Etter å ha besøkt Hansesprang setera så gikk vi mot den blåmerkede stien igjen for å kunne ta Hansesprangjuvet i øyesyn. Vi kunne høre bekken eller elva som gikk i bunnen av juvet på lang vei. Problemet var alle buskene som hadde blåst over ende, så stien bort til den blåmerkede var ikke enkel å følge.
Mesteparten av tiden gikk vi etter lyden og litt etter Norgeskart appen.
Frådende vannmasser kunne skimtes gjennom buskene
Det gir litt sug i magen når man hører vannmassene langt der nede.
Greit å holde litt avstand når det er så vått og sleipt i mosen. Plutselig så løsner den.
Fra kanten kunne bekken skimtes tidvis, men stort sett var det veldig langt ned til den.
Wenche Lill svinser rundt for å ta bilder hun også.
Her ser man ikke bunnen engang
Revna i fjellet strekker seg langt nedover i terrenget.
Bekken kan skimtes i det fjerne når vi kom litt lenger ned.
Så var det bare å følge den blåmerka vassfarstien nedover i lia til vi kom til Bjørke.
Helt ned til Aurdalsfjorden skal vi, og det gikk rimelig kjapt egentlig.
Her har det nok flommet bra når det regner.
På veien til Bjørke passerer stien et bjørnehi. Da måtte vi jo legge turen bort dit.
Jeg veit vel ikke helt hva jeg hadde tenkt, men at et bjørnehi skulle være så enkelt hadde jeg vel kanskje ikke regnet med.
Wenche Lill motsto ikke fristelsen til å krabbe inn der, men det var ikke Virre særlig begeistret for.
Han var ikke særlig enkel å overtale heller.
Virre trivdes ikke i bjørnehi, så kanskje det ikke var så lenge siden det hadde tuslet en bjørn og tatt ei natt der...
Wenche Lill kunne nok tilbragt natta der
Rett utenfor hiet rant det en bekk. Ferdig med dokumenteringen av bjørnehiet så kunne vi følge stien nedover mot Aurdalsfjorden.
Til tider var det mer bekk enn sti for å være helt ærlig. Hailey og Bella likte det godt, det var bare å drikke når de følte for det. Virre var slett ikke like begeistret,
Like etter bjørnehiet åpnet skauen seg og Bjørke åpenbarte seg.
Flott stort godt vedlikeholdt tømmerhus så det ut til.
Godt med skilt når vi kom ned til veien.
Informasjonsskilt om base ELG under 2. verdens krig i Vassfaret.
Like borti veien møtte vi en gjeng med sauer.
Vel nede fra fjellet var det bare å ta beina fatt for å finne bilen noen kilometer lenger framme.
Ferdig vaskede tyttebær
Det er mengder med tyttebær og sopp i skauen nå.
Aurdalsfjorden føltes uhorvelig lang å gå langs for å komme til bilen.
Du veit det har vært mye regn når grøfta er så dyp at en leonberger klarer å svømme.
Endelig så vi bilen.
Aurdalsdammen
Tilbake på hytta ble det skikkelig middag
Som seg hør og bør så skal det skrives i hytteboka, og kvelden etter en begivenhetsrik dag i fjellet og en god middag er en god stund for det.
Tirsdagens turvalg var ikke satt, men vi var begge enige i at vi skulle finne en tur som forhåpentligvis ikke inneholdt vassing og forsering av bekker. Vi endte opp med Høgdefjell, like i nærheten av hytta, det så tørt ut på kartet i det minste i og med at det var en kolle.
