Et stort geocacheprosjekt nærmer seg slutten og den store nedtellingen er godt igang. Med litt dårlig vær på morgenen og ingen andre planer så kjørte jeg og Ronja en tur rundt Randsfjorden. Mange grønne bokser på kartet gir mange gule smilefjes etter endt dag. Med nylagt asfalt så var veien slett ikke aller verst å kjøre på heller. Rart med sånne sideveier, det er liksom ikke så farlig med vedlikeholdet på dem.
I Norge kom tegl i bruk omkring 1300, den ble mest brukt til kongelige anlegg som kirker og borger. Fra omtrent midten av 1700-tallet kom flere teglverk i drift. Det ble innført påbud om bruk av mur i byene på 1800-tallet for å redusere brannfare. Dette var med på å sette fart i den norsk eteglproduksjon.
Det var som med så mye annet, munker som bragte sin kunnskap om teglfremstilling med seg på sine vandringer fra land til land. Fra munkene spredte produksjonen seg etterhvert til befolkningen, først som en attåtnæring til jordbruk. Bøndene laget små enkle anlegg som i første rekke var beregnet for å dekke gårdens behov for stein. Det hendte nok også at de dekket lokale behov.
Tradisjonell teglproduksjon foregikk i seks trinn:
1.Utgraving
2.Bearbeiding
3.Forming
4.Tørking
5.Brenning
6.Sortering
Hvert trinn i produksjonen hadde egne fagfolk. Den første var "leirmannen" som trillet leire til møllen. Deretter kom "møllemannen" som sørget for at en passe stor del av ferdigmalt leiren ble brakt videre til en "evnetager", som delte leira opp i mindre deler og laget emner til formeren eller Strykeren". Strykeren tok et av de ferdiglagde, myke emner og klemte det godt ned i en urstensform, som ble tatt opp av et trau med vann. Så ble oversiden strøket jevn med en stokk, og den ferdige steinen ble hvelvet på ett bærebrett, mens den ennå lå i formene. "Avsetteren" løftet så formene av steinene, og la den ned i vanntrauet og bar mursteinen til tørkeplassen. Den siste mann i laget var "bankeren", som banket de ferdige steinene frie og faste med en treklubbe etter at de hadde stått og tørket noen dager. Arbeidet ble etterhvert overtatt av maskiner som gravde leiren ut av bakkene, så gikk den ofte med kabelbane til anlegget, og ble malt i store elektriske møller, hvor leire ble klemt ut og kappet automatisk i riktig størrelse. Etter at steinen er tørket, ble den brent i ringovner. Teglstein er en samlebetegnelse for kunstig stein i standardiserte størrelser, laget av leire som enten er brent i ovn ved høy temperatur, eller bare tørket. Tradisjonelle teglprodukter i Norge er vanlig murstein, takstein og drensrør. Først ute her på Jevnaker var de på Prestegården, hvor de startet produksjon ca 1776. Det lå også teglverk på Nesbakken, Halvorsbøle og Kammerud, men disse har jeg ikke klart å finne noe informasjon om. Det største og mest kjente er Onsager Teglverk.
Onsager Teglverk ble etablert på gården Onsager etter et økende behov ved Hadeland Glassverk for varmesikkert byggemateriale. Her var det god leire og lett ankomst til fjorden. Noen kilder sier at teglverket ble bygd i 1890-årene, mens andre sier at det ble bygget allerede i 1827. Produktene var murstein, takstein og drensrør. Kapasiteten var ca. 1,5 millioner enheter pr. år. Arbeidsstyrken var ca. 40 mann i sommerhalvåret og 9 mann i vinterhalvåret. Verket hadde en liten ringovn. Taksteinen ble delvis formet for hånd og delvis på en eksenterpresse. Rørmaskinen var en liten strengpresse.
All mursteinen ble håndbanket. Driften var ujevn i de vanskelige 1920-årene da økonomien i landet var svak, og på slutten av 1930-årene var det kroken på døra. I etterkrigstiden ble det gjort forespørsel fra Staten om å få driften igang igjen, men da var verket allerede forfalt betydelig. (Bl.a. fordi det da var det vanskelig å hente inn sesongarbeidere.) I dag står bare ovnspipa igjen ved Onsager. Men om du beveger deg litt rundt i skogen her, vil du også finne rester etter både brygga og maskineri.
Den er tegnet av arkitekt Heiberg. Kraftstasjonen er oppført av byggmester Joh. Olsen i teglstein fra Onsaker teglverk. Transport av alle materialer og stein foregikk med båt for det fantes ingen vei forbi Toverud på denne tiden.
Tomta til Toverud kraftstasjon ble kjøpt av Hadeland elektrisitetskomite i 1913. Tidligere hadde Engnæs Tresliperi som ble etablert 1895 benyttet vannkraft fra Toverudfossen til drift og lys i tresliperiet.
