Patrans kulinariske kanelsnurrer på tur

Torsdag var det meldt bra vær på ettermiddagen, så jeg og Patran fant ut at vi ville på tur når jeg kom hjem fra jobb. Hailey, Ronja og Bella var de lykkelige utvalgte som turselskap. Vi kjørte inn til Saksentjern og parkerte ved brygga. Så tok vi med drikke og nybakte kanelsnurrer og rosinboller. Patran hadde nemlig vært husmor når jeg var på jobb.

Det er vel det obligatoriske førstebildet når en legger ivei innover stien. Opp på toppen der skal vi klatre oss fram.

Patran og Bella ledet ann langs stien. Det var til tider fryktelig vått langs stien og bekkene var nesten litt i overkant å hoppe over. Så det var ikke veldig langt innover før vi var blaute på beina begge to.

Det så ut til å bli dårlig med mølter i år, dette var de eneste kartene vi så på hele runden på snøtt 8 kilometer.

Hundene satte stor pris på avkjøling i varmen. Og som du ser så var slett ikke alle pyttene like reine.

Det er forholdsvis bratt stigning de første to kilometerne, men når de er overstått så er det nesten bare nedover de siste seks kilometerne.

Nok av skilt langs stien og i stikryssene. Men det som overrasket meg var at turistforeningen hadde satt ned skilt rett i stien der du går ut på Hestebrenna, slik at for de som ikke er kjent så følger de stien til Tjuvenborgkoia isteden for å nyte utsikten. Her burde det heller vært to skilt, ett som det sto koia på og et som det sto Hestebrenna på. 

Det ble noen drikkestopp oppover i lia og jeg måtte bare innse at jeg ble etter når disse to ungdommene travet ivei foran meg på stien. Bella ville helst vente på oss andre, men hun hadde skikkelig godt av å lede ann aleine. 

Jeg var litt i tvil om å få henne opp på det bratteste henget, for hun er liksom ikke bare til å ta under armen og vippe opp heller. Men det gikk helt uten problemer for henne og Patran.

Vel oppe i hula så ble det et kvarters pause for å nyte utsikten. Patran og Bella forsvant inn i hula, mens jeg og de to andre ble sittende utenfor. Alt Bella gjør aleine er bra. Man må lage selvstendige hunder som takler en hverdag uten flokken sin.

Det er litt trangt akkurat i inngangen, men det var ikke noe problem. Litt verre for Bella å snu i andre enden, så jeg ventet nesten på å se en ryggende Bella på vei tilbake, men det hadde gått helt greit å snu.

Hailey sto i åpningen og kikket etter dem da de forsvant rundt svingen der inne.

Vel ute igjen ble også Bella sittende å nyte utsikten. Det ble nesten en liten feiringstur dette her, for på torsdag hadde nemlig Bella vært hos oss i et helt år. Det dukket opp minner på Facebook om en bitte liten frøken som sov i fanget til Patran på vei hjem fra Sverige. Jeg sa vi skulle gjenskape bildet på vei til Saksentjern, men da hadde det bare blitt Bella som syntes i forsetet.

Hula er egentlig ikke noen hule, men en sprekk, for det er ikke tett tak der.

Sola steika godt i fjellveggen der.

Men vi var ikke ferdig med turen ved Tjuvenborghula. Sagnet om Tiril-Tove og røverne har jeg skrevet om i et tidligere innlegg. Så du kan lese HER om du er nysgjerrig.

På toppen av Tjuvenborgen hadde noen tydeligvis hatt noe å feire, så de hadde satt igjen flagget sitt i ei furu.

Baksiden av Tjuvenborgen er nesten like bratt som forsiden, men baksiden er ikke på langtnær så lang.

Siden det er så vått i skauen så hadde kantarellene begynt å titte fram allerede. Når soppen kommer da er det snart høst. 

Når noen snubler litt på ei glatt rot så må man sjekke at denne personen fortsatt lever mener Bella.

Jeg har aldri sett så mye myrull på fjellet noen gang tidligere. Det var helt hvitt på myrene, så vekstvilkårene var tydeligvis veldig bra i sommer.

Vi fulgte ikke stien som gikk til Tjuvenborgkoia, men fortsatte rett fram over bergknausene.

Så skimter vi Hestebrenna 772 MOH. Det er dårlig med sti for det er fjell hele veien.

Ei myr må forseres og den var like våt som de andre vi hadde gått ved på veien oppover.

Det er en praktfull utsikt til nær sagt alle kanter når man kommer opp.

