Allehelgensaften

 På torsdag hadde vi Halloween lunsj på jobb. Den folkelige katolske skikken med å sette lys på graver allehelgensaften forsvant sannsynligvis aldri helt når man gikk over til protestantismen. Den er spredt dokumentert i Norge fra siste halvdel av 1800-tallet, og tok seg kraftig opp i mellomkrigstiden. I dag er dette en relativt vanlig skikk. I Danmark-Norge ble allehelgensdag i år 1770 flyttet fra 1. november til første søndag i november på grunn av uenigheter med Den katolske kirke. Bakgrunnen for dette var ulik forståelse av hva som skjer etter døden.

Allehelgensaften er et gammelt norsk navn på en katolsk feiring som finner sted 31. oktober, kvelden før allehelgensdag. I dag brukes navnet av og til også om feiringen vi ellers kaller halloween. I kirkeåret er dette en tid for å minnes de døde. I Den norske kirke feires også allehelgensdag, men i den protestantiske tradisjonen er allehelgensdag blitt en bevegelig helligdag. Her markeres dagen den første søndagen i november, altså oftest noen dager etter de katolske merkedagene og halloween. Det er likheter mellom navn som allehelgensaften, julaften og sankthansaften. I katolsk tradisjon er det vanlig å feire midnattsmesse kvelden før en viktig merkedag. Parallelt med dette har man mange steder hatt en folkelig feiring kvelden før en slik merkedag, som også ofte var en fridag og helligdag. På norsk finner vi rester etter disse tradisjonene i navnene julaften (kvelden før første juledag), sankthansaften (kvelden før sankthansdag) og allehelgensaften (kvelden for allehelgensdag).

Som flere andre helgendager, som for eksempel sankthansaften og olsok, har allehelgensdag blitt stående som merkedag langt inn i etterreformatorisk tid. Helgendagenes betydning også etter reformasjonen kan man blant annet se på primstavene. En primstav er en slags evighetskalender basert på den julianske kalenderen, gjerne skjært i tre, med merker for dagene, og symboler for spesielle merkedager. Disse er i hovedsak helgendager. Symbolene kan være kors eller geometriske former, de kan være bokstaver, de kan være arbeidsredskap, men de er ofte helgensymboler eller attributter. Halvardsmesse, for eksempel, er som oftest markert med en rund kvernstein, da St. Halvard ble druknet med en kvernstein som søkke. Primstaver har vanligvis ei sommerside og ei vinterside. Disse kan snus, og kalenderen brukes om igjen og om igjen. I primstaven kommer to gjentagende årssykluser sammen, nemlig jordbruksåret og kirkeåret. Begge er gjentagende og følger en rytme. 

Før reformasjonen var det svært mange helligdager folk måtte forholde seg til, blant annet med tanke på feiring, faste og begrensinger på når man kunne arbeide. Det å holde oversikt over kirkeåret i seg selv hadde jo en betydning, livet var i stor grad regulert av dette, men i sin evige, gjentakende tilstedeværelse ble helgendagene også knagger å henge gjøremål på, til hjelp for å skape oversikt over året. Primstaven kunne gi påminnelser om hva som skjedde når, og burde gjøres i et jordbrukssamfunn. Når man burde begynne slåtten (rundt knutsmesse), når grøden burde være i hus (innen mikkelsmesse), når man burde være ferdig til jul (innen tomasmesse), og når man kunne forvente at laksen gikk opp elvene (rundt kolumbamesse).

 Disse merkedagene kunne gis en nær sagt magisk dimensjon, med å knytte dem til værtegn. For eksempel ble det sagt at om sola skinte så lenge at man kunne sale på en hest på allehelgensdag, så lovet det for et godt år. Også etter reformasjonen, da antallet helligdager ble redusert betydelig og helgenkulten ikke lenger var del av kirkas praksis, forble disse dagene merkedager å ordne året og livet etter.

