Romjul

 

Romjul er perioden mellom julehelgen og nyttår, det vil si fra og med tredje juledag 27. desember til og med nyttårsaften 31. desember. Tradisjonelt var julefeiringen rammet inn av de viktige høytidsdagene Jesu fødsel 24. desember og Hellige tre kongers dag 6. januar. Romjul eller romhelg ble da en betegnelse på den mellomliggende perioden. I betegnelsen romjul er første ledd brukt overført med betydningen 'fri, ubundet av loven', det vil si 'som man ikke er lovpålagt å helligholde'. Dette i motsetning til lovpålagte helligdager med arbeidsnedleggelse, faste eller lignende.

I norrønt ble adjektivet rúmheilagr brukt om en dag 'som ikke er hellig etter loven'. Også i romjulen var det viktige festdager. Før reformasjonen i 1537 feiret man også i Norge Staffansdagen 26. desember. Stefan var kristenhetens første martyr, som ble steinet til døde. Både i Norge og særlig Sverige hadde man skikken med å ri «staffan». Det innebar at man andre juledag red om kapp til åpne brønner å vanne hestene. Barnedagen 28. desember ble feiret til minne om de uskyldige barn som Herodes den store lot drepe. Dagen etter var minnedag for erkebiskopen Thomas Becket av Canterbury, som ble drept foran alteret i sin egen kirke i 1170.

Viking jul

Slik feiret vikingene jul, det skulle drikkes og det skulle spises hest. Julefeiringen begynte i heimen, så gikk det over i sosialt samvær. Folk kom gående og kjørende med hest og sleder med skinnfeller over skuldrene. Høvdingen i området hadde invitert til midtvinterblot. Gjestene hadde med seg tønner med øl, mjød, mat og kanskje noen dyr som skulle slaktes. I langhuset på storgården var det fyrt opp i ildstedene og pyntet. Det var klart for julefeiring på vikingvis.

Det er vanskelig å si akkurat når julefesten i vikingtida ble holdt. Men det var trolig rundt den tiden sola snur, som man sier. Det har nok å gjøre med at jól er en tradisjon som er langt eldre enn vikingtida. I mange gamle kulturer var det vanlig å ha fester i forbindelse med års-syklusen. Plasseringen av julefesten har nok hatt å gjøre med veldig gamle tanker om at man må gjøre noe for gudene slik at de bringer sola tilbake. Vikingene kalte festene for blót. Dette var offerfester til ære for de norrøne gudene. Det var ikke bare i jula det ble holdt slike fester, men også på midtsommer og i overgangen fra høst til vinter.

I kong Håkon den Godes saga skriver sagaforfatteren Snorre Sturlason at tidligere så ble jul holdt midt på vinteren på hökunótt, som var 13. januar. «Det blev holdt tre nætters jul», skrev han. Dette passer bra med vikingenes kalender, sier Herleik Baklid. Vikingene delte inn året i to årstider, fra 14. oktober var det vinter, og fra 14. april, sommer.

Midt på den strengeste vinteren reiste folk for å delta på julefesten. Kanskje var det en kjærkommen begivenhet på en tid av året hvor det ellers ikke var all verdens å finne på. Trolig ble disse julefeiringene feiret på storgårdene. Vi kan forestille oss at høvdingene har invitert sine venner med sine hustruer for å markere midtvinter. Det har vært en ganske stor fest. Så er spørsmålet hvem som betalte for gildet. Var det høvdingen alene? Eller var det bøndene i fellesskap som har tatt med sitt for å spise og drikke. Mest trolig det siste. For det kunne bli ganske dyrt å servere 300 til 500 personer. Folk samlet seg i langhuset. Bygningen var kanskje flere titalls meter lang og det var høyt under taket. Man fikk god fyr på ildstedene så ikke gjestene skulle fryse seg skakke. Det var ikke snakk om fire timers fest også dra hjem i igjen. Nei, det å dra til en gård for å feire, det kunne ta lang tid. Dette var store fester som varte i tre-fire dager.

I Håkon den Godes saga forteller Snorre om hvordan et tradisjonelt blotgilde foregikk. Etter hedensk skikk skulle alle bønder komme dit hvor hovet var, som da var langhuset eller kultplassen. De skulle ta med sine matvarer til så lenge blotet varte. Og ved gildet skulle alle ha øl. Videre skriver han at det ble drept alskens «smaler og hester», men alt blodet som fløt av dem, det ble kaldt «laut», og bollene som blodet stod i ble kalt«laut-boller».

Så skulle man ta kvaster, og med dem skulle man «farve stallerne (altrene) røde og ligesaa hovets vægger uden og inden, og ligesaa stænke det paa mændene». Kjøttet skulle man koke. Det skulle være ildsteder midt på gulvet i hovet, og over dem hang det kjeler. Høvdingen skulle «signe bægret og al blotmaden». Så var det tid for å skåle, og først skulle man signe Odins beger og drikke for kongens seier og makt, ifølge Snorre. Siden skulle man drikke Njords og Frøys beger for godt år og fred. Det var også vanlig å drikke Brages beger, for å minnes sine gravlagte venner, skrev Snorre. Det er åpenbart at det har vært noen ritualer. Om de kastet blod på veggen og eventuelt satt noe blod på i ansiktet på de som utførte ritualet, det kan man ikke se bort ifra. Trolig skilte ikke julefesten seg noe særlig fra andre fester slik som midtsommerblotet.

Den eldste kilden som nevner jul, er et skaldekvad om Harald Hårfagre fra slutten av 800-tallet. Det forteller at kongen var lei av juletid med inneliv, gryter og varm kvinnestue. Her får man inntrykk av at jula kanskje ikke var så ulik slik vi kjenner den i dag. Men Harald ville ut å «drikke jul» på havet. Der skulle han ta opp Frøys leik, ut og slåss.

