Vil du bli med på høstens siste fjelltur på Sørbølfjellet?
Lørdag etter at jeg kom hjem fra utstillingen på Veme sjekket jeg Hr Yr for helgas søndagsvær. Da kommer jo langtidsvarslet opp og jeg fikk se snøstjerner på kartet. Ja ja da var det ikke veldig mye tenking for å finne ut hva jeg skulle finne på søndag når jeg sto opp. Det måtte bli fjelltur og det måtte bli Sørbølfjellet.
Som du ser så ble det en skikkelig runde. Jeg havnet til og med inn i et annet fylke en del av turen. Jeg hadde ikke tidligere tenkt at jeg faktisk befant med så nære Vassfaret. Det slo meg egentlig først når jeg og Wenche Lill gikk fra Veneli til Fønhuskoia tidligere i høst.
Det var tydelig at det har vært forholdsvis kaldt der, for myrer var forholdsvis harde og mange bekker var dekket av is.
Det ble mange stemningsbilder iløpet av dagen.
Jeg har aldri gått til venstre fra stien som går opp fra 1000meter'n, så det var vel det eneste som var gjennomtenkt på dagens tur. Rett fram og til høyre har jeg gått flere ganger.
Med slik himmel må det jo bli en helt strålende dag å tilbringe i fjellheimen. Jeg gikk mesteparten av dagen med sola i ryggen eller fra siden, men når jeg skulle tilbake til bilen angret jeg på at jeg ikke har solbriller. Forholdsvis lav ettermiddagssol er ikke så behagelig å gå mot når man til tider må kikke etter is på stien.
Det ble bare Bella som ble med, for jeg hadde lyst til å gå utenfor stier, ikke visste jeg om det var noen stier der jeg hadde tenkt å gå heller.
Så etter snøtt to kilometer fra parkeringa er det bare å legge i vei innover fjellet og bare nyte dagen.
Dette området har mengder med vann i forskjellige størrelser.
Så var det bare å legge i vei innover sånn nogenlunde retning for å se ned i Vassfaret.
Det eneste problemet etter hvert var om vi kunne komme oss over bekker og ikke risikere å måtte gå lange omveier for å komme oss videre. Med så mange vann i området så er det logisk at det renner litt bekker mellom vannene.
Jeg rakk ikke noe teltovernatting i år, så det prosjektet er skjøvet til neste år.
Enkelte av vannene var dekket av is.
En ny haug og et nytt vann, praktisk talt så langt øyet kunne se.
Når vi kom fram til vannet viste det seg at det var helt dekket av is.
Vann er fasinerende, men jammen er ikke frosset vann like blikksluk.
Jeg regnet ikke med at isen skulle holde meg, så jeg holdt meg klokelig på land så lenge.
Det er vel ikke så mye å si til hvert bilde, det er rett og slett bare å nyte. Sola steika og det var litt vind på toppene, men nede i le var det rett og slett veldig varmt. Der var det ikke kuldegrader og myrterrenget begynt å mykne til tider.
Jeg ble rett og slett overrasket over at det var så mange vann her, der er ikke så mange på kartet så det ut til. Der var nok ikke de minste tatt med.
Kanskje en eller to av helgas bilder fortjener å bli forstørret og havne opp på veggen?
Myrulla har blitt ganske så pjuskete i løpet av høsten.
Bedre turkompis enn Bella skal man leite lenge etter.
I sånn natur er det vel bare å knipse løs i vilden sky.
De minste vannene hadde et islag.
Nei, hvem trenger vel sti å følge i slikt terreng. Her er det bare å legge i vei i den retningen en føler for.
Så var vi kommet fram til kanten mot Vassfaret. Etter det jeg fant ut på kartet etterkant så er det ikke noe navn på fjellkula som er midt i bildet på kanten. Det er egentlig veldig få navn på dette området. Mange topper og mange vann.
Energipåfyll av dimmensjoner.
Bak fjellkula kan du skimte Aurdalsfjorden.
* *
Tror nok at neste gang jeg er på Sørbølfjellet så går nok turen til venstre og ennå litt lenger før jeg svinger innover fjellet igjen. Da satser jeg på litt lengre lyse dager og flott vær uten vind.
Søre Dyttholknatten
Du och jag Bella
Ved Dyttholfjellet svingte vi innover i retning Harehopp på en måte. Jeg hadde ikke tenkt meg helt dit, men satte kursen mot stien som går langs vannkanten og tilbake mot parkeringa. Jeg hadde begynt å få noen kilometer i beina og visste at det var mange kilometer til som måtte gås før bilen var i sikte.
Her var bare halve vannet islagt, i all vinden så var det nok noen bølger lenger ut, for det bulderet og smalt under isen hele tiden. Bella stusset litt på låtinga, men ikke noe utfall av den grunn selv om vi gikk langs iskanten en god stund.
På turen så vi åtte ryper som flakset opp foran oss. Vi hørte et par skudd rundt oss, men det brydde ikke Bella seg om.
Isen hadde brettet seg opp mot noen av steinene så det hadde nok vært endel vind der tidligere også.
Solskinn fra skyfri himmel
Det hadde nok vært ganske mange kuldegrader der, for blåbæra var helt klinete og skrukkete. Bella ville ikke ha den engang.
Dagens første pause etter ca 7 kilometer gange.
Dette var vel den største bekken vi måtte forsere for å komme oss tilbake til bilen.
Det gikk greit å hoppe fra stein til stein
Gleder meg til kuldegradene kommer her også, da blir det mye detaljer å ta bilder av framover.
Derfra kom vi...
Herfra går det bare nedover mot bilen. Var egentlig litt greit å gå på sti etter så mange kilometer uten.
Sees vel kanskje ikke før neste år nå Sørbølfjellet.
