Naturens rehabilitering

Det er sol, jeg har fri, knærne er fremdeles bra og jeg er snart i full fart igjen. Dette har vært lange måneder med tvungen ro. Nå er det mars og den første vårmåneden er her, Det kan komme mer vinter, men sola varmer og det drypper fra taket. Da er det håp om et aktivt liv framover.

Det har blitt noen testturer i februar, men nå som det er mars og ting har gått greit, så er det bare å starte opptreningen.  Om jeg skal prøve meg på skiturer i påsken så må jeg ha litt trening i forkant. Både for meg og hundene sin del.

Det er tydelig at hundene setter pris på litt mer regelmessige turer igjen, Jeg er overrasket over hvor tålmodige de har vært når jeg ikke har kunnet være så aktiv. Det har vært 3 måneder med ro. Jeg liker vinteren og har savnet skiturer og andre turer jeg har pleid å være på vinterstid.

Snart starter smeltevannet og d blir det åpen elv igjen.

I veien opp mot hovedveien er det blitt bar asfalt allerede, så nå kommer vel syklene fram på veien snart.

Hvor turen skulle gå var jeg ikke så sikker på. Heg møtte to med hunder som jeg visste skulle gå rundt om hengebrua, så jeg hadde liten lyst til å møte på dem igjen om jeg gikk runden motsatt vei. Jeg stoler ikke på at knærne skal holde om hundene skulle nappe til når vi passerte. 

Det ble til at jeg gikk oppover mot Saraplassen. Der var det minst sjanse på å møte på noen denne dagen. Der var det også potensielt mulighet for å nyte sola på turen. Samt at hundene kunne løpe løse når vi hadde passert husene der.

Veien mot Vælsvannet pleier å være brøytet på vinteren, så da var det bare å håpe på at ting gikk greit.

Varga stortrives på brøytekanter og ellers utenfor veien. De andre foretrekker stort sett å holde seg på veien.

Når vi hadde passert Saraplassen var det kun kjørt snøscooter innover veien, så da var det fritt fram for hundene til å strekke på beina. Til og med Hailey så ut til å sette pris på det. Siden det er siste dagen av vinterferien var jeg litt usikker på om det kom til å gå greit å krysse riksveien igjen for å komme hjem. Det var allerede endel trafikk når jeg gikk over først.

Det var harespor på kryss og tvers flere steder langs veien innover.

Jeg har vært mye på tur innover her tidligere også, men i år har det blitt lite av all aktivitet.

Storfuglen har startet å samle seg i toppen av furuene, så når den ene lettet så ble det litt for fristende for Varga. Men det var ikke lenge hun prøvde å følge etter, for snøen var ganske dyp.

De andre brydde seg ikke om fuglen og fortsatte på veien innover.

Jeg må få sjekket telefonen min, for jeg har fått noe på linsa, eller rettere sagt bak linsa, Så mange av bildene får et gråskjær og blir slett ikke bra.

Det er uvant å måtte tenke over hvor langt en går, så en er sikker på å komme seg hjem uten at det blir vondt på kvelden eller dagen etter. Jeg holder snøtt 6 kilomerter nå, så til helga har jeg tenkt å prøve meg på en skitur. Må finne et sted som er litt vennlig og sannsynligheten for fall er minimal.

Tilbake i sivilisasjonen og båndene må på igjen.

Håper virkelig dette setter standarden for mars. For når mars er over er det sommertid med lange lyse ettermiddager og ikke minst så er det påske og fridager,

Så godt at jeg kan begynne å nyte aktive dager igjen.

Varga sjekker vinterferietrafikken, og kryssingen gikk greit når vi kom ned til riksveien. Ventet kanskje ett minutt eller to før det var klart fra begge sider.

Godt det er et bredt belte man kan gå på langs riksveien de 100 meterne før jeg skal svinge ned til meg.

Når jeg kom hjem så var det bare å finne fram et appelsin og sette seg i sola i campingstolen med skinnfell. Nyte siste fridagen før det er en ny arbeidsuke. 4 uker så er det påske!