Øldrikking til jul forble en viktig tradisjon når den kristne julen skulle feires. Ifølge Snorre gjorde Håkon den Gode det til lov at «jula skulle ta til på samme tid som hos kristne folk, hver mann skulle holde øl av en mæle malt», eller så vanket det bøter. Julehelgen skulle holdes så lenge ølet varte. I Gulatingloven av 1100 ble det bestemt at bonden kunne miste gård og grunn om han ikke hadde brygget øl tre år på rad. Gildet var en gest til gudene. Man ofret og ga en gave til gudene på vegne av fellesskapet, så spiser man kjøttet og drikker det som ble gitt til gudene. På en måte er dette et måltid mellom mennesker og guder. Det ble nok fremført skaldedikt og sagaer. Høvdinger var selv ganske godt belært i kunsten å fortelle.

Det ble fortalt om vågale reiser til havs, om kongens enestående gavmildhet, og om ravner som frydet seg over fiendenes blodige lemmer. Kanskje ble det også sunget og fremført musikk. Vi kan se for oss at festen ble temmelig livlig ettersom timene skred inn i vinternatta. De viste religiøsiteten sin ved praksis heller enn ved trossetninger og bønner. De hadde i alle fall ikke behov for å feste dette i skrift slik vi ser i kristen tid. Det var ingen som var prester på heltid, men høvdingene tok ofte rollen med å lede ritualer.

Folk var nok religiøse på den måten at de har hatt merkedager hvor de har ofra eller festa til ære for og for å påvirke guder. Da hvilken gud som skulle passe best. Det ble drukket for godt år og fred, sier kulturhistoriker Herleik Baklid. Vi må huske på at årsveksten og freden var sentrale ting i tiden. Å få avling og mat var man avhengige av, det var ikke så enkelt å få tak i mat hvis avlingene slo feil. Dessuten var det en del ufred i landet og uroligheter. Men like mye handlet nok feiringene om å det å skaffe seg lojalitet blant folk. Det ble sannsynligvis slaktet og spist mye hest. Det er kjøtt som er knyttet til Odin. Så spiste man også alt annet kjøtt, men hestekjøtt er det som man sterkest kobler opp mot den førkristelige kulten.

I Gulatingloven ble det lagt ned forbud mot å spise hest. Det var trolig fordi det var knyttet til hedensk praksis. Det hadde nok også å gjøre med at hesten var veldig viktig som arbeidsdyr og transportmiddel. I Håkon den Godes saga forteller Snorre om da kongen skulle delta på høstblot på Lade. Men Håkon vegret seg mot å ta del i trøndernes tradisjoner. Han var oppvokst i England og var kristen. På festen drakk han øl av hornet, men gjorde korstegn først. Noen av bøndene ble skeptiske. «Hvorfor gjør kongen slik?». Sigurd jarl forsvarte Håkon; «han gjorde hammer-merke», løy han. Neste dag ville bøndene at Håkon skulle spise hestekjøtt. Det ville han ikke. De ba han drikke suppen, eller i det minste spise fettet. Men det ville han heller ikke. Og da var bøndene nær ved «gå imot han».

Det er flere teorier om hva som var bakgrunnen for jól. Det å ofre til gudene i håp om et nytt godt år, ser ut til å ha vært en del av det religiøse aspektet. I skaldediktet Ynglingatal får vi høre om at det var en rekke uår i Uppsala. Kongen Domalde ofrer både dyr og mennesker. Til slutt lar han seg selv ofre på vinterblotet. «Fordom de hende, dei farga jordi, sverd-kjempur, med kongeblod», kvad skalden. Om historien er sann eller oppspinn vites ikke.

Julens myter og overtro

 

Den urnordiske kulturen vokste fram i et krysningspunkt mellom tre tradisjoner: den germanske, den keltiske og den samiske. Også juletradisjonene våre bærer i seg denne kulturarven. 

Den moderne sjøsamiske julefeiringa skiller seg lite ut fra den norske. Tidligere var det er del folketro knyttet til jula, og noen gamle skikker lever ennå i beste velgående. En tradisjon i Manndalen som sies å ha eksistert i ”uminnelige” tider er Nissetoget på nyttårsaften. Skikken er helt enestående for Manndalen, og beskrives som en viktig kulturbærer i bygda.

Eldre ungdommer og voksne kler seg i skumle, fryktinngytende masker, laget av skinn, tøyfiller, bein, tang og tare, og ellers hva man måtte ha for hånden. Deretter møtes de på kvelden nyttårsaften og går i tog gjennom bygda. Hensikten er å lage mest mulig støy og spre frykt rundt seg. Ferden ender med dans og spetakkel rundt et stort bål.

Maskelaging er for mange en viktig aktivitet i romjula, og kreativiteten er stor. På 80 og 90 tallet hadde man også kåringer av ”fineste” nyttårsmaske. Ingen vet når og hvor skikken komme fra. Lignende skikker finnes rundt i verden. I Ungarn regnes de såkalte ”busjoaras” som noe av det mest spektakulære innen folkefestivaler. I byen Mohács møtes unge menn forkledd i groteske masker til en årlig seremoni. De lager spetakkel i gatene, og angriper kvinner med strømper fylt med mel. Tidlig på nyttårskvelden arrangeres en langt snillere versjon av nissetoget for barna.

På julekvelden er det viktig at det er vann nok i både hus og fjøs, og øsen må henges ved vanntønna, for at julekallen skal finne vann å drikke for sin tørst. Hvis han ikke finner vann, suger han blodet av husets folk, slik at de blir syke, eller han kan forvolde annen ulykke som vil skje i nær framtid. Alt av håndarbeid og også vedhugging, skulle vært unnagjort før julaften. Dersom det var nødvendig måtte det skje på formiddagen. Om julekvelden og julenatt forbød folk barna å gå på ski. De sa til barna at da tok julekallene (juovlagállát) mot dem i en sekk.

