På Kiwi på Sokna klokka 10 søndag morgen var Hilde klar til å bli plukket opp. Vi satte kursen mot Turufjell. Av flere grunner falt valget på dette området, vi hadde ikke vært der tidligere, det var stolper der og det var ikke så langt å reise for å komme igang. Første stolpen scannet vi langs veien oppover ved elva.
Vi parkerte ved skiheisen i strålende solskinn og kanskje en anelse varmt. Jeg hadde sjekket kartet for blå flekker og funnet ut at det var rikelig med vann på turen, så da ble hundene med. Jeg har nok med å bære vann til meg selv om jeg ikke skal bære noen liter til hver av dem også.
Vi var begge enige om at dette kartet her burde gå greit på en dag. 20 stolper i forholdsvis lett kupert terreng. Vi var også enige om å ta Kristnatten til slutt som en slags belønning. Der skulle vi nemlig ta nista vår.
Som du ser på kartet så ble det aldri noe scanning av gulrota på turen, Kristnatten ble rett og slett litt i drøyeste laget og ta på slutten av dagen. Terrenget var mye mer krevende enn det vi hadde sett for oss, og det ble litt mye utenfor sti for å slippe å gå fram og tilbake. Det er liksom runder som er tur.
Det var helt greit å finne bilen etter 8 timers gange, skyene samlet seg og tordenen rullet i det fjerne. De første regndrøppene kom før vi satt i bilen og innen vi var på vei ned fra fjellet bøttet det ned. Det var slett ikke innsatsen det skortet på.
Multene hadde kommet overraskende langt. Det er jo ikke så lenge siden vi var på fjelltur og kun fant blomster.
Jeg skjønner at folk vil ha hytte i slike omgivelser, men jeg skjønner ikke at 7 000 vil ha hytte i slike omgivelser. Da blir det litt i overkant mange hytter der spør du meg.
Det var påbegynte veier i alle retninger. Sykkelstier og leikeplass, så det var noe for enhver smak så det ut til. Ja alt bortsett fra en lun krok for seg selv uten innsyn fra naboen.
Bella og Hilde har blitt gode turkompiser.
Terrenget viste seg å være mer variert enn det vi hadde forutsett. Vi bestemte oss for å plukke med oss stolper fra en kant, så vi slapp å gå for mye fram og tilbake på de samme stiene. Men kartet var lagt opp til at du skulle ta stolpene over 4 turer så det ut til.
Godt skiltet med avstand til forskjellige mål, men det var bare nederst i hyttefeltet. Når man kom oppover mot fjellet, var det mangelfullt både på stier, merkinger og stolper. Gamle stolper fra i fjor sto igjen, men disse var deaktivert. Her hadde de virkelig en jobb å gjøre for å få ting på stell.
Det var et veldig pent område, så det ble mange bilder iløpet av dagen. Jeg pleier å scanne stolpene før jeg tar bilder så jeg ikke går derfra uten å ha fått med meg stolpen. Det har skjedd et par ganger at jeg måtte gå tilbake til stolpen. Godt jeg ikke hadde kommet for langt da, derfor tar jeg ikke bilder først lenger.
Godt og varmt og spetteflua hadde ikke funnet oss enda. Vi nøt dagen i lange baner.
Det andre vannet vi kom til hadde det nok vært veldig fint når snøen smelter på våren. Det var da vi begynte å bli svette og både fluer, klegg og spetteflue fant oss.
Nå var det bare så vidt det sildret nedover fjellsiden.
Det var egentlig bare å finne seg en kvist når tre spettefluer fant oss på vei fra det ene vannet til det andre. Lite skulle vi ane at bestanden tok seg opp for hvert skritt vi tok resten av turen. Hadde vi visst det, så er det ikke sikkert vi hadde gått annet enn opp til Kristnatten og ned igjen.
Bella og Hilde er et sammensveiset team blitt. Bella dilter med, men holder et halvt øye med meg om jeg er langt unna.
Vi fant ut at stolpene var satt opp for å vise fram steder, her gikk det nemlig ikke ann å lage noen runde av scanningen.
Vi kom inn på sykkelstien igjen og gikk den fram til vi kom til veien som gikk gjennom hyttefeltet.
Mengder med multekart og myrull, så det kan bli riktig så stemningsfullt om en måneds tid når multene er modne.
Ja det er hyttetak alle de små flekkene du ser nedover i lia.
Det var lagt ned mye jobb for at hyttefolket skulle ha noe å finne på når de var på hytta.
Bortsett fra fluene så var det en knall fin tur i skauterreng på fjellet.
