Makalausfjellet 1099moh

Etter å ha sett noen bilder både på instagram og på Facebook, så lurte jeg på til Åse om vi skulle ta en liten utflukt oppover Begnadalen til Makalausfjellet. Vi fulgte veien fra Reinli innover mot Stavadalen og Nørdre Fjellstølen. Men det viste seg ikke å stemme lenger. Så etter en bomtur til Jettegrytene og spurt noen turgåere, så endte vi opp med å pendle oss opp på kryss og tvers i et hyttefelt eller to. Det kommer litt ann på hvordan du ser det. En ting var helt sikkert, det hadde skjedd mye i området siden denne turbeskrivelsen var laget.

Med et forholdsvis flatt fjell fra parkeringen så er det begrenset hvor makalaus denne utsikten fra toppen kunne bli. Men vi hadde trua når vi fant riktig parkering. Norgeskart viste stier og veier på kryss og tvers der. Det var satt opp skilt som viste både skiløyper og turstier. Det var kun et fåtall som hadde avstandsbemerkninger. Men langt var det ikke.

Det viste seg at det var plassert ut noen stolper her også, så jeg fikk scannet noen uten å gå med kartet oppe. Nei vi var på tur og ikke på stolpejakt.

Terrenget minnet litt om Norefjell, med sitt lettkuperte terreng og breie stier i flere retninger.

Her var det stor manko på høstfarger, som det er i de fleste fjellene i høst.

Men dager i fjellet er til for å nytes

Vi snakket litt om at vi skulle prøvd å få til en runde der, men terrenget tatt i betraktning så var det stort potensiale for at vi hadde kommet til ei myr som ikke var så enkel å forsere. Vi hadde hatt en knallfin tur tidligere på dagen og åsene rundt begynte å bli ganske grå. Nei vi holdt oss til stien som gikk fram og tilbake.

Stien var helt grei å gå uten de store humpene eller steinene.

Mange små vann og hvit mose, det gir fjellstemning det.

Litt stemningsbilder må det bli

Vi fant toppen og kunne begynne å se oss om etter geocachen som var like ved toppunktet.

Det var ganske lunt der cachen var, så da slo vi oss ned for en kvikk lunsj og en klementin. Bollene hadde vi spist opp i bilen mellom turene, så da smakte det med litt sjokolade. Vi hadde ikke med niste, for vi skulle jo bare en liten tur og ikke to. Planen var å kjøpe middag på vei hjem.

Helt greit å slå seg ned i lyngen for ei pause, før vi gikk tilbake til bilen, samme veien som vi kom omtrent.

Ikke alle var like fornøyd med lunsj uten niste. Men Åse hadde nok av godbiter i rumpetaska, så det var slett ikke synd på de firbeinte på turen.

Litt leik ble det tid til før vi gikk tilbake til bilen.

Kan det bli mere høst enn dette?

Det var mye folk i fjellet, så Una hadde nok å følge med på.

Noen steder kunne man gå som man ville, men det var langt fra alle steder.

Man kunne se helt til Hallingskarvct fra toppen.

Vi plukket med oss en stolpe som sto på en topp i nærheten av stien, så da gikk vi bare over haugen isteden for å gå tilbake der vi kom fra.

Det viste seg å bli et bratt alternativ

Det viste seg at vi kom helskinnet ned alle fem

Det var satt opp en minnestein i bunnen av fjellet like ved parkeringen.

Det var bilder av begge de to omkomne og flyet de hadde havarert med

For de som er interessert så er hele historien der.

Vare noen meter på feil sted, livet er hardt og brutralt

Hittil med stolpejakt, ikke sikkert det blir mer i høst heller.

Når vi hadde kviklunsj pause på fjellet oppdaget jeg at skoen hadde løsnet fra sålen. Dette er de nye skoene som jeg kjøpte i august en gang. De har ikke vært på mer enn 10-15 mil. Vi snakket om at det var litt i korteste laget. På mandagen sendte jeg en mail til Stormberg for å legge ved noen bilder og spørre om det var meningen at de skulle løsne så fort. Den andre skoen var jo like fin. Dagen etter fikk jeg svar at det var bare å bestille nye på nettet og legge inn rabattkoden jeg fikk tilsendt. Så nå er det et nytt par på vei i posten til meg, helt gratis og fraktfritt. Det er kundeservice det.

Jettegrytene ved Kvitingen

Vi skulle til Makalaustoppen, men med en veibeskrivelse fra 2020 med et par stedsnavn som ikke sto på noen skilter, mange nye veier og et hav av hytter... ja så endte vi opp med å kjøre gjennom feil bom og fjerne oss fra målet. 