Tresliperiet lå ved Sortungselvas utløp ca. 600 m sør for kraftverket. I 1913 ble tresliperiet nedlagt og kommunene kjøpte tomta og rettighetene til Toverudfossen. Det er fortsatt drift på Toverud og kraftstasjonen inneholder i tillegg Hadeland Energimuseum.
I 1915 ble det første elektriske lyset produsert og tatt i bruk på Hadeland. I tidenes løp er det samlet gammelt e-verksutstyr helt tilbake fra 1913 og frem til i dag – og samlingen i Hadeland Energimuseum er unik i landssammenheng. Samlingen er i dag med på å sette sitt særpreg på Toverud-miljøet, og er en viktig del av Hadeland Energimuseum. Ta kontakt med Hadeland Energi dersom man ønsker å besøke museet.
Gran kommune er delt i 2 av Randsfjorden. Befolkningen på vestsida har i mange år kjempet for at denne ferga skal bli en del av riksveinettet. Randsfjordferga transporterer årlig rundt 25.000 kjøretøy og 40.000 passasjerer, og representerer dermed en viktig transportåre.
Ferga var på andre siden av fjorden når jeg stoppet her, det var den jammen meg når jeg stoppet på andre siden av fjorden på vei hjem også. Så jeg fikk aldri se denne ferga på nært hold.
Jeg kunne godt sitte ned for å vente på den, men da hadde jeg nok ikke rukket rundt fjorden før det var kveld. Det tar nemlig noen timer å kjøre rundt om man ikke har innlagte cachestopp også.
Noe som er sikkert er at om en kjører forbi en kirke, så er det en cache der. Så på runden ble det noen kirker på lista gitt. Skute kirke står ved Ringelia på vestsiden av Randsfjorden. Kirken er en langkirke av tre bygget som en moderne stavkirke med plass til 380. Den er tegnet av arkitekt Ole Stein, og innviet av biskop Christen Brun 16. juni 1915.Det ble i 1912 vedtatt at folk i den sørvestre delen av Søndre Land skulle få egen kirke. Kirken ble bygget i 1915.
Peder Skute som eide grunn der kirken skulle bygges var villig til å avstå grunn om to forhold ble oppfylt; folk i lokalsamfunnet skulle bli begravet gratis og gravene skulle bestå for alltid. Disse vilkår har blitt respektert siden. Kirken fikk elektrisk belysning i 1923 og elektrisk oppvarming i 1955. Kirkegården fikk vanntilførsel i 1956. Et nytt orgel ble installert i 1985. Kirkegården ble tatt ibruk i 1904. På dette tidspunktet var det ennå ikke reist noen kirke på stedet, men det stod et klokketårn på kirkegården. Olsen Smedhaugen fra Ringelia var den første som ble gravlagt etter at han ble truffet av lynet 22. juli 1904.
Etter mange mil med småstopp var det på tide å strekke litt på beina både for meg og Ronja. Da passet det bra med en stopp på Husodden flyplass. Gårdbruker Lars Nordraak fra Søndre Land er medlem i Gjøvik og Toten Flyklubb som har sin base på Reinsvoll Flyplass et par mil lenger østover. I 1983 kjøpte Lars en Cherokee og fant fort ut at det hadde vært greit å ha den litt nærmere enn Reinsvoll. Han eide bl.a. to jorder ute på Husodden som han fant ut kunne settes sammen til ett langt jorde. Med litt fyllmasse og planering kunne det blitt en passelig flyplass.
Han funderte på denne idèen i flere år inntil at han fikk høre at kommunen planla å bore etter vann på Husodden. Det sier seg selv at hvis vannmengde og kvalitet var tilfredsstillende så kunne de båndlegge hele området og utelukke Lars sine planer. For at flyplassplanene ikke skulle gå i vasken måtte han ta en rask beslutning. Etter våronna i 1991 begynte Lars å flytte på masse slik at de to jordene ble til ett langt jorde. Det ble naturligvis en del diskusjon med kommunen i denne saken og prøveboringen etter vann ble likevel gjennomført. Dessverre eller heldigvis om man vil var vannet for jernholdig på Husodden og diskusjonen stilnet etter hvert av. Dermed var det fritt frem for det arbeidet Lars hadde påbegynt. Og i dag ligger et av landets flotteste småflyanlegg på Husodden med 600 meter velstelt gress og sjøflyhavn.
På runden i dag ble det 20 funn, jeg kunne stoppet ved noen til, men da var klokka nærmere middagstid og vel så det både for meg og Ronja. Så det var greit å avslutte så det ble litt igjen av kvelden også.
Jeg kunne ikke la en fotoseanse med hjort på Setton Gård.
