Jeg følte virkelig for å gå på skattejakt i dag. Problemet var vel at jeg ikke sjekket noe særlig på forhånd, for når jeg har gjort meg opp en mening så står jeg ved den. Fant en flott parkering i Vidalen og peilet inn kursen etter den nye GPS'n. Alt vel så langt, 100 meter den retningen. Jeg trodde jo at en skatt var gjemt på toppen av et fjell. Det sto jo til og med et skilt like ved der jeg parkerte, så retningen stemte! På med sekk med alt cacheutstyr, fotoaparat og GPS i hånda. Ut med hunder fra bagasjen og lai vei utover myra. Det eneste problemet var GPS'n peip! Den påsto at jeg var framme! Nei jeg var ikke enig i det. Banna og sverta den derre nyinnkjøpte driten opp og ned, for den hadde tydeligvis ikke greie på hvor vi befant oss! Jeg slo den av og la i vei videre innover. Brått var det ei brei elv og ingen tegn til noe bru å gå over. Nei nei, da var det bare å snu og gå tilbake til veien igjen og veiskiltet for å se om det var noe sti der. For til et sted som hadde eget skilt måtte det jo være en sti. Men jeg fant ikke noe sti... På med GPS'n igjen, for den som gir seg har tapt, ikke sant?
Jammen meg så peip den ikke igjen! På samme stedet! Jeg like oppgitt som hundene for at vi ikke kom videre, vi skulle jo på lang tur i dag. Av med sekken, opp med telefonen som jeg hadde med meg for en gangs skyld. Hmmm den påsto også at vi var framme! Ja da var vi vel det da... da er det bare å kikke seg om etter en boks som skulle henge i ei gran. Der var boksen gitt. Men hva med den fjelltoppen jeg hadde trodd jeg skulle til i dag da da? Nei, over elva kom jeg ikke, så da var det bare å tusle tilbake til bilen like slukøret som hundene. Jeg måtte finne noen andre bokser, jeg hadde jo ikke kjørt til andre enden av Ringerike for gå en tur på 100 meter, noe jeg forøvrig fikk til å bli nærmere en kilometer.
Sagnet om Vidalsskatten stammer fra 1349. Sommeren det året kom svartedauen til Bergen, og smitten spredte seg raskt. Samme høst passerte danske kirkeplyndrere med sju kløvhester lastet med sølv de hadde plyndret fra kirker på Vestlandet gjennom Vidalen. Hovedveien mellom øst og vest skal ha gått her i de tider. I Vidalen ble de alvorlig syke av pesten, men før de døde, rakk de å
grave ned sølvskatten. Så sier i alle fall sagnet. Det finnes versjoner av det, blant annet forteller en versjon at det var en embetsmann med følge, og ikke røvere, som kom gjennom Vidalen, og at de skulle hatt med seg sju kvarttønner (750 liter) med penger. «I morgon är jag rik som konugen på Stockholms slott» At sagnet holdt seg levende i Hedalen, er det ingen tvil om. I 1870- og
1880-årene lå det to svensker på tømmerhogst inne i Vidalen. Den ene av dem hadde en gang blitt spådd i kaffegrut av ei spåkjerring at han skulle bli rik, så da han fikk høre historien om Vidalsskatten, ble det lite tømmerhogst og desto mer skattejakt. Den svenske skattejegeren som
fikk tilnavnet Vidalssvensken, blir beskrevet som en uvanlig stor og sterk kar, men nokså rar og enfoldig.
En gang fortalte han at Vis-Knut i Gausdal hadde sagt at skatten lå nedgravd mellom to veier, og at ingen noensinne ville finne den. Til dette repliserte den andre svensken: «Vad fan graver du efter då?» Men Vidalssvensken var urokkelig i sin tro på at han skulle finne skatten, og selv om han både sultet og led, ga han ikke opp den resultatløse gravingen. «I dag är jag fattig som en kyrkråtta, men i morgon är jag rik som konugen på Stockholms slott» pleide Vidalssvensken å si. Ikke sjelden forbarmet budeiene i Vidalen seg over den fattigslige skattegraveren og ga han mat så han berget livet. Det var ikke fritt for at folk drev gjøn med den enfoldige svensken. En gang hadde en tømmerhogger veltet en stor stein ned i ett av hullene hans. Ingen regnet med at han ville klare å få den opp, men med sine kjempekrefter greide svensken ved egen hjelp å få steinen opp. En annen gang var det en skøyer som gravde ned noe skrapjern fra en gammel ovn og fylte over med jord. Da Vidalssvensken fant metallet, trodde han det var skatten, og fortalte gledesstrålende til hedølen Per Goplerud: «Nu har jag funnit skatten. Den har smältat i stora klumpar.» Goplerud visste om det stygge peket og fortalte sannheten, men da brast Vidalssvensken i gråt og sa: «Stora Gud, hur jag har blivit narrad.»
