Fugletitting

Lørdag var det skikkelig grisevær, så da tok jeg med kamera og dro til Kenneth og Ingrid en tur. Der visste jeg at det var masse småfugler som man så godt fra kjøkkenet. Det er skikkelig gøy med det nye kamera, det synes Ingrid også. Så det ble veldig mange bilder av småfuglene.

Om du lurte, ja det kommer til å være mange fuglebilder nedover.

Ingrid har mange fugler på foringslista.

Med variert tilbud får man variert utvalg av fugler utenfor vinduet

Meiser er småfugler som spiser det meste av det de blir tilbudt.

Men de er ikke så interessert i å dele matfatet med andre.

Bjørka er full av fugler, men de er ikke så enkle å ta bilde av. Det blir mye motlys når en tar bilde innenfra og gjennom vinduet mot himmelen.

Det har lite å si hvem som var der først, det er den sterkeste som vinner.

Om du er usikker på hva slags fugler eller blomster så kan du laste opp bilde på Artsorakelet, så får du svar. Men de som du vanligvis ser, husker du navnet på. Her sitter det to pilfinker.

De fikk selskap av noen kjøttmeiser rimelig raskt

Spis mens du kan

Blåmeisen kikker etter mer

Pilfinkene er ikke så grådige som meisene

Kjøttmeisen gafler innpå.

Inn for landing

Bestemor og Sofie koser seg

 Store jenta har begynt i barnehagen. En liten forkjølelse hører vel med da sier dem. Når noen er litt tufs så må bestemor komme på sykebesøk.

Ute kunne vi skimte årets første snøfiller som kom. Ingen store flak, men det la seg litt der bakken var kald. Det ble med noen fjon i lufta, enn så lenge, Det er spådd antydning til regn resten av uka og med temperaturer rundt 0 så kan det brått komme mer snø.

Til dere som tror at det alltid er full fart her i huset...

 Etter en begivenhetsrik dag så nyter vi soffaliv foran tv'n i varmen fra vedovnen.

Vårfølelse med fuglekvitter

 

Til tross for tre katter i hus, så er det fuglekvitter i toppen av trærne rundt. Vårfølelsen kommer med solskinn og snøsmelting. Snart kommer vel vårblomstene hos meg også. Nå er det bare veier i det minste. Skaran er borte og skal en ut i den snøen som ligger igjen, ja så tråkker du til buns.

Viktig med vårstellet når sola skinner. Hr Yr lover at det skal bli sol og varmt til neste uke, vi må bare ha litt regn denne uka her først.

I går var jeg og Patran på første utflukt i Sølvgruvene i Kongsberg. Akkurat det var en flott opplevelse med skikkelig gruvefølelse. Jeg må bare få kikket gjennom alle bildene først og laget innlegget. Greit med noen fakta når en er på et sted der ikke alle har tilgang til daglig.

Det er mange som deler turer og vårfølelser på nettet, og jeg har fått noen nye steder på lista jeg skal besøke utover våren. Noen steder er flotte med hvitveistepper innover i skauen, andre steder er det hendelser som det ligger igjen rester av som er verdt å besøke.

Som du ser er raklene fulltallig, men ennå er de ikke fluffy og gule i det minste. Jeg har ikke ryddet og vasket på verandaen min ennå. Det har vært flere år som jeg har gjort det i påsken. Men påsken i år ble utnyttet på turer og ikke i solveggen på verandaen. Verandaen går ingen steder, og bor man aleine så er det ingen som vasker der heller. Jeg skulle ha vasket inne, jeg skulle ha vasket hunder. Men når det er søle alle steder og pollenet bare venter på å poppe. Ja da er det vel ikke noe stort press på vaskebøtta. 

Det eneste er klær som er helt greit å få vasket, litt trasig å ha mye som hoper seg opp om man har tenkt å skifte på senga i tillegg. Finnes vel ikke noe bedre enn nyvasket sengetøy som har hengt ute til tørk?

Nå er det bare å se fram til alle fridagene i mai, ferie i juni og ta turene som de kommer.

Påskens løse fugler

Med slik himmel er det ingen sak å stå opp om man har påskeferie. Man trenger ikke stå opp når man har ferie. Noen synes faktisk det er helt optimalt å tilbringe hver ledige stund under dyna, eller på sofaen, eller i bilen,  eller ved matbordet... Jeg har stort sett et behov for aktivitet ute. Om det ikke er aktivitet, ja så vil jeg være ute i det minste.

På vei til Rytterager på lørdag kjørte jeg Røyse rundt. Det var egentlig ikke planlagt, men jeg svingte liksom av til Helgelandsmoen før jeg skjønte at jeg skulle egentlig ha fulgt riksveien til Vik. Men pytt pytt, en sightsing på landet har ingen vondt av når man har ferie.

De gikk på en åker ved gravhaugene . Gravfelt fra eldre jernalder på gården Frøyshovs grunn. Gravfeltet ligger høyt og fritt med vidt utsyn over Tyrifjorden og det eldgamle kulturlandskapet. 

Mange av gårdene på Røyse har navn etter de gamle norrøne gudene, og Frøyshov er en av dem. Snorre forteller at Ynglingeætta, den gamle norske kongeslekta, hadde Frøy til stamfar; han ble også kalt Yngve. Olav den Hellige tilhørte Ynglingeætta, og kan således sies å være etterkommer etter Frøy.

