Med Hallinger til Oppsalsåsen

Litt ribbeinsbrudd er liten hindring for en skitur. Man må bare holde seg på beina og ikke bøye seg mer enn man må. Selv jeg så at det kunne bli en bitte liten utfordring, så det endte med at vi avtalte tur på beina isteden. Jeg lempet jentene inn i bilen og dro for å møtte Inger Synøve og gutta på samme parkeringa som skiløypa startet. Greit med noen holdepunkter, for jeg er ikke akkurat lommekjent i Hallingdal rundt Gulsvik.

Turen bar litt preg av hvor det var brøytet etter de siste snøfallene, så det ble mye frem og tilbake turer. Det startet med kurs mot veien til Kringsjå, men der ble det brått mye snø, så gikk vi bortover der hvor det egentlig gikk skiløype, men som det nå var kjørt biler, før vi endte opp med å følge lastebærerspor på kryss og tvers i et hogstfelt. Lettere kupert tur, for å si det sånn.

Det er ikke langt oppe i lia en skal før en har litt utsikt. Krøderen for våre føtter, men dårlig sikt oppover dalen på søndag. Vi begynte å tenke etter når vi sist hadde vært på tur, og jammen begynte det å bli noen måneder siden sist. Høsten bar jo preg av så mye regnvær, så det ble vel overnattingsturen i Vats som var siste sprell sammen. Det var i slutten av august. Vi får ikke la det gå like lenge til neste gang.

Vi møtte ingen biler, men brått var ikke veien brøytet lenger, men det var bare nattens snø som ikke var fjernet.

Bom over veien kunne fort blitt en stor hindring. Men den var ikke så lav, så jeg fikk kreket meg under den, til Inger Synøves store fryd. Fjellgeita føltes brått ikke ut som noe fjellgeit lenger. Jeg var jo fullstendig klar over at jeg måtte under en gang til for å komme tilbake til bilen.

Hjortedyra blir foret nede i bygda, så det var ikke et dyrespor å se i mils omkrets. Da slapp vi hundene så de kunne løpe litt. Brøytekantene var jo så høye så det var ingen fare med at de skulle jumpe over og forsvinne inn i skauen.

Det ble endel snusing på Tølle og Findus. Jentene tissa litt og det er jo ikke så lenge siden de hadde løpetid. Spennende på tur med jentene igjen.

Bella legger seg ned til lundehund gutta og vil gjerne leike med dem.

Brått ble det veldig mye snø i veien og vi måtte snu og fortsette mot bilen igjen. 

Det var tydelig å se at hundene satte stor pris på å treffes igjen for å leike sammen. 

Bella sjekker at alle er med.

Det er synd at det er så få steder å stoppe langs riksveien oppover til Gulsvik, i år er det mengder med istapper, nesten hele isbreer som henger over kanten ned mor riksveien.

Når vi nærmet oss bilen satte vi bånd på dem igjen, så gikk vi innover der hvor skiløypa pleide å gå. Men denne gangen var det kjørt biler innover. Klart dette måtte sjekkes ut. Alt som ikke er som det pleier må jo ha en årsak.

Etter nærmere studering av sporene i veien, fant vi ut at alle som hadde gått innover hadde også gått tilbake igjen. Inkludert akebrettet. Så da fikk de løpe litt igjen.

Findus var mer opptatt av å kline med Bella

Det var ikke så langt innover veien før vi skjønte hvorfor de hadde kjørt bil der og veien hadde vært brøytet i vinter.

Gutter og store maskiner slår ikke feil.

For å få litt lengde på turen fulgte vi lastebærersporene på kryss og tvers av hogstgruppa oppover. Utsikt er aldri feil når man er på tur. Da må man gjerne karre seg opp noen bakker. Tåka hindret den lange utsikten, men vi så de et lite stykke.

Ikke sikkert det er like pent her til sommeren, men vi krabbet oss nå oppover Oppsalsåsen.

Det var ikke den helt store farta på meg, men Inger Synøve klaget ikke. Det var vel egentlig ikke sti eller terreng for stor fart  heller, men man går litt og binder seg når man veit at man for all del ikke må snuble og dette i bakken.

