Samsjøen rundt med Åse

Samsjøen er i disse dager kanskje mest kjent for å være stedet for innspillingen av Farmen 2020. Dette er en mindre regulert innsjø ved Hallingby. Her kan man gå rundt hele vannet på bilvei.  Åse lurte på om jeg ville være med en runde på tirsdag. Klart jeg ville det. Jeg dro rett etter jobb og Åse inviterte på middag før vi la ut på turen. 

Skravla gikk ganske javnt rundt hele vannet, men det ble da noen bilder etterhvert. Runden er på litt over 11 kilometer. Litt småglatt til tider, men god temperatur, til tross for at sola glimret til med sitt fravær. Men en tur opp til Samsjøen er ikke bare idyll, i alle fall ikke i gamledager.

Ringerikes Blad skrev i sin utgave av onsdag 15.september 1937, følgende om drukningsulykken på Samsjøen:

"Skogeier Thv. K. Lie og småbruker Olaves Fjeldbraaten omkommet ved drukning i Samsjøen. Ulykken skjedde mandag aften, da de skulde over Samsjøen i en båt. I går middag spredtes det triste budskap over Ådal at skogeier Thv. K. Lie, Finsand, og småbruker Olaves Fjeldbraaten mandag kveld var omkommet ved drukning i Samsjøen.

Lie og Petter Midthaug var mandag reist oppover til Samsjødammen i Lies bil. Her blev bilen parkert og de tok så båt over Samsjøen til Finneplassen, hvor Lie skulle treffe 2 tømmerkjørere fra Haugsbygd, som han skulle bortsette noe kjøring til. Da dette var ordnet reiste Lie, Fjeldbraaten og de to kjørerne tilbake med båten til Samsjødammen. Det var Lies mening å skysse de to kjørerne hjem til Haugsbygd, og så komme tilbake til Finneplassen og hente Midthaug, som var blitt igjen på Finneplassen. 

De var ventende tilbake til Finneplassen ved 10 - 1/2 11-tiden om kvelden. Imidlertid røk det mandag kveld op til en voldsom storm, og da de to ikke kom tilbake om kvelden, gikk man ut fra at Lie og Fjeldbraaten på grunn av uværet hadde gitt op hjemturen over Samsjøen og istedet kjørt ned til Fjøsvika, og man ventet at de skulle komme op i løpet av tirsdag formiddag. Imidlertid gikk timene utover formiddagen, og Midthaug begynte å ane uråd. Fra Finneplassen begynte han med en kikkert å speide utover sjøen, og da han fikk se Lies bil ved Samsjødammen forstod han at noe var hendt, og tiltross for at det blåste ganske kraftig, rodde han utover sjøen for å se om han kunde finne noe spor.

Etter en tids søkning fant Midthaug en åre og et øsekar som hadde tilhørt den båten Lie og Fjeldbraaten hadde benyttet dagen i forveien, samt en pipe som tilhørte Fjeldbraaten. Det stod straks klart for han at en ulykke var inntruffet som hadde krevet to menneskeliv.

I det voldsomme vær kunde Midthaug intet utrette alene, og rodde derfor til land og fikk sendt bud til bygda om den triste hendelse. Lensmann Solumsmoen fikk i går eftermiddag skaffet til veie sokningsapparater, og i formiddag vil sokning bli igangsatt med 8 - 10 mann. Det triste budskap er blitt mottatt med dyp sorg over hele distriktet.

Skogeier Thv. K. Lie som var i 35-års alderen var en ualminnelig dyktig og strevsom mann som var avholdt og aktet av alle som han kom i berøring med. Ved sitt stillferdige og beskjedne vesen, og sin samvittighetsfulle og noble optreden hadde han skaffet sig mange venner som med dyp sorg har mottatt meddelelsen om hans plutselige bortgang. Han efterlater sig hustru og et barn. Olaves Fjeldbraaten var i 60-årene, og var en typisk skogsmann, rolig og sindig, seig og kraftig, herdet gjennom et langt strevsomt liv i skog og mark."

Spørs om vi skal ta oss en tur tilbake til sommeren når det blir badevann og varme kvelder.

Men enn så lenge må vi ta til takke med snø og is. Det var ikke bare hundene som gikk oppe på snøen, den bar oss også. Litt skummelt å legge ut på langtur på skare, for når sola kommer da blir snøen myk og skaren bærer ikke lenger.

Når runden var fullført så fikk vi fult utsyn til ei bitte lita øy med et hus og et lite naust på.