Jeg har planer i år som i fjor å ikke gå samme turen to ganger, så får vi se om det holder mål. Om det er opphold resten av uka så kan jeg ta noen småturer etter jobb for å krysse av de nærmeste på lista. Så får de lengre turene vente til jeg har ferie.

Nytt siden sist jeg var på Hestebrenna var at det hadde kommet opp en krakk med bord. Slik som står på rasteplassene. Det var plassert i ly av en kjempestor stein, så vi slo oss ned med drikket vårt og den nybakte gjærbaksten. Joda jeg skal innrømme at turer blir litt hyggeligere med små fristelser og godt turfølge.

Da jeg kom hjem fra jobb hadde Patran klare både rosinboller og kanelsnurrer som vi skulle ha med oss på tur. Godt med litt dessert etter middagen, når den besto av fish and chips. Fisk er ikke noe som er hold bart å tære lenge på, men da kan en nyte godsaker med god samvittighet isteden.

Vi ble sittende en god stund og bare nyte ettermiddagen. Bak steinen var det helt vindstille, ikke en eneste mygg og bare kos rett og slett.

Hailey koset seg i lyngen hun også etter litt utdeling av hundegodt som lå i rumpetaska siden sist fjelltur i fjor høst.

Bella virket godt fornøyd med å få være med på sin første fjelltur.

Nå ja fjell og fjell, er vel ikke fjelltur før det er kommet opp i 1000 MOH, så vi får ta en fjelltur når jeg har ferie.

Jeg synes det var passe å gå i singlett, men Patran foretrakk lange armer. 

Man må jo kose seg litt når en er på tur, og det er ikke ofte jeg har med meg fotograf. 

På toppen blås det stiv kuling, som det alltid gjør der.

Leinintjern som vi skal gå ned til før vi svinger mot Saksentjern igjen for å finne bilen.

Tre jenter som tror de skal få flere godbiter.

Jeg pleier å følge myrdraget nedigjen fra toppen, Da finner en stien igjen før en når skaukanten. Men det var ikke så ideelt denne gangen da myrene var forferdelig våte, Jeg tråkket til midt på leggen et par ganger, så godt skoa var godt knytt.

Det er satt opp varder på toppen, så det skal være enkelt å finne riktig myr å følge til stien starter igjen. Når vi finner stien så er det et nytt veiskilt med retning Partisanersteinen, men vi skal følge den andre stien uten merking. Den er så hardtråkket at den trenger ingen blåmerking og vi kommer på veien rett ved der vi tok av veien for å følge den første stien.

Eneste multeblomsten på turen

Jeg håper vi får mange turer før skolen begynner igjen til høsten.

Så kommer vi ned langs Tjuvenborgen og vi kan se opp på hula igjen. Drøye tre timer vara vi borte, så det var godt å sette seg inn i bilen igjen. 

Anklen som jeg har brukket er ikke helt vant til fjellturer kjente jeg på kvelden, det har nok vært litt for mange turer på vei i vinter og vår.

Tjuvenborgen og Hestebrenna

På fredag avspasserte jeg på jobben, siden det var en sånn inneklemt dag, som dem kaller det. Knallsol var det meldt og da var det bare å finne et egnet turmål for dagen. Kan jo ikke sitte inne, for det er lovet regn både titt og ofte utover i helga.

Valget falt på Tjuvenborgen og Hestebrenna ned igjen. Skulle egentlig gått denne runden tidligere i vår med to andre som aldri har vært der, men litt dårlig form på den ene og en litt klein hund på den andre så ble planen utsatt. 

Jeg husker ikke hvorfor jeg ikke gikk den runden selv den avtalte dagen, men i ettertid så er det neimen ikke enkelt å huske hva man har gjort for ikke å snakke om hva man ikke gjorde.

Tjuvenborgen i det fjerne. Det er egentlig godt det er blåmerket sti her, for det er fristende å bushe mye mer til venstre enn det det er merket. Har vel en liten misstanke om at det er for bratt i enkelte partier til at en hadde kommet opp der. For det er jammen bratt nok å komme opp der stien går på slutten.

Litt irriterende var det å komme hjem på fredag kveld og skulle tømme klokka for å se på kartet, også virket det ikke. Greit nok at klokka er mange år, men programvaren burde kunne oppdateres så en får overført til data'n. Men nei da. Klokka overførte påsto den, men det kom ikke noe på min side på data'n. Versonen oppdaterte seg heller ikke og jeg fikk feilmelding når jeg skulle installere den. 

