Forbi Digremyr til Rundhaug

 

Tåka lå tjukk i bygda da jeg kjørte oppover mot Sokna på lørdag. Kenneth skulle hjelpe meg med bilen og Ingrid ble med på tur oppover Holleia. Vi gikk opp ved Haukedalen og planen var Rundhaug som jeg har vært noen ganger tidligere. Noen år siden sist, så håpet at vi kom over tåkehavet og fikk sol.

Veien som tar av oppover mot Holleia har dårlig med parkeringsmuligheter. Det er barer lov å kjøre inn til eiendommene som ligger langs veien, så er det grind. Enten må du parkere i veikanten på Tranbyveien, eller så må du parkere i Sokna sentrum. 

Når dogget ikke har tørket ennå så er veikanten full av spindelvev. Det er litt fint da. Naturens små underverk.

Vi hadde ikke kommet langt opp i bakken før sola steika fra nesten skyfri himmel. Det fine med slike turer som går i lange oppoverbakker, er at man sjelden møter andre som er på tur. Jeg liker oppoverbakker og jeg da. Svetter litt og pulsen øker.

Noe annet som er fint med oppoverbakker er utsikten som åpenbarer seg om man snur seg. Siden vi hadde planlagt en opp og ned tur i dag, vi skulle bare finne på noe mens Kenneth holdt på med bilen. Jeg har tenkt meg inn til Grønknuten i høst, men om jeg skal gå opp her eller kjøre til Nakkerud å gå derfra, eller ha en bil i hver ende... det har jeg ikke bestemt meg for ennå. 

Ikke noe problem for hundene om det var varmt, det var nok av vann langs veien oppover. Ingrid hadde tatt med seg vannflaske også, så jeg fikk snike litt vann av henne. Jeg trodde ikke det hadde blitt så varmt, for når jeg dro hjemmefra på morgenen så hadde jeg til og med tatt med meg ei jakke. Den la jeg igjen i bilen, for man blir jo gjerne varm når man går oppover.

Det er mye tyttebær i skauen i år, men jeg synes de er litt lite modne ennå.

Til og med Ingrid tok av seg genseren etterhvert.

På Digremyr er det en stor gapahuk. Om den brukes noe særlig utenom elgjakta er jeg litt usikker på.

Men vi skulle ikke stoppe der, vi skulle gå opp til Rundhaug.

Når vi nærmet oss toppen kom det et par skyer og skygget for sola, det var egentlig bare godt.

Det er noen veiskiller oppover der, så det lønner seg å holde et halvt øye med Norgeskart om du ikke er kjent og har tenkt deg til et bestemt sted.

Vel oppe på Rundhaug stoppet veien. Derfra går det bare stier videre. Vi snudde og Ingrid gjorde seg klar til kantarellplukking på veien ned igjen. 

Bærepose er ikke det mest ideelle, men man tar det man har når man egentlig ikke hadde tenkt å plukke sopp. 

Så er det jo litt sånn at man går jo ikke akkurat forbi dem heller, når de står tett i tett i skråningen.

Når man kommer så langt opp på Holleia så kan man se ganske langt.

Pink tolererer Varga mer og mer. Det er vel et tegn på at Varga begynner å bli voksen. Ikke lenge før hun er 9 måneder nå.

 Vi nærmet oss Digremyr igjen og det var fremdeles like varmt.

Gapahuken ligger flott til med utsikt over myra.

Det var mye blåbær bak gapahuken, så mens Ingrid plukket kantareller så spiste hundene blåbær,

Bella veit å forskyne seg mår det er blåbær i nærheten

De er ikke helt borte de to andre når det gjelder blåbærspising heller.

En stund har du hele Soknedalen for dine føtter, både oppover og nedover

Veien har javn stigning, så en merker ikke så mye til høydemeterne egentlig

Soppen er ivrig når den finner gode levevilkår.

Motivene sto i kø langs veikanten, så det var bare å knipse i vei

Veien går gjennom et gårdstun

Det er merkelig at det ikke er flere rognebærbusker som har knekt i år når de har så mye bær.

Veien flater ut og vi er passert 12 kilometer på tur. Vel hjemme ble kantarellene renset og Ingrid fikk full sopptørker.

Kenneth og Ingrid fikk til og med epler på treet de kjøpte i sommer.

Når vi var tilbake fra tur så hadde Sofie våknet. Da ble det en tur i sandkassa med henne før jeg dro hjem igjen. Jeg måtte handle litt på butikken og høste noen husmorpoeng med vaskebøtta. Etter alt regnet i det siste så er det jo ikke å komme fra at hundene drar inn endel grus. Litt røyting har de startet med også. De gjør nok plass til vinterpelsen.

Et par uker nå så er det bare tre måneder til jul. I år er jeg tidlig ute, så si ferdig med alle julegavene allerede. Noen bursdagsgaver er også på plass.

Vardefjell 1120moh

 Tredje ferieuka mi nærmet seg slutten og jeg hadde lyst på en fjelltur. 

Sommerferieuka nærmer seg slutten og jeg finner ut at jeg skal ta meg en liten fjelltur på en ny fjelltopp. Ukjent topp i kjent område, for å si det sånn. Både Gråfjell og Høgevarde har jeg vært på tur flere ganger, så da måtte jeg studere norgeskart.no litt. Det måtte jo være en topp å gå til uten å måtte kjøre så langt.

Jeg hadde sett på Vardefjell noen ganger tidligere, men har vært litt usikker på hvor fint det egentlig var. Studerte litt på kartet og da så jeg at det var merket opp stier over Vardefjellet. Jeg svingte opp til høyre veien før Gulsviksetran, der jeg pleier å parkere når jeg skal til Høgevarde og Gråfjell. Der var det oppkjøring til Vardefjell hyttefelt og parkering for utfart.

