Julegateåpning på Hensmoen

 

Jeg ogHelle går som regel en runde i lunsjen. I sommer fant vi et tre i veikanten langs grusveien som går parallelt med Storetjern, som hadde julebelysning. Nå i høst hadde noen kappet ned småtrærne langs veikanten. 

Men vi fant igjen treet med belysningen, jammen virket de fremdeles når vi tok de med på jobben for å bytte batteriene. 

Det har vært litt ruskevær i det siste, med både vind og småregn. Så i dag når vi skulle ut på tur hadde det jammen blåst ned ei stor furu, rett over stien. I ruskevær går ikke vi tur, da er det bare Helle som tar en liten luftetur så Milo får tisset litt. Hundene mine er hjemme, så da kan jeg fremdeles sitte inne og titte ut av vinduet isteden.

I dag ble en ny runde på furumoen der og lysene ble satt opp i et tre langs stien som går på tvers fra grusveien ved bikubene og ned til Storetjern. 

Tidlig i dag tidlig hadde vi hengt opp en fotovegg som ble laget til jubileet på jobben. Isteden for at den skulle bli stuet bort spikret vi inn noen spikre og strakk den opp på en blank vegg på kontoret til Helle. Så fikk vi alle ansatte til å signere. Den kan jo potensielt bli verdt veldig mye om 100 år på Vilomixmuseet som noen sa.

Mens vi holdt på med det, så fant vi ut at Helle var den som rakk høyest opp. Så da ble hun valgt til at arbeide som skulle foregå i høyden resten av dagen.

Milo var ikke særlig begeistret over å måtte vente mens vi knotet på over å få surret på lyslenka høyest mulig på ei tynn gran. 

Men når vi skulle plassere krakken tilbake på plass ved buska den sto ved. Ja da så vi brått ei lita gran på andre siden av stien som egnet seg mye bedre. 

Der er det noen som har laget en krakk, så nå har de juletre de kan titte på når de sitter på krakken. Så det er ikke bare i sentrum lysene glitrer. Der er nemlig vinterlysene tent, men ikke julegrana på torget ennå. I dag ble det julegate/julesti åpning på Hensmoen.

Etter utført oppdrag så satte vi kursen videre på stien for å komme ned til Storetjern og tilbake på jobb. 

Vi pleier egentlig å gå denne runden andre veien, da kan vi også velge å gå en annen sti i et kryss så vi ikke kommer ned langs vannet.

Det er veldig idyllisk langs Storetjern

I enden av tjernet var det en stor flokk med ender som hadde samlet seg.

Så var det tilbake på jobb og gjøre en skikkelig innsats før jeg skulle plukke opp Sofie og Ludvig i barnehagen. Når jeg kjørte de hjem på kvelden så skulle jeg stoppe hos Wenche Lill, for en luftetur med hundene før jeg skulle hjem igjen.

Wenche Lill hadde investert til Halloween, så jeg ble skikkelig imponert. Slik pynt kunne ikke jeg hatt på trappa her. Da hadde nok Varga gjort en like stor innsats som meg.

Det var flere som hadde pyntet litt til Halloween allerede. Spørs om jeg må ta med meg unga en runde til helga da de skal overnatte hos meg.

Snart Halloween

 

Når jeg kjørte for å plukke opp Helle til turen vår på lørdag til Kruttmølleåsen, så var det stor variasjon med sol og tåke. I overgangssonene så var det litt skummel eller magisk halloween stemning. Jeg måtte stoppe i veikanten for å ta noen bilder.

Høsten er en flott tid sånn fotomessig. Tåke og høstfarger, solskinn og skygger. En skulle ikke gjort annet enn å tatt turen ut i naturen, eller i sentrale strøk for den saks skyld.

Fotografering er gøy når man har noe unikt å ta bilder av. Når tåka glir forbi så er det stadig forandringer i motivene.

Noe annet som hører til Halloween er gresskar. Etter turen stoppet jeg langs veien for å ta noen bilder ved hagesenteret. Der hadde de nemlig gjort seg litt i flid mot Halloweenfeiringen. Jeg liker når noen gjør seg i flid med ting.

For 100 kroner kan du ta med deg et gresskar, her er det selvbetjening så du betaler med vipps.

De skulle selge til lageret er tomt, for nå hadde de fylt på for siste gang. 30. oktober blir det ryddet bort leste jeg et sted.

At det sitter et skjelett i vogna ser ut til å være dagligdags for Bella og Varga.

