Vi er ikke så opptatt av sti, så forsere slagghaugen for å komme seg ned på veien igjen var noe vi anså som unødvendig. Gruvene lå på rad og rekke langs ryggen, og etter kartet var det bare 5-600 meter i luftlinje. Vi hadde jo allerede gått vel 8 kilometer, så da er det helt innafor å velge korteste veien.
Hele runden er snøtt to mil noe langs vei, noe på sti og noe bushing etter kart og magefølelsen.
Inger Synøve er en reser på bushing. Jeg tror det er et medfødt gen det der med å ikke være så avhengig av sti for å ta seg fram. Så langt til skogs så var det ennå ganske mye vindfall vi måtte forsere til tider.
Det må være lov å vurdere hva som er lurest veivalg når man kommer til slikt terreng.
Det er et rikt dyreliv på Holleia, vi mistet tellinga på hvor mange storfugl vi støkte opp, eller som fløy over oss på turen.
Hjortelusa var like iherdig nesten hele turen. Når vi kom oss ut fra alt vindfallet var det helt kurant å gå utenfor sti. På toppen av holleia er det gammel gran og furuskog, som det er langt mellom buskene. Man kan gå hvor man vil.
Vannmangel var det ikke fare med her heller til Haileys store glede. Gutta var ikke fult så begeistret.
Vi kom til et myrdrag og første slagghaugen kunne skimtes i det fjerne.
Her skulle det også være en cache, så da var det bare å finne fram telefonen og prøve å lokalisere boksen.
Det var egentlig mye fine høstfarger ennå, selv om alle bladene hadde falt av både trær og lyng.
Med slike hauger flere steder så skjønner man at det må være noe djupe huller andre steder inærheten.
Her var alt gjerdet inn og alle hullene var fylt med vann. Med andre ord ikke så interessant om en har litt utforskertrang.
Jeg telte ikke hullene, men det var ganske mange av dem.
Forholdsvis store områder som er berørt.
Høye gjerder med ståltråd, men kun horisontale vaiere.
De fleste hullene her var fylt med vann.
Tipper vannet er iskaldt, men det hadde vært gøy å badet der bare for å ha gjort det en varm sommerdag.
Både Hailey og Bella tok en svømmetur i et hull som ikke var gjerdet inn.
Det ser litt fristende ut da?
Vi dumpet inn på noe som så ut som en sti som gikk i sånn noenlunde riktig retning mot dit vi hadde tenkt oss videre.
Findus er litt nysgjerrig på hva de andre driver med, men det er godt å sitte litt rolig når de andre virrer rundt.
Mens jeg knipset bilder rundt omkring, så fant Inger Synøve cachen som var gjemt her også. Hun fikk tre smilefjes på kartet sitt i løpet av turen.
Det ligger stokker på tvers, så det tyder på at det er en gruveinngang der. Vannet har ingen steder å gjøre av seg så det blir stående i ganske konstant dybde hele tiden.
Mange underlige trær var det endel av. Det gjelder bare å se seg litt rundt når man er på tur.
Vi leitet etter enkleste veien ned til bilveien, men det var rimelig bratt nedover åsen der. Vi bestemte oss for å gå litt på skrå, siden det gikk en bekk nede i juvet der. Både bratt og sleipe steiner var ikke det beste utgangspunktet.
Jeg sto klar med kamera, men Inger Synøve klarte seg glimrende over bekken. Vi hadde tatt med oss litt lite drikke og hadde tenkt å drikke litt i bekken, men den luktet det ikke godt av så vi fant det lurest i å stå over det.
Men i veiskråningen måtte hun gi tapt gitt, til Bellas store glede.
Skyggene begynte å bli lange og vi var ennå langt hjemmefra egentlig. Røffelig regnet 2-2,5 timer.
Vi snudde oss på en åpen plass og kunne seg helt til Sollihøgda i det fjerne.
Når vi så sola nærme seg åskanten så er det bare å innse at det trolig blir skumrint før vi er hjemme på gårdsplassen igjen.
Turens første skilt, så om du ikke er vesentlig kjent på Holleia, bør du nok ta med deg et kart. I det minste nok batteri så du kan bruke telefonens karttjeneste. Jeg bruker stort sett norgeskart.no.
Nedre Sandtjern bød på solnedgang og skikkelig idyll. Her skal det overnattes i hengekøye til sommeren.
Man må jo bare nyte slik idyll.
Om du var i tvil... klart det måtte bades.
Det var ikke bare jeg og Inger Synøve som syntes solnedgangen var fin. Tassen sto og myste mot sola i lange tider.
Nyter dagen til siste rest
Det gjelder å følge med hvor stien tar av fra veien så vi kom oss opp på Tolvputtmyra og stien hjem.
Stien var nok merket i sommer, for malingsstripene syntes lang vei.
Varder må sjekkes ut, det kan være noe spennende der.
For å være ærlig, så er vi vel like hele gjengen... nysgjerrige så vi ikke går glipp av noe. Potensiell utsikt og nytt veivalg.
Så ingen orrhanefjær her nå, men har planer om å sjekke den ut til våren.
Det begynte å skumre og jeg visste at vi nok hadde igjen en kilometer før vi var på veien, så dette skulle gå akkurat. Bare en er på vei så kan en gå i mørten.
Jeg visste jo om noen snarveier så vi slapp å gå alle svingene på den nye veien. Men på en av snarveiene i mørket tråkket Inger Synøve på en bøyd stor grein som vippet opp midt i steget mitt. Det buttet totalt når jeg skulle flytte beinet og jeg fløy framover og landet hardt på magen. Ja så er det vel bare å konstatere at vi nok ligger og kaver på bakken et par ganger hver oss iløpet av turer vi er på.
Tusen takk for turen Inger Synøve, allerede dagen etter var vi på ny tur.
