Nordre Ryggevann i Nittedal

 

Driver for tiden med eksponerings terapi. Hadde jeg ikke avtalt å komme med esker til Marius og Merethe i dag, hadde jeg ikke avtalt med Marius at vi skulle gå tur i dag... ja da hadde jeg sitti i sofaen og sett på regnværet utenfor. Men jeg endre opp med 30 stolper rikere, og en runde på snøtt fire timer i regnvær i dag. Om jeg fortsetter vil jeg da nyte en tur i regnvær?

Skjermen på telefonen min virker dårlig i regnvær, telefonsignalene var tidvis fraværende helt innerst der, men vi fant nå fram uten for mye knot. Det ble kjappe korreksjoner når vi fikk igjen signalet så kartet viste seg.

Forholdsvis vått i terrenget til tider og innen vi var til bilen igjen så kunne vi vel vri alt vi hadde på oss helt inn til underbuksa.

Det var en fordel å følge ganske godt med på kartet, for det var stier på kryss og tvers der, og vi skulle ikke følge blåmerket løype hele tiden viste det seg.

Det var mye gammel grov skau. Endel hadde gitt opp håpet på livet. Vi merket ikke myggen før vi ble stående stille en stund for å sjekke kartet eller få tilbake signalet. Men da fikk vi til gjengjeld besøk. Trodde ikke mygg var så iherdig i regnvær.

Det var noen glimt av utsikt på turen, her kan man se Røverkollen i det fjerne. Der var vi på stolpejakt i fjor. 

Varga sjekket ut stupet nedover. Hun var med aleine i dag. Noe for alenefreningen, men mest fordi jeg ikke hadde plass til flere hunder i bilen sammen med alle eskene.

Stort sett var det breie fine stier, med en god del røtter.

Det regnet litt opp og ned, men for det meste var det duskregn.

Skikkelig skautur uten at vi møtte særlig folk. Vi møtte vel kanskje en fem seks stykker iløpet av runden på nærmere 12 kilometer.

På Søndre Ovann hadde vannliljene startet blomstringen sin.

Det var ikke enkelt å komme seg ut på kanten for å få tatt noe bilde av vannliljene når jeg bare hadde med meg mobiltelefonen. Tenkte at det var liten vits i å dra med kamera når det var så grått vær.

Det var mange flotte plasser det var laget til både fiskeplasser og bålplasser. Så stedene var nok hyppig besøkt når det var fint vær.

Så ble det litt fastere langs vannkanten, så jeg fikk årets første vannliljebilde.

Det var stort sett stolper i stikryssene, så en skulle ta riktig sti videre.

Hakkespetten hadde vært veldig ivrig

Marius labber føre mens jeg scanner koder eller dokumenterer ferden.

 Trivelig på tur når man stadig kommer fram til vann eller går langs vann. Det ble ingen nistestopp på lørdag, Vann i fart så si og en energibar, det var det. Så det smakte utrolig godt med biff og dessert på Mortenskro etterpå. 

Ved Nordre Ryggevann var det fem svarte stolper, der var det dårlig med dekning på telefonen så det lønte seg å sjekke kartet et stykke fremover når en fikk dekning. Derfra gikk stien i retning bilen igjen, så vi var halvveis på dagens etappe. Kjekt at stolpene lagres i appen når det ikke er dekning, så man kan laste de inn i etterkant når man er på nett igjen.

Varga fikk vann når hun ville det. Utover dagen så hun mer ut som en druknet katt enn en flott hund. Jo mer hun ristet seg, jo våtere ble hun så det ut til.

Stien ble både smalere og tettere når vi nærmet oss enden av vannet.

Det er godt å komme hjem og fyre i ovnen etter en slik tur da.

I enden av vannet var det demning. Det så ut som stien gikk over demningen og fortsatte opp fjellsiden i stige! Det gikk en alternativ sti nedover langs bekken, så vi gikk for den.

Marius måtte bort for å sjekke, men stigen fristet nok ikke særlig i sleipt regnvær.

 Det var så mye vann at demningen rant over

Vi mer eller mindre krabbet oss opp en vanvittig bratt alternativ sti opp på toppen av åsen.

Lite visste vi da at vi måtte snu og ned igjen samme stien

For når vi kom opp på toppen fikk vi dekning på telefonen og vi skulle ikke på stien som krysset bekken, vi skulle følge stien som passerte hytta på andre siden av bekken. Vi mer eller mindre sklei oss ned lia igjen før vi fant riktig sti.