Ikke de store telefonsignalene på deler av veien inni der. Men kartleseren kom med nytt turmål rett i nærheten. Det er jettegryter her, sa Åse. Bilen snudd og vi fant parkeringen for turmålet. Siden den opprinnelige turen ikke var lang, så fant vi ut at vi kunne rekke to turer den dagen.

Formen til Åse var ikke helt i 100, men når turene ikke innebærer veldig klatring oppover, så tok vi det deretter. 

Jettegrytene ved Kvitingen blir også kalt Gjøgerlaugitn. Gjøgerlaugitn er noen kolossale jettegryter med mørke fjellsider, nifse nok til at trollkjerringene (jøger eller jyger) lauget seg der, iflg. troverdige vitner.» Jettegrytene ligger på rekke og rad fra Kvitingen ned mot Stølstjernet. 

Kvitingen var et veldig trivelig vann, så bomturen som ble til noe alternativt var veldig bra. Her var det gamle trivelige hytter rundt vannet. Ikke vei fram og fyr i ovnen på ei av dem.

Det var spådd gråvær med utrygt for regn, men regnet dukket ikke opp før vi kom ut fra Kafeen etter at vi hadde spist middag ved halv femtiden på ettermiddagen.

Det var utrolig klart vann i Kvitingen.

Jettegrytene ble laget under istiden, men er både geologisk og naturmessig en flott plass. Det fortelles om at dette kan ha vært et offer- og avrettingssted, kanskje i steinalderen. Boplasser fra denne tiden er registrert ved Ølsjøen, ikke langt unna Kvitingen. Gjøgerlaugitn har nok sine hemmeligheter. En gjøger er søster til trollet. I norrøn mytologi, er det betegnelsen på en jotunkvinne, et frastøtende vesen med lang hals og lang nese.

Siden vi ikke hadde planlagt tur hit så ble det meste en overraskelse. At det var så fint langs vannet og at jettegrytene lå på rekke og rad. At det var stolper der også, var overraskende. Så jeg scannet de vi gikk forbi som jeg så. Blir nok ingen rekord i år, men hittil har det blitt 71.

Vi nærmet oss enden på Kvitingen og skjønte at disse jettegrytene ville dukke opp ganske raskt.

Vi regnet med at det var litt sleipt på fjellet da det var litt småyr i lufta innimellom.

I etterkant så var det overraskende mange høydemeter.

Da vi oppdaget at vi var på feil kurs som utgangspunkt, var det et alternativ å gå opp på Makalaus. Når vi kom hit så skjønte vi fort at vi måtte legge en plan B... eller C da  egentlig.

Så på noen bilder fra området i etterkant og da var det faktisk noen som svømte rundt i disse svarte hullene. Når vannet var så klart ellers så må det være svart fjell her, eller et bunnløst hull.

Vi måtte skli oss ned en skrent for å komme ned til stolpen. Åse som driver med Geocaching var ikke fult så heldig her. Den boksen tok vi ikke sjansen på å klatre opp til. Vi har vært på endel klatreturer etter bokser opp gjennom, men her var det så sleipt at vi vurderte det til stort potensiale for å bli våt om vi hadde prøvd.

På vei ned var vi nede på rumpa og på vei opp igjen var vi nede på knærne. Hadde det ikke vært noen hakk i fjellet så hadde vi hverken kommet oss ned eller opp. Til tross for fjellstøvler med god såle var det svinglatt der.

Hundene sleit også med å komme seg opp igjen og var innom et par alternative ruter. Vi snudde og gikk samme veien tilbake til bilen som der vi kom. Det var enklest å kjøre til nytt utgangspunkt fant vi ut. Tilbake i bilen og sjekking av kartet var vi ennå ikke helt sikre på hvor vi egentlig skulle kjøre videre. Da stoppet vi ved noen som gikk langs veien og fikk bekreftet at vi skulle gjennom bommen igjen og forbi noen søpleconteinere for å gjennom ny bom. 

Elvelangs Hølera

 

Juuuuhuuu ut på tur igjen på lørdag. Tidligere har Åse hintet om at hun ville være med om jeg hadde tenkt meg dit igjen. Så når en på jobben hintet om at det var mange flotte fosser lenger opp også, så måtte jeg jo ta en tur tilbake. Om vi kjørte opp en annen vei så kunne vi gå ovenfra og ned langs elva. Viktig å kunne se ting fra to sider har jeg hørt... Vi fulgte med på Hr Yr, og han lovet knallfint vær denne helga. 