Det var så vidt antydning på høsten i fjellet. Særlig bjørka hadde begynt å få gule blader.

Stien snodde seg opp gjennom småskauen fra parkeringa.

Stien var overraskende "flat" da den snirkla seg både hit og dit, så det var ingen bratte bakker. Det var en merket sti, men endel andre som gikk på kryss og tvers. Jeg fulgte med på norgeskart.no i stikryssene for å velge stien med mest utsikt.

Jeg valgte å gå veien gjennom hyttefeltet på vei tilbake til bilen på parkeringa da jeg hadde fått vridd kneet mitt i løpet av runden. Greit å ikke få vridd det mer om jeg hadde valgt en parallell sti tilbake til bilen.

Jeg hadde ikke gått lange biten før det åpnet seg og jeg kunne se snaufjellet.

Godt og varmt i fjellet så jeg gikk i singlet, men på toppene blås det endel. Stien snirklet seg fram mellom knauser, så det var ikke mye vind å kjenne egentlig.

Det var utallige muligheter for hundene til å få seg drikke.

I varierende terreng så er stien mange steder som på bildet. Det ser ut som en er ved verdens ende og når en runder toppen så kan det i prinsippet være "hva som helst"

Denne gangen viser det seg å være dette som befant seg på andre siden av bakketoppen.

Vardefjell er som alle andre fjell, det har mange småvarder langs stien. I bakgrunnen kan du se Hestgjuvnatten, som jeg ikke har vært på og som heller ikke frister meg å klatre opp på.

Jeg var redd mye av utsikten ville være utsikt ned på hyttefeltet, men det var det ikke. Stien gikk innover og fortsatte på kanten innover. Så utsikten var ned i Hallingdal, ned på Krøderen og dalstrøka innafor. Og de dalstrøka er Sørbølfjellet.

Det var mange småtopper innover og jeg valgte alltid stien til høyre, for å få mest mulig utsikt. Selv om hovedstien var rødmerket med røde T på steinene innover. 

Når man er på tur så må man titte litt rundt seg, og her var det mye pent. Det er ikke alle steder man er på tur som overrasker så mye. Når tanken egentlig bare var å gå der for å slippe å vurdere dette alternativet lenger. Nå kan det til og med tenkes at jeg skal gå der igjen.

Bella nyter også utsikten. Det er mye pent i Hallingdal

Det var endel blåbær langs stien noen steder.

Jeg fikk til og med spist noen multer iløpet av turen

Varga spottet sauer på lang hold

Det var litt rart å gå forholdsvis flat sti, men av likevel så klatret jeg opp på 1120 meter over havet før stien snudde nedover igjen.

Nydelig om man ser seg tilbake også

Jeg liker sånne fjell som man ikke behøver å følge stier, men kan gå der man vil.

Jo lenger opp man kom jo mer utsikt fikk vi oppover Hallingdal også

Det var bare å følge kanten framover

Det har nok vært ei frostnatt eller to her

I enden av dette vannet satte vi oss for å ta ei pause, en energibar og vann. Kun en annen turgåer var det på fjellet, selv om det var endel hytter som hadde besøk. Turgåing var ikke gesjeften, ja om de ikke dro til Fyrisjøen for å gå tur der da.

Til tross for mange turer, er Varga rimelig kvemete på tur. Hun klarer liksom ikke å holde plassen sin, men må både hit og dit.

Bella blir litt lei av sånt, så da danner hun baktropp isteden.

Ikke den verste utsikten dette når man skal slappe av litt på tur.

Slike dager i fjellet må nytes

Turfølget er heller ikke av det verste slaget, så jeg nyter ferien. Bare det ikke regner er det helt greit på en måte.

Røsslyngen er fin i fjellet nå

Så dukket sauen opp som Varga hadde merket for lenge siden

Denne her var slett ingen sinke og kom etter oss i rask gange. Ikke var det lam i nærheten heller, så det var bare å skygge banen.

Vi hørte noen bjeller iløpet av turen, men disse var vel de eneste vi så forholdvis nære.

Varga er mye mer interessert i alt rundt enn det de andre hundene mine er. Hun spotter alt som leer seg på forholdsvis langt hold, om der er folk eller dyr.

Varga bare må se andre veien enn de andre hun

Ja bortsett fra når hun tror at jeg går i fra henne og hun må være igjen på egenhånd. Da følger hun med, men hun sitter i ro når hun har fått beskjed om det.

Dagens turmål, toppen av Vardefjell var nådd.

Bella, Varga og Hailey ventet mens jeg sjekket kartet for å finne riktig sti tilbake til bilen uten at vi skulle gå den samme som vi kom. Som nevnt tidligere så ble det sti ned til hyttefeltet som ble beste løsning.

Jeg koser meg skikkelig på tur med disse her, trenger ikke flere egentlig. Hyggelig med selskap innimellom for å skravle litt, men jeg er ikke avhengig av andre for å ta meg en tur. Hverken på fjellet eller om jeg skulle finne på noe annet.

Etter noen timer på tur skimtet vi både veien og hyttene.

På veien hjem kjørte jeg gamleveien ved Gulsvik, for å sjekke ut en annen vei opp til Sørbølfjellet. Det viste seg at jeg hadde vært opp denne veien første gangen jeg var på Sørbølfjellet, for 8 år siden. Må vel prøve å få til en tur opp her i høst kanskje ...

Resten av ettermiddagen ble tilbragt på verandaen i solnedgang, med ei bok.