En liten meningsutveksling lørdag kveld etter at jeg hadde fått reinsdyrhodet i hus, resulterte i ny fjelltur søndag morgen. Inger Synøve hadde fridager fra jobb og hadde dratt på hytta på Teinvassåsen. Hun og Bjørn hadde planlagt en liten tur dagen etter også lurte hun på om jeg ville slå følge. Ja fjelltur i solskinn og så si vindstille kan man ikke si neitakk til. Jammen rakk hun ikke å lage ett innlegg om turen før jeg kom så langt.
Med utgangspunkt på Fledda var det kortere for meg å kjøre Ådalen oppover, isteden for opp Hallingdalen og over fjellet. Så skulle vi møtes ved Hedalen stavkirke klokka 11. Jeg hadde i overkant en time å kjøre, så jeg trengte ikke vekkeklokke.
Bjørn hadde bedt med seg en kompis som har skrevet bok om Vassfaret, Tor Ola driver også Vassfaret Vilmarksturer. Så vi var fire stykker på tur og praten gikk lett i pausene. Det ble tatt mange bilder gjennom dagen og vi koset oss alle mann.
Forbindelsen mellom Hedalen og Nes i Ådal er sikkert av meget gammel dato. Kjøreveg ble arbeidet fra Hedalskirka og til grensen mot Ådal i tidsrommet 1828–1930, men før den tid var det sikkert også ferdsel her, enten på hesteryggen eller til fots. Pink takket nei til frokost og hadde knapt tid til å tisse når jeg plukket henne opp søndag morgen. Ingen tvil om at hun var klar for ny fjelltur i litt bedre vær enn vi hadde dagen før, på turen med Hilde.
Det var kanskje oktobers flotteste turdag i fjellet. Tosifret antall varmegrader, ikke et vindpust, sola skinte og vi bare koset oss,
Når vi kom et stykke bortover så begynte jeg å kjenne meg igjen. Her hadde jeg vært før!
Langt i det fjerne kan vi skimte snødekte topper i Jotunheimen.
Det var godt med skilter i det øde landskapet. Men jeg var med en gjeng med godt kjente folk, så skilt var overflødige.
Når jeg fikk se disse tre vannene som lå på rekke og rad, da visste jeg at det var her vi hadde gått når vi gikk fra Sørbekkseter til Hansespranget for et par år siden.
Det var kun et par jegere i fjellet, vi så ingen av dem før godt utpå dagen. Men vi hørte noen skudd.
Reineste månelandskapet utviklet det seg til. Fascinerende himmel hadde vi store deler av dagen. Jeg husker jeg tenkte at jeg skulle tilbake hit, sist jeg var på tur i området.
Pink storkoste seg uten bånd sammen med Findus og Tølle. Pink ville gjerne holde flokken samlet, så det ble litt løping på henne.
Findus var litt skuffet for at Bella var igjen hjemme, men det gikk seg raskt til med erstatningen også. Pink var litt spennende. Gutta har jo vært på skitur med henne tidligere. Det var det året vi holdt skisesongen helt til 16. mai.
Findus og Pink fant stadig noe nytt og spennende.
Skal man på fjelltur så må man passere noen bekker, forhåpentlig vis like tørrskodd som man kom.
Det var noen stolper her også, så Inger Synøve fikk et par innsjekkinger denne dagen også.
Det blei mange stemningsbilder iløpet av dagen. Nå som det snart er snø i fjellet så kan man ta dagene med ro når man er der. Brått må man ha ski neste gang.
Å då tre i overkant nysgjerrige hunder til å se en vei samtidig er ikke så enkelt.
Pink sendte hilsen hjem for å si ifra at hun storkoste seg i fjellet og hadde ingen planer om å hjem med det første,
Vi fortsatte stien langs vannet, for planen var å spise i enden av vannet. Der var det nemlig ei lite hytte som vi kunne ta en rast ved.
Ikke en krusning på vannet engang. Tor Ola hadde fisket her tidligere, og det var faktisk muligheter for å få en middag her om man har flaks. Vi hadde med nistepakke.
Pink var stadig i tet
Om det ikke hadde vært midt i oktober så kunne jeg godt ha badet i Storausttjern, Men det ble med tanken denne gangen,
Vi slo oss ned for dagens første matpause. Bjørn hadde bursdag, så dette ble en skikkelig bursdagstur!