En runde i Gardhammarmarka

 

Jeg prøvde å sole meg litt etter jobb på torsdag. Det var rimelig varmt, men jeg sleit litt med å finne en lun krok. Selv om det var nærmere 20 varmegrader virker det litt kaldere når det blåser litt. Anne sendte melding og lurte på om jeg ville bli med på tur. 

Ja hundene trengte jo tur, så da fant jeg noen klær og gikk ut til henne.

Når jeg hadde passert riksveien så fant jeg fort ut at her blås det ikke, så jeg hadde slett ikke trengt jakka jeg hadde tatt på meg. Jeg knyttet den rundt livet, for der er alltids greit å ha den når sola går ned. Om vi ikke rakk hjem før den tid.

Her hadde det tørket opp mye siden sist vi gikk der. Sist gang tror jeg ikke det ble tatt et eneste bilde, så jeg fikk dokumentere litt denne gangen. Dette er en fin runde å gå, for å få litt variasjon på de vanlige rundene i nærmiljøet.

Otto setter alltid stor pris på tur sammen med jentene.

Sist så vi 2-3 blåveiser, nå var det veldig mange av dem.

Tysbasten hadde slått ut i full blomstring også siden sist. Tysbast er opprinnelig viltvoksende i skogområder i Europa, Nord-Afrika og Vest-Asia. I USA og Canada er planten dyrket og stedvis naturalisert. I Norden har tysbast en vid utbredelse, men forekomstene er ofte svært spredt. Den vokser på fuktig, næringsrik og gjerne noe kalkrik jord i skog og kratt. På enkelte steder kan den finnes helt opp i de urterike fjellbjørkeskogene. I Norge finnes arten på Østlandet og fra Trøndelag nordover til Sørfold i Nordland, foruten på noen få steder på Vestlandet. Tysbast er svært vakker under blomstring og fruktmodning, og blir derfor ofte dyrket i hager. Det finnes varianter med hvite blomster og gule frukter. Hvis man dyrker planten bør man plukke bort de giftige bærene på et tidlig stadium slik at barn ikke blir fristet til å putte dem i munnen.

Tysbast er en meget giftig plante som må omgås med stor forsiktighet, og planten må ALDRI brukes til selvmedisinering! Selv om tysbast tidligere var brukt medisinsk, frarådes innvortes bruk på det sterkeste. Hudkontakt med plantesaften til tysbast kan gi blemmedannelse, og også utvortes må urten bare brukes under medisinsk oppsyn. I våre dager anvendes planten medisinsk hovedsakelig i homeopatisk fortynning.

Siste strekk på beina før båndtvangen slår til.

Sist vi gikk her var det snø flekker alle steder og vi snudde halvveis og gikk samme veien tilbake. Denne gangen kunne vi gå hele runden.

Nok av vann så hundene fikk både drikke og avkjølt seg.

Otto er ikke riktig så liten som han tror.

Stien ble mer og mer utydelig etter hvert som man kom innover. Er nok ikke så fryktelig mange som går der regelmessig.

Skauen åpner seg og vi ser grusveien som går forbi Gardhammarsaga i kanten av gruppa. Bjønneplassen hadde ennå solskinn, men for vår del var det lenge siden sola hadde gått ned.

Vel nede fra hogstfeltet så havnet hundene i bånd igjen. Greit det når man potensielt både kan møte folk og biler.

Otto og Anne nærmet seg hjem og det blir trolig ikke noen ny tur før over påske. Påsken nærmer seg styggfort nå.

Jeg fikk akkurat med meg solnedgangen når jeg gikk opp bakken hjemme

Glimt av vår

Det har vært mildt i et par uker nå på dagtid. Så mildt at det er varmegrader og ganske nære 0 eller et par kuldegrader på natta. Dette er for godt til å være sant, så vi får nok en retur av vinteren. Man pleier det, om den kommer i mars eller drøyer til april er ikke godt å si. Men at den kommer tilbake det kan jeg vedde ganske mye på.