Hele sommerhalvåret drev Vidalssvensken med sin skattejakt, men vintrene tilbrakte han i ei lita stue på gården Valhugu, på Bjoneskogen melllom Sperillen og Randsfjorden. Hele 16 vintre tilbrakte han her. På gården Haug ved Bjoneroa fikk han også godt stell og mat i skreppa, og da Vidalssvensken på grunn av alder ga opp skatteletingen og dro tilbake til Sverige, ga han bort reisekista si til Gunhild Haug som takk for omsorgen. Kista skal være malt opp igjen, men på innsida av lokket sto en gang navnet Ole Gustavson skrevet. Det skal være Vidalssvenskens egentlige navn. Spor etter skattejakta finnes ennå I romanene Trollelgen bruker Mikkjel Fønhus Vidalssvensken som modell for en av personene der, men i boka blir han kalt Redalssvenskin. I motsetning til den virkelige svensken lar Fønhus sin rollefigur lide en dramatisk død i Vidalen. Vidalssvensken, derimot, forlot Norge og kom
aldri tilbake til Vidalen. Ennå kan vi finne spor etter den ukuelige skattegraveren i Vidalen.
Ikke langt fra Goplerudsetra ligger det en haug bevokst med furu og lyng og et og annet hull etter skattegraving. Den bærer navnet Sølvskatthaugen.
Når jeg satt i bilen tenkte jeg at jeg skulle ta opp en tapt plan fra i høst. Det er cacher rundt Sandvannet, så da ble det målet for dagens tur isteden. Jeg regnet med at det ble noen kilometer rundt vannet.
Innen vi var rundt hele vannet og tilbake til bilen ble det nærmere en mil på tur i dag. Det kan en si seg godt fornøyd med. Til sammen ble det 6 nye smilefjes på kartet i dag. Første boksen hadde temaet Pekka og Liisa. Våren 1951 i Nord Karelens storskoger i Finnland ble bjørnemor jaget ut av hiet og skutt. Men ut av hiet bæres to bjørnunger. De er blinde og ikke større enn rotter. Begge grynter missfornøyd. Slik kom Pekka og Liisa ut i dagslyset for første gang. I en liten fliskurv ble de båret hjem til lærer Rissanens hjem. Der ble de matet med melk på tåteflasker. I 6 uker våknet de kl 4 og ville ha sin melk. De holdt til i en kasse som var foret med saueskinn, slik at det ble lunt og godt. Folk kom stadig innom for å se på bjørnungene, og alle undret seg over hvor små de var. Etter hvert ble kosten tyttebær med sukker og fløte på, eller honning. Når barna kom hjem fra skolen gikk de innom for å leike med bjørnungene. En dag utpå sommeren måtte de forlate landsbyen oppe i Nord-Karelen. Det var en trist stund for alle vennene deres. I en stor todelt kasse ble de fraktet til Helsingfors. Her fikk de sitt nye hjem i den store luftegården hos generaldirektør O.Talas. Han var med den dagen da de ble tatt ut av hiet i villmarka. De to bjørnungene fant seg fort tilrette i sitt nye hjem, og fikk den beste forpleining. Da Pekka og Liisa var 7 måneder ble de sendt til Norge. En dag i september kom de til Fritzøehus ved Larvik. Her bor godseier Treschow. Det var mye bjørn i skogene hans igamledager, men ingen hadde sett noen der på mange år. Han ville derfor slippe Pekka og Liisa i skogene sine ved fjellet Skrim. Men ennå var de for små til å slippes alene, så de ble i en innhegning som var laget til dem i parken på Fritzøehus noen uker. De klatret mye på nettinggjerdet rundt innhegningen.
De var noen store matmomser. Hver seg spiste de 4 brød og drakk 4 liter melk om dagen, samt at de fråtset i epler, pærer, gulrøtter ol. De fikk så mye mat for at de skulle bli feite til de skulle gå i hi for vinteren.