Kjekt med kjentfolk som kan komme med tips og forklare veien, så det gikk rimelig greit å finne stien som gikk ned til elva. Vi parkerte og slapp ut hundene, la i vei nedover stien. Det er jo veldig hyggelig når mannen til Åse hadde lyst til å være med oss på tur også. Han har jo vært med på turer tidligere også.

Vi tok en annen vei tilbake til bilen isteden for den glatte bratte stien. Vi kom nemlig innpå en vei ved snuplassen, som stien tok ned fra nede i lia. En kjapp titt på norgeskart.no viste at det gikk en sti mellom veiene. Da var det bare å krysse fingrene for at stien fantes og ikke bare på kartet. 

Litt uvant å starte turen med en nedover, nedover og nedover. Når man drar på tur så er det stort sett flatt eller oppover når man legger i vei. 

Såpass vått som det var i terrenget ble jeg overrasket over at det ikke var mer vann i elva egentlig. Men det var klart mer enn sist jeg gikk her.

Det er en vill natur langs elva som kan minne litt om Vassfaret til tider.

Mye glatt løv, glatte steiner og glatte røtter, så det ble en koselig tusletur med mye fokus på hvor en skulle tråkke.

Vi hørte elva lenge før vi kom helt ned til den. Når stien gikk langs elva ble det nesten litt vel mye dur. Som Hans Martin så kjekt sa, det høres ut som en radio som står mellom to kanaler og skurrer. Det er noe som dagens unge ikke skjønner noe av, i disse dabtider hvor du enten har signal eller ei. 

Noe annet er også litt merkelig å tenke på... Hva får folk til å kjøre en time eller to for å gå på sleipe stier, titte på vann som renner nedover noen fjellpartier, svette seg oppover de samme bakkene som du har sklidd ned tidligere... sette seg i ei solhelling for å spise nista, før en kjører hjem igjen. 

Jo det er vel verdt opplevelsen, det gir energi, jeg føler meg bra når jeg kommer hjem etter en slik tur. Jeg liker godt å bruke kroppen, ta bilder og tilbringe tid med gode venner. Noen ganger blir man mer sliten enn andre, men den følelsen når en har dusja, spist middag og kan synke ned i sofaen og nyte resten av kvelden er herlig. 

Hele elva er egentlig en eneste lang sammenhengende foss med enorme krefter. 

Om en skulle være uheldig å falle uti her så hadde man nok hatt store problemer med å komme seg opp igjen.

Dette hadde vært litt av en ferd om man holdt på med rafting.

Stien slynget seg oppover lia, vekk fra elva. Det er stort sett en grunn til at stier går der de går, så vi fulgte stien og ikke elva for en gangs skyld. Åse er ganske glad i tur uten sti hun også.

Stien var grei å følge mesteparten av tiden, ikke alle steder var det like tydelig tråkk, men da måtte man se etter blå merker.

Bratte skrenter og smale kanter er ikke noe problem. Vi valgte å la hundene få løpe i ulent terreng, vi så jo ikke en kjeft hele dagen. Litt må jo de også få kose seg.

Stien kom stadig ned til elva igjen, så det var bare å nyte synet. Bråket litt i overkant mye til tider, så det var litt godt da stien svingte litt opp fra elva igjen.

Må bli en tur til til neste sommer for å bade. Da har jeg vel fått med meg det meste på de trakter.

Vannet sprutet lange veier nedover fjellsidene.

Til tider gikk stien faretruende nære stupet. 

Det er en opplevelse å kunne gå i slik natur, det er bare å nyte så lenge en kan.

Dagens siste bad ble det ikke, men stien svingte litt opp i terrenget igjen og vi fulgte nok ei hogstgruppe. Det hadde vært mye tømmerhogst i området.

Una holdt seg i nærheten med Bella og Hailey stort sett hele turen, men Frida løp sikkert dobbelt så langt som oss andre. Hun var foran og bak og langt ut på siden på hele turen. Når Åse plystret, så plutselig dukket hun opp bak ei tur før hun forsvant igjen. Det er så godt å være på tur med hunder som går så godt sammen. Tror rett og slett jeg har veldig omgjengelige hunder å ha med på tur.

 Hans Martin har vært med oss på tur før, men jeg  tror ikke han har vært med når hundene har vært løse tidligere. Bella var veldig interessert i frokosten hans, for den hadde han ikke rekt før avreise. 