Tenk så stusslig det hadde vært om ingen gjorde noe som helst ekstra for å glede andre.

Jeg skulle laget slike nede ved veien, men problemet er vel at det ikke er sentralt nok til å få stå i fred.

Eneste pynten jeg har er soppen som vokser ved bjørka. Den blir det bare mer og mer av for hver høst. Bare synd det ikke er matsopp. Raspskjellsopp (Pholiota squarrosa) er en sopp som vanligvis finnes i Nord-Amerika og Europa. Den er en sekundær parasitt som angriper trær som er svekket av tidligere skader eller infeksjoner. 

Hatten er 3-12 cm i diameter og dekket av små, spisse skjell. Stammen er 4-12 cm lang og 0.5-1.5 cm tykk, med en tykk, ullen ring. Gjellene er gulaktige når de er unge og blir rustbrune når de modnes. Soppen har en sterk smak som ligner reddiker og en lukt som beskrives som hvitløk, sitron, reddik, løk eller skunk. Selv om noen kilder rapporterer at den er spiselig, har den forårsaket flere tilfeller av forgiftning, spesielt når den konsumeres med alkohol.

Allehelgensaften

 På torsdag hadde vi Halloween lunsj på jobb. Den folkelige katolske skikken med å sette lys på graver allehelgensaften forsvant sannsynligvis aldri helt når man gikk over til protestantismen. Den er spredt dokumentert i Norge fra siste halvdel av 1800-tallet, og tok seg kraftig opp i mellomkrigstiden. I dag er dette en relativt vanlig skikk. I Danmark-Norge ble allehelgensdag i år 1770 flyttet fra 1. november til første søndag i november på grunn av uenigheter med Den katolske kirke. Bakgrunnen for dette var ulik forståelse av hva som skjer etter døden.

Allehelgensaften er et gammelt norsk navn på en katolsk feiring som finner sted 31. oktober, kvelden før allehelgensdag. I dag brukes navnet av og til også om feiringen vi ellers kaller halloween. I kirkeåret er dette en tid for å minnes de døde. I Den norske kirke feires også allehelgensdag, men i den protestantiske tradisjonen er allehelgensdag blitt en bevegelig helligdag. Her markeres dagen den første søndagen i november, altså oftest noen dager etter de katolske merkedagene og halloween. Det er likheter mellom navn som allehelgensaften, julaften og sankthansaften. I katolsk tradisjon er det vanlig å feire midnattsmesse kvelden før en viktig merkedag. Parallelt med dette har man mange steder hatt en folkelig feiring kvelden før en slik merkedag, som også ofte var en fridag og helligdag. På norsk finner vi rester etter disse tradisjonene i navnene julaften (kvelden før første juledag), sankthansaften (kvelden før sankthansdag) og allehelgensaften (kvelden for allehelgensdag).

Som flere andre helgendager, som for eksempel sankthansaften og olsok, har allehelgensdag blitt stående som merkedag langt inn i etterreformatorisk tid. Helgendagenes betydning også etter reformasjonen kan man blant annet se på primstavene. En primstav er en slags evighetskalender basert på den julianske kalenderen, gjerne skjært i tre, med merker for dagene, og symboler for spesielle merkedager. Disse er i hovedsak helgendager. Symbolene kan være kors eller geometriske former, de kan være bokstaver, de kan være arbeidsredskap, men de er ofte helgensymboler eller attributter. Halvardsmesse, for eksempel, er som oftest markert med en rund kvernstein, da St. Halvard ble druknet med en kvernstein som søkke. Primstaver har vanligvis ei sommerside og ei vinterside. Disse kan snus, og kalenderen brukes om igjen og om igjen. I primstaven kommer to gjentagende årssykluser sammen, nemlig jordbruksåret og kirkeåret. Begge er gjentagende og følger en rytme. 

Før reformasjonen var det svært mange helligdager folk måtte forholde seg til, blant annet med tanke på feiring, faste og begrensinger på når man kunne arbeide. Det å holde oversikt over kirkeåret i seg selv hadde jo en betydning, livet var i stor grad regulert av dette, men i sin evige, gjentakende tilstedeværelse ble helgendagene også knagger å henge gjøremål på, til hjelp for å skape oversikt over året. Primstaven kunne gi påminnelser om hva som skjedde når, og burde gjøres i et jordbrukssamfunn. Når man burde begynne slåtten (rundt knutsmesse), når grøden burde være i hus (innen mikkelsmesse), når man burde være ferdig til jul (innen tomasmesse), og når man kunne forvente at laksen gikk opp elvene (rundt kolumbamesse).