Jo nærmere vi kom sivilisasjonen igjen, jo mer stier ble det i terrenget, men på kartet fantes det ikke en sti opptegnet. Så da var det bare å følge den stien som hadde sånn noenlunde riktig retning.

 Om maurene hadde fått noe, eller de hadde dratt med seg noe vet jeg ikke. Kunne minne om en sopp, men det er vel litt i tidligste laget?

Varga ville aller helst gå først, så da gikk vi av prinsipp godt bak en stund.

De siste stolpene sto langs en grusvei som førte tilbake til bilen. Takk for turen Marius.

Spenningsbygruva Nittedal

Patran var hjemme i helga og vi plukket opp Marius for å dra til ei nedlagt og øde gruve i Nittedal. Hadde det ikke vært for stolpejakta så hadde jeg ikke funnet denne gruva. Jeg og Patran snakket om det i bilen hjem igjen, at det begynner å bli skikkelig dårlig med gruver vi ikke har besøkt i nærheten. Det er ei i Krødsherad som jeg og Hilde har planer om å gå til, bare været er greit.

Parkeringsplassen Spenningsby utfartsparkering var utgangspunktet for dagens tur. Derfra var det mange turalternativer både på kryss og tvers. Jeg tok avgjørelsen om å gå turen mot klokka, det viste seg å være smar. Da kom vi til gruva tidlig på runden.

Etter å ha forsert gjennom skauen på sti, kom vi ut på en vei som vi fulgte videre oppover mot målet. Temperaturen var helt grei. Jeg og Marius gikk i kortermet, mens Patran gikk for ullgenser halve turen før hun fant ut at det var rimelig varmt i sola i det minste.

Vi svingte av veien og inn på en traktorvei i retning av gruva,

Etter dagens runde har jeg 569 stolper på statistikken og høsten kommer fort. Det er endel stolper som blir tatt ned i slutten av september på fjellet og oktober, så vi får seg hvor mange det blir. Det var stolper i alle stikryss omtrent, så det var ikke så vanskelig å finne riktig sti. Det var helt greit, for det ble mange alternativer utover i skauen.

Stien ned til gruva var ikke så tydelig, og brått var det en avstikker ned til venstre ned en bratt skråning. Patran ymtet frampå om jeg var helt sikker. Tyder på at hun har vært på tur med meg tidligere. Vi hørte kakling lenger ned på stien så det var bare å gå ned.

Når vi kom ned skråningen så vi rett på gruveåpningen. Da var det bare å binde hundene i et tre og fiske fram hodelykta. Forholdsvis vått ved inngangen, så det var greit å ha vanntette sko på turen.

Det er en egen spenning å gå inn et køla svart hull i fjellet hvor man hører vannet dryppe fra taket og renne nedover veggene.

Marius kledde på seg, men jeg regnet ikke med at det var så kaldt der så jeg gikk for kortermet fremdeles.

Nittedal har rike muligheter for friluftsliv. Kommunen er omgitt av Nordmarka, Romeriksåsen, Lillomarka og Gjelleråsmarka, og gjennom kommunen renner Nitelva og frister til friluftsliv.  Spenningsbygruva, eller Bergsgruva, er en gruve som ligger øst for Ramndalskollen i Romeriksåsene. Utenfor gruveinngangen kan man fremdeles se rester av skinnegang samt malmhauger som ble tippet fra prøvedriften. Gruva kan besøkes på egen risiko dersom man har spesialutstyr.

Det var noen steder det var støttestokker i taket. Generelt var det lavt under taket, så rett i ryggen kunne man ikke være. Vi skallet i taket et par ganger alle sammen. De fleste gruvene ble åpnet for å skaffe jernmalm til Hakadal verk for flere hundre år siden. I nyere tid, for litt over 100 år siden, ble det i en periode drevet "skjerping i hver fjellkol i Hakadal", som en avis skrev i 1908.

Det var mye vann i taket i hele gruva, jo lenger innover vi kom  jo mer vann rant det. Hele gulvet var mer eller mindre dekket av vann. Det var dypest i starten, der måtte vi tråkke på steiner som stakk opp. Mindre langs veggen, men der var jo også taket lavest og hadde flest steiner som stakk ned.

 Rustvannet rant nedover veggene.