Grågås er overveiende en trekkfugl. De ankommer Norge i mars–april og trekker vanligvis sørover i perioden august–oktober. I enkelte områder hvor det utøves jakt på høsten kan dette fremskynde trekket. De fleste grågjess som hekker i Norge overvintrer i Danmark, Tyskland og Nederland. En mindre andel overvintrer i Spania, mens enkelte oppholder seg på kysten av Sør-Vestlandet gjennom vinteren.

De vandret stort sett uforstyrret, men holdt øye med hvor jeg var. Jeg satt i bilen og tok bilder ut av vinduet for ikke å forstyrre de for mye.

Når jeg hadde kommet meg ytterst på Rytterager så fløy det en knoppsvane forbi. Jeg håpet den fant noen andre for å slå seg ned med inne ved iskanten. Jeg skulle jo rundt odden og kunne tenke meg å få til noen fuglebilder.

Det fløy noen stokkender forbi også. Ender er veldig vare fugler i naturen, det er vel bare byender som blir matet man har helt oppe på tærne sine.

Det var et yrende fugleliv i motsetning til sist jeg var der. Da så vi ikke en eneste fugl på hele turen.

Svaner, ender og gås er ofte å se sammen når fugler oppholder seg et sted. De er ikke så sære på hvem de menger seg med. Denne svaneungen er i ferd med å bli hvit. Kanadagåsa svømte rundt med sin make.

Det var to knoppsvaneunger sammen med foreldrene sine.

Det var litt langt hold for å få noe pent gruppebilde av denne flokken. 

Svanene er veldig beskyttende overfor ungene sine.

Det gikk virkelig unna en stund

De syntes tydeligvis at disse ungene var litt vel trege med å komme seg vekk fra kanten og bort til dem.

Knoppsvanen er en majestetisk fugl.

Kanadagjess hører opprinnelig hjemme i nordre del av Nord-Amerika. Den er innført til Norge, Sverige og flere andre europeiske land. Arten ble innført i Oslo-området i 1936, men først fra 1955 i helt fri tilstand. 

Den er nå spredt på kunstig eller naturlig måte til forskjellige steder fra Vest-Agder til Nordland, og bestanden har enkelte steder blitt så stor at man har måttet sette i gang tiltak for å redusere antallet individer.

Gjennom skauen tilbake til bilen var kjøttmeisen ivrig mellom trærne både med sangen sin og på vingene. De var ikke så gode å få til noe bilder av, der de hoppet fram og tilbake i ett sett.

Men noen bilder ble det da når jeg fikk stått litt i ro.

Det er bare å nyte den trillende sangen til kjøttmeisen. Det er noen som er våryre, for å si det sånn.

Jeg koser meg

 

Siden frosten har uteblitt i det siste, så er det full blomstring fremdeles i gryta ved hundegården. Det er tydelig at de strekker seg mot sola, for alle heller den veien. Gryta er så stor og tung så den nytter det ikke å snu på. Så da får de pryde gårdsplassen. 

Jeg glemte helt å ta bilde av dette kjerret når det sto fult av røde blader, plutselig en dag var alle falt av og lå vissene på bakken. Alle de blå bærene var borte også, så om de har falt ned eller blitt spist av fugler er uvisst.

Det er utrolig mange knopper fremdeles, så om det holder seg som nå eller rundt 0, så kommer jeg til å ha blomster lenge ennå.

De ser forskjellige ut nesten alle sammen, kun små detaljer som skiller dem til tross for samme fargen.

Noen begynner å bli litt slitne, men så har de blomstret en månedstid allerede.

Her ser du noe av variasjonen både i farger og utsende.

Jeg var egentlig på vei ned i elva med Ronja og Bella, så knipset bilder av blomstene når jeg gikk forbi. Sogna har blitt forholdsvis stor av alt regnet de siste ukene, så nå er fossen hvit igjen og det bruser godt.

Langs elva var det både solskinn og høstfarger, så jeg var glad jeg hadde tatt med meg kamera på tur. Egentlig burde jeg ha med kamera hver gang jeg er på tur om jeg går eller kjører bil. Brått dumper en borti noen utrolig flotte motiver.

Jeg har alltid likt meg godt nede i havna ved elva. Det er noe eget ved å høre fossebruset når man går på stien langs elva oppover.

Jeg vurderte fjelltur på lørdag, men fant ut at Ronja fortjente å strekke litt på beina hun også. Jeg hadde tråkket på tuppen av laderen til datan kvelden før. Det endte opp med et sår midt under beinet. Godt tuppen ikke bøyde seg så den ikke ville lade lenger. Skoene jeg hadde på meg var så oppbygde inni, at den turen var egentlig ikke noe fornøyelse. Må nok velge skotøy med andakt og følelse noen dager.

Godt jeg har igjen av ringblomstsalva, så jeg håper det lukker seg og blir mindre ømt rimelig raskt. Sånn småhaltende er ikke noe tess.

Bella testet badetemperaturen, men det endte kun med vassing.

Svabergene ved muren er helt oversvømt.

Ronja må sjekke alle steder, det er lenge siden vi var i elva for å bade sist.

Vi gikk videre oppover elva så vi kom til toppen av fossen.

Om du har litt manko med tyttebær enda, så er det håp om å fylle spannet her.

Bella går i ett med høstfargene langs elvekanten

Hun vurderer om det er mulighet for å drikke litt uten å vasse ut i elva.

Litt poseringer i solskinnet slapp de ikke unna.

På veien hjem gikk jeg forbi Kenneth og Ingrid, da så jeg at begge bilene sto hjemme. En liten telefon og så hadde vi avtalt en tur til Lemostangen seinere på dagen. Passe lang tusletur for litt småvondt bein når Hailey også trengte å få noen nye impulser.