I slutten av oktober gikk ferden til skogene ved Skrim. De fulgte skogsbilveien fram til Myklevatn, etter et de hadde blitt rodd over til den andre siden av vannet, ventet to hester på dem og dro kassene helt til terrenget ble så bratt at de ikke greide det lenger. Da ble bjørnene bært av skogskarer til en kronglete ur under en berghammer. I denne ura var det laget et hi til bjørnene. Inne i hiet var det et lager av brød og frukt. Det var mange menn som fulgte Pekka og Liisa til skogs, og nå gjalt det for dem å liste seg bort slik at bjørnene ikke fulgte etter. Å snart var de aleine igjen... Ville de legge seg i hiet og holde seg i ro der til våren? Ti dager senere var bjørnungene til bake til folk. En plass som het Arneplass. For å komme dit måtte de svømme over hele Myklevatnet, og det er temmelig bredt. På Arneplass hadde de ikke ventet seg slikt besøk, men de forsto hvem som var kommet. Skogsbestyrer Rønningen ble straks varslet og dro opp til dem. Han fikk lokket dem opp til hiet igjen og lekte med dem. Men denne gangen lot de seg ikke lure, de fulgte etter når han skulle gå. Han satt til over midnatt, men bjørnene ville ikke sove. Da satte han dem i kassene som de var blitt fraktet til skogs med, gikk til bygda og varslet godseier Treschow. De ble fraktet ned til parken igjen og ble værende der til slutten av november. Da var de veldig søvnige og ble kjørt til skogs igjen. Der ble de værende til i mars. De vandret en 3-4 uker rundt i skogen før de atter søkte ned til menneskene. De hadde skilt lag og kom ned på to forskjellige steder et stykke fra hverandre.
Hvorledes skulle en få dem tilbake til skogene? Kanskje Vassfaret var stedet for dem tenkte Aage Trechow, da han dro til Ådalen for å spørre Mikkjel Fønhus og Hedalsbøndene om de ville ha dem i skogene sine. Det ville de og det ble bestemt at de skulle slippes ved Sandvannet. Sandvannet ligger øst for Bukollen, det er et vann med lyse sandstrender rundt kanten. Det er ensomt ved dette vannet, så langt en kan se er det bare fjell og skog. De ble flydd til Sandvannet, fra en flåte ble de satt i land og de var glade for å være tilbake i villmarka. Menne skynte seg tilbake til flyet ute på vannet. Leken til Pekka og Liisa stoppet brått. De to ble bare sittende på sandstranden og stirre etter flyet som forsvant bak åsene i sør. Stor var spenningen om de ville møte andre bjørner, om disse ville ta seg av dem, eller støte dem fra seg. ..
Men Pekka og Liisa var bare oppsatt på en ting, komme seg ut av villmarka og ned til folk. Etter et par dagers vandring mot nord, kom de ned i Nes i Ådalen. De to søsknene hadde skilt lag. Pekka kom ruslende inn på tunet på gården Fossholm (der min oldemor bodde) Liisa dukket opp ved et bilverksted. Det ble mange godbiter å sette til livs, for de var fryktelig sultne. Skogsmaten var ikke "bra nok" for disse bortskjemte bjørnene. Knut Nystuen kom med buss, da han fikk se bjørnene ble han straks interessert i dem. Han fikk leid en lastebil og to kasser, så gikk ferden til Filefjell. Nyheten om at Pekka og Liisa var på vei til Filefjell bredte seg som ild i tørt gress gjennom Valdres. Og lastebilen måtte stoppe mange ganger for at folk skulle få hilse på de to berømte bjørnene. Da de kom fram til Nystuen, prøvde de å sette bjørnene i bånd, men det nektet de, så da måtte de bo i garasjen. Knut Nystuen satte opp en inngjerding i og med at det var mye snø i fjellet ennå. Innheiningen var ikke til mye hjelp, for de var blitt noen storklatrere. Særlig Liisa. Pekka gikk mest og spaserte på nettingen som var strekt som et tak rundt kanten av bingen. Da noen hentet en gardintrapp, klatret han ned som et menneske. Ny netting ble strekt, men bjørnene lurte etter et sted å komme seg ut. En kveld grov de seg ut, og var atter fri til oppdagelsesferd. Ved 3 tiden om morgenen var Pekka atter på plass. Men Liisa lot vente på seg. Knut Nystuen etterlyste henne i kringkastingen og ba folk ta vare på henne.
En uke senere kom hun tuslende ned i Espedalen. Der ble hun tatt hånd om på en gård som heter Haugseter. Knut kjørte til gården for å hente henne. Da han kom fram var det så folksomt, at han satte henne i baksetet og kjørte igjen med en gang. Hun var blitt mager på fjellturen og sulten, så i bilen nedigjen ble hun litt ugrei. Hun måtte suge på fingrene hele veien ned igjen for være så noenlunde rolig. Da de kom ned i Gausdal fikk han låne en stor kasse. Liisa ble satt i kassen og surret fast på biltaket. Mens Liisa var borte ble det strukket helt nettingtak i innhegningen, og en meter nettinggolv, slik at de ikke skulle komme seg ut. Da vinteren nærmet seg bygde de seg hi inne i innhegningen, helt uoppfordret av andre. Begge hjalp til med gravingen og innredningen av hiet. Etter at hiet var ferdig var de sjelden ute.