I Den katolske kirke feires allehelgensdag 1. november og allesjelersdag 2. november. Her minnes henholdsvis alle helgener og alle døde sjeler. Allesjelersdag er i katolsk skikk en dag der man kan be for mennesker som befinner seg i skjærsilden, og slik hjelpe dem frem mot den evige salighet. Disse to dagene har i folkelig tradisjon vært tett knyttet opp til dette å minnes sine døde. Reformatorene på 1500-tallet avviste imidlertid læren om skjærsilden. Men man ønsket allikevel å beholde den viktige minnemarkeringen for de som hadde gått bort. Som et kompromiss ble minnemarkeringen flyttet til første søndag i november og man søkte å prege dagen ut i fra den evangelisk-lutherske forståelse av kristendommen.

Den folkelige katolske skikken med å sette lys på graver allehelgensaften forsvant sannsynligvis aldri helt fra det protestantiske Norge. Den er spredt dokumentert i Norge fra siste halvdel av 1800-tallet, og tok seg kraftig opp i mellomkrigstiden. I dag er dette en relativt vanlig skikk.

Midtvinterdagen

«I dag den halve vinter går, men største kulde atterstår». Denne dagen ligger midt mellom første vinterdag 14. oktober og første sommerdag 14. april. Det vil si at vi nå går inn i den kaldeste tiden av vinteren. Jeg har strikkeprosjekt som jeg startet med i 20 eller 21, er ikke riktig sikker. Det skal bli skjerf. Nå har det blitt så langt at jeg får det rundt halsen og kanskje knytt det, men der stopper det. Jeg har et håp om å få strikket det ferdig før det blir for varmt til å brukes i år.

Kamera er ladet til helga, for jeg og Kjersti har planer om å få gjennomført en tur på lørdag. Den har jo blitt utsatt et par ganger allerede. Først stoppet bilen min, så var det et grisevær uten like. På lørdag er det meld sol, så da er det håp. Sol og Rytterager må bli bra med fotoapparat.

Merket for 12. januar var gjerne noen prikker som betydde snø på de gamle primstavene. Midtvinterdagen ble regnet som en av årets 32 farlige dager eller ulykkesdager av astrologen Tycho Brahe. Den danske astronomen (1546-1601) lagde en kalender med hele 32 ulykkesdager eller «forvorpne dager» som han kalt dem. Syv av disse dagene er i januar

Den er markert på primstaven, men har aldri hatt noen tilknytning til kirken og festen ble regnet som hedensk og ond. Blotet på midtvinterdag ble forbudt av Olav Tryggvason allerede rundt år 1000. Midtvinterdagen var opprinnelig en offerfest som fant sted ved første fullmåne etter vintersolverv, eventuelt første fullmåne etter første nymåne etter vintersolverv. Dagen ble etterhvert fastsatt til solkalenderen i stedet for månekalenderen, 28 dager etter vintersolverv.

I forbindelse med et blot var det vanlig å ha et gilde med god mat og drikke i rikelige mengder. Ofte var dette spleiselag hvor alle tok med med det de trengte av mat og drikke så lenge gildet varte. Man slaktet ulike dyr fra geiter til hester og svin. Grisen var for øvrig fruktbarhetsguden Frøys hellige dyr. Og når du kom til Valhall, sto galten Særimner på menyen – hver eneste dag! Den ble servert sammen med rikelige mengder øl. Øl var en festdrikk som ble brygget spesielt til høytidene, og som bøndene var lovpålagt å brygge. Sluntret du unna med det, vanket strenge straffer! I den eldste kilden som beskriver den norrøne julefeiringen (midtvintersblotet), Haraldskvadet, heter det derfor «å drikke jul».

En annen av de gamle kildene som beskriver skålskikkene under midtvintersblotet, er Håkon den godes saga. Her fortelles det at et fullt beger ble tilegnet gudene Odin, Njord og Frøy. Deretter ble det sendt rundt bordet. I tillegg var det vanlig å drikke helteskåler og minneskål for døde frender.

Midtvinterblotet var en svært viktig høytid i gamle dager. Det er uklart hva som ble feiret eller hva folk egentlig blotet for ved juleblotet. Noen mener det var til ære for fruktbarhetsguden Frøy andre mener at blotet var for å mane solen til å komme tilbake og for å få mørket og kulden til å slippe taket. En tredje teori er at feiringen var til ære for de døde. En kombinasjon av alle disse anledningene er også en mulighet.