Hundene benyttet enhver anledning til å slukke tørsten og bade, så de storkoste seg nok på tur dem også. Fluene var ikke så ibbene på dem, sikkert fordi de ikke luktet nevneverdig av svette.
Herfra og oppover ble det mye stiløs tur, bushing er korteste veien og i mange tilfeller den mest effektive.
Det ene vannet ble avløst av det andre.
Vi passet på å få skyllet av det meste av svetten i ansiktet ved de vannene det gikk ann å komme ut på kanten av, uten at vi sank ned i myra.
De fleste bildene ble tatt i fart, for med en gang vi stoppet var det en svart vegg av fluer i den ene eller andre varianten som angrep.
Vi karret oss opp på Trugadissnatten 892 moh
Er du ute etter en storslagen utsikt er vel ikke dette turen du velger. Men på toppen blås det i det minste. Fluebestanden sank betraktelig og det var så si levelig å sitte ned noen få minutter.
Vi drakk mye på turen, jeg fylte opp igjen flaskene mine der det var en bekk med litt fart i. Vannet var ikke helt blankt, men det smakte forholdsvis greit. Bedre med litt småsmak på vannet enn å ikke ha vann i det heletatt når en er på slike turer.
Etter ei lita hvil stupte vi ned skrenten mot myra for å komme bort på en sti vi skimtet i det fjerne. Det er tungt å gå utenfor sti i slikt terreng. Selv om det var veldig avkjølende å bli våt på beina for hvert skritt en tok over myra.
Jaggu sa jeg sti, den var på planleggingsstadiet enda. Sånn lettere påbegynt.
Bella og Hailey setter seg når vi stopper for en hvil. Jeg har gått meg helt tom en gang på tur tidligere, men denne dagen tror jeg at jeg var så si tom en tre fire ganger. Det var bare å sige ned i lyngen og ta ei pause. Vi hadde to matpauser, og jeg var veldig glad for at jeg hadde med meg noen energibarer i tillegg til knekkebrødet. To liter vann uten dostopp hele dagen, sier vel sitt om hva kroppen trengte.
Vi var vel begge mer iherdige i å følge med på kartet hvor vi var enn vi pleier å være. Dette var ikke stedet du ville gå tilbake for å finne en stolpe du ikke hadde sett i forbifarten. Det var langt mellom stolpene så det var greit å sjekke retningen forholdsvis ofte også. I så tett og kuppert terreng er det ikke så enkelt å vite at en holder forholdsvis rett kurs hele tiden. Det er ikke bare å gå rett fram for å si det sånn.
Brått fant vi både vei, sti og stolpe. Da tok vi ei skikkelig hvil og spiste resten av nista vår. Herfra var det bare nedoverbakker til bilen.
Derfra kom vi og vi skulle følge til venstre nedover. Der gikk den blåmerkede stien vi skulle ta ned til neste stolpe et lite stykke fra hyttefeltet.
Her var vel den beste halvtimen av turen.
Så lenge vi klarte å følge den blåmerka stien gikk det veldig radig ned igjen, men brått var den borte. Det var ikke mulig å skimte flere blå merker på hverken steiner eller trær.
Da ble det mer bushing for å prøve å finne nærmeste vei. Beina var bly tunge.
Jeg skal innrømme at jeg var veldig glad da vi kom inn på nesten ferdig vei som gikk på toppen av den nye planlagte hyttefeltet. Selv om vi visste at det var mange kilometer til bilen, slapp vi mer terrenggåing uten sti.
Om det var teknisk rom eller ei hytte som var bygd i ett med naturen er lettere uvisst.
Til slutt fant vi stien vi egentlig skulle kommet ned igjen på, stien fra Kristnatten. Første helga i september er planen for å ta den. Da skal vi kjøre til Sørbølseteran og gå opp Dyreskard. Viktig med progresjon i framgangen og tidssetting av prosjekter.
Når vi nærmet oss bilen kom det mørke skyer og tordenen rullet inne på fjellet. De første regndråpene kunne kjennes og det var bare godt. Når vi satte oss i bilen begynte det å bøtte ned, så vi hadde skikkelig flaks med den.
Vi var vel ikke akkurat kledd for restaurantbesøk, men middag på Rumi ved åtte tiden om kvelden var veldig kjærkomment.
Siden vi var de eneste der rett før stengetid, så var det kanskje ikke så farlig? Vi fant oss bord og en meny og fikk knallgod mat. Kan virkelig anbefale Rumi på Flå.
Om jeg ikke skal ha biff på Pampas neste gang, så tror jeg jammen jeg skal kjøre til Flå og kjøpe middag.
