Vassfarstien over Høgfjell

Merethe jobber noen helger og det er spådd knallvær, da lurte Marius på om vi skulle ta en fjelltur. Dårlig med fjell i Nittedalen, så da ble det til at vi skulle møtes i Hønefoss isteden. For et par år siden gikk vi på ski til Høgfjell på Vikerfjell, så da fant vi ut at vi skulle gå den samme runden som vi hadde tatt på ski tidligere.

Vikerfjell er ikke et sted jeg er veldig bevandret, og det kommer aldri til å bli noe favorittsted. Men helt greit som en avveksling til turer i nærområdet. Vi fant vassfarstien rett ved parkeringsplassen på Ringerudsetera. Så fulgte vi den oppover lia i retning Høgfjell.

Bella gomlet mye blåbær på turen oppover.

Multa var det i tidligste laget på, men innimellom var det noen spiselige. Jeg spiste de som Bella gikk forbi. Men jammen er hun ram til å se dem, eller lukte dem.

Det er mye lyng og myrer på hele Vikerfjell, det er vel kanskje derfor jeg ikke trives så veldig der. Jeg er ikke akkurat kjent for å holde meg til ferdig opptråkkede stier hele veien på tur. 

Markens grøde.

Er nok minst ei uke for tidlig om ikke lenger. Ikke mange tomme hamser, så det er nok seint her i forhold til andre steder.

Utsikt over Sperillen og Ådalen.

Det ble noen puster i bakken oppover, javn stigning helt til tops. Verandalivet har helt tydelig satt litt preg på formen i sommer. Marius har så vidt startet på opptreningen av formen igjen etter armbruddet i vår, så ytelsen var ganske lik. Det var ikke mange folk å møte i fjellet til tross for at det var siste helga i fellesferien. Vi møtte noen og ble tatt igjen av en som jogget forbi oss oppover. Han var i definitivt bedre for enn oss.

Hardtråkket sti og godt merka, så her trenger du ikke være kjent for å gå på tur.

Det var et godt vinddrag, men hundene benyttet hver minste anledning til litt drikke og avkjøling. 

Det var mange muligheter for avkjøling, men pyttene var ikke alltid så reine etter at hundene hadde valset rundt oppi dem. 

Vi gikk i shorts og singlet hele dagen, men hadde med en genser i tilfelle. Det kan brått bli iskald på toppene på fjellet selv om det er juli.

Såkalt lettskyet, men jammen var det godt det var litt svalende vind. Lenger ned i lia på vei tilbake var det ikke vind og sola steika skikkelig mens svetten rant.

Fjelltur for å ta bilder like mye som for selve turen sin skyld.

Høgfjell på 1010moh og vi kunne finne fram nista vår. Det viste seg at vi begge hadde gått for spekeskinke på brødskiva vår.

Hailey venter på at vi skal bli ferdig med å spise så hun kanskje kan få siste skorpebiten.

Ingen servering ennå, så de la seg ned for å hvile litt de også. Vi tok oss god tid på toppen for ei skikkelig pause. Kikket litt på kartet for noen alternative ruter tilbake til bilen, men gikk for opprinnelig plan om å gå der vi gikk på ski tidligere.

Viktig med litt energipåfyll når det er såpass varmt. En har lett for å gå seg helt tom på fjelltur om man ikke har nok drikke når det er så varmt. Som regel finner man en bekk med drikkbart vann på fjellet, men her tor jeg ikke det er noen. 

En slik dag i fjellet gjør nedtelling til ferie og neste fjelltur litt kortere. Som du skjønner så har jeg mye bilder fra før ferien, selv om jeg har ferie i dag. Så feriebildene tar det noen dager før blir lagt ut. Må jo ha en viss kronologi i disse innleggene. 

Idyll på fjellet. Om man huker seg litt ned og nyter fjellheimen så blir det mange flotte bilder.

Det er stilig med vann som ligger helt på kanten av en skråning. Naturens egen demning.

Vi nyter toppen så lenge vi kan før vi begir oss nedover lia mot Koffertkrysset.

Kvannegrø

Vi brukte 5 timer i fjellet denne dagen.