En av kollene var Ramndalskollen i Hakadal, der et britisk selskap startet brytingen av sinkmalm i 1912. Her ble det skutt ut omkring 275 meter med gruveganger. Fra toppen av kollen ble det forsøkt å gå ned med en stoll (gruvegang) mot gruva, men så langt kom man aldri og den ble fylt igjen.

Forsøksdriften på stedet varte noen år, men så ble det stille igjen. Sinkmalmen viste seg vanskelig å utnytte, og alt ble liggende igjen utenfor gruvene. Men Spenningsbygruva ligger der fortsatt åpen, rå og kald.

Det var endel stokker på golvet også, men noen jernbaneskinner så vi ikke noe til hverken inne i gruva eller utenfor.

Litt rart framover nå, nå er alt som har vært planlagt ferdig utført. Nå skal jeg bare være barnepike to helger i september, så er kalenderen blank til en forandring.

Når vi hadde gått i de gruvegangene som var der, var det bare å finne inngangen igjen.

Sjansen for å gå seg bort var ikke særlig stor, det var ikke snakk om kilometere akkurat. Men det var flere gruveganger som tok av både fra hovedgangen og fra sidegangene.

Når vi kom ut igjen så skjønte vi hvorfor området foran inngangen var så fylt opp av vann.

Nede i hullet der gruva var hadde ingen av oss telefonsignal, så vi fortsatte videre, men stien ble veldig dårlig etterhvert. Er det noe en har lært av stolpejakt, så er det å følge de stiene som er mest tråkket. Når GPS signalet kom tilbake, i det minste, så bar det i vei i feil retning. Både Patran og Marius har vært med på tur tidligere, så da ble det bushing opp til den stien vi egentlig skulle gått til neste stolpe. Ja og om du lurte så gikk vi rett opp her.

Ja det var bratt og det var løse steiner med mose. Det endte med at jeg sklei og havnet på magen oppover i lia der. Patran var den av oss som er best trenet og tok seg tid til blåbærstopp oppover mens hun ventet på oss andre dødelige krabbet mer eller mindre på alle fire oppover skråningen.

Det viste seg å være et lite stykke til stien som stolpen sto ved, men det var flatere terreng der.

I bunnen mellom disse kollene ligger gruveinngangen.

Rart med det når man er to skritt utenfor stier så bugner det av alle slags bær. Folk er alt for opphengt i stier, særlig i ukjent terreng. Jeg finner ikke noe problem i å ikke følge stier, men finner stort sett fram, i alle fall etter en liten omvei om man bommer litt. Det er jo ikke noe problem når man er i bra form.

Den neste stolpen sto i vannkanten ved et lite vann. Det satt noen som spiste nista si i hytteveggen, men jeg tror ikke det var hytta deres.

Stolpene var plassert rundt Bergstjernet, men det var ikke så mye å se til vannet. Det var forholdsvis bratt rundt vannet, så skauen dekket utsikten.

Det gjorde at stien slett ikke var flat den heller.

Patran hadde kastet den ene ullgenseren og vi var i siget mot en vei vi skulle følge et stykke videre.

Det var ingen tette hyttefelt, men endel små hyggelige små stuer spredt der.

Etterhvert som vi hadde retning bilen igjen, var jeg glad vi hadde gått mot klokka. Vi møtte mange, så det var trolig meste vanlig å gå andre veien.

I ene enden av Bergstjernet var det en fin rasteplass med både båt og brygge.

Bladene hadde funnet vei ned på veien, så det er høst.

Vi passerte endel gapahuker med ildsteder. Vi hadde ikke med niste, for vi skulle spise middag med Merethe på Mortenskro når runden var unnagjort.

Ved gapahuken skulle vi følge veien som gikk nesten parallelt med veien vi kom ifra, den gikk veldig raskt over til en sti.

Nok en håndfull stikryss, så det gjorde seg med stolper å følge for å finne riktig sti til bilen.

Siste meterne gikk vi igjen på vei før vi fant bilen og kunne dra til Mortenskro ved Gjelleråsen. Da vi kom dit tok det et par minutter før Merethe kom kjørende. Jeg tok opp soltaket på bilen og satte opp glippe på vinduene, så gikk det helt greit for hundene å vente i bilen. 

Om det ikke blir kjøttkaker, så har det lett for å bli biff når jeg spiser ute.

Takk for turen, og har du planer om å finne gruva så er den der hvor pila er tegnet inn på kartet.