Bjørnene ble værende hos Knut Nystuen i flere år. De fikk to bjørnunger sammen. Disse ble attraksjoner på Geiteryggen flyplass ved Skien. Liisa døde av seg selv etter endel år. Pekka brøt seg ut av innhegningen en påske i begynnelsen av 1960 tallet. Han var da sulten og slo inn døra på Nystuen fjellstue/hotell. Han ble skutt inne i resepsjonen der, av Max Manus.
Det som erkjekt med å gå rundt et vann er at det alltid er tilgang på et bad. Temperaturen var slett ikke verst, men jeg badet ikke. Jeg var et levende koldtbord for mygg, for de sto til tider i kø for å få komme til.
Til tider gikk det så vannspruten sto til alle kanter.
Når vannet var slutt var det bare å følge elva nedover til en kom til dammen hvor den neste cachen befant seg. Sandvassdammen er en gammel og godt bevart fløterdam fra 1800-tallet. Det siste damvannet i Sandvasselva ble sluppet i 1967.
Men selv om jeg var forholdsvis flink til å holde stier i dag, så buttet det litt i ei myr. Myra ble en brei bekk, nesten elv. Jeg hadde ingen intensjon om å gå langt tilbake, eller en lang omvei for å komme meg videre i kompassretningen. Lady og Mounty ble sendt ut for å sjekke dybden i bekken. Om de klarte å vasse over eller om de la på svøm. Det så ut som de vasset, iallefall mesteparten av tiden, så da var det greit at jeg hadde sjårts og ikke langbukse i dag. Egentlig første og eneste gangen i dag det var helt greit. Jammen hadde jeg ikke bitte litt flaks da vannet var både varmt nok og ikke dypere annet enn at klærne gikk akkurat klar. Skoene var allerede gjennomvåte så de vasset jeg uti med.
Sandvassdammen er en fløterdam bygget på 1800-tallet. Sandvatnet befinner seg lengst syd i Vidalen som er en flott inngang sydfra og inn i Vassfaret. Tømmer som ble hugget i dette området ble samlet i Sandvatnet.
Når tømmeret var samlet og vannføringen tilstrekkelig stor, ble dammen åpnet og vann og tømmer buldret nedover Sandvasselva mot Strømsoddbygda og videre nedover Sogna mot Tyrifjorden. Til sist endte tømmeret så på et sagbruk eller tresliperi, hvor det ble omdannet til et sluttprodukt. Tømmerflaket her er laget for å beskytte tømmeret mot de ville kreftene som ble sluppet løs når dammen ble åpnet. Herfra fikk tømmeret en brutal ferd nedover, og det er derfor spikret sammen slike tømmerflak flere steder nedover i Sandvasselva. Hytta ved dammen huset tømmerfløterne under deres krevende arbeid her inne. Det siste damvannet i Sandvasselva ble sluppet den 14. juni 1967 av Einar Maribo og sønnene Harald og Per. I dag ligger tømmerflaket her som et minne.
To gamle koier sto ved dammen.
Når man reker til skogs så kommer man stadig over diverse avtreder uten dør.
Sandungen
Så nådde vi målet for den siste cachen langs Sandvatnet, og ikke minst stranda som har gitt vannet dette navnet. Lady og Mounty satte stor pris på Playa Blanca.
Vel logget, så var det bare å sette kursen mot bilen igjen.
Det var enklere sagt enn gjort, så i dag har vi forsert like mange elver som Lars Monsen en dag i villmarka.
Godt alle ikke var like dype som den første.
En siste stopp ved Buvannet for å logge. Denne kjørte jeg forbi på vei innover for jeg regnet med å bli våt på beina ut til øya som denne lå på. Jeg fant greit den store steinen den skulle ligge under, men jeg så ingenting til den. Til slutt måtte jeg legge meg ned på magen. Langt der inne så det ut til at det var en rød kork. Jeg fant en lang kjepp for å prøve å fiske den til meg, men det viste seg bare å være en kork. Jeg veivet rundt med kjeppen og plutselig låt det litt rart under der. Da måtte jeg strekke armen så langt jeg fikk den under steinen bak en stein, vips så hadde jeg en ny boks i hånda.
Når jeg kom hjem etter turen sto Merethe og trippet på trappa for å få bilen. Ja jeg skulle jo bare en liten formiddagstur, og hun var ikke lovet bil før ettermiddag eller kveld. Ungdommen nå til dags, tror det er ettermiddag ved firetiden... tidlig ettermiddag ...iallefall ikke kveld iallefall.