Om julenatten kunne man høre og se mye rart av både kjørende og gående vesener, og hvis man var kaldblodig nok, kunne man også få se ting. Dersom du har et spesielt ønske, bør du stille deg på en hovedvei, i et kryss, der veien går til tre kanter, frem og tilbake og til en av sidene. Du begynner først å høre den en tingen etter den andre, og det ene er fælere enn den andre, men du må ligge eller sitte helt urørlig i den stillingen du først inntok. Du vil se høre og kjenne de skrekkeligste ting, men du må ikke svare eller gjøre noe. Dersom du klarer dette til alt er overstått, vil det endelig komme en person til deg med spørsmål og hva du egentlig ønsker. Da først skal du svare, og ønsket vil bli oppfylt.

Fordum tillot sjøsamene ingen å gå ut og kike inn gjennem vinduet nyttårsmorgen. Det var forbudt, for da kan en se hvem som i det nye året dør av dem som er der inne. De fortalte at engang gikk en gårdsdreng ut og kiket gjennem vinduet, mens de andre satt omkring bordet og spiste nyttårsmorgen. Han så at husbonden satt ved bordet uten hode. Drengen ble forferdelig redd og fra den dag var han sinnssvak. Husbonden døde samme år.

Når jula nærmet seg ble det en travel tid i huset. Presanger skulle lages til alle, Kvinnene strikket votter og sokker. Guttene laget forskjellige småting til de voksne. Barna fikk biler og båter. Jentene fikk dokker. Etter hvert begynte julebaksten. Det ble bakt lefser og andre småkaker. Lille juleaften var det reingjøring

På juleaften ble det lagt julegrøt i fjøsen. Stearinlys i alle vinduene. Så spiste vi julegrøt, smakte på julekakene og sang julesanger. Deretter var det tid for utdeling av julepresanger, spenningen var stor. Det ble som vanlig presanger som familien sjøl hadde laget. Men noen ganger ble vi overrasket med nye kommager. Det var en stor presang. Spesielt dersom den var laget av Bernard Helena (Helene Iversen). Hun hadde så fin fasong på sine kommager. Kommagtuppene var så fine som passet perfekt til ski stroppene. Helena Pedersen, Ysteby var også veldig flink til å sy kommager.

På første juledag skulle alle være hjemme. Det var kun lov å gå i kirka og i forsamlinger.

2. juledag gikk en gjerne på besøk til naboene. Det var ikke vanlig å bli invitert. På slike besøk smakte man gjerne på naboens julebakst. Juletre var ikke vanlig i læstadianer familier, men ofte kunne foreldrene gi etter for barnas ønsker.

Julegaver

Høydepunktet på julaften for mange, særlig barn, er å åpne julegaver. Julegaver er en gammel skikk med røtter til 1100-tallet, men ble likevel ikke vanlig før etter midten av 1800-tallet. I mange land er det ifølge tradisjonen julenissen som kommer med gavene til snille barn. I Norden er det vanlig å åpne gavene på kvelden julaften. Gavene kan også legges under juletreet før de åpnes etter julemiddagen julaften. I en del land åpnes julegavene første juledag.

Skikken med å gi julegaver er gammel. Julegavene var opprinnelig gaver som ble utvekslet mellom høy og lav i samfunnet. I Norden kjenner vi til julegaver tilbake til Eirik Jarls hoff på 1000-tallet. Han ga gaver til sine menn på åttende dag jul, det vil si nyttårsdagen, slik skikken var blant fyrster i andre land, forteller sagaen. I middelalderen var det særlig tjenestefolk som fikk nyttårsgaver. Skikken ble etter hvert flyttet over til julaften, men på midten av 1600-tallet delte man fremdeles ut gaver på nyttårsaften. Julegaver ble likevel ikke vanlig før etter midten av 1800-tallet. De vanligste gavene til barna den gang var nye klær som strikkede votter, sokker og kofter.

Julekaker

 

De flittigste julekakebakerne her i landet har ofte som mål å produsere sju sorter med småkaker. De har som regel også sterke meninger om hvilke kaker dette skal være, for at tradisjonen skal oppfylles fra år til år. Men mange av kakene har sin opprinnelse utenfor Norges grenser, før norske slikkmunner fanget dem opp, og kakene slo rot her. Og kakene begynte ikke som julekaker. Det var først på 1800-tallet, da komfyren ble allemannseie, at julekakelista begynte å likne på den vi har i dag. Men før det kom kakene dansende over norgesgrensa etter tur gjennom århundrene.

På 1700-tallet er det ingen småkaker som er definert som julekaker. Det er på 1800-tallet at det tradisjonsbegrepet dannes.  Før dette er det litt uklart hvilke kaker som ble brukt spesielt til jul, ofte ble de brukt generelt til fest. Det som var av juletradisjonsmat var også mat som ble brukt til påske og pinse. Det første sporet av skikken med de sju slagene er fra en rundt 100 år gammel beskrivelse fra et sted på Vestlandet. Det som beskrives er imidlertid ikke en julefeiring, men et bryllup. De hadde blant annet store lefser, og oppå der to skiver med brød, og to typer kake oppå det igjen. Det var typer bakverk som vi ikke regner som så fine nå lenger, men det skulle være sju slag,

I boka Ganens makt deler Notaker julekakene inn i tre kategorier. De som stekes i jern, de som lages i smult og de som inneholder gjær eller bakepulver, og stekes i ovn. Av disse er jernkakene de som har lengst røtter her i landet. Jernkaker er i alle fall tusen år gamle, og de fleste var runde. De firkantede jernene er dokumentert i Europa fra 1400-tallet, men er særlig mye brukt i de nordlige delene av kontinentet.

Julekaker er bakverk som spesielt er knyttet til juletradisjonene. Tradisjonelt skulle man i Norge ha «sju slag» kaker på bordet til jul, men det er ulike oppfatninger om hvilke kaker dette skulle være. Eksempler på julekaker er fattigmann, goro, hjortetakk, krumkaker og berlinerkranser, men den opprinnelige julekaka var et hevet rugbrød med tørkede frukter.