Tror ikke jeg har vært på en eneste tur i år som det ikke har vært noen vindfall og forsere eller unngå. Man blir sprek av slikt.

Litt uventet sneiet brått stien ut på en vei som vi fulgte 50 meter omtrent før stien igjen forsvant inn i skauen til høyre.

Den stien var skikkelig våt og det tok ikke lang tid før sola forsvant også.

Vi ble raskt enige om å gå ned langs elva og heller gå opp hit igjen i sola for å nyte nista vår. Vi regnet med at det kunne bli både vått og kaldt om vi skulle sette oss ned i skyggen og i vannbrusen fra elva. Turer skal nytes, og litt svett på ryggen ble jeg med enn en gang iløpet av denne turen.

Brått var vi på kjente trakter, her hadde jeg vært før. Nå var vi ved Kverrvilljuvet og kunne nyte utsikten, signere boka og ta en liten drikkepause.

Kverrvilljuvet bruser mer denne gangen enn sist. Jeg har ikke planer om å gå her i vinter, men jeg kunne tenke meg en skikkelig badetur til sommeren.

Bilde på kanten for å legge ut på sosiale medier, så kan vi fortsette stien nedover langs elva. Vi hadde tenkt oss ned til neste parti med fossefall som stien lar oss nyte.

Trøllstugu ble valgt bort denne gangen, vannmassene var for store til å tørre våge seg i elvekanten der. 

Noen detaljer legger man jo legge merke til på tur.

Igjen ble det litt vassfarfølelse.

Det ble litt av og på med ullgenseren om dagen, varmt i sola, men jammen var det uggint nedover i skyggen.

Åse og Hans Martin leste på infoskiltene som står nedover langs stien. Jeg og Wenche Lill leste dem når vi gikk der tidligere, så jeg tok noen bilder i hytt og pine isteden.

Vann og sleipe røtter var det liksom ingen mangel på.

Elva var et skue når vi kom ned til den igjen.

Berget er veldig sleipt og vi holdt oss klokelig langt oppe på land.

Hundene trodde de kunne drikke fra elva, eller hva de nå trodde. Fossen bråket så veldig, så det var ikke så enkelt å få kontakt med dem. Fjellet var sleipt for hundepoter også, og på berget hjalp det dårlig med klør.

Noen ganger i livet  blir ord helt overflødige...

Vi snudde når vi kom så langt ned at vi hadde utsikt nedover Begnadalen.

Når vi hadde fått kontakt med hundene, vendt nesa mot bilen igjen og kjenner kulda komme krypende. Man Åse er som meg, fryser du på tur så går du for seint. Tempoet økte opp bakkene for vi lengtet etter sola.

Frida og Una var fulle av energi fremdeles.

Jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen. Har du ikke vært der, så ta deg en tur langs elva.

Elva bråket endel her også, så når en har gått nære elva en stund er det helt greit at stien svinger opp i skauen igjen. 

Jeg koser meg på tur dagen lang, i flott vær, i trivelig selskap og nydelig natur.

Når sola dukket opp oppe i skråningen, da gikk vi rett av stien, klatret opp i lia og fant fram nistepakka.

Så når nista var spist og vi hadde forsert noen vannpytter til kom vi til veien vi hadde sneiet innom på veien nedover. Når vi spiste hadde vi sjekket kartet på norgeskart.no og funnet ut at om vi fulgte veien ett lite stykke til vi hadde krysset bekken, så gikk det av en sti som kom inn på den veien som vi hadde parkert ved. I og med at det ikke var veldig mange timene til det ble mørkt, så konkluderte vi med å gå for denne planen isteden for å knote oss oppover på glatte røtter, sleipe steiner og hogstgrupper. Da ble det en runde ut av dette og ikke bare opp og ned i samme fotsporene.

Vi fant bekken, så når vi hadde krysset den måtte vi se etter en sti å følge.

Det var slett ikke noen smallaber skogs sti.

Flaks for oss så holdt stien seg tørr og bred hele veien, noen vindfall, men ingen som lå helt nede. 

Siste sjanse for drikke og bading før bilen.

Så kom vi opp på bilveien en snau kilometer fra der vi hadde parkert. Da vi ikke var sikre på hvor trafikkert denne veien er var det greit med bånd på hundene.

Det hadde tydeligvis vært så mye snø der at de hadde brøytet veien, for det lå igjen store klumper med snø noen steder.

Vi brukte dagen og sola forsvant bak åsen da vi satte oss inn i bilen.