Vi så etter elg, men det var ikke antydning til noen andre enn oss i mils omkrets.

Vi nærmet oss toppen av hogstfeltet, og skjønte at lastbæreren ikke hadde kjørt lenger.

Det er mye istapper i naturen i år.

Så var det bare å nyte utsikten før vi satte kursen mot bilene igjen. For siste gangen denne gangen. Det gikk greit å komme seg nedover igjen uten å skli eller snuble. Søndagens nedtur kom da vi parkerte ved Hallingporten og så at det var to turbusser der. Køa møtte oss når vi lukket opp døra, så det ble hjemreise uten middag. Da er veien hjem lang når man er litt småsliten og sulten.

Skitur om Slåttemyri

 

Da var det klar for årets tredje skitur, denne gangen i Gulsviktraktene. Vi skulle møtes klokka tolv på lørdag. I og med at dette er siste helga i vinterferien for mange, regnet vi med at det ville være mye trafikk på søndagen. Det skulle blåse mer på søndagen også. Inger Synøve skulle fikse engangsgrill og jeg skulle fikse pølser og lumpe. 

Jeg var først ute, men Inger Synøve var ikke langt bak. Det var vår andre tur i disse trakter. I september var vi på fottur i samme område, da skulle vi også ha bål, men det ble bare nistespising. Jeg kan avsløre at pølsene og engangsgrillen fikk en fin runde i sekken på lørdag.

Gjensynsgleden av stor. Faktisk så stor at Findus nektet å gå først i skisporet. Han ville kun gå sammen med Bella. Bella vil ikke trekke, så da ble det til at jeg gikk først med Bella hakk i hel, så kom gutta med Inger Synøve på slep. 

Bella ventet tålmodig til Inger Synøve fikk pakket sekken sin og tatt ut gutta, så var vi klare for en runde på 11 kilometer i lett kupert terreng. Til tider litt isete føre, men skuteren hadde gjort stort for løypa når vi returnerte til bilen etter noen timer.

Skitur og sekk er vel ingen favoritt. Men etter nok turer med gjengen så har jeg skjønt at sekk, det er obligatorisk. I en rumpetaske er det nemlig begrenset plass til at "nødvendig" turtilbehør. Sikkert noe en kan se på som god trening til overnattingsturene våre i året som kommer.

I åpent terreng var det knall før i skiløypa. 0 grader i lufta og ikke særlig vind, sola skinte og det var herlig turvær. Før vi dro hadde jeg klippet klør og pelsen mellom potene på begge hundene, så det ble minimalt med isklumper. Vi møtte en håndfull personer i og med at løypa gikk rundt. Noen kom fra andre løyper så de møtte vi to ganger.

Det ble noen fotostopp iløpet av turen. Man er ikke på tur for å sluke mil, man er på tur for å kose seg i trivelig selskap og i flott terreng. Man må jo holde sommerens turmål under oppsikt.

Jeg storkoste meg på tur i veldig trivelig turselskap, flotte løyper og solskinn. Bella er også veldig fornøyd med turer med lundhund gutta. Særlig Findus. Hun lar han klatre opp på seg når hun ligger og til tider så kommer labben og legger han i bakken.

Forholdsvis flatt terreng med svake nedover og oppover bakker godt fordelt gjennom hele runden. 

Det var overraskende mange halvåpne bekker på runden. Flere av stedene vi gikk i dag var steder vi gikk i høst på beina. Mange av stedene kjente jeg igjen, mens andre steder var lettere ukjente. 

Det er verdt en halvtimes tid i bil for å gå en runde i slike løyper. Det aller beste er at de ikke er overbefolket, så en kan virkelig nyte en skitur i stillhet. Ja vi klarer faktisk å ti litt stille også, til tross for at skravla stort sett går ganske javnt til tider.

Jeg må si jeg gleder meg stort til alle planlagte turer utover i året med denne gjengen. Håper formen til Tove blir bra også, så hun orker å bli med på de enkleste turene i det minste.