Juletradisjoner

 

Norsk julefeiring er basert på kristne tradisjoner, med innslag fra norrøn midtvintersfeiring og jødisk hannuka. Og det dukker stadig opp nye tradisjoner. I ukene før jul er det vanlig at bedrifter, foreninger og vennegjenger har julebord; en førjulsfest med julemat. Det er folksomt på byen i helgene, når restauranter og utesteder i sentrum fylles opp av julebordsgjester.

Lille julaften, 23. desember

Mange familier har egne tradisjoner denne kvelden, som å pynte juletreet og lage pepperkakehus, og mange spiser risengrynsgrøt med sukker, kanel og smørøye. I grøten gjemmer vi en mandel, og den som finner mandelen i sin porsjon, vinner en marsipangris! Risengrynsgrøt er en rett med lange tradisjoner; det er nemlig det fjøsnissen spiser! Blir det grøt til overs, kan man lage riskrem av restene – servert med rød saus er dette en vanlig dessert etter julemiddagen. På landet setter mange ut en skål grøt nissen.

Julaften, 24. desember

Julaften er høydepunktet i norsk julefeiring. Første del av dagen brukes gjerne til panikkartet handling av de siste julegavene eller til en stille stund i kirka. Klokka fem ringes jula inn, og de fleste spiser julemiddag hjemme eller hos slektninger. Julegavene er på forhånd lagt under juletreet, og pakkes ut på kvelden. Ettersom dette er en typisk hjemmekveld, er de fleste restauranter og utesteder stengt på julaften, og det er stille i gatene.

Den mest utbredte julemiddagen er svineribbe, men også lutefisk, pinnekjøtt, kokt torsk, skinkestek og kalkun er vanlige retter. De fleste fiskerestauranter og restauranter med norsk mat serverer julespesialiteter i november og desember. Mange tar gjerne en juleøl til maten – et mørkere og mer krydret øl som kommer i butikkene i november.

Før jul pynter vi huset med kranser, nisser, engler, hjerter, stjerner, og kanskje en julekrybbe eller et pepperkakehus. Stadig flere pynter huset også utvendig med lys og kranser. Det er vanlig med juletre i stua. Treet har stjerne i toppen og dekoreres med glitter og annen pynt. Ta turen til et av byens julemarkeder hvis du vil kjøpe tradisjonell norsk julepynt.

Julenisse

 

Julenissen er en kulturell figur knyttet til jul med røtter i europeisk folketro. Julenissen fremstilles som en eldre, vennlig mann med kraftig hvitt skjegg og smilende øyne. Han er kledd i lang, rød frakk, store støvler og rød topplue. Han kommer hjem til folk med julegaver, særlig til barn. Gavene har han i en sekk på ryggen.

Julenissen er basert på legender om Nikolaus den hellige, en biskop som skal ha levd i Lilleasia, som tilsvarer dagens Tyrkia, på 200–300-tallet. Ifølge legendene var han en svært gavmild mann som var opptatt av å hjelpe de fattige. I middelalderen ble det vanlig å gi hverandre små gaver på Nikolaus' festdag 6. desember. Skikken med Nikolaus-gaver seg spredte seg utover Europa. Den nederlandske varianten av Nikolaus, Sinterklaas, ble i USA amerikanisert til Santa Claus. Santa Claus blir gjerne fremstilt med reinsdyr og slede. Denne figuren kom til de nordiske landene på slutten av 1800-tallet.

Julenissen har opprinnelig ingenting med nisser å gjøre, som er overnaturlige vesener fra nordisk folketro. Det er bare nisse-navnet de har til felles, som i begge tilfeller går tilbake på mannsnavnet Nils, en nordisk form av Nikolaus. De nordiske nissene ble etter hvert også mer knyttet til jula, og har til en viss grad smeltet sammen med den norske julenissen.

På 1900-tallet nærmet amerikansk og europeisk tradisjon seg hverandre, men det er fortsatt noen forskjeller. Den amerikanske Santa Claus går i bukser, kort jakke og lue. Den europeiske julenissen bruker fotsid kappe, den siste rest av bispedrakten til Nikolaus. Nordmenns forhold til nissen er uklart fordi vi ikke har noe skarpt skille mellom julenissen og nissen. Begge kalles nisse, og ettersom figurene ble presentert parallelt i 1800-tallets illustrerte magasiner, ble de blandet sammen. I folkloren er julenissen blitt en slags sjefsnisse, omgitt av hjelpende, mindre fjøsnisser.

Julesanger

 

Mange er skrevet av prester, noen få av kvinner og en ble til på grunn av en mus. Julesanger er ikke som andre sanger. En av de få kvinnene som har skrevet julesanger har fått en svært sentral plass i historien om den moderne norske julen. De aller eldste julesalmene vi kjenner er fra før år 500. «Folkefrelser til oss kom» ble skrevet av Ambrosius, biskop av Milano, som døde i år 397.

«Deilig er jorden» er en julesalme som har trådt ut av julehøytiden og nå blant annet ofte brukes i begravelser. Den ble skrevet av den danske salmedikteren Bernhard Severin Ingemann og handler egentlig om en pilegrimsreise.  «Deilig er jorden» er en trassig sang. Det er lys til tross for at det er mørkt. Jorden er deilig selv om det ser mørkt ut. Sangen ble skrevet etter en krigsperiode i Danmark og bærer i seg håpet om fred. Flere av de kjente julesalmene, som for eksempel «Et barn er født i Betlehem» stammer fra middelalderen.

Gustava Kielland, prestekone på Finnøy og i Lyngdal i første halvdel av 1800-tallet, skrev ikke bare en av de virkelig store barnefavorittene blant julesangene, «O Jul med din glede», hun samlet også barn til julefest og skal ha innført skikken med juletre til Norge. Ideen fikk hun fra sin bror som i 1840-årene bodde i Danmark og der ble kjent med skikken med juletre. Søsteren ble inspirert til å ta inn juletre og arrangere juletrefest for barn hjemme i Norge. Og det er en nær forbindelse mellom julesangen hennes og juletreet.

