Flysamlingen består av nær 40 flymaskiner fra alle epoker i luftforsvarets historie, fra pionertiden 1912-1920 og til nyere tid.
Allerede i 1916 kom de aller første luftvernkanonene til Norge og 1. juli 1931 ble alt luftvernartilleri samlet i Luftvernregimentet. Under andre verdenskrig ble en del luftvernpersonell utdannet i Storbritannia og etter krigen ble Luftvernartilleriet (LVA) i Norge en svært omfattende våpengren, med 21.000 mann fordelt på 21 bataljoner i Krigsoppsetningsplanen .
Helt inn i 1950-årene var materiellet hovedsaklig etterlatenskaper etter den tyske okkupasjonsmakten, og blant annet en Flak 88 mm kanon fra den tiden inngår i utstillingen ved siden av Flysamlingens Junkers Ju 52/3m.
Luftvernartilleriet var fra 1946 til 1953 tillagt Luftforsvaret, men ble i perioden 1953 til 1957 en del av Hæren. En kraftig oppbygging av LVA medførte at det i 1953 var oppsatt hele 45 tunge og 40 lette batterier, og utstyret var godt tilpasset tidens behov.
I 1957 ble LVA tilbakeført Luftforsvaret i forbindelse med beslutningen om å akseptere opprettelsen av et rakettbasert luftforsvar for store høyder. Tungt kanonluftvern ble da nedlagt med øyeblikkelig virkning.
Et stort antall 40 mm Bofors L-60 kanoner ble i løpet av 1950-årene tilført som amerikansk våpenhjelp. Våpenet var utviklet allerede tidlig på 1930-tallet, hadde enkelt ringsikte og ble håndrettet av to mann. Det ble gradvis utfaset fra midten av 1980-årene.
Etter lange evalueringer og prøver og en del endringer fram og tilbake underveis, ønsket Luftforsvaret å gå inn for et rakettsystem med norsktilpasset radar, Norwegian Adapted Hawk (NOAH) for midlere høyder og Bofors L-70, også den en 40 mm kanon, for lavere. Kanonen hadde høy skuddhastighet og det meget gode og presise sentralsiktet RSS-40 med radar og elektronisk sikte.
Med RSS-40 oppnådde avdelingene etter hvert kapasitet til å beskyte målene under all slags værforhold. Hver tropp hadde et sentralsikte og to kanoner, samt to firling 12,7 mm mitraljøser på svingbar elektrisk lavett.
Sammen med det svenske bærbare Robot-70 systemet for kort hold, var denne våpensammensetningen meget god for forsvar av flystasjoner og andre viktige luftforsvarssystemer fra slutten av 1980-årene. RB-70 ble til slutt faset ut rundt år 2000.
Kanonbasert luftvernartilleri med L-70 og RSS-40 som var oppgradert til FCS-2000 (Fire Control System), ble utrangert i LVA til tross for at oppgraderingene hadde gitt systemet forbedret rekkevidde på radar, høy presisjon, kort reaksjonstid og gode muligheter til å motstå elektroniske stridsmidler.
Flysamlingens utstilling av luftvernartilleri omfatter kanonen Bofors L-70, firling 12,7 mm mitraljøse og RSS-40 sentralsikte.
en 22. juni 1957 aksepterte Stortinget et tilbud fra amerikanske myndigheter om utstyr til og utdanning av en bataljon med fire batterier Nike Ajax raketter som områdeforsvar for luftrommet over Østlandet opp til over 30.000 meters høyde.
I 1958 ble dette endret til Nike Universal System med både Nike Ajax og den langt større Nike Hercules.
Personellet ble utdannet i USA og den 27. april 1959 var denne utdanningen fullført og kvalifiserende skarpskyting utført. Bataljonens hovedkvarter ble lagt til Linderud, mens Nike Teknisk Avdeling ble lokalisert til Skar i Maridalen og senere til Luftforsvarets forsyningskommando på Kjeller.
Bataljonen ble formelt oppsatt på norsk jord 1. september 1959 med ildledningsområde, utskytningsområde og administrasjonsområde i kommunene Asker, Nes, Trøgstad og Våler. En modell i utstilingen viser alle delene et Nike-batteri besto av.
Våren 1960 ble batteriene erklært operative slik: Asker batteri 25. april, Trøgstad batteri 26. april, Våler batteri 27. april og Nes batteri 28. april. Nike-bataljonen var da Luftforsvarets mest høyteknologiske avdeling og innledet en periode med vakthold og sikring av luftrommet over Østlandsområdet som skulle vare i 30 år.
Allerede mens andre verdenskrig pågikk, begynte Bell Laboratories i USA å utarbeide planer for et luftvernrakettsystem. Det fikk navnet Nike. Første Nike Ajax ble testet i november 1951 og raketten kom i tjeneste i 1953.
En versjon med forbedrede ytelser fikk navnet Nike Hercules, kunne avskjære langdistanseraketter, hadde mulighet for å bære atomstridshode og kom i tjeneste fra juni 1958.
Atomladningene for de norske rakettene lå lagret i Vest-Tyskland, klar for transport til Norge for montering av amerikansk personell om det skulle bli nødvendig. Noe det heldigvis aldri ble.
I 1972 fikk Nike en stor oppdatering med SAMCAP (Surface to Air Missile Capabilities Program) som var en stor modifikasjon for alle radarsystemer.
I tillegg fikk man langt høyere ytelser på radarutstyret, bla. ved innføring av et eget system for avstandsmåling, TRR (Target Ranging Radar).
Siste store oppdatering kom i 1983, med Nike Support Plan som brakte systemet inn i digitalverdenen med datamaskiner og prosessorer som forbedret hele systemet sterkt. Nike var da et våpen på høyden av sine ytelser. Rakettene ble årlig heloverhalt på Hauerseter og Kjeller og holdt en svært høy standard.
Nike-bataljonen ble offisielt nedlagt 9. januar 1991, ettersom den da ble ansett for lite kosteffektiv av Luftforsvaret.
Nike-utstillingen i Forsvarets flysamling omfatter den 12,5 m lange og 5 tonn tunge Nike Hercules-raketten som står på en like tung launcher, en Nike Ajax og en jetdrevet drone.
I tillegg finnes en nesten komplett RC-vogn (Radar Control Van) og en komplett TTR målfølgeradar antenne på flatsengtilhenger foruten montre med blant annet deler fra rakettene som motor og styringsmekanismer.
Marius sjekker ut våpnene som var lenket fast og plomberte.
Gjett hva jeg skal i sommer?