Dermed avsluttes prosjektet mitt over hvor mye jeg går i året mye tidligere enn planlagt. Klokka virker og måler, men da må jeg manuelt regne sammen hver gang jeg avslutter en tur for å holde oversikten. Det gidder jeg rett og slett ikke. Jeg har jo holdt på i fem måneder, så det er litt bittert. Men jeg fant jo ut at jeg gjennomsnittlig går ca 20 mil i måneden. Så i løpet av et år så hadde jeg klart målet mitt på 200 mil. 

Stien opp mot Tjuvenborgen begynner ganske flatt, men når det begynner å stige så stiger den fryktelig bratt den siste kilometeren. 

Hjemme blås det ganske surt og kaldt, men jeg kunne fint gå i singlet hele turen i dag. Jakka ble med rundt livet og det holdt med det.

Det var ganske varmt for hundene også, så vi tok noen pauser i skyggepartiene. Greit med en pust i bakken for meg også kjente jeg. Synes det blir brattere og brattere for hver gang jeg går oppover der jeg.

Liljekonvallen sto som hvite tepper flere steder langs stien mot toppen. En kjente lukta før en så blomstene. Det lukter jo så utrolig godt av dem, men snart er de avblomstret.

Hailey ledet stort sett ann oppover. Det var noen busker som lå tvers over stien, men de gikk stort sett veldig greit å passere.

Noen klatret vi over og andre måtte vi krabbe under.

Endelig var vi kommet opp til hula. Der blåste det ganske friskt på kanten, så det var ikke så lenge vi satt der. Men den obligatoriske turen inn i hula måtte jeg ha. Hundene ble bindt utenfor, det er ganske trangt der, så de får vel knaptnok snudd seg.

Men de tar alt på strak labb, ingen engstelse for å bli forlatt når jeg forsvant nei.

Det var veldig vått inne der, vannet rant nedover fjellsiden og dryppet på golvet.

Har sett flere bilder av at noen står på fjellet utenfor huleåpningen. Det hadde vært en spennende fornøyelse, for på fredag var det skikkelig sleipt der vannet rant.

På vei tilbake var det forholdsvis tørt når jeg nærmet meg utgangen igjen.

Hailey lurte på hva jeg egentlig holdt på med.

Det er en utrolig utsikt som er bare å nyte når man har klatret seg opp.

Hundene badet i hver mulige pytt med vann. Og dem var det forholdsvis mange av oppover når det flatet ut.

På veien mot Hestebrenna så er det mange små plasser med utrolig flott utsikt. Så det ble mange små stopp oppover. Det var lite dyreliv å se, men en bitte liten firfirsle så jeg. 

Ådalen og Høgfjell i det fjerne.

Men det er mot Krødsherad den fineste utsikten er. Gjør sikker sitt med hvitkledde fjelltopper i det fjerne.

Vi fulgte ikke stien til Hestbrenna, men fulgte fjellrabben mot toppen.

Det hang ikke noen postkasse der i år. Det hadde jeg regnet med, men turistforeningen har kanskje en viss rotering på disse kassene sine.

På toppen blås det skikkelig, så vi satte oss ikke der, men la i vei i riktig retning for å finne bilen som sto parkert ved Saksentjern for anledningen. Noen ganger går jeg fra Nedre Kollsjø'n, det er litt lenger, men en helt grei runde det også. Da kommer en forbi nedre og vesle Leintjern.

Utsikten nytes

Det er en sti som er merket med varder rett ned fra Hestebrenna, den viser en framkommelig sti ned til den blåmerka løypa som vi svingte av når vi nærmet oss toppen.

Ikke mye vår å se på toppen, så det har nok ikke vært så varmt der.

Men om man følger myrdraget nedover så ender en opp ved en blåmerket buske etterhvert.

Ikke et multeblad engang så vi på hele turen, enda så mye multe det pleier å være her på seinsommeren.

Jeg holdt meg tørr på beina i 678 meter denne dagen, og etterpå så var jeg javnt våt hele turen. Myrene var fryktelig våte, så jeg måtte gå i kanten. 

På rett vei mot Saksentjern igjen.

Vi så spor etter andre folk, så vi var nok ikke de første som var der etter at snøen hadde gått.

Lett gått terreng når en kom seg ned på litt flatere område igjen. Derfra var det rimelig tørt helt til bilen.

Vel nede igjen så er det bare å se opp på Tjuvenborgen og strekka en har svettet seg opp noen timer tidligere.

To og en halv time på tur og 8 kilometer ble det.