Husk å kle på deg på høyre side først, de gamle sa at dette betydde lykke, mens det å kle seg på venstre side først betydde ulykke. Du kan velge om du vil holde deg i sengen siden dagen er en av Tycho Brahes farlige dager, eller om du vil feste og feire med gravet hai som du skylder ned med det islandske brennevinet Svarte Daudir.

Samtidig var det også en rekke tegn og varsler knyttet til Midtvintersdag – bl.a. i forbindelse med måltidet. Når man satt rundt festbordet, var det helt nødvendig å sende alt rundt bordet samme vei som solen, altså fra venstre mot høyre. Gjorde du ikke det, ville det gå deg ille ... Og gikk du i skogen og ble tørst, måtte du ta deg ekstra i vare for alle de overnaturlige tusser og troll som bodde i elver og vann ...

Det sies også at bjørnen snur seg i hiet denne dagen.

Den skal vist nok sove halve vinteren på den ene siden og resten på den andre.

Beveger du deg i nærheten av et bjørnehi, gå stille da bjørnen er ekstra var i dag.

Kom mai du skjønne milde

Det heter det så fint i sangen i alle fall, men i år har ikke mai vært hverken skjønn eller mild. En deilig ettermiddag i skauen etter jobb. Endelig en dag uten regnvær, men på Hr Yr så står regnværet i kø! Jeg er rett og slett så lei regnvær! Bella setter stor pris på skauen, men hun drar med seg mye kvister hjem. Så om kvelden når hun har tørket så er det bare å dra dem ut av pelsen hennes.

 

Pelsmessig så er hun nesten som en cocker. Jeg hadde ikke trodd leonbergeren dro med seg så mye kvistkvast inn, men pelsen tover seg utrolig mye egentlig.

Det er helt greit å ha en liten inngjerdet skaubit så de kan løpe litt og kose seg uten bånd. 

Haileys store gesjeft på skautur er å rulle seg i halvvåt mose og annet som ikke er tørt.

Det beste med en slik skautur er å hoppe i dusjen når en kommer inn igjen, dusje av seg pollen og ta det litt rolig resten av dagen.

Hundene setter vel mest pris på bekken som renner gjennom havna.

Klart hadde det vært varmere i været så skjønner jeg at det er fristende å bade i bekken.

Maurtue blir større for hvert år som går.

Det er mange maurtuer i skauen.

Posering er ikke særlig attraktivt når vi er i skauen. 

Bella gir opp og venter til vi er ferdige.

Håper på en flott sommer, det fortjener vi etter en slik kald vår. Den neste lønna som kommer inn på konto er feriepengene... men jeg har ingen ferie følelse eller sommerfølelse. Så skal sommeren bare bli borte i et kaldt sluk som våren... da kan det bli en skikkelig tung vinter.

Har du noen gang lurt på hvor det faktiske dokumentet med grunnloven fra 1814 er i dag? Det er inne i Stortingsbygningen, godt gjemt og sikret. Det er mer vanlig med store millitærparader på nasjonaldagen i andre land, så vår tradisjon med barnetog 17. mai er litt unik. Dagen ble ikke offisielt regnet som nasjonaldag før i 1836, og Wergeland var helt sentral for dette, da han jobbet iherdig for å gjøre 17. mai til en festdag for alle. Nasjonalsangen til Norge heter «Ja, vi elsker dette landet», men visste du at den ikke offisielt ble vedtatt som nasjonalsang før 11. desember 2019? Teksten er skrevet av Bjørnstjerne Bjørnson, og melodien av Rikard Nordraak. Endelig utgave av sangen var ferdigstilt i 1869, og har totalt åtte vers. 