På Slottemyri var det mange spor etter fugler, så jeg har vel en misstanke om at det hadde vært mulighet for å se en fugleleik der på vårparten. Men sikker kan man ikke være.

Det er artig å være på tur med noen som setter like stor pris på urørt natur som meg. Synd det var litt dårlig bæreevne på snøen utenfor scootersporet. Kun ski kunne vi vel kavet oss fram, men hundene ville streve mer. Særlig Bella. 

Et bilde sier mer enn 1000 ord... 

Der det var åpent lende var det kald vind, så det fristet ikke å sette seg ned for å grille. Vi begynte å se etter steder vi kunne ta litt drikke og en appelsin. Men der det var vindfall der var det skygge og der det var sol var det ikke mye hold noe steder så vi fikk satt oss ned.

Brått dukket det opp en smeltet fjellskrent og vi var ikke seine om å slenge fra oss sekker og finne fram sitteunderlag og nyte sola.

Etter en håndfull forsøk på å sette seg ned uten ski, var det såpass hardt et lite sted så vi fikk av oss skiene slik at vi slapp å vri beina 90 grader omtrent for å nyte kakao og appelsin.

Tassen fikk bli i mosehaugen i solhellinga, for han er litt glissen i pelsen. 

Til tross for vinterferie for noen, så føltes det mer som påske.

Pause i sola, kakao, appelsin med hunder på tur. Da er det bare å nyte.

Jeg og Bella er ganske flinke på selfie nå. Øvelse gjør mester.

At Findus ikke liker å sitte på fanget tror jeg ikke noe på. Han satt lenge på fanget mitt og koset seg i vårsola. Han klarte nemlig å smette seg ut av selen sin og kom for å leike med Bella da jeg tok han opp på fanget.

Klart slike øyeblikk må dokumenteres. I etterkant ser jeg hvorfor jeg var kliss våt i rumpa når jeg reiste meg opp igjen... Snø som smelter blir til vann...

Inger Synøve er en kløpper med selvutløser på telefonen. Like imponert hver gang jeg.

Tølle bryr seg ikke nevneverdig om å leike. Findus er overbegeistret over Bella, så om han nesten havner under henne, gjør han ikke noe ut av den saken.

Størrelsen har ikke noe å si på vennskap.

Det ble litt knall og fall på både meg og Inger Synøve. Hunder i bånd og hunder som tråkker på skiene så det butter litt er potensielle årsaker til å ned på både magen og alle fire. Godt snøen holdt kuldegrader så vi slapp å bli så våte. Det var bare å børste av oss snøen og gå videre.

Jeg kjente meg igjen da vi kom inn på den løypa vi hadde gått tidligere på dagen. Da skjønner en at turen snart er over og bilen nærmer seg fort. Med slike forhold kunne man gått på ski til sola går ned bak fjellene rundt.

Jeg er veldig glad i de smørefrie skiene mine. Jeg er veldig glad for at jeg har et ubrukt par i garasjen som jeg kan ta ibruk når disse er utslitt. Smørefritt er tingen for mitt bruk. De tåler litt grus og pinner, ikke er de bakglatte eller klabber heller. Mer enn nok glid for meg. Det var noen av dagens bakker som jeg hadde ei ski eller to utenfor løypa. Man må tilpasse farten etter alderen sier de yngre om de eldre. Og siden jeg allerede har brukket en ankel, stivet den opp med ei plate og noen skruer. Ja da har jeg merkelig nok tatt hintet om å begrense meg litt i forhold til tidligere år. Men man kan ikke sette seg ned i sofaen og bli der om man har vært litt uheldig til tider.

Jeg skal leve i det fulle til siste åndedrett.  Jeg skal dø med skoa på beina om jeg så må sove med dem i senga...

Vi ble enige om å sjekke parkeringa på Hallingporten. Det viste seg at det var så si folketomt, så vi innvilget oss middag der isteden for å tenne opp engangsgrillen på parkeringa.

Kjøttkaker med kålstuing fristet meg, mens Inger Synøve gikk for noe langt mer raffinert sak med ris som tilbehør.

Middagen nytes og neste tur planlegges.