forsere på veien innover i fjellet. Med Hailey går det veldig fint, men Tessy går stort sett å tråkker i beina på meg, og skal aller helst tråkke på de samme steinene som meg samtidig som meg. Hun er sånn om en går i fjellet eller langs veien. Et halvt steg bak meg i enhver anledning.
Jeg velger meg høsten! Det er ikke noe som er så herlig som høsten, og i dag er det første dagen av en vidunderlig årstid. Så får en bare håpe på at høsten gjør krav på sine tre tildelte måneder, så ikke vinteren tjuvstarter.
Jeg fikk øye på en foss et stykke til venstre for meg, så jeg tenkte at den kunne jeg ha som utgangspunkt når jeg skulle gå tilbake. Om jeg gikk til toppen og svingte ned til fossen og fulgte bekken tilbake så kom jeg til stien som krysset bekken litt lenger ned.
Hvem av toppene jeg skulle sikte meg på var jeg ikke helt sikker på ennå, men håpet vel egentlig på å dumpe inn på stien igjen så jeg fikk et lite hjelpehint.
Jeg har hatt mange hunder som jeg har syns har vært pene, men noen som slår denne stjerna her har jeg aldri hatt. Hun er så vakker uansett hva vi gjør.
Når en er så langt til fjells så er det helt stille. Ikke en eneste lyd å høre. Nåja, en hører jo sin egen dårlige kondis og det er det lenge siden jeg har hørt. I kveld kjenner jeg en antydning til stølhet i beina også, og det er det mange år siden jeg har vært. Men jeg har jo ikke leet meg noe særlig siden midten av mai, så det skulle jo bare mangle om jeg ikke puster litt tungt, blir svett ikke bare på ryggen, men jammen rant det godt i tinningen også. Nei en sommer med 30+ vil jeg ikke ha til neste år. Så nå er det bare å ta tak i problemet og legge seg i hardtrening for å få tilbake den formen som jeg alltid har hatt.
Klart iskald fjellvann, men hundene la på svøm ved hver minste anledning.
Så sånn sett så bør jeg på tur igjen i morgen. Det er jo spådd flott sommervær med normal sommer temperatur.
Men sånne stier klarer jeg stort sett å følge da...
I dag tok jeg meg tid til å stoppe opp litt og virkelig kose meg. Det har vært et litt slitsomt år, ja egentlig så har jeg vel hatt det litt tungt de siste årene, så da tar det litt tid å komme seg oppover på pluss siden.
Men alt sitter mellom ørene og har med hvilken holdning man har til ting og hvor man har fokuset. Man må bare ha en plan. Om en lar seg suge ned i gjørma så er det ikke noe problem å bli der. Første punkt på planen er at 2019 skal bli det beste året ever! Så resten av 2018 går med på å legge grunnlaget for et helt utmerket år som kommer om noen få måneder. Om tre måneder så starter julekosen dere!
Neste onsdag er det planlagt tur med Åse igjen, det er vel den første turen som målet er bare å gå tur. Vi hadde jo en fullmånetur for en stund siden og det er jo bare koselig å være på tur med Åse.
Jeg gikk til Landskapsvermområdet ved Rultikollen.
Når jeg snudde meg for å se hvor jeg hadde kommet fra så var det jo bare å knipse bilder i all mass igjen. Halve fjellturen er jo å kunne stoppe opp å ta bilder i alle retninger.
Jeg satte meg likegodt på steinen som skiltet sto fast i for da hadde jeg noe å binde hundene i så lenge.
Ja for til alle normale fjellturer jeg er på så hadde jeg med meg både drikke og niste. Et par mellombarer må holde som betegnelsen niste. Drikke har jeg med meg der jeg ikke er sikker på om det er vann å drikke langs stien. Men på høsten er det ikke så varmt som regel at en trenger drikke. Men i år er det ikke noe normalt år, så det blei varmt nok i fjellheimen i år.
Det ble ikke så lang pause, men lang til å være meg før jeg satte kursen mot fossen jeg hadde sett tidligere på dagen.
Jeg var glad for at det ikke var knallblå himmel, helt greit å gå i litt dis. Ennå trengte jeg ikke jakka, så den hang rundt livet det meste av turen. Jeg hadde den bare på meg når jeg satt rolig, for det var litt drag i lufta til tider.
Nesten framme ved fossen ble det litt fotografering igjen.
De eneste som ikke var fornøyd med at jeg hadde vært borte om dagen. Når vi kom hjem sto kattungene i full kø for å få komme ut. Oliver er riktig så freidig at han er i uthuset for å se etter mus hver gang jeg har sett han ute. Tror vel egentlig det bare er et tidsspørsmål før han kommer med sin første fangst som er større enn flue. Daisey er også ivrig på å være ute, men det er bare på plenen rundt huset. Lurven foretrekker verandaen ennå, men han vil jo helst ligge på fanget og kose hele dagen. Driver en med noe så kommer han og presser seg fram.
Vannet pipler ut i toppen av fossen.
Før vannet kaster seg nedover i steinura.
Der det er vann der er det bading.
Tenk hvor fint det er her når det virkelig er vannføring.
Tror nok sikkert jeg skal tilbake til Sørbølfjellet, om ikke med samme utgangspunkt, men kanskje fra en annen vinkel. Et så stort fjell fortjener flere retninger,
Nede i fossen var det blitt en forholdsvis stor jettegryte, Ser du den på venstre side av fossen nesten midt på?
Om steinen ikke er borte blir den større og større for hver uke.
Forholdsvis langt ned.
Vann har en beroligende virkning på mange folk.
Så vannet og fjellet må være optimalt for sjelefred... i alle fall for meg.
Etter at vi hadde krysset bekken igjen fant jeg ut at jeg skulle følge stien som forsvant ned i skauen. Siden det var veldig få hytter på dette hyttefeltet, så var det jo en mulighet for at den kom inn på den stien jeg startet på ved bilen. Jeg sjekket garminklokka og satte på kartpilen for å holde øye med retningen mot utgangspunktet.
Helt grei sti, men forholdsvis våt til tider. Men jeg var jo allerede våt på beina. Hadde vel egentlig vært våt nesten fra jeg gikk ut av bilen på formiddagen.
Plutselig dukket det opp et skilt, dagens første veiledning for turgåere. Så det var lagt litt jobb ned her fra tidligere.
Når jeg kom stien nedenfra parkeringen hadde jeg vært så fokusert på å følge nyetablert terrengforbedring for å kalle det det, at jeg ikke hadde sett at jeg egentlig bare skulle krysse veien isteden for å fortsette denne veien. Når jeg kom nedigjen så jeg stien godt og kunne ikke skjønne at jeg ikke hadde sett den når jeg kom. Men nå veit jeg det til neste gang jeg skal hit, om jeg kommer tilbake.
Fornøyde jenter etter dagens tur.