Navnet er egentlig genitiv av det latinske gudenavnet Maius. En fest for denne guden og gudinnen Maia ble feiret 1. mai. Derav kommer uttrykket maie seg ut, som egentlig betyr å pynte seg til vårfesten 1. mai. I den eldre romerske kalender var mai den tredje måneden. Mai er årets femte måned og har 31 dager. Navnet mai har selvfølgelig med fruktbarhet å gjøre. Mai er oppkalt etter fruktbarhetsgudinnen Maia. Maia var gift med guden Vulcan, og de fikk sønnen Merkur. Noen mener at mai er oppkalt etter guden Maius. Maius var også en fruktbarhetsgud, så det spiller ikke så stor rolle om det er Maia eller Maius som har gitt mai sitt navn. På norrønt ble måneden ble kalt blomstermåned, andre navn på måneden eller perioden er gaukmåned, eller skrepla som Snorre kalte perioden frem til midten av juni.

I løpet av mai begynner vi å få deilige lange og lyse kvelder og midnattsolen begynner å skinne i fastlands-Norge. På Nordkapp er det midnattsol fra 13. mai. I Hammerfest er det midnattsol fra 16. mai, i Tromsø fra 20. mai, i Harstad fra 25. mai og i Svolvær fra 28. mai.

Merkedager i mai

1. mai – Arbeidernes dag

1. mai er arbeidernes dag. Hvert år arranger forskjellige samorganisasjoner eller lokale avdelinger av Landsorganisasjonen Norge med blant annet 1. mai-tog. Arbeidernes dag ble første gang feiret i Norge i 1890. Siden 1947 har 1. mai vært en offentlig høytidsdag.

1. mai – Gaukmesse (Gaukdagen)

På Østlandet var det i gamle dager vanlig å lytte for å høre gjøken for første gang. I gammel overtro ble det sagt at hørte man gjøken i syd ble det et godt år, men hvis man hørte den i nord ville man dø samme år.

2. mai – Marias berggang

Maria berggang eller maria besøksdag er til minne om at Maria, mens hun ventet på at Jesus skulle bli født, besøkte sin slektning Elisabeth, som var moren til døperen Johannes.

3. mai – Korsmesse

Korsmesse er til minne om at Jesu kors ble gjenfunnet i Jerusalem av den hellige Helena i år 320.

3. mai – Internasjonal dag for pressefrihet

2. mai – Verdens latterdag

Første søndag i mai

8. mai – FNs internasjonale minnedag for dem som mistet livet under andre verdenskrig

8. mai – Den internasjonale Røde Kors-dagen

Røde Kors-dagen feires den 8. mai. Dette var fødselsdagen til Røde Kors’ grunnlegger Henry Dunant. Dette ble vedtatt i 1938, men det var først i 1984 at merkedagen offisielt fikk navnet Røde Kors-dagen.

8. mai – Frigjøringsdagen 1945

8. mai 1945 kapitulerte Tyskland betingelsesløst og den andre verdenskrig var over i Europa. Norge ble atter et fritt land og aldri har landet sett en slik fest. Frigjøringsfesten som startet 8. mai varte i en hel måned og nådde sitt høydepunkt ved Kong Haakons hjemkomst til Oslo 7. juni.

15. mai – Hallvardsdagen

St. Hallvard er Oslo skytshelgen. Han feires 15. mai, riktignok ikke så veldig stor målestokk. Trolig legger datoen, to dager før 17. mai en hvis demper på festlighetene. Feiringen av St. Hallvard har imidlertid hatt en oppblomstring i den siste tiden. Folk i Oslo er i større grad oppmerksomme byen fortid i middelalderen og det er i Middelalderbyen feiringen er størst.

17. mai – Nasjonaldagen

17. mai er Norges nasjonaldag. Over hele landet går skoleelever i tog. Vi feirer at Norges grunnlov ble skrevet på Eidsvoll i 1814. Med flagg, bunad, korpsmusikk, is og glede er dette landets gladeste dag.

13. mai – Kristi himmelfartsdag

39 dager etter 1. påskedag

18. mai - Eriksmesse

18. mai ble det feiret Eriksmesse. Erik var en svensk helgen som ble drept av svenske adelsmenn i 1160. Han ble ansett som martyr, og har vært dyrket i Sverige på samme måte som Olav den hellige i Norge, på grunn av underlige jærtegn som ble registrert etter hans død.

22. mai – Bjørnevåk

2. mai ble kalt Bjørnevåk. Ifølge folketroen skulle bjørnen komme ut av hiet den dagen. Men egentlig er ordet en forvansking av Bjarnvardsvaka. Dagen ble også kalt St. Bernhards messe i katolsk tid. Etter hvert mistet dagen sin betydning som festdag.