 Hun ville ikke bare overraske barna med juletre, men også med en julesang. Derfor skrev hun «O jul med din glede» til juletrefesten hun arrangerte i Lyngdal, forteller førsteamanuensis Fartein Valen-Sendstad ved Universitetet i Stavanger. For riktig å understreke gleden, valgte Gustava Kielland en melodi i munter marsjtakt til julesangen sin og «O jul med din glede» er fremdeles en favoritt på juletrefester der barna skikkelig får svingt seg. Julaften 1858, mens hun venter på at julen skal ringes inn, sitter en annen kvinne og skriver på en julesang. Marie Wexelsen, den yngste datteren i en bondefamilie på Hedmark gir sangen navnet «Barnas Julesang». I dag er den mer kjent som «Jeg er så glad hver julekveld».

Julebukker

 

I dag handler jula bare om å ha det koselig. Før i tiden var dette den skumleste tida på året. I riktig gamle dager var julebukk simpelthen en bukk som ble slaktet til jul, med håp om et godt nytt år. Siden ble ordet «julebukk» brukt om en person som trasket gardimellom i julen, iført en bukkemaske og med en lodden fell omkring seg. I dag er det stort sett barna som går julebukk, de kler seg ut som de har lyst til og synger julesanger når en dør åpnes for dem, en skikk som er mer utbredt på landet enn i byene. De fleste kjenner til julebukken gjennom Alf Prøysens hyggelige julesang. «En skulle vøri fire år i romjul’n og kjint ei jinte som var nesten fem, og begge skulle kledd seg ut med masker og kømmi julbokk tel et bæssmorhem».

Men det var opprinnelig ikke bare koselig med julebukken. At det er barn som går rundt på dørene til folk i all sin uskyld, er ganske nytt. Selv om mange mener at julebukk-tradisjonen nå er i ferd med å dø ut.Men det er ikke bare i Norge vi har en slik tradisjon. 

I Mexico kler folk seg ut og går fra hus til hus til minne om Maria og Josef som ikke fikk plass i herberget, men måtte finne seg tak over hodet. I Tyskland og Østerrike får barna lov til å bråke så mye de vil siste torsdag før jul, på sin ferd fra hus til hus. Da tas bjeller, fløyter og trommer frem og noen tar på seg skumle masker og flyr etter folk. I sin tid trodde man nemlig at vinternettene var fulle av onde ånder, demoner og troll, og bråk og masker skulle skremme dem bort!

I dag får julebukkene vanligvis godter, frukt og kake. Men før i tiden, da de fleste arbeidet på gårder og det var skralt med både mat og penger og mange frøs, gikk man julebukk til de mer velstående i håp om å få litt mat og kanskje en tur inn på kjøkkenet for å få varmet seg. Dermed fikk man ønsket herskapet god jul også . På et sted i Tyskland stakk julebukksangerne en høygaffel gjennom døren, slik at bonden sjøl kunne sette mat på tinnene, en gave som julebukkene kunne ta med seg hjem.

Juleskikker

 

Julaften er vanligvis ikke avmerket på norske primstaver siden feiringen av julen for det meste var knyttet til julenatten og første juledag. Det viser hvor sterkt de gamle hedenske og katolske tradisjonene omkring julen og julefeiringen satt i folk.

Julefeiringen har røtter i en eldgammel fest omkring vintersolverv for å ønske solen velkommen tilbake og for å få god vekst og grøde i det kommende året. I Snorres saga om Håkon den gode fremkommer det at den kristne og den hedenske julefeiringen på 900-tallet fant sted til samme tid. Med innføringen av kristendommen ble julen en minnefest for Jesu fødsel.

Helt fra hedensk tid har lys og ild spilt en stor rolle i julefeiringen. I tillegg til å skape hygge og varme, skulle lyset beskytte mot onde makter. Ifølge folketroen var oskoreia meget aktiv julenatten, og noen måtte være våken hele tiden for å passe på at lysene alltid brant. For å beskytte seg kunne man også kaste stål i brønnen og male tjærekors i pannen og på korsbenet.

Man kunne også lese varsler om fremtiden på julaften. Var det mildt nå, ville det bli en mild vinter, og hvis natten var klar, skulle det bli et godt multeår. Ifølge folketroen kunne man også lese varsler av juleneket, som det mange steder var skikk å sette opp julaften. Ved å se hvilke fugler som satte seg i neket først, kunne man lese varsler om neste års kornhøst. Juleneket skulle også beskytte mot onde makter.

I katolsk tid frem til reformasjonen var det vanlig å dra til midnattsmesse i kirken. Fra gammelt var det også vanlig å lese juleevangeliet høyt i hjemmet på julaften.

Å skyte inn jula

På 1800-tallet var det tradisjon over hele landet «å skyte inn jula» i tillegg til at kirkeklokkene ringte jula inn. Da ble det skutt ett eller tre skudd fra gårdene. Noen skjøt for å markere starten på julehøytiden, andre trodde at skuddene jaget bort onde makter.

Julekort

 

Helt fra middelalderen finnes det tresnitt som synes å være laget med dette formålet. Det antatt første julekortet i nyere tid ble tegnet i 1843 av den britiske kunstneren John Calcott Horsley (1817–1903). Det fremstiller en familie som samlet om julebordet hever sine fylte glass og ønsker kortets mottaker en gledelig jul. Kortet ble kritisert i tidens presse av mange som mente det ville forlede folk til slapphet og drukkenskap, men den nye form for julehilsen ble snart meget utbredt.

Norske julekort

Omkring 1900 var skikken å sende julekort blitt alminnelig også i Norge. Et av de første norske julekort gjengav Adolph Tidemands Stabbur med kornnek. Meget populære var også Nils Bergsliens tysk-inspirerte nissebilder, hvor nisser med tynne ben og store mager spiste julegrøt av svære gryter eller rosemalte fat.