Jeg skjønner ikke hvorfor folk skal lage slike fjelltroll. En varde har en misjon i fjellet, disse her har ingen funksjon i det hele tatt og ser bare dumt ut.

Enkelte steder var det laget klopper, men nå var det så tørt i fjellet at de slett ikke trengtes.

Mange steder en kan sette seg ned og bare nyte resten av dagen.

Eller rett og slett ta seg et bad i en helt grei temperatur.

Godt å avkjøle seg når man er på tur i varmt vær

Marius er anvendelig når jeg trenger litt illustrasjonsbilder. Tidligere i august hadde jeg et innlegg om turistforeningens grønne lue. Da gjør det seg jo med et bilde eller to. Om ikke Marius hadde stilt opp så måtte jeg bedt Kenneth, det er liksom menna i mitt liv.

Røsslyngen blomstret over alt og deler av fjellet badet i purpur.

Myrulla vaier i vinden

Jeg har sett mer myrull i fjellet enn det det har vært i år.

Så bar det bare lengre og lengre ned i skauen, de siste kilometerne til bilen. Runden ble på snøtt 14 kilometer, så det var greit å komme seg tilbake til bilen.

Røsslyngen trenger ikke mye næring for å klore seg fast og blomstre fantastisk.

Stien fulgte mye i traseen til skiløypa før vi måtte følge bilveien tilbake til parkeringa.

Sykkelforeningen har nok lagt ned mye jobb her, for det var breie stier med grus isteden for bløt skaugrunn. Det er noe drit da, for sånne små steiner har lett for å sitte fast i mønstret på fjellskoa og skvette opp i skoa isteden for å holde seg på stien.

Her sto det en og fisket på andre siden helt til hundene badet, da gikk han lenger opp gitt. 

Det ble mye bading og drikking selv om det ikke var veldig dypt i disse vannene. Vi fikk oss noen stopp for å drikke og tørke svette i panna. På slutten kjentes det ut som jeg hadde ansiktet fult av sandkorn. Det var nok både salt og grus.

Jeg må si at det er litt langtekkelig siste kilometerne tilbake til bilen.

Det var gått å få av seg svette varme fjellsko og kunne ta på seg reine sokker og joggesko ved bilen.

Ingen av oss hadde noe ide om hva vi skulle lage til middag da vi kom hjem, så vi fant ut at vi stoppet på Hallingby grill for å spise kebab i pitabrød. Hallingby grill kan absolutt anbefales, knallgod mat!

Takk for turen Marius

 

Høgfjell 1010moh

 

Når Hr Yr sier at det skal være sol hele dagen og overskyet og nedbør resten av romjula. Da blir det skitur i ukjente løyper med Marius. Jentene holdt fortet hjemme med fyring og lufting av hunder, så lempet vi inn i bilen for vinterens første skitur for min del. Bella fikk prøve seg som trekkhund, men jeg kan vel ikke skryte på meg at jeg fikk noe trekkhjelp. Hun gikk ved siden av, til nød foran, men ikke mer enn at båndet ble stramt.

Vi kom i snakk med ei hyggelig dame på parkeringsplassen. Vi spurte etter løypa til Høgfjell, for det var målet med dagens skitur. Jeg skulle ha vært på høgfjell i hele sommer og høst, men jeg kom meg aldri dit. Nå begynte årets dager å renne ut, så det var vel bare å legge i vei på ski om jeg skulle rekke det i år. Jeg fant ut at jeg kunne jo smugstarte på neste års prosjekt på 100 dager med tur lykke. Alle store premierer har førpermierer. 

Alt i alt synes jeg Bella klarte sin første skitur i sæla og bånd rimelig bra. Trekkingen kommer etter hvert regner jeg med. I hele fjor vinter så løp hun jo løs når vi var på skitur på jordet. Ingen av de jeg har nå er noe trekkhunder om de ikke har noen foran seg. Men jeg håper Bella kan bli med å trekke litt av lasset nå som hun begynner å bli voksen.