25. mai – Sådagen

I mange bygder nordpå var 25. mai begynnelsen på såtiden. Det var også en katolsk festdag folk flest hadde glemt navnet til, nemlig Urbani papae til minne om pave Urban 1.

Paraskavedekatriafobi

 Fredag den trettende ble ikke sett på som en ulykkesdag før rundt 1800 tallet, selv om tallet 13 og dagen fredag tidligere ble forbundet med ulykke eller fare i seg selv. I våre trakter finner vi så tidlig som i Norrøn mytologi noe magisk og negativt rundt tallet 13, og i kristen tro var for eksempel dagen da Eva fikk Adam til å spise eplet i Edens Hage en fredag. Andre bibelske hendelser som skal ha funnet sted en fredag var også syndefloden og ødeleggelsen av Salomos tempel. Fobi mot denne datoen har et eget navn: Paraskavedekatriafobi.

Før kristendommens inntog var fredag en lykkedag og en perfekt dag for å gifte seg blant annet. I romersk mytologi var fredag oppkalt etter kjærlighetsgudinnen Venus og i norrøn mytologi var fruktbarhetsgudinnen Frøya opphavet til navnet på denne dagen.

Kombinasjonen av fredag og tallet 13 i Norrøn mytologi

Med kristendommen ble Frøya og mytene rundt henne sett på som hekseri. I mytene sies det at de 12 heksene i nord var samlet hver fredag på en kirkegård og en dag kom Frøya ned til dem, gav katten sin til heksene og kompletterte hekseringen som den 13. tilstede. Etter dette var det derfor alltid 13 i en heksering, og kombinasjonen fredag og 13 ble sett på som ulykke. 

Det er også flere myter om tallet 13 i norrøn mytologi, og ett av dem er myten rundt Balders død. Ifølge myten var det fest i Valhall for 12 guder, og Loke, som ikke var gud, ankom uanmeldt og uinvitert. Loke lurte så Hod, den blinde guden, til å drepe Balder og etter det var det forbundet med ulykke å være 13 tilstede i et rom eller til bords.

Andre ulykkelige hendelser som inkluderer tallet 13 er også det velkjente siste måltid Jesus hadde med sine 12 disipler. Like etter dette blir Jesus korsfestet, og dette skjedde som kjent på en fredag, også kjent som langfredag.

Den gregorianske kalendere er kalenderen slik vi kjenner den idag, og den har sin opprinnelse i den Babylonske kalenderen som også var inndelt i 12 måneder. Siden hver måned hadde 30 dager i denne beregningen var det nødvendig å justere kalenderen for å passe årstidene innimellom og hvert 17. – 19. år ble den siste eller midterste måneden i året satt inn to ganger. Denne 13. måneden var en måned forbundet med ulykke og en periode hvor universet gikk av hengslene og var helt uforutsigbart. Med dagens kalender justerer vi for forskyvninger mellom solåret og kalenderåret med å sette inn en ekstra dag hvert 4. år, også kalt skuddår. Februar får da 29 dager, mot normalt 28. Denne ekstra dagen blir også sett på som «magisk» på sin måte og er blant annet den eneste dagen det er «lov» for kvinner å fri. 

Selv i dagens samfunn lever overtroen om at tallet 13 betyr ulykke og endel hoteller unngår rom nummer 13 og til og med etasje nummer 13 i enkelte bygninger, og de fleste vestlige flyselskaper hopper over sete rad 13 og går direkte fra 12 til 14 for å ikke «utfordre skjebnen.

Som vi ser så er hver for seg både tallet 13 og dagen fredag forbundet med ulykke, og kombinert blir det derfor sett på som dobbelt ulykke og en dag hvor alt kan skje! Fredag den 13. inntreffer minst en gang hvert år, men kan inntreffe opp til 3 ganger på ett kalenderår. Neste gang dette skjer er i 2026 da vi vil ha fredag den trettende i februar, mars og november. Siden dagen er så myteomspunnet har de i Finland innført en årlig nasjonal oppmerksomhetsdag på ulykker, og denne er alltid lagt til en av fredag den trettende iløpet av året.