Den mest produktive norske julekorttegneren var trolig Paul Lillo-Stenberg, som i mellomkrigstiden tegnet hundre originale julekort. Okkupasjonsårene frembrakte en egen type av julekort som ikke bare var knyttet til julen, men også henspilte på den aktuelle politiske situasjon, hvis man «leste mellom linjene».

Bonderomantiske motiver har vært dominerende i norsk julekortproduksjon, mens religiøse motiver har spilt hovedrollen i de fleste andre land.

Julenek

 

Å sette opp julenek er en tradisjon som første gang ble omtalt på 1700-tallet. Da ble det beskrevet som en gammel skikk, hvor gammel vet vi ikke. Neket ble laget av utresket korn fra gården og ofte satt opp i nærheten av låven. Det finnes beskrivelser av mange ulike måter å henge opp neket på: i toppen av en lang staur, under eller over en krans av kvister i en grantopp, to nek i kryss på staur, oppe i et tuntre eller i et takmøne.

Skikken med å sette opp julenek spredde seg fra bygd til by, og fra slutten av 1800-tallet finnes beretninger om at nek ble kjøpt på torget og hengt opp i et epletre i hagen, eller i tilknytning til verandaen på sveitserhus. Som mange andre juletradisjoner blir juleneket tolket både som en hedensk tradisjon, der neket er et slags offer som skal sikre god avling på gården det kommende året, og som en kristen tradisjon, et uttrykk for at man i julen skulle vise barmhjertighet overfor alle, både mennesker og småfugler.

Bortsett fra neket, er det langt fram i tid sparsomt med opplysninger om at man markerte julen utendørs. Men fra Flå i Buskerud finnes en 1800-tallsskildring av en rognekjepp som ble dekorert og satt ved brønnen til jul. Lignende skikker kan ha funnets også andre steder, men kildene er sporadiske, og har ikke blitt sammenfattet noe sted.

Dørkranser ble beskrevet som en nyhet i en artikkel fra 1960-tallet, her er antagelig forbildet amerikansk og ikke tysk. Men på 1930-tallet ble det anbefalt å pynte utendørs med granbar i store syltekrukker eller kobberpanner på begge sider av inngangsdøren og med hjemmelagde fakler på portstolpene - man tar en fiskebolleboks, fyller den med gamle fiskegarnsrester, heller over billig fakkelolje og tenner på når den første gjesten skimtes nedi veien. I en julebok fra 1952 gis det også utendørs dekorasjonstips: "En søt idé er å sette et lite juletre med tente lys i sementurnen foran inngangen - eller feste et julenek på hver side av trappen. På selve døren festes en krone av røde tulipaner og grønne blad, klippet ut av julepapir.

Skikken med å ha juletre utendørs ser ut til å ha startet på offentlige plasser rett før 1920. Aftenposten skrev 14. desember 1920 at det store juletreet som Frelsesarmeen skulle reise på Universitetsplassen var på plass. Elektrisitetsverket hadde jobben med å reise det og sette på elektriske julelys. Planen var å tenne treet 17. desember og la det stå til og med nyttårsaften. Julen varte litt kortere den gangen.

Adventstiden

 

Først etter andre verdenskrig kommer alt vi i dag forbinder med jul og advent: adventsstjerne, adventskrans, julekalender, julegardiner og så videre. Adventspynten stammer i likhet med juletreet fra Tyskland. Adventsstjerne i vinduet skal stamme fra den tyske herrnhutermenigheten som tok skikken i bruk på slutten av 1800-tallet. Tidlig på 1940-tallet ble en sammenleggbar papirstjerne til å henge i vinduet oppfunnet i Sverige, og oppfinnelsen spredde seg til Norge da freden kom og vi slapp å bruke blendingsgardiner. Men det var ikke før på 1950-tallet bruken av adventsstjerne ble omfattende og ganske allmenn.

Adventslys er også en skikk vi har fått fra Tyskland. Det startet på midten av 1800-tallet som en nedtelling mot jul på et guttehjem i Hamburg. I Norge var det først etter andre verdenskrig denne skikken etablerte seg. De første norske beskrivelsene er av granbar flettet i en ring med fire jultrelysholdere festet til. Denne typen adventskrans kunne enten stå på bordet eller henges ned fra taket. Da kransen ble vanlig i Norge, var lysene hvite, ikke lilla.

Etter andre verdenskrig brer det om seg med julepynt - særlig når det gjelder tekstiler har det blitt utvist en voldsom kreativitet! Fra duker og pyntehåndklær spredde julen seg etter hvert til klokkestrenger, oppheng til brett, dosetetrekk og gardiner.

Julepynt

 

Også før juletreet kom til Norge og ble vanlig i andre halvdel av 1800-tallet, ble det pyntet innendørs til jul. En svært gammel tradisjon var å legge halm på gulvet julekvelden. Både husets familie og tjenestefolk sov sammen der natt til første juledag. Det finnes flere forklaringer på skikken: en er at forfedrene kom tilbake til huset denne natten, og at sengene måtte stå klare til dem. En annen forklaring er at å sove i halmen var å ære jesusbarnet som sov i en krybbe sin første natt. Det er et typisk trekk ved julen at folketro og kristendom levde lenge side om side. Å sove i halmen ser ut til å ha gått ut av bruk i løpet av 1800-tallet. Nyvasket hus til jul var viktig. Da julevasken var tatt, kunne det legges oppkuttede einerkvister på tregulvet i stuerommet. Dette spredde en god lukt i huset. Det finnes også beskrivelser av at gulvet ble strødd med sand til jul.