Utløpskanalen fra demningen som regulerer vannstanden.

Sperillbanen 23.9 kilometer

Kan jeg friste deg å være med meg på en spennende oppdagelsesferd rett i nærmiljøet?

Når man ikke er så kjent i Ådalen, men kjenner noen utflyttede Soknedølinger... ja da blir man brått litt kjent i Ådalen også. Jeg hadde kommet over noen bilder på nettet og lurte på om Åse ville være med på en familietur ei helg. Jeg har hørt mye om denne Sperillbanen fra tiden med geocaching, men jeg dro aldri for å få logget disse cachene. Det gjorde Åse i helga.

Det var overraskende kort fra rasteplassen og opp til den gamle jernbanetrasseen. Jentene til Åse var spente og gikk foran oss bort til første tunnelåpning.

Dette fasinerende synet møtte oss, og jeg tror kanskje vi traff det optimale tidspunktet for et besøk her.

Sperillbanen stod ferdig 31. juli 1926 etter en byggeperiode på 4 år. Banen var en 23.9 kilometer lang sidebane til Randsfjordbanen og gikk fra Hen til Finsand ved Sperillen. Byggingen av denne jernbanestrekningen må kanskje kunne sies å være et av Norges mest feilslåtte samferdselsprosjekter, noensinne.

Etter at Randsfjordbanen åpnet i 1868 var det et stort engasjement i Ådal for å få bygget en jernbane gjennom dalen. En så at andre tilsvarende dalfører som hadde fått jernbane opplevde en betydelig vekst som følge av effektiv kommunikasjon. Det var sågar ambisjoner om å bygge jernbanen helt til Fagernes, men etter en klassisk norsk lokaliseringsstrid vant alternativet fra Eina over Tonsåsen kampen om trase for Valdresbanen. Det var også et alternativ til jernbane som det samtidig ble ivret for, nemlig det å bygge en kanal fra Tyrifjorden og opp i Sperillen. Samtidig som Randsfjordbanen ble åpnet ble nemlig dampskipet D/S Bægna satt i drift og trafikkerte ruta fra Hen og helt opp til Sørum i Begnadalen. 

En sluse ble bygget for å få båten frem, i Killingstrømmen. Flere sluser ble det ikke, så lenger kom ikke disse ambisiøse planene. Jernbane derimot, skulle det bli. Etter lang tids kamp besluttet Stortinget i 1921 endelig å realisere Sperillbanen. Men budsjettet var skviset helt ned til 3.9 mill. kr. og arbeidet skulle i stur grad utføres som nødsarbeid som virkemiddel mot arbeidsløsheten. Dette gjorde at planleggingen landet på en standard som senere skulle vise seg å være skjebnesvanger for banens drift.

Arbeidet med å bygge banen kom i gang i 1922 og ble utført av ådølinger og en del rallarer fra andre distrikter. Spesielt var mange gudbrandsdøler med på anlegget. Arbeidsstokken var rundt 60 mann og timelønna var 50 øre. I 1926 stod banen ferdig og ble åpnet med pomp og prakt den 31. juli dette året. Banen fikk 5 stasjoner, Grønvall, Hallingby, Somma, Ringmoen og endestasjonen Sperillen samt en rekke holdeplasser. En dampskipskai ble anlagt ved Sperillen stasjon ved Finsand, og etter at Sperillbanen ble åpnet startet D/S Bægna å trafikkere strekningen Finsand - Sørum.

Driften av Sperillbanen ble aldri noen suksess. For det første var banen en blindtarm uten noe stort trafikkgrunnlag. Det trange budsjettet gjorde at banen var dårlig fundamentert og hadde krappe kurver, noe som gjorde at togene måtte gå med en hastigheter på bare 30 km/t. Over myrene ved Hallingby kunne man kjenne at toget gynget på det dårlige underlaget. Jernbanen kom dessuten antakelig dessuten alt for sent, etter at motorisert trafikk langs landeveien hadde gjort sitt inntog. Allerede etter ett års drift innså man dette, og persontrafikken ble redusert. 

D/S Bægna ble tatt ut av trafikk den 11. oktober 1929, da båten gjorde siste reis fra Sørum til Finsand. Etter dette overtok en motorbåt fram til båttrafikken ble endelig nedlagt. I 1933, etter bare 7 års drift ble persontrafikken nedlagt fullstendig. Etter dette gikk det bare godstrafikk på banen. Men unntak av krigsårene, var også godstrafikken minimal. Etter krigen gikk det ett godstog i uka på banen. Den hadde fullstendig mistet sin relevans. Når banens 25-års markering fant sted i 1951 ble det satt opp et jubileumstog. 