I spansktalende land og i gresk kultur er ikke fredag den 13. forbundet med ulykke. Tirsdag den 13. er derimot sett på som en ulykkesdag. Det har sammenheng med at tirsdag opprinnelig er knyttet til krigsguden Mars, og at flere store og ulykksalige hendelser har skjedd på en tirsdag, som for eksempel Constantinopels fall både til Det Fjerde Korstog på 1200-tallet og til Ottomanerne på 1400-tallet. I spansk folketro er det et ordtak som sier at man ikke skal hverken gifte seg, gå ombord i en båt eller forlate huset sitt på en tirsdag. Tallet 13 har samme forbindelser med ulykke som i annen vestlig myter og overtro.

Tradisjonelt var ikke fredag den 13. sett på som en ulykkesdag i Italia men fredag den 17. var derimot forbundet med død og ulykke. Måten tallet 17 var skrevet på med romertall, XVII, er noe av årsaken. Flytter man litt på rekkefølgen i bokstavene kunne man skrive VIXI, noe som betyr «jeg har levd» og dette kunne selvsagt tydes som et varsel om død. Forestillingene om fredag som en ulykkesdag følger den øvrige vestlige overtro.

Askeonsdag

Askeonsdag er en benevnelse som brukes i mange land om den første onsdag etter fastelavnssøndag. I den norske kirkes katolske periode (altså før reformasjonen) innledet askeonsdag den såkalte langfasten som varte helt til påske. Betegnelsen askeonsdag kommer av at de angrende syndere fikk drysset aske over hodet eller påført et kors av aske i pannen.

Det kirkelige ritualet i middelalderen

Fra og med askeonsdagen ble det slutt på den løsslupne livsførselen og overspisingen som kulminerte på feitetirsdag dagen før. At dagen var en av kirkeårets store botsdager, kom også til uttrykk gjennom liturgien. I middelalderen ble det hengt opp en duk foran alteret som ble hengende i hele fastetiden. Alterskap ble gjerne lukket og helgenbilder dekket til. Før messen ble asken innviet mens det ble lest bønner.

I middelalderen møtte de troende i kirken med botsklær og med aske i håret. Uttrykket å kle seg i sekk og aske er et gammelt jødisk ritual som uttrykk for anger eller sorg. Etter hvert ble det noen steder vanlig at presten tegnet et kors på pannen til alle som var til stede ved gudstjenesten. Dette var et tegn på livets forgjengelighet og menneskenes behov for å angre sine synder og gjøre bot. Under handlingen fremsa presten følgene formular på latin: Memento homo quia pulvis es et in pulverem reverteris. Oversatt blir det: «Husk, menneske, at du er støv, og at du skal vende tilbake til støvet». Dette var, ifølge Bibelen, Guds ord til Adam og Eva etter syndefallet.

Ved revisjonen av den romersk-katolske liturgi i 1969 ble det innført et foretrukket alternativt formular som er hentet fra Markusevangeliets kapittel 1, vers 15: Vend om og tro på evangeliet.

Askeonsdag blir i dag markert på forskjellig måte av kristne som tilhører ulike trosretninger. Det gjelder katolikker, anglikanere, lutheranere, metodister, presbyterianere og noen baptister. I den katolske kirke er askeonsdag faste- og abstinensdag, hvor man ikke skal spise kjøtt). Biskopene i de nordiske land har gitt disse bestemmelsene en mild fortolkning: «Det å faste betyr en merkbar reduksjon av det man spiser til daglig. Abstinens vil si at vi gir avkall på en spesiell form for mat, drikke eller fornøyelse.»

Den romersk-katolske kirkes strenghet når det gjelder sakramentene, gjelder ikke med hensyn til utdeling av aske på askeonsdag. Asken kan deles ut ved et enkelt ritual til alle og det kan skje nærmest hvor som helst. Handlingen kan også utføres av legfolk; asken må imidlertid være velsignet av en geistlig. Ideelt sett skal asken som benyttes, stamme fra palmegreiner som ble brukt ved gudstjenesten palmesøndagen året før. Etter messen blir disse samlet og senere brent. Asken blir ofte blandet med olje.