Fra slutten av 1800-tallet finnes en beskrivelse fra Finnskogen om at det ble klippet gardiner av avispapir og hengt opp i vinduene til jul og andre høytider. Dette var en dekorasjon brukt i fattige hjem der man ikke hadde mulighet til å eie noe så overflødig som vanlige gardiner. Hvit duk på bordet signaliserte høytid. Mange steder i landet ble bordet dekket julaften for å stå urørt gjennom hele romjulen. Det eksisterte som nevnt en tro på at døde forfedrene kom tilbake til gården i julen, og da de måtte få mat. På bordet kunne det stå en såkake, et dekorert brød, for eksempel i fasong av en høne som ruget på egg. Det var mye symbolikk knyttet til såkaken, som ble laget av det siste kornet som ble tatt inn om høsten. En bit av den kunne spares helt til våren og legges i jorden sammen med såkornet. Slik ville man sikre seg god avling.

På det dekkede julebordet kunne det også stå et langt og tykt julelys. Dette ble laget av talg, vanligvis fra sauer. Lyset skulle brenne hele natt til første juledag for å beskytte huset mot alt vondt. Sluknet det, var det et varsel om at en i husstanden kom til å dø det kommende året. Til daglig var belysningen veldig sparsom og skinnet fra talglys innebar høytid.

Halmuroer i mange ulike utforminger og størrelser ble hengt opp til jul. Noen var kun av halm, andre var dekorert med stoffbiter, papir eller metall. Tradisjonen sier at disse ble hengt opp over høysetet, husbondens plass ved bordet. Også her tolket man varsler. Uroen beveget seg normalt i luftdraget, men sto den plutselig helt stille når noen kom inn i rommet, var det et svært dårlig tegn.

Hjemmestøpte lys, epler, rosingirlandere, evighetsblomster, papirblomster, papirnett, kremmerhus, perlelenker og sløyfebånd er blant den eldste juletrepynten som ble brukt i Norge. Enkle, hjemmelagde gaver kunne henge uinnpakket på treet. Glanspapir var å få kjøpt på 1870-tallet, og flettede kurver og lenker av glanspapirringer var i bruk allerede da. Forgylte valnøtter og kongler malt med gull eller sølv var også i bruk på slutten av 1800-tallet. Vatt til å legge på grenene for å illudere snø og ulike vattfigurer var også i handelen tidlig. Norske flagg på juletreet er dokumentert brukt fra 1860-tallet.

Fra rundt 1880 begynner man å finne annonser for importert juletrepynt i avisene. Glassfugler, kuler og lamettaglitter er blant den første masseproduserte pynten som ble annonsert. En del av pynten var spiselig. Det var vanlig å høste treet i løpet av julen. Her fantes det tidlig et stort utvalg. Firmaet Sørensen & co annonserte "juletræudstyr" som julekonfect, smeldbonbon, marzipangrise, marzipankonfect og sukkertøifigurer i Fredrikstad Tilskuer før julen 1881. Det ble lagt mandler og rosiner i kurver og kremmerhus, tørket frukt som fiken eller ferske appelsiner kunne henges på grenene, og fra Vestlandet finnes beskrivelser av bergenskringler brukt som juletrepynt.

Mye av den sene 1800-talls pynten ble med videre inn på 1900-tallet. Kjøpepynten ble mer utbredt, og store glansbildefigurer er noe vi ser på mange fotografier fra tidlig 1900-tall. Mot unionsoppløsningen i 1905 ble også flagg mer og mer brukt, og det varte ved i årene etter. Først var flaggene store, og ble festet et og et. Senere kom girlandere med mange flagg på en snor. Englehår og glitter kan man se på fotografier fra tidlig på 1900-tallet.

I toppen av treet kunne det både være glansbildefigurer av engler, en stjerne av papir eller metall, glassfugler, lys, flagg eller spir av glass. Det ser ut til at nissefigurer av ulike typer fikk sitt store gjennombrudd som juletrepynt etter 1900, selv om det var både vattnisser og glansbildenisser å få tak i tidligere. Hjemmelagde garnnisser til å henge på treet finnes det beskrivelser av fra rundt århundreskiftet. Fra rundt 1915 finnes foto av nisser av kreppapir med glansbildeansikt.

De første elektriske juletrelysene ble laget allerede på 1800-tallet i USA. I Norge hadde Frelsesarmeens utejuletre på Universitetsplassen elektriske lys i 1920. På 1930-tallet ble det annonsert for både elektriske lys og levende lys til juletreet. Under og etter andre verdenskrig var det vanskelig å få tak i elektriske lys, men fra rundt 1950 ble de levende lysene mer og mer sjeldne.

Juletre

 

Juletreet markerer starten på julepyntingen innendørs slik vi kjenner den i dag. Juletreet kom inn som en helt ny skikk vi hentet fra Tyskland via Danmark. Med juletreet ble julefeiringen gradvis også mer barnevennlig og mindre skummel, med stadig mindre fokus på dødsvarsler og gjenferd som kom tilbake til huset, slik den tidlige julefeiringen var. Det første juletreet vi vet om i Norge ble pyntet i Vestby prestegård julen 1811 eller 1812. For å hedre sin danske morfar som kom på julebesøk, pyntet barna i prestegården et juletre, slik de hadde hørt at det ble gjort i København. Så spredde denne nyheten seg sakte gjennom samfunnslagene og gjennom landet. I bygdene var gjerne prestefamilien de første som hadde juletre, og så tok folk flest opp skikken etter hvert. Først rundt sekelskiftet 1900 var juletreet blitt allemannseie.

Det var også fra rundt 1900 grantrær ble mer og mer enerådende som juletrær. Tilgjengeligheten økte ved at det ble fraktet gran fra skogrike strøk på Østlandet og solgt som juletrær på Vestlandet. Fram til dette hadde det blitt utvist en utrolig fantasirikdom med å skaffe juletrær i skogfattige distrikter. Furu ble brukt, men der det ikke var skog i det hele tatt, kunne en hesjestaur som det ble boret hull i gjøre nytte som juletre. I hullene ble det satt einerkvister. Det finnes også kilder om ståltrådstativer kledd med grønt kreppapir, trestativer med tuja surret fast til «grenene», sopelimer satt opp ned og pyntet med glitter og stas – eller fjellbjørk med papirpynt og et lys i toppen.