 Disse merkedagene kunne gis en nær sagt magisk dimensjon, med å knytte dem til værtegn. For eksempel ble det sagt at om sola skinte så lenge at man kunne sale på en hest på allehelgensdag, så lovet det for et godt år. Også etter reformasjonen, da antallet helligdager ble redusert betydelig og helgenkulten ikke lenger var del av kirkas praksis, forble disse dagene merkedager å ordne året og livet etter.

I Den katolske kirke feires allehelgensdag 1. november og allesjelersdag 2. november. Her minnes henholdsvis alle helgener og alle døde sjeler. Allesjelersdag er i katolsk skikk en dag der man kan be for mennesker som befinner seg i skjærsilden, og slik hjelpe dem frem mot den evige salighet. Disse to dagene har i folkelig tradisjon vært tett knyttet opp til dette å minnes sine døde. Reformatorene på 1500-tallet avviste imidlertid læren om skjærsilden. Men man ønsket allikevel å beholde den viktige minnemarkeringen for de som hadde gått bort. Som et kompromiss ble minnemarkeringen flyttet til første søndag i november og man søkte å prege dagen ut i fra den evangelisk-lutherske forståelse av kristendommen.

Den folkelige katolske skikken med å sette lys på graver allehelgensaften forsvant sannsynligvis aldri helt fra det protestantiske Norge. Den er spredt dokumentert i Norge fra siste halvdel av 1800-tallet, og tok seg kraftig opp i mellomkrigstiden. I dag er dette en relativt vanlig skikk.

Alle trenger øvelse

 

Når små hekser skal i trening må man starte i det små. Legge alt det grunnleggende i bunnen og bygge det derfra, Utstyret var litt i tyngste laget, så seansen ble ikke så langvarig.

Det er viktig å starte opplæringen tidlig, så gammel kunnskap ikke blir glemt av nye generasjoner. På onsdag hadde vi første leksjon av tilvenning til kost. 

Etter litt poseringer så vardet leiking som tok over. Av med kjolen, for den var ikke helt enkel å bevege seg i. Litt i overkant lang på ermene og  litt si i lengden. 

Heksehatten skulle hun beholde, så da ble hun halvt heks resten av ettermiddagen også.

En liten diskusjon på hva vi skulle finne på og "Bestor" fikk beskjed om å bære! Skal du ikke bære noe selv, spurte jeg henne. Nei det skulle jeg gjøre.

Jeg mente at  det ikke var så enkelt å spa vissent lau, men hun måtte prøve da.

Bestor bar alle remediene bort på gårdsplassen for å finne litt grus å spa i. Det var jammen en del lau i den også.

Skravla går i ett på henne, hun forteller hele tiden hva hun gjør.

Pinnen måtte vaskes og hun veit akkurat hvor det er vann henn ute. Det har jo stått vann i veigrøfta hele sommeren og høsten.

Jeg prøvde meg på å sette igjen bøttene og spaden, når vi skulle gå bortover jordet. Men det ble spottet med en gang, og jeg fikk beskjed om at det skulle være med videre.

Det skulle nemlig graves og spas og samles kongler ganske snart.

Varga sjekker bøttene. Det er plass til et pr kongler til før den er full.

Så ble det snakk om traktoren. Ja for traktoren må jo besøkes hver gang hun er her.

Før vi kom til uthuset som traktoren var parkert, så var det en kum som det rant vann i fremdeles. Da måtte det jo kastes noen småsteiner som var små nok til å komme gjennom sprekkene. 

Så fant hun ut at lauet fløyt på vannet i bunnen, så da måtte jo det testes ut om nytt lau som hun slapp ned fløyt det også.

Når traktoren var ferdigkjørt så fikk jeg lurt henne med inn for å spise middag. Det ble potetstappe og wienerpølser. Etter bading og rein pysj, litt fargelegging og kos så ble kvelden avsluttet med noen repriser på favorittlåta til Sofie. Når jeg henter henne i barnehagen så synger hun første setningen i refrenget, så svarer jeg med neste før hun avslutter. Jeg har begynt å få veldig sansen for denne sangen, den er egentlig ganske fengende og lett å få på hjernen, 

* *

Tipper at det ikke blir siste gangen hun spør etter å høre denne. Så den er lagret som bokmerke på pc'n