Dama på parkeringa sa at den løypa som gikk rett på fjellet var oppoverbakke hele veien, og det var ingen overdrivelse. Løypa var bratt og brattere, men totalt sett så hadde vi vel pause på 20 minutter til sammen. Runden ble på 15 kilometer og vi brukte en tre timers tid. Litt fotopauser for å nyte utsikten mot Ådalen.

Etter skituren i dag så kan jeg kanskje bli litt gladere i fjellet på vinteren. Det var vindstille helt til vi nærmet oss toppen, men da blås det virkelig. Varmen som var opparbeidet på vei opp forsvant i løpet av to sekunder oppe på toppen. 

Vikerfjell er vel ikke det fjellet jeg har tråkket ned på sommers tid heller, og favoritten blir det nok ikke til neste år heller, men det kan hende at det blir en tur eller to til sommeren. 

Det var flere som vi møtte som hadde hunder med seg, men det bar ikke løypene preg av. Det var litt isete når vi nærmet oss toppen, jeg hadde ikke med potesokker til Bella, ikke har hun noen sinne hatt på seg potesokker heller, men jeg har aldri hatt noe problem med potene til noen av hundene mine noen årstid. 

Det er noe magisk med snaufjellet, jeg tar mye heller turen dit enn til en runde i skauen. Det kan nok hende det kommer av at jeg går i skauen når jeg går turer hjemmefra. Forandring fryder.

Marius hadde studert kartet så vi fikk en runde ut av det. Sånn fram og tilbake tur er ikke noe gøy om en er på beina eller om man er på ski. Det fine med å være i "sentrale strøk" er at det er så godt skiltet. Siden det ikke var all verden av snø så langt opp på fjellet, så var det noen veiskilt eller skiskilt som pekte dit det ikke var løype. 

Endelig var vi på 1010 meters høyde og turens hovedmål var oppnådd. Det viste seg at løypa over Høgfjell ikke var oppkjørt, men bare opp til toppen, så vi måtte gå samme løypa ned til løypekrysset. Så det ble noen hundre meter i samme løypa. Det blås noe vanvittig på toppen, så det var bare å dokumenter det og gjøre vendereis nedover lia igjen.

Det ble noen fotostopp, men ellers gikk vi stort sett i ett hele dagen. Vi var vel oppe der ved halv tolv tiden på parkeringen og kunne nyte sola det meste av dagen. Litt skygge siste kneika mot toppen og litt i bunnen da vi var på vei tilbake mot parkeringen. Jeg glemte kuldekremen som jeg hadde fått i julegave, men det byr seg vel kanskje flere muligheter i vinter.

Der det hadde føyka i løypa butta det litt og der det var isete så var det ikke enkelt å bremse. Jeg og Bella prøvde oss på en liten offpist  for det var ganske slitsomt å ploge så lenge. Men det var ikke så lett å se føykefonder så jeg endte opp på spretthopp og endevendte. Glad både skitupper og staver holdt. Ja stavene var jeg rimelig sikker på da, for jeg har metall staver. Har prøvd nok av andre staver for å si det sånn, de holder sjelden mer enn en skitur eller to.  Jeg veit det er meninga å holde seg på beina, men i dag tror jeg jammen jeg testet bakken hele fem ganger. Jeg har lært å ha på meg bobledress for å ha litt polstring i sånne offentlige løyper. De er som regel stein harde.

Det var en nydelig tur, tror ikke jeg har vært i fjellet på vinteren på mange år, men gårsdagens tur fristet virkelig til gjentagelse. Marius ymtet frampå om vi kunne ta runden en annen gang i vinter også. Klart det, det er jo bare å pakke skiene i bilen når han og Merethe kommer på besøk det. Så kan vi da alltids finne på noe mens Merethe er hundepasser hjemme her.

Når vi var på tilbakeløypa etter å ha kommet ned fra fjellet, så var det forholdsvis flatt de siste 5 kilometerne. Klokka nærmet seg halv tre og sola var på vei ned bak fjellet. Man merker det på kveldssola, da blir det gulere lys. Og slik stemning må dokumenteres.

Pulsen viser klar tale på at formen ikke er som den pleier, det har vært alt for mye kos de siste månedene, så nå må jeg kose meg siste uka, før det blir andre boller i januar.

Ha en flott romjul fortsatt.