Der man brukte gran, kunne juletrærne både være store og stå midt på gulvet, det kunne være små bordtrær, og det finnes endatil beskrevet at man i trangbodde hjem kunne henge juletreet i taket, slik at det fremdeles var plass til å ligge på flatseng under. Gavene kunne henges på treet, innpakket eller uinnpakket, de kunne stå på et bord ved siden av treet, og etter hvert ble det vanligst å legge innpakkede gaver under treet.

De første elektriske juletrelysene ble laget allerede på 1800-tallet i USA. I Norge hadde Frelsesarmeens utejuletre på Universitetsplassen elektriske lys i 1920. På 1930-tallet ble det annonsert for både elektriske lys og levende lys til juletreet. Under og etter andre verdenskrig var det vanskelig å få tak i elektriske lys, men fra rundt 1950 ble de levende lysene mer og mer sjeldne.

Juletrær må ha juletrefot. De første føttene var hjemmelagde, korsformede føtter av tre. Det er også beskrevet at juletreet ble stukket ned i en krakk med hull i setet eller satt i en bøtte. Metallføtter med mulighet for vanning kom i handelen tidlig på 1900-tallet, men bildet vist over fra 1964 viser at den korsformede trefoten lenge var i bruk parallelt med andre varianter. En trefot med nisser som sitter langs kanten er dokumentert i salg fra 1921 og finnes i beskrivelser av sløydbøker de neste tiårene. Det ble også produsert ulike varianter av metall.

Det tok tid før det ble vanlig med andre former for julepynt enn juletre. Men på slutten av 1800-tallet ble svibler, konvaller og tulipaner annonsert som juleblomster. Rundt 1910 holdt disse stand, sammen med julekaktus, alpefiol og krysantemum. Julegleden kjenner mange fra midten av 1900-tallet. Den kom til Norge allerede på 1800-tallet, men er ikke lett å finne spor etter i kildene så tidlig. Julestjernen blir skrevet om på 40-tallet, men det var først på 1960-tallet den ble lansert som juleblomst i stor stil.

Julebord

På fredag hadde vi julebord på jobben, nei ikke på jobben, men med jobben, på Sundvollen Hotell. Jeg gjorde som Askepott, smatt ut døra ved midnatt. Jeg beholdt begge mine sko på til jeg var hjemme igjen, så fikk ingen drømmeprins på døra i løpet av helga på leiting etter meg.

Jeg hadde det hyggelig på julebord. Det ble litt synging til underholdningen på scenen, det ble litt dansing til en musikk som var mer salsa enn swing. Men det er alltid noen som må snakke jobb når de tilbringer tid med de de jobber sammen med. 

Veit du hva jeg gjorde, sa en ene... Det gjorde jeg også, sa den andre... Vibecke hadde rød kjole, samme kjole var det ei annen ei som hadde også. Begge hadde lyst hår i så si samme frisyre. Så når et par av gutta på jobb stakk fingerne i siden for å kile Vibecke, så så bommet de et par ganger gitt. Ikke sikkert dama var fult så imponert etter 3, gangen... 

Skikken med julebord oppstod i middelalderen, da det var vanlig å la maten stå framme hele jula slik at fattige og omstreifere kunne forsyne seg. Før var det også vanlig å la restene etter julemåltidet ligge igjen på bordet julenatta for å blidgjøre de underjordiske eller gårdsnissen.

I eldre, nordisk tradisjon ble julebordet dekket julaften og stod dekket i alle fall julenatten, noen steder hele julen. På bordet skulle det brenne lys hele julenatten. Julenatten trodde man at familiens døde kom på besøk, så det var vanlig å lage et eget julebord til de døde, eller la julematen stå igjen på bordet til natten, slik at de døde kunne forsyne seg.

Julebordet kunne også ha en magisk betydning ved at man sikret seg neste års tilgang på mat. Det er likevel tvilsomt om dette viser at det er en ubrutt tradisjonslinje som strekker seg tilbake til det magiske innholdet ved det hedenske blotet ved juletider. Blotet var en rituell fest med magisk innhold for å fremme årsvekst og fred, noe vår tids julebord ikke innebærer. Julebord er egentlig ethvert spisebord dekket med tradisjonell julemat og juledekorasjoner.

På 1900-tallet ble julebord særlig en betegnelse på en stående buffé med kalde og varme retter i hoteller og restauranter i ukene rundt jul, og for firmafester i tilknytning til julen. Julebord i jobbsammenheng er en fest som markerer slutten på et arbeidsår, en slags overgangsrite der man oppsummerer året som har gått og ser fram mot det nye. Det er også en rituell markering av fellesskap med kolleger. Karakteristisk for julebordsfeiringen er en overflod av mat og alkoholholdig drikke. Svinekjøtt er en hovedingrediens i norsk julemat, og tradisjonelt har julebordet vært pyntet med et grisehode med eple i munnen som midtoppsats. Men det inneholder også gjerne regionale juleretter som pinnekjøtt, lam, rakfisk og lutefisk. Forløperen til det moderne julebordet dukker opp i tiden rundt forrige århundreskifte, med fremveksten av turisme og servicenæring.

I byenes øvre middelklasse var det mange som begynte å reise bort i julen, og både turisthoteller og restauranter i byene tilbød etter hvert egne julemenyer. Denne formen for julebord spredde seg gradvis fra den øvre middelklassen til resten av befolkningen, og fra byene ut på landet. Julebord slik vi kjenner det i dag er en skikk som har blomstret opp i etterkrigstidens velstandssamfunn. På 1960-tallet ble julebord en betegnelse på en stående buffet med kalde og varme tradisjonelle juleretter. Etter hvert ble ordet tatt i bruk om bedrifters og organisasjoners fester i førjulstida.