Kun togpersonalet, jubileumskomiteen og 3 passasjerer var om bord. 31. juli 1957, etter nøyaktig 31 års drift, gikk det aller siste toget på banen. I perioden frem mot midten av 1960-tallet ble skinner og sviller fjernet. I dag er det ikke mye å se etter banen. E16 er lagt i jernbanetraseen over lange strekninger og kun noen fundamenter og sirlig oppstablede murer er tilbake. Men mellom banens to tunneler, Stueberget tunnel (43 m) og Bergsund tunnel (598 m) er traseen tilnærmet intakt og fin å benytte som turvei. De to tunellene er selvsagt også inntakte. Den nordre enden av Bergsundtunellen er avlåst og benyttes som potetlager.

Viktig med dokumentasjon for ettertiden ved store ekspedisjoner.

Banemannskapet anno 2022

Det var mange høye steinfyllinger som var intakte.

Jeg lånte bort Bella og Hailey til jentene, så hadde jeg begge hendene fri til å fotografere.

Det var ikke samme standard på alle fuglekassene som hang langs traseen.

Mor og datter som jeg var og hilste på i oktober.

Dyp konsentrasjon og samarbeid er veldig viktig når man prøver å finne fram dit som cachen er.

Den andre tunnelen var ikke lange stubben, så der gikk vi rett gjennom og fortsatte stien bortover.

Der satt det en mann og ventet på oss...

For en gangs skyld var det medbragt mat på tur, så vi tok en avstikker opp på en liten kolle. Slo oss ned i sola og bare koset oss en times tid.

Joda jeg skal innrømme at det er veldig trivelig å sitte i solhellinga og skravle over både kakao og appelsin.

Wallace var slett ikke sikker på at det ikke var igjen noen knekkebrød i rumpetaska mi.

 Ikke helt sikker på hvem som satte mest pris på å få leike litt før vi gikk videre.

Bella er så behagelig med små hunder så vel som store. Hun inviterer til leik så sant anledningen byr seg.

Vi får prøve å få til flere turer med disse her utover sommeren og høsten.

Kan ikke si jeg husker noen hun ikke liker jeg.

Takk for turen, neste gang blir det litt mindre snø og kursen settes mot annet mål i Ådalens dype skoger.

Valpetitt på Dansk Svensk Gårdshund

 

Når man er så heldig å kjenne noen som har valper og man er så heldig å få komme på valpetitt. Da er man bitte litt heldig da. Dansk svensk gårdshundvalper på vel sju uker, med passelige sylskarpe hoggtenner som skal smake på det meste.

Nysgjerrige tillitsfulle valper som kom løpende når jeg satte meg ned.

Ikke alle hadde god tid til å kose lenge ad gangen, men stakk innom en snarvissit.

Una er ikke særlig på servering lenger.

Alt er til å leikes med.

Kom igjen

Alt skal undersøkes

Blomsterbed er veldig spennende

Juhuuuu

Først eller sist det har ikke noe å si, for det går i hundre uansett.

Til opplysning så er alle valpene tinget bort til nye eiere.

En liten pust i bakken for å sjekke hvor alle de andre er.

Finnes vel ikke noe bedre enn valpelukt

Kjempeflaks med været denne dagen, måtte jo passe på for resten av uka var det spådd regnvær. Og det slo til for å si det sånn.

Med sju søsken så skjer det alltids noe ett eller annet sted

Det er bare å finne ut hvor de er

Så kom det en valpekjøper som hadde med seg Border Collien sin. Thelma ble varmt mottatt, for maken til kosetante hadde de vel aldri møtt.

Kommende utstillingsstjerne

Mamma'n synes det var helt greit med litt leikeselskap til de små

En av dem blir igjen sammen med mamma'n 

Thelma var gladelig med på valpeaktiviteter

Hun var med på notene hun, men sa ifra når hun ikke godtok det de fant på.

Det er lov å ligge til lading når man er gammel dame

Slaget er vunnet!

Hviskeleiken

Nå skal du hviske til meg da skjønner du...

Tror ikke jeg har sett noen som er så toger med valper.

Ganske kjøn her

De er bare nydelige da

Det er lov å si ifra litt når det blir litt mye

Tusen takk for titten Åse!