På fredag var det ut på tur når jeg kom hjem fra jobb. Det er godt å kunne nyte noen solsråler før mørket senker seg. Det er jo begynt å lysne når jeg drar på jobb på morgenen, så nå nærmer våren seg. Det ble litt aktivitet i helga også. Så nå skal jeg nyte våren mens vi har den.

Skyggene ble lange og jeg skjønte at jeg ikke rakk hjem før sola hadde gått ned. Men det er lyst en god stund etter at sola har gått ned.

Jeg hadde ballet litt mye klær på meg, men veit av erfaring at det blir mye kaldere når sola går ned.

Isen er ikke lenger veldig hard, og oljegrusen stikker gjennom i lange strekker. Stripa blir lengre og breiere for hver dag. Turen ble til etter hvert som jeg gikk, planen var å holde seg i sola lengst mulig. Hadde jeg holdt med på denne siden av elva, så hadde hele turen så si blitt i skyggen. Helgetrafikken var ikke for tett ennå, så jeg regnet med at det gikk greit å krysse riksveien to ganger.

Det er en herlig følelse når en hører snøen smelte og drypper fra taket.

Når det smelter såpass så samler vannet seg i store sølepytter. Da er det greit å kikke litt før man tråkker i vei.

Det er ikke bare Sogna som  har funnet veien over isen. Væla går også over sine bredder allerede.

Bella sjekker tilstanden, ser fram til at badesesongen starter.

Så kom valget om jeg skulle ta hengebrua hjem, eller jeg skulle legge i vei inn til Bjørneplassen. Det ble Bjørneplassen, for jeg regnet med at noen hadde tråkket sti på jordet siden sist jeg gikk der.

Overraskende nok så var hele veien bar innover. Piggskoene var ikke veldig nødvendige på denne runden egentlig. Snart er det joggeskoføre når man skal ut på tur.

Sola nærmet seg horisonten.

Hakket før det er sølete.

Det er ikke store snømengder her om kring nå lenger. Snøen er ganske hard også, men holder ikke meg helt ennå.

Sola sluttet å varme og jeg måtte dra igjen glidelåsen på jakka.

Når vi kom til Bjørneplssen var vi ca halvveis og sola takket for seg.

Ennå rakk vi hjem før det var mørkt. Det er herlig nå som man kan få til en god tur uten at det blir mørkt. Om noen uker skal vi stille klokka, da får vi enda lysere kvelder.

Jeg er godt fornøyd med den nye telefonen, tar noen bilder i hytt og pine for å teste litt på kvaliteten. Men når en skal på skikkelig tur, så må jeg ta med med kamera. Zooming er mangelfullt på telefoner.

Nede på jordet der hadde det blitt kjørt opp skiløype en gang, så der var det stein hardt å gå.

På stien ned mot brua derimot var det litt lotteri om skaren bar eller ei, De som hadde tråkket der hadde ikke tråkket så tett at det hadde blitt skikkelig sti.

Vi kom da fram og fikk jiglet oss over.

Minner mistenkelig om vårløysing her også.

Ingen som hadde giddi å måket brua i vinter, så der var det stein hard skare med mange store huller etter alle som har tråkket gjennom snøen i løpet av vinteren.

Endelig oppe på vei igjen og da var jeg veldig glad for at jeg hadde tatt på meg piggskoene.

Himmelen hadde fin farge lenge etter at sola hadde gått ned.

Jeg gledet meg allerede til turen dagen etter.

En annen ting jeg gleder meg til er å sitte på verandaen i solnedgangen til sommeren. Krysser fingrene for en knall sommer i år.

Jeg har sluttet å kjøre den siden ved meg ut til Veme til og fra jobb nå. Den er så si uframkommelig for min bil. Vegvesenet skal være sikre på at en får med seg at det har blitt noen humper der. Ikke ofte det er dobbel skilting.