Overgangen mellom vinter og vår har vært en viktig markering fra gammelt av. I hvert fall her i nord så har vi nærmest ligget i mørket og i dvale, og kanskje hatt en lang og strevsom vinter.

Og kanskje var det aller verst i februar-mars, når det begynte å tære på mat til mennesker og dyr. Så håpet om å komme seg til påske, lyset og livet igjen, var veldig stort og viktig. Ordet fastelavn stammer fra tysk og betyr «kvelden før fasten». Dette var opprinnelig en tredagers festperiode før fasten, som bestod av fastelavnssøndag, blåmandag og feitetirsdag. I tillegg har vi askeonsdag, den første dagen i fasten.

Fastelavn starter alltid på søndagen 49. dager før 1. påskedag. Mange forbinder fastelavn med kremfylte boller med kvister pyntet med fargerike fjær. Hvorfor det egentlig? Bjørkeriset har en lang tradisjon. Man slo liv og fruktbarhet i både marka, dyr og kvinner som ikke hadde fått barn ennå med bjørkeris. Dette er en førkristen tradisjon. Bjørkeriset på denne tiden var fylt av knopper, og knoppene var fylt med liv og håp for den kommende våren, sommeren og høsten. Det er en flott symbolikk.

Men hvor kommer fjærene fra?  Vi tror forgjengerne til fjærene stammer fra Tyskland. Der vet vi at de hengte opp fargerike tøybiter i bjørkeris. De kremfylte bollene representerer den fete kosten som ble servert på fastelavnssøndagen, tidligere også kalt fleskesøndag, for å fete folk opp før fasten satte inn. Begrepet «blåmandag» brukes i dag om en hvilken som helst trist dag, særlig mandager i bakrus. De var vel fyllesjuke før i tiden også, men jeg tror ikke det er opphavet til blåmandagen.

Rundt om finnes det mange teorier om hva blåmandagen stammer fra. Det hang sammen med tyske fargere som fremstilte fargen blå, noe som tok lang tid. Den katolske kirken hadde bestemt at alle skulle ha fri på søndager. Det måtte også fargerne finne seg i, og dermed stoppet fargeprosessen opp på søndag. Så måtte man sette i gang prosessen igjen på mandag. Da fikk man ikke gjort så mye den dagen, utenom å komme i gang igjen. Så mandagen ble en litt slapp og daff dag som du ikke fikk all verden ut av. I kirken var det også blåmandag. Det er en tradisjon den dag i dag, at fargene i kirka går fra grønn til lilla ved fastetider.

På tirsdag er det feitetirsdag. Da handler det om, som navnet tilsier, å fete seg opp. Det var gjerne en stor fest som markerte inngangen til fasten. I Trøndelag har de holdt på tradisjonen med saltkjøtt og kålstappe. Andre steder i landet snakker de om hvitetirsdag. Der spises det «hvit mat» i form av rømmegrøt eller boller med hvitt mel, slik som i fastelavnsboller og berlinerboller. Felles er at man tok frem det beste og flotteste man kunne finne, men om vi går langt tilbake i tid var det begrenset hva folka hadde. De samlet det som kunne oppbevares av mat helt fra sommeren og gjennom høsten.

Askeonsdag er den første dagen i fastetiden, men for å finne svaret på hvorfor det heter askeonsdag, må vi tilbake til kirken og gamle katolske tradisjoner. Man brant opp palmegreiner fra fjorårets påsketider, gjerne med hellig olje og vann, og strødde asken over menigheten. Man kunne også benytte avkoket til å tegne et kors i pannen på folket.

Dette ble gjort for at menneskene skulle bote for sine synder og tenke tilbake på hva de hadde gjort det siste året. Askeonsdag ble også benyttet til å vaske hvite klær i lut. Gjorde man det på denne dagen, skulle klærne visstnok bli ekstra hvite, og være ren helt frem til sommeren. Været kunne også spås denne dagen, ved å kasta ask i lufta. De tolket om det ble vind, storm eller godt vær ut fra hvor fort og